Villaksen - vårt naturlige arvesølv

Tale holdt av klima- og miljøminister Vidar Helgesen under konferansen "Villaksen i nord - med et internasjonalt perspektiv". Alta, 9. februar 2016. (Sjekkes mot framføring)

Deres Majestet, sametingspresident, ordfører

kjære alle sammen. 

Det er med stor glede jeg kommer hit til Alta.

Villaksen er viktig -  både for norsk natur, for rekreasjon og for norsk kultur. Og ikke minst er den viktig for lokal verdiskapning og reiseliv. 

Laksen er forbundet med myter og historier. Den er omgitt av lidenskap og sterke følelser.

Det sitter mange pasjonerte og kunnskapsrike laksefiskere her. Ikke minst Hans Majestet Kongen som besøker elva regelmessig. Her er mye konkret erfaring og kunnskap - samlet gjennom år- tilstede.

Og -  jeg vil tro at det i denne salen sikkert også finnes mange fiskeskrøner med høy underholdningsverdi.

Når det gjelder egen praktisk erfaring med å fange laks, må jeg melde pass. Mitt nærmeste fysiske møte med en villaks kan ha vært på en middagstallerken.

Men laksens spennende liv og vandring fra havet til sin barndomselv, fascinerer meg.

Og som klima- og miljøminister føler jeg ikke minst på det ansvaret Norge har for å bevare den store andelen av den atlantiske villaksstammen som gyter i norske elver. 

Omlag 1/3 av all atlantisk laks i verden gyter i Norge.

Totalt har vi omlag 400 genetisk ulike – og unike - bestander av villaks. Vi har et ansvar for å ta vare på hver og en av disse bestandene.

Det er få arter i Norge som vi forvalter på et så detaljert nivå som villaksen. Det er også få områder hvor kunnskapen er så presis helt ned til den enkelte bestand.

Vi forvalter med andre ord noe helt unikt. Det er neppe noen andre land som kan sammenligne seg med oss når det gjelder nordatlantisk laks.

I tillegg har vi både sjøørreten og sjørøya. For disse laksefiskene er ikke kunnskapen vår like detaljert. Men de er viktige arter for sportsfiskere. Og de er i stor grad utsatt for de samme truslene som villaksen.

Med andre ord - jeg har et både spennende og viktig ansvar som klima- og miljøminister i å bevare og sikre laksebestandene våre. 

Laksens verdi for mennesker har i lang tid vært en del av vår kulturhistorie. Det gjenspeiles for eksempel i gamle helleristninger, i stedsnavn og i kommune- og byvåpen.

Den lakseliknende fisken på bildet bak meg, stammer fra helleristningene her i Alta og er 7000 år gammel.

Laksefiske har også hatt stor betydning for bosetningen i landet vårt. Det har historisk vært en viktig del av matforsyningen.

I dag er ikke husholdningsfiske og næringsfiske av villaks omfattende. Som næring er det først og fremst oppdrettslaksen som dominerer.

Selv om mange altså gjerne punger ut atskillige flere kroner for å få en villaks på flua i Altaelva enn for å få en oppdrettslaks i handleposen på nærbutikken.

I dag er kanskje vill laksefisk først og fremst en viktig kilde til rekreasjon og naturopplevelse. Helt siden de første britiske laksefiskerne kom til Norge på begynnelsen av 1800-tallet, har laksen vært en del av grunnlaget for norsk turisme.

100 000 sportsfiskere nyter hvert år godt av denne ressursen.

Disse fiskerne bidrar også til viktig lokal verdiskaping i distriktene. Omsetningen innen lakseturismen er beregnet til rundt 1 mrd kr hver sommer, og med potensial for en dobling.

Men skal disse sportsfiskerne fortsatt skal kunne oppsøke norske elver, må det være et overskudd i elvene å høste av.  Dette overskuddet er det vår oppgave å sikre for framtiden. 

Laksen representerer altså en stor ressurs – som vi også er internasjonalt forpliktet til å ta vare på.

Norge har sluttet til den nordatlantiske konvensjonen for bevaring av nordatlantisk laks og vi er deltager i konvensjonens organisasjon, NASCO.

Konvensjonen forplikter partene til å bevare, gjenoppbygge, utvikle og sikre bærekraftig forvaltning av villaksen i Nord-Atlanteren gjennom internasjonalt samarbeid.  

Vi har også avtaler med Finland om lakseforvaltningen i Tana, med Sverige om lakseforvaltningen i Svinesund, Iddefjorden og Enningdalselva og nylig også med Russland om lakseforvaltningen i Finnmark og Murmanskregionen.

Jeg vil spesielt trekke fram den kommende avtalen mellom Norge og Finland om fisket i Tanavassdraget. Her er forhandlerne nå enige om et anbefalt forslag som skal tre i kraft fra og med 2017. Avtalen vil være avgjørende for å sikre gjenoppbygging av bestandene som i lang tid har vært overbeskattet. Den vil også bedre lokalbefolkningens og samene som urfolk sin adgang til fiske i vassdraget, som jo tar imot svært mange turistfiskere fra
finsk side av dalføret. 

Regjeringen legger til grunn målene i forrige stortingsmelding om villaks fra 2007. Målene for villaksbestandene er:

-       Å bevare og gjenoppbygge laksebestander som sikrer mangfoldet innen arten og utnytter produksjonsmulighetene.

-       Ressursen skal forvaltes til størst mulig nytte for samfunnet, rettighetshavere og fritidsfiskere.

Forvaltningsmålet for arter i naturmangfoldloven vektlegger at det ikke bare er arten i seg selv som skal ivaretas, men også det genetiske mangfoldet innen arten.

Det vil si at hvis én villaksbestand, med sitt unike genmateriale, går tapt, så er ikke målet nådd.

Lakse- og innlandsfisklovens formål legger også vekt på at det skal være et høstingsverdig overskudd av bestandene. Det vil si at det ikke er tilstrekkelig å nå forvaltningsmålet og sikre overlevelse av bestandene. Vi skal også kunne ta ut et overskudd av ressursen. 

Dette er ambisiøse målsetninger, spesielt sett i lys av utviklingen i laksebestandene.

Det er vel kjent at det siden 1970 har vært en negativ utvikling for villaksen i hele Nord-Atlanteren. De samlede fangstene i Norge er redusert med cirka 75 prosent i denne perioden.

Den samme negative trenden ser man også av denne figuren som viser at antall laks som kommer tilbake fra havet er blitt halvert de siste tretti årene.

Med denne historiske utviklingen som bakgrunn, vil jeg nå spole tida nøyaktig 17 år tilbake. I februar 1999 la nemlig det regjeringsoppnevnte villaksutvalget fram sin utredning om årsaker til nedgangen i de norske villaksbestandene og forslag til tiltak for å bedre situasjonen.

Med denne NOUen la utvalget et godt grunnlag for det videre arbeidet. Alle de foreslåtte innsatsområdene er blitt nøye vurdert og er i dag fulgt opp i en eller annen form. Og jeg tør å påstå at det siden 1999 og fram til i dag har vært et betydelig løft i villaksforvaltningen som har bidratt til å bremse den negative utviklingen.

Jeg er også kjent med at Hans Majestet Kong Harald deltok på et av villaksutvalgets seminarer i 1998 om lakselus. Med tanke på dagens situasjon for laksen er det tydelig at Kongen er en fremsynt mann. 

Historisk sett har parasitten Gyrodactylus salaris, forsuring, overfiske, vannkraftutbygging og andre inngrep stått for de største påvirkningene.

Miljøforvaltningen har brukt og bruker store ressurser på disse truslene. Stadig flere vassdrag friskmeldes for gyro, om lag hver 5. laks tas nå i et kalket vassdrag og strenge fiskereguleringer gjør sitt til at vi fortsatt når gytebestandsmålene i vesentlig grad.

Grovt sett kan vi si at mangeårig innsats gjør at vi i dag har disse påvirkningene under kontroll. Dette vil også Miljødirektoratet komme nærmere inn på i sitt innlegg. 

I dag er det først og fremst rømt oppdrettsfisk og lakselus som er de to største påvirkningene som ikke er under tilfredsstillende kontroll.

Det er satt inn mange viktige tiltak for å redusere de negative effektene av lakselus og rømt oppdrettsfisk de siste årene. Dette vil fiskeriministeren gå nærmere inn på seinere i dag.

Samtidig er det behov for å styrke innsatsen på disse områdene hvis næringen skal få fortsette å vokse.

Det er avgjørende at Regjeringen og næringen selv nå klarer å styre utviklingen i en positiv retning som reduserer de negative effektene på våre laksebestander.

Som klima- og miljøminister er jeg spesielt opptatt av et tett samarbeid mellom miljømyndighetene og fiskerimyndighetene på dette området. 

Hovedforslaget fra villaksutvalget i 1999 var å gi våre viktigste laksebestander en særlig beskyttelse gjennom opprettelsen av nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder. I dag har vi totalt 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder som har bidratt til å sikre disse bestandene.

Regimet innebærer imidlertid ikke et absolutt vern av villaksen. Andre samfunnshensyn er også avveid innenfor dette beskyttelsesregimet. Det er åpnet for nye tiltak der disse ikke medfører økt risiko for de aktuelle laksebestandene.

Det vanskelige er at det alltid i enkeltsaker vil være et visst skjønn. Dette skjønnet må vurderes opp mot rammene og begrensningene i beskyttelsesregimet i den enkelte sak.

For å sikre at ordningen er i tråd med dagens utfordringer og at det fungerer etter intensjonene, er Miljødirektoratet i gang med å forberede evalueringen av ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder som skal gjennomføres i 2017. 

Et av miljøforvaltningens viktigste grunnlag for å ivareta laksebestandene, er kvalitetsnormen for villaks. Denne ble vedtatt i 2013 og er et måleinstrument for hvordan de ulike villaksbestandene har det.

Villaksen er den første arten som får en egen kvalitetsnorm med hjemmel i naturmangfoldloven. Dette er med andre ord et helt nytt grep for å sikre spesielle norske arter.

Målet er at minimum god kvalitet for den enkelte villaksbestand opprettholdes eller nås så snart som mulig.

Nå har vi for første gang en felles forståelse mellom sektorene om når tilstanden til en villaksbestand er god eller dårlig. Det er det beste utgangspunktet for å kunne sette inn treffsikre tiltak for å sikre våre unike villaksbestander.

Jeg er også opptatt av at kvalitetsnormen nå blir godt samordnet med Nærings- og fiskeridepartementets nye trafikklyssystem og produksjonsområder som skal regulere videre vekst i lakse- og ørretoppdrett. Dette er en viktig forutsetning for miljømessig bærekraftig vekst i næringen.

I går fikk jeg presentert en rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning med den første klassifiseringen av drøyt 100 laksebestander etter normen. Jeg må si at resultatet ikke er særlig lystig lesing.

Så mye som 78 prosent av bestandene har ikke nådd kvalitetsnormens mål om minst god kvalitet. Vitenskapelig råd vil presentere resultatene i rapporten mer utførlig senere i konferansen. Jeg nøyer meg med å konstatere at vi fortsatt har store utfordringer foran oss.

Vi har en jobb å gjøre for å sikre det genetiske mangfoldet og for å sikre et høstbart overskudd. 

Jeg vil også vise til at Stortinget, i forbindelse med årets budsjettbehandling, har bedt Regjeringen legge frem en sak for Stortinget som belyser status for bestandene av vill laksefisk. Regjeringen er bedt om å vise hvordan forvaltningen og formidling av kunnskap kan styrkes for å sikre en bærekraftig utvikling.

Dette er departementet allerede i gang med å følge opp. Vi har nå gitt Miljødirektoratet i oppdrag å utforme en tiltaksplan for vill laksefisk. Planen vil baseres på kvalitetsnormen og skal belyse status og påvirkninger på laksebestandene våre. Dette vil også Miljødirektoratet komme tilbake til i sitt innlegg. 

Forvaltningen av villaksen har grenseflater mot mange andre aktører. Det krever et godt og bredt samarbeid.

Jeg mener miljømyndigheter, fiskerimyndigheter og oppdrettsnæringen må spille enda bedre på lag for å finne gode løsninger mot lakselus og rømt oppdrettsfisk. Dette kan gjennomføres delvis som frivillige tiltak innen næringen. Men det må også kombineres med tydelige og bærekraftige rammebetingelser som myndighetene må fastsette.

Samtidig må vi ikke glemme de andre truslene. Disse jobber vi med hver dag. Men vi kan helt sikkert bli enda bedre i gyrobekjempelsen, kalkingsarbeidet, laksereguleringene, overvåkingen og avveiningene mellom ulike samfunnshensyn i enkeltsaker.

Vi må også vi sikre et godt samarbeid med rettighetshaverne, med brukerinteressene, nemlig fiskerne, og med de som har inntekter fra lakseturismen. Villaksforvaltningen må også være godt samkjørt med vannforvaltningsarbeidet og med vassdragsmyndighetene og vannkraftbransjen.

Som ny klima- og miljøminister, er det viktig for meg å forsikre om at målene fra St.meld. nr 32 fra 2007 om å bevare og gjenoppbygge de norske laksebestandene, fortsatt står ved lag.

Bestandene våre av laks, sjøørret og sjørøye representerer en stor nasjonal verdi. De er et stykke arvesølv som vi skal kunne høste av og samtidig overlevere til generasjonene som kommer etter oss.

Dette vil kreve stor innsats i årene som kommer.

Jeg og mitt departement vil gjøre vårt beste.