Kjære alle sammen,

Kjære alle dere som hver dag jobber for å bedre yrkesfagene og for å skape et arbeidsliv der lærlinger er velkomne og trives.

Tusen takk for invitasjonen!

Der er fantastisk å være her i Trondheim. Et kraftsenter for yrkesfag.

Byen som hadde mekaniske verksted i drift helt til utpå 80-tallet.

Byen med stolte fagarbeidere på NTNU og St. Olav.

Byen som sanker Michelin-stjerner for sin kokkekunst.

For et drøyt år siden møttes flere av oss i Molde. Da innfridde vi et viktig løfte for yrkesfagene i Norge: Vi åpnet Nasjonalt senter for yrkesfag.

Med lanseringen satte vi oss tydelige mål.

Senteret skal være en motor for kvalitetsutvikling og nytenking i yrkesfagene.

Og det skal styrke samarbeidet mellom partene i arbeidslivet.

Når vi møtes her i dag, gjør vi det med gode nyheter i bagasjen:

Det går bra med fag- og yrkesopplæringen i Norge!

Aldri før har søkertallene til yrkesfag vært høyere.

Aldri før har vi hatt flere lærlinger.

Og det slutter ikke der.

80 prosent av de som søker på det, får i dag en læreplass.

Og rekordmange fullfører videregående skole med fag- eller svennebrev – og kan gå rett ut i arbeidslivet.

Det har vært tatt flere grep. Det gir resultater.

Ungdommen i dag ser at det er smart å velge yrkesfag.

De ser at du som fagarbeider har et spennende yrkesliv foran deg.

Og de ser at du er etterspurt i arbeidslivet.

Dette er bare noen av fortrinnene som yrkesfagenes gir.

 

At tallene for yrkesfag peker i riktig retning, er viktig.

For – det er et stort behov for fagkompetanse i hele landet i dag.

Tallene for NHOs kompetansebarometer er tydelige:

Det er nettopp yrkesfag og fagkompetanse bedriftene våre etterspør akkurat nå.

Og tre av fire bedrifter som mangler folk, trenger ansatte med videregående yrkesfagopplæring.

For dere som er her i dag, er dette enda en bekreftelse på behovet for yrkesfaglig kompetanse.

For norske bedrifter er dette svært krevende.

Og for velferdsstaten vår, er det alvorlig.

 

La det være helt klart: Vi står i en kompetansekrise i Norge.

Det påvirker oss alle:

Vi mangler hender og hoder i svært mange yrker og fag.

Vi blir stadig færre i arbeid til å utføre selve jobben.

Vi skal løse flere og mer krevende oppgaver enn før.

Og vi skal løse behov over hele landet vårt, der det lokale arbeidslivet etterspør ulik kompetanse.

Regnestykket går ikke opp. Men det betyr ikke at vi gir opp.

Tvert imot, vi skjerper innsatsen.

For kampen for god og riktig kompetanse, er noe av det viktigste fremover.

 

Verden i dag er annerledes enn for bare et tiår siden. Og når verden endrer seg, må også arbeidsmarkedet snu seg raskt.

Det vet vi at krever mye av oss alle: 

Av myndigheter og læringsinstitusjoner.

Av kommuner og fylkeskommuner.

Av næringslivet, arbeidstakere og elever.

Utviklingen i samfunnet og i befolkningen gjør det klart:

I årene fremover må vi prioritere forsvar, helse og eldreomsorg.

Det betyr at en større del av statsbudsjettet vil gå dit. Og det betyr at flere av folkene våre skal jobbe i disse sektorene.

La oss ta helse først.

Den gruppen vi kommer til å trenge mest i årene fremover, er helsefagarbeideren.

Hvis vi ikke gjør noe, vil vi i 2040 – og det er ikke lenge til – mangle hele 26 000 av dem.

Derfor gjør Regjeringen grep:

Som en del av Regjeringens Plan for Norge, har vi derfor lagt frem Helsepersonellplanen 2040.

Den inneholder 150 konkrete tiltak som skal bidra til å løse den kritiske personalmangelen.

Tiltakene skal nå drøftes i Stortinget.

Dette er ikke gjort over natten.

Og jeg vil gjerne også høre fra dere: Hva fungerer i praksis?

Så til forsvar.

Når vi satser på forsvar, satser vi også på lærlinger. Forsvaret er den største lærlingebedriften vi har i Norge i dag. Med mer enn 600 aktive lærlinger, i rundt 20 forskjellige lærefag, spiller Forsvaret en nøkkelrolle.

Og der tenkes det nytt. I Lakselv i Finnmark åpnet de landets første forsvars- og beredskapslinje på en videregående skole i august. I en pilot over tre år skal elevene ha motstandskraft, militærhistorie og mosjon på timeplanen.

Det viser omstillingskraft i praksis!

At vi som nasjon må omstille oss, må vi bli vant med. Og det har vi vært vant med lenge.

Men la det være klart: Selv om vi mangler noen yrkesgrupper mer enn andre, betyr ikke det at vi ikke trenger de andre.

Vi trenger fortsatt tømrere, renholdere og frisører. Vi trenger hele bredden av det yrkesfagene tilbyr.

Og det kommer vi til å gjøre lenge.

 

Det er mange gode nyheter om yrkesfagene. Men vi har også mye å gjøre.

Det er fortsatt for mange som ikke fullfører med fagbrev. Her har både fylkeskommunene, skolene og arbeidslivet et ansvar.

Og selv om rekordmange får læreplass, er det for mange som ikke får det. Tallene viser også at det er vanskeligere for noen enn for andre, blant annet gutter med innvandrerbakgrunn.

Det er vår jobb å sikre en yrkesfaglig skolegang som inkluderer – og ikke forsterker forskjellene mellom folk.

Men hele tiden med tydelige krav til de som skal bli yrkesarbeidere.

 

Kjære venner,

Vi kan ikke glemme de minste ungene våre.

Vi vet at mer praktisk læring og erfaring øker sjansene for at barna våre oppdager nye talenter, som de gjerne ikke visste at de hadde.

Og at de opplever å mestre kunnskap som ikke bare sitter i hodet – men og i resten av kroppen.

I mange klasserom har det vært mangel på i håndverksfagene. Det er ikke godt nok.

Vi må gi dem virkemidlene de trenger for å være praktiske. Uten hånddrill, hammer og hørselvern blir praktisk læring bare en teoretisk øvelse.

Derfor har Arbeiderpartiet både lagt rammene – og penger – på bordet.

Det betyr 191 millioner kroner til mer praktisk utstyr i kommunene.

Det betyr 3 milliarder kroner til bedre lokaler for å kunne jobbe mer praktisk – gjennom rentekompensasjonsordningen. For det krever mer plass å jobbe praktisk. 

Det betyr flere lærere med kompetanse i praktiske fag.

Det betyr at praktiske valgfag skal inn i timeplanen allerede i barneskolen, fra 5.-7. trinn.

Og det betyr at arbeidslivsfag – som gir elever en forsmak på yrkesfagene – blir obligatorisk å tilby som et alternativ til fransk, spansk og tysk på ungdomsskolen.

Noe er allerede innført, annet er i gang med full kraft.

For vi trenger en skole som dyrker de praktiske ferdighetene.

Og vi trenger en skole som setter flere i stand til å gjennomføre yrkesfag.

 

Jeg kommer selv fra en familie med mange stolte fagarbeidere.

Faren min, Tore, gikk i sin tid i lære som bilmekaniker i Bergen – før han etter hvert gikk inn i fagbevegelsen og politikken. Og broren min, Fredrik, har fagbrev som murer.

Selv om rekordmange i dag søker seg til yrkesfag, så skulle jeg ønske at enda flere unge visste hvor mye man kan få igjen for et fagbrev i hånda.

Så for meg er dette også personlig.

Men for landet vårt er det avgjørende.

 

Kjære venner,

Jeg skal gå inn for landing snart.

Vi som er samlet her i dag vil alle det beste for yrkesfagene.

Vi vil at ungene våre skal finne en yrkesvei de trives i.

Vi vil at næringslivet får tak i folkene de trenger

Vi vil at vi – som land – har hender nok til å løse de oppgavene som er helt kritiske for at samfunnet vårt skal gå rundt.

Vi samles her ett år etter åpningen av Nasjonalt senter for Yrkesfag.

Og jeg vil si: Jeg ser det gode arbeidet som legges ned.

Oppgaven vi skal svare på er enorm:

Hvis vi ikke gjør grep vil vi i 2035 mangle rundt 85.000 fagarbeidere i Norge.

 

Derfor er svaret vårt klokkeklart:

Vi skal fortsette å investere i kompetanse

Vi skal fortsette å styrke fagopplæringen og fagskolene

Vi skal fortsette å investere i fellesskolen

Vi skal fortsette å løfte, satse på og styrke yrkesfagene.

Og vi skal fortsette å samarbeide tett med partene om hva som må prioriteres – og hvordan.

 

Bredden av aktører her i dag viser hvor mange brikker som må på plass for å skape den nødvendige endringen:

Fra fylkeskommuner til lærere.

Fra opplæringskontor til skoleledere.

Fra utdanningsinstitusjoner for lærere til Utdanningsdirektoratet. 

Til oss alle har jeg en oppfordring:

Vi må passe oss for at vi ikke byråkratiserer yrkesfagopplæringen unødvendig.

At vi ikke jobber på hver vår kant med det samme, når vi kan gjøre det sammen.

For vår viktigste oppgave er at vi finner hverandre, slik at vi – sammen – kan gi elevene våre den beste opplæringen.

Og det tror jeg ikke det er noen som er bedre skodd til å klare det enn denne gjengen som er samlet her i dag – i fellesskap.

Takk for meg.