Veivalgene i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk

Hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast. Likevel, vi må tilpasse oss en verden i rask omskifting, skriver Børge Brende ved inngangen av 2016 i en kronikk i VG.

Vi har nettopp lagt nok et turbulent år bak oss. Terroren har herjet i Midtøsten, i Afrika, i USA og i hjertet av Europa. Aldri før har flere mennesker vært på flukt. Ikke siden 90-tallet har så mange blitt drept i væpnet konflikt. Russland etterlever ikke Minsk ll-avtalen knyttet til Ukraina.  Men det finnes også positive utviklingstrekk. Arbeidet mot klimaendringer har fått en opptur. Avtalen om Irans atomvåpenprogram er et betydelig fremskritt. Gjenetablering av diplomatiske forbindelser mellom Cuba og USA. De siste ukers initiativ for politisk løsning i Syria gir grunn til forsiktig optimisme.  Og ikke minst at vi fikk på plass en løsning også for WTO i Nairobi. Dette slik at WTO kan fortsette som et bolverk mot proteksjonisme. 

Økt sårbarhet

Etter over to år med utenrikspolitisk turbulens og tiltagende akutte kriser må det innrømmes at en sitter igjen med en følelse av økt sårbarhet; at fundamentet for den verdensorden vi har bygget i Europa og globalt de siste 70 årene er skjørere enn vi trodde. 

Vi ble rystet av volden på 1990-tallets Balkan og Rwanda, av 9/11 og problemfylte invasjoner i Afghanistan og Irak, og finanskrise i 2008. Men det opplevdes først og fremst som unntak fra en grunnleggende positiv utviklingsbane.

Ved inngangen til 2016 står vi overfor en mer tyngende og altomfattende uro, på grunn av et Midtøsten i brann, omfattende migrasjon, omseggripende terror, et uforutsigbart Russland og en verdensøkonomi som sliter med å komme seg ut av hengemyra etter 2008.

Krisene rykker nærmere

Bildet er likevel sammensatt, men ett forhold er klart: Ikke siden den kalde krigen har vi stått overfor en alvorligere sikkerhetspolitisk virkelighet. Hva betyr dette for Norge og norsk utenrikspolitikk? Dette er spørsmål vi trenger svar på for å sikre norske interesser i en stadig mer omskiftelig og uforutsigbar verden. Neste år vil regjeringen legge frem en melding for Stortinget som grunnlag for vår tids mange utenriks- og sikkerhetspolitiske veivalg. 

Krisene rykker nærmere. Krig og konflikt sør og øst for Middelhavet får direkte følger for sikkerheten på det europeiske kontinentet. Stater i Nord-Afrika og Midtøsten bryter sammen. Folks livsgrunnlag forsvinner. Mennesker drives på flukt. Stater har blitt fristeder for terrorgrupper. Ekstremistene tiltrekker seg søkende og radikalisert ungdom fra blant annet Norge. Dette skaper nye sikkerhetsutfordringer vi må forholde oss til. 

Spillereglene under press

I Europa utfordres de grunnleggende verdiene i våre liberale demokratier. Ytringsfriheten er under press mange steder. På sikt truer dette også våre egne demokratiske verdier. Russlands opptreden i Ukraina er eksempel på at internasjonale spilleregler settes til side.  Dette skaper en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa, som Norge og Nato må forholde seg til. Samtidig skal vi ta vare på og videreutvikle vårt konstruktive samarbeid med Russland.  

Arkitekturen for samarbeid som ble etablert i Europa etter andre verdenskrig, blir satt på prøve. Krisehåndtering har preget EU de siste årene. EU-landene har ulik tilnærming. Enkelte ønsker tettere integrasjon og mer solidaritet, mens andre bygger grensegjerder og vurderer å bryte med unionen. Valgene medlemslandene tar nå, vil prege EU i lang tid fremover. Dette vil få konsekvenser for Norge. 

Makt forskyves

Asias økonomiske vekst beveger den geopolitiske pendelen. Makt flyttes østover. For mange land fremstår den kinesiske modellen for økonomisk utvikling som attraktiv. Det eneste som vokser raskere enn de asiatiske økonomier er de samme landenes militærbudsjetter. USA vier stadig mer oppmerksomhet til Stillehavsregionen og Asia. Norge må føre en aktiv politikk som ivaretar våre interesser også i de nye maktsentra i øst. 

Samfunnene veves tettere sammen. Globalisering og internasjonal samhandel gjør avstander kortere. Hendelser langt borte påvirker oss raskere. Krise og konflikt i en del av verden forplanter seg.  

Veien fra Syria til Storskog er kort. Globaliseringen gir også mange muligheter og tjener i all hovedsak industri- og handelsnasjonen Norge godt. Vi kan med rette være stolt av vår høy-teknologi, samtidig ligger det her en kime til sårbarhet. Vi må innrette oss slik at vi bruker globaliseringen til å tjene egne interesser, samtidig som vi har forsvarsverket på plass. 

En sårbar klode

Resultatet fra klimatoppmøtet i Paris er oppløftende. Det viser at verden evner å komme sammen for å løse felles utfordringer. Sammen med de nye bærekraftsmålene som ble vedtatt i FN i høst, gir dette et godt grunnlag for å bekjempe fattigdom. Samtidig er det allerede flere eksempler på at klimaendringer er medvirkende årsak til konflikt og ustabilitet.  I kombinasjon med befolkningsvekst og kamp om ressurser, vil klimaendringer mange steder kunne skape nye eller forsterke eksisterende konflikter. Vi må forholde oss til at kampen mot klimaendringer også er en del av sikkerhetspolitikken. 

Hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast. Likevel, vi må tilpasse oss en verden i rask omskifting. Arbeidet med stortingsmeldingen skal gi svar på hva disse utviklingstrekkene betyr for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi må prioritere. Vi må definere tydelig hva som er i norsk interesse. Vi må velge vekk det som ikke er det.