Sjekkes mot fremføring

Stiene og gatestubbene og gangveiene mellom blokkene på Holmlia er mørke i januar.

Mørke fra september, tvers gjennom vinteren.

Mørkt på meterne mellom gatelys.

Hallagerbakken.

Gamlelinja.

Åsbråten.

Benjamin sine stier.

Han gikk langs disse gangveiene.

Han så seg over skulderen.

Han visste at noe lurte i det mørket. Han visste hvem som lurte, i det mørket.

Og det mørket drepte ham.    

--- 

Benjamin Hermansen ble drept på grunn av hudfargen sin.

Han ble drept av rasisme.

Han var femten år. Han var et barn.

Benjamins død ble et nasjonalt traume. Flere traumer har fulgt fra det samme hatet. Det samme mørket.                                                                        

Og vi har fått en tradisjon i dette landet for å møte disse traumene med åpenhet og debatt.

Med diskusjoner, uansett hvor vanskelig det er. Uansett hvor hardt det har vært.

Vi har møtt dem med meningsbrytning og mangfold.

Med markeringer.

Rosetog.

Førti tusen fakler på Youngstorget.   

Og alt dette er sunt for et demokrati.

Viktig og nødvendig for et demokrati.

Det er et sunnhetstegn for vårt åpne samfunn, men samtidig må vi erkjenne dette:

Vi har fortsatt rasisme i Norge i dag.

Vi har den i alle sine grelle sjatteringer.

Vi har den i blikk og antydende kommentarer. Hvordan en person reiser seg og bytter sete på bussen. I barnebursdager noen holdes utenfor. I skjellsord i skolegården.

Vi har den i sosiale medier, direkte eller subtilt.

I ekkokamre og kommentarfelt.

Og konsekvensene av denne rasismen forplanter seg i samfunnet.

Det flytter grensene for normalitet mot noe mørkere.

Mot noe mye mørkere.

Konsekvensene av denne rasismen forplanter seg i en familie:

I dag ber du sønnen din skjule davidstjernen. Datteren din trakasseres på grunn av hijaben. Din samiske identitet var din mor og din mormors skam, sammen med sorgen over å ha mistet et språk.

Vi har hatt alt dette i Norge. Vi har det fortsatt.

Og vi har det i sin mest nådeløse form; den rasistisk motiverte volden. Unge mennesker drept for ingenting annet enn fargen på huden.

--- 

Dette er kreftene vi skal stå opp mot.

Dette er kreftene vi må bekjempe.

Jeg tror det er her kunsten kommer inn. For vi har også en annen tradisjon i dette landet:

Vi tør å møte disse traumene kunstnerisk.

Vi har kunstnere som tør å gripe tak i det vonde, det harde, det uakseptable og gi det en annen emosjonell inngang.

Gjennom filmlerretet. Teaterscenen. I romaner og rap-tekster.  

Det kan være helende.

Men det kan også være konfronterende.

Provoserende.

Slik skal det være. Slik må det være.

Jeg er ikke i tvil om at det vil bli ubehagelig å se filmen til Ingvild Søderlind nå straks.

Men det må til.

For vi skal kjenne det.

Vi skal kjenne på sinne. På sorg.

Vi må rystes, for vi kan ikke leve med alternativet: At vi blir likegyldige. At vi flytter grensene for hva som er normalt videre.

--- 

Benjamin gikk på disse stiene, langs disse gangveiene.

Vi er mange som har gått på disse stiene.

Jeg har gått på de mørke gangveiene.

Mange ganger.

Jeg har sett meg over skulderen.

Vi vet hvem som lurer i det mørket.

Vi trenger fortsatt at noen forteller historiene.

Tenner faklene.

Ikke glemmer.

Takk for meg.