Kjære alle sammen.

Kjære skuespillere og filmarbeidere bak «Kjærast».

Kjære Erik Poppe.

Kjære Jon Fosse.

Kjære publikum.

Om litt skal vi lene oss tilbake. Mørket vil senke seg.

Fra lerretet vil vi få oppleve en film som kanskje ikke roper høyt, men som insisterer stille.

En fortelling om liv.

Liv vi kan kjenne oss igjen i.

Liv som kan ligne på vårt.

--- 

Det er en begivenhet når to av våre største kunstnere – Erik Poppe og Jon Fosse – slår seg sammen. Kunstnere med sin helt egen form og stemme, på hvert sitt felt.

Vi vet allerede at vi vil bli berørt i kveld.

Av utsnittene.

Av blikkene mellom Gerd og Asle.

Av ordene mellom Gerd og Asle.

Av prosaen, og av det usagte.

Men også av den vestlandske naturen der denne historien utspiller seg.

Man kunne kanskje si at også den har sin helt egen form og stemme.

--- 

Tilbake i mai besøkte jeg det nye Fosse-senteret ved Shanghai Theatre Academy.

Der deltok jeg i en samtale med studentene. Jeg ble spurt hvorfor jeg leste Jon Fosse.

Jeg svarte at jeg ikke visste helt. Jeg trodde det handlet om at det gir meg ro. 

At stykkene hans, og prosaen hans, gir anledning til å stoppe opp. At de skaper en form for ettertenksomhet.

Jeg tror denne kvaliteten – denne fornemmelsen for det ettertenksomme, det usagte, det stille – er universell.

Sjelerensende var ordet New York Times brukte om «Septologien».

Jeg tror vi vil tenke det samme om Erik Poppes film.

--- 

Det usagte og det stille; nå på det store lerretet.  

I kveld skal vi sitte sammen i stillhet.

I kveld skal vi bli berørt, sammen. 

Og så.

Så skal vi feire.

Det er en stor glede for meg å gi ordet videre til Erik Poppe.