EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 26. september 2003

EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 26. september 2003

Vedlegg I
Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I Veterinære forhold

302 D 0615 Kommisjonsvedtak 2002/615/EF av 22. juli 2002 om endring av vedtak 92/486/EØF om fastsettelse av nærmere regler for samarbeidet mellom senteret for datanettet ANIMO og medlemsstatene

Sammendrag av innholdet

Rettsakten forlenger kontrakten med selskapet Eurokom til 31. mars 2003 og fastsetter enhetsprisen til 386 euro.

Vedtak 92/486/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998). ANIMO-nettverket er en base for elektronisk melding om forflytning av dyr innen EU.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett. Norge deltar i samarbeidet. Utgiftene fordeles mellom Statens dyrehelsetilsyn, Statens næringsmiddeltilsyn og Fiskeridirektoratet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0616 Kommisjonsvedtak 2002/616/EF av 22. juli 2002 om å gje Frankrike løyve til å nytte vilkåra i rådsdirektiv 64/433/EØF på visse slakteri som handsamar høgst 2000 dyreeiningar i året og om å tillate Frankrike å benytte kravene i rådsdirektiv 64/433/EØF for visse slakterier som ikke slakter mer enn 2 000 husdyrenheter pr. år

Sammendrag av innholdet

Rettsakten åpner for at Frankrike kan benytte kravene i artikkel 4 avsnitt A i rådsdirektiv 64/433/EØF for et slakteri i landsbyen Dommartin-Les-Remiremont i Vosges-fylket. Begrunnelsen er at området har vanskelige geografiske forhold. Direktivets artikkel 4 avsnitt D gjør det mulig for medlemsstatene å søke om tillatelse til det. Tidligere er det gitt tilsvarende tillatelse for rundt 200 slakterier i Italia på samme vilkår (kommisjonsvedtak 98/202/EF).

Rådsdirektiv 64/433/EØF er del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0626 Kommisjonsvedtak 2002/626/EF av 25. juli 2002 om godkjenning av dei planane som Frankrike har lagt fram, for utrydding av klassisk svinepest hjå viltlevande svin i Moselle og Meurthe-et-Moselle

Sammendrag av innholdet

Rettsakten godkjenner planen for utryddelse av klassisk svinepest hos villsvin i Frankrike. Vedtaket er rettet mot Frankrike.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0657 Kommisjonsvedtak 2002/657/EF av 12. august 2002 om gjennomføring av rådsdirektiv 96/23/EF med hensyn til analysemetoders ytelse og tolking av resultater

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir regler for hvilke krav som må stilles til den analysemetoden som skal brukes ved analyse av prøver som skal danne grunnlaget for forvaltningsvedtak. Vedtaket spesifiserer også kriterier for hvordan analyseresultater skal tolkes og vurderes i forhold til det gitte regelverket. Det skal testes for de stoffene som går frem av vedlegg I til rådsdirektiv 96/23/EF. Det omfatter bl.a. stoffer med anabol virkning, antibakterielle midler, en del andre veterinærmedisinske preparater og noen viktige miljøgifter som PCB.

Det er gitt en overgangstid på to år for analysemetoder til stoffer i gruppe A og fem år for stoffer i gruppe B.

I EU-regelverket finnes det en rekke godkjente analysemetoder. Angivelse av hvilke konkrete analysemetoder som skal benyttes, kan enkelte ganger hindre at bedre og sikrere metoder brukes. Ved å sette krav til analysemetoden, i stedet for å angi hvilken metode som skal brukes, legges det til rette for at de mest optimale metodene kan benyttes til enhver tid.

Tolkingen av et analyseresultat er forskjellig fra land til land, også innen EU. Basert på analyseresultatet fra en prøve kan et land avvise et parti, mens et annet land godkjenner det, selv om begge landene har samme grenseverdi. Det er derfor en fordel at det gis kriterier for hvordan analyseresultater skal tolkes og vurderes i forhold til det gitte regelverket.

Rådsdirektiv 96/23/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. januar 2000 nr. 65 om kontrolltiltak for restmengder av visse stoffer i animalske næringsmidler, produksjonsdyr og fisk for å sikre helsemessig trygge næringsmidler. Gjennomføringen av rettsakten vil kreve innkjøp av dyrt utstyr på de laboratoriene som skal foreta analysene, men det er foreløpig uklart om offentlige laboratorier vil ta kostnadene inn igjen på analyseprisene, jfr merknaden fra Statens næringsmiddeltilsyn gjengitt nedenfor.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn har uttalt at siden rettsakten stiller krav til metodene som skal benyttes, kan det få økonomiske konsekvenser for det enkelte laboratorium dersom laboratoriene ikke tilfredsstiller disse kravene per i dag. Dette vil kunne innvirke på analyseprisene, slik at utgiftene til det nasjonale overvåkningsprogrammet blir høyere.

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0788 Kommisjonsvedtak 2002/788/EF av 10. oktober 2002 om endring av rådsdirektiv 82/894/EØF om melding om dyresykdom i Fellesskapet

Sammendrag av innholdet

Rettsakten føyer fiskesykdommene infeksiøs lakseanemi (ILA) og hemorrhagisk virusseptikemi (VHS) til listen over meldepliktige sykdommer i EU. Rådsdirektiv 82/894/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten krever ikke endring i norsk regelverk da sykdommene allerede er meldepliktige i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0791 Kommisjonsvedtak 2002/791/EF av 10. oktober 2002 om andre endring av vedtak 2002/161/EF om naudvaksinasjon mot klassisk svinepest hjå viltlevande svin i Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz

Sammendrag av innholdet

Rettsakten som er rettet mot Tyskland, endrer områdene som omfattes av nødvaksinering i forbindelse med klassisk svinepest hos villsvin i delstatene Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz. Vedtak 2002/161/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteen beslutning nr. 26/2003 av 14. mars 2003).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0807 Kommisjonsvedtak 2002/807/EF av 15. oktober 2002 om endring av vedtak 2000/807/EF om fastsetjing av rapporteringsform og kodar for melding av dyresjukdommar i medhald av rådsdirektiv 82/894/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten føyer til koder for fiskesykdommene infeksiøs lakseanemi (ILA) og hemorrhagisk virusseptikemi (VHS) og for rapportering av klassisk svinepest hos villsvin til rapporteringsdatabasen i EU (ADNS). Etter at Sveits har inngått en bilateral avtale med EU, skal Sveits også rapportere til databasen.

Rådsdirektiv 82/894/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92). Det er også vedtak 2000/807/EF (jf. EØS-komiteen beslutning nr. 148/2001 av 11. desember 2001).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke endring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0878 Kommisjonsvedtak 2002/878/EF av 6. november 2002 om fastsetjing av prøvetakingsplanar og diagnosemetodar for påvising og konstatering av blautdyrsjukdommane Bonamiose (Bonamia ostreae) og Marteiliose (Marteilia refringens)

Sammendrag av innholdet

Rettsakten bestemmer at overvåking for å oppdage og bekrefte bonamiose og marteiliose hos skjell innen EU skal gjennomføres i henhold til OIEs (Den internasjonale dyrehelseorganisasjonen, Office International des Epizooties) diagnostiske håndbok for akvatiske dyr.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0879 Kommisjonsvedtak 2002/879/EF av 4. november 2002 om endring av vedtak 2002/304/EF om dei programma som vert nytta i Finland med sikte på å gje soner status som godkjende med omsyn til fiskesjukdommane hemoragisk virusseptikemi (VHS) og infeksiøs hematopoietisk nekrose (IHN)

Sammendrag av innholdet

Rettsakten godkjenner endringer i overvåkingsprogram i Finland, som har som mål at Finland oppnår fristatus for VHS/IHN, som igjen er forutsetning for omsetning til andre områder eller anlegg innen EØS med fristatus. Kommisjonsvedtak 2002/304/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteen beslutning nr. 29/2003 av 14. mars 2003).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0906 Kommisjonsvedtak 2002/906/EF av 15. november 2002 om endring av vedtak 2001/783/EF om verne- og overvakingssoner i samband med Blue Tongue i Italia

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer særskilte beskyttelsestiltak for å hindre spredning av bluetongue fra Italia, Frankrike, Spania og Hellas. Siden det i Italia har vært tilfeller av bluetongue i flere regioner enn det som har vært oppført i vedlegget til forskriften, er disse områdene nå omfattet av restriksjonssonene.

Vedtak 2001/783/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteen beslutning nr. 115/2002 av 27. september 2002)

Merknader

Rettsakten er som beskyttelsestiltak allerede gjennomført i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0907 Kommisjonsvedtak 2002/907/EF av 15. november 2002 om mellombels godkjenning av systemet for overvakingsnett for driftseiningar for storfe, som er innført i Frankrike i samsvar med rådsdirektiv 64/432/EØF

Sammendrag av innholdet

Det franske registeret for storfe ble endelig godkjent 2. september 2001. Ved en inspeksjon ble det avdekket visse mangler i registreringen. Rettsakten gir derfor registeret status som midlertidig godkjent inntil 31. desember 2003. Innen denne datoen må avvikene rettes opp, og det vil bli gjennomført ny inspeksjon for å bekrefte dette.

Direktiv 64/432/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0975 Kommisjonsvedtak 2002/975/EF av 12. desember 2002 om etablering av vaksinasjon som tilleggstiltak for å begrense infeksjoner med lavpatogen aviær influensa i Italia og om spesifikke forflytningskontrolltiltak

Sammendrag av innholdet

Rettsakten åpner for at Italia kan benytte vaksinasjon som en del av bekjempelsesprogrammet mot lavpatogen aviær influensa. I tillegg legges det restriksjoner på forflytning av levende fugl, rugeegg, konsumegg og fjørfekjøtt fra områder der vaksinasjon benyttes og der smitten er påvist.

Merknader

Rettsakten er som beskyttelsestiltak allerede gjennomført i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 0986 Kommisjonsvedtak 2002/986/EF av 13. desember 2002 om endring av vedtak 2001/881/EF om utarbeiding av ei liste over dei grensekontrollstasjonane som er godkjende til å føre veterinærkontroll med levande dyr og animalske produkt frå tredjestatar og 2002/459/EF om utarbeiding av ei liste over einingane i datanettet ANIMO

Sammendrag av innholdet

Rettsakten oppdaterer listen over grensekontrollstasjoner i EU og føyer de respektive nye ANIMO-numrene til listen over ANIMO-enheter. ANIMO-nettverket er en base for elektronisk melding om forflytning av dyr innen EU. Vedtak 2001/881/EF og vedtak 2002/459/EF er begge en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteen beslutning nr. 157/2002 av 6. desember 2002 og nr. 23/2003 av 14. mars 2003).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 D 1005 Kommisjonsvedtak 2002/1005/EF av 23. desember 2002 om andre endring av vedtak 2002/308/EF om utarbeiding av lister over godkjende soner og godkjende oppdrettsanlegg med omsyn til hemoragisk virusseptikemi (VHS) eller infeksiøs hematopoietisk nekrose (IHN) eller begge desse fiskesjukdommane

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjelder godkjenning av soner i Frankrike og Italia og godkjenning av anlegg i Østerrike, Tyskland, Frankrike og Italia. Italia har også fått godkjent et program. Vedtak 2002/308/EF godkjenner soner og fiskeoppdrettsanlegg i ikke-godkjent sone i EU. Det er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteen beslutning nr. 29/2003 av 14. mars 2003).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 R 1802 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1802/2002 av 10. oktober 2002 om beriktigelse av kommisjonsforordning (EF) nr. 1282/2002 av 15. juli 2002 om endring av vedleggene til rådsdirektiv 92/65/EØF om fastsettelse av krav til dyrehelse ved handel innenfor Fellesskapet med dyr, sæd, egg og embryoer som ikke omfattes av kravene til dyrehelse fastsatt i de særlige fellesskapsregler oppført i vedlegg A del 1 til direktiv 90/425/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter tidspunkt for ikrafttredelse av forordning (EF) nr. 1282/2002 til 1. mars 2003. Forordning (EF) nr. 1282/2002 ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 30/2003 av 14. mars 2003. Direktivene 92/65/EØF og 90/425/EØF er begge del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92 og særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel II Fôrvarer

303 R 0261 Kommisjonsforordning (EF) nr. 261/2003 av 12. februar 2003 om midlertidig godkjenning av ny bruk av tilsetningsstoffer i fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir foreløpig godkjenning til å utvide bruksområdet til to enzymer:

  1. Nr 50 6-fytase EC 3.1.3.26 er foreløpig godkjent som tilsetningstoff i fôr til purker. Enzymet er allerede gitt midlertidig godkjennning til bruk i fôr til slaktekylling, slaktekalkun, verpehøner, smågris og slaktegris.
  2. Nr 51 Endo-1,4-beta-xylanase EC 3.2.1.8 er foreløpig godkjent som tilsetningsstoff i fôr til slaktegris. Enzymet er allerede gitt foreløpig godkjenning til bruk i fôr til slaktekylling, slaktekalkun og smågris.

Godkjenningen bygger på dokumentasjon fra tilvirkere og anvendelsen har fått anbefalinger fra Den faste komité for fôrvarer. Den er i tråd med tilråding fra Den faste komité for næringsmiddelkjeden og dyrehelse.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 R 0316 Kommisjonsforordning (EF) nr. 316/2003 av 19. februar 2003 om permanent godkjenning av et tilsetningsstoff i fôrvarer og midlertidig godkjenning av ny bruk av et tilsetningsstoff som allerede er godkjent for fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten godkjenner et tilsetningsstoff permanent og gir foreløpig godkjenning til et annet:

  1. Mikroorganismen E 1702 Saccharomyces cerevisiae NCYC Sc 47 gis permanent godkjenning som tilsetningsstoff i fôr til storfe i kjøttproduksjon. Mikroorganismen har tidligere vært foreløpig godkjent til samme formål og med samme bruksområde. Den permanente godkjenningen bygger på supplerende opplysninger om tilsetningsstoffet fra produsenten.
  2. Enzymet nr 24 Endo-1,4-beta-xylanase EC 3.2.1.8 Endo-1,3(4)-beta-glukanase EC 3.2.1.6 er gitt foreløpig godkjenning som tilsetningsstoff i fôr til slaktekalkun. Enzymet er tidligere gitt foreløpig godkjenning til bruk i fôr til slaktekylling og verpehøner.

Godkjenningen er i samsvar med tilrådingen fra Den faste komiteen for næringsmiddelkjeden og dyrehelse.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel III Plantesanitære forhold

303 D 0210 Kommisjonsvedtak 2003/210/EF av 25. mars 2003 om mellombels marknadsføring av frø frå visse artar som ikkje stettar krava i rådsdirektiv 66/401/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir tillatelse til at det i medlemsstatene kan omsettes frø av diverse sorter lodnevikke, smal-lupin og gul-lupin med lavere spireevne (henholdsvis 80%, 67 % og 67 %) enn det direktiv 66/401/EØF fastsetter (henholdsvis 85%, 75 % og 75%). Dette skyldes vanskeligheter med å fremskaffe tilstrekkelige mengder frø med den spireevne som direktivet fastsetter.

Tillatelsen gjelder til og med 30. september 2003.

Merknader

Det produseres ikke frø til sertifisering av disse artene i Norge. Importert frø som er omfattet av rettsakten vil også være tillatt omsatt i Norge denne sesongen. Rettsakten har utover dette ikke betydning for Norge.

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0244 Kommisjonsvedtak 2003/244/EF av 4. april 2003 om mellombels marknadsføring av visse frø frå arten Triticum aestivum som ikkje stettar krava i rådsdirektiv 66/402/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir tillatelse til at det i medlemsstatene kan omsettes såkorn av nærmere angitte sorter vårhvete med lavere spireevne (80 %) enn det direktivet fastsetter (85 %). Dette skyldes vanskeligheter med å fremskaffe tilstrekkelige mengder såkorn med den spireevne som direktivet fastsetter. Av samme årsak er det også gitt tillatelse til at samme art, men delvis andre sorter, kan omsettes uten å vært vekstkontrollert slik direktivet fastsetter.

Tillatelsen gjaldt til og med 30. april 2003.

Merknader

Det produseres ikke såkorn til sertifisering av de aktuelle sortene av hvete i Norge. Såkorn av disse sortene er heller ikke aktuelle for import til Norge. Rettsakten har derfor ingen praktisk betydning for Norge.

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg II
Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel I Kjøretøyer

302 L 0051 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/51/EF av 19. juli 2002 om reduksjon av forurensende utslipp fra motorvogner med to eller tre hjul og om endring av direktiv 97/24/EF

Sammendrag av innholdet

Direktivet endrer europaparlaments- og rådsdirektiv 97/24/EF, som er innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 77/1999 av 25. juni 1999. Direktiv 97/24/EF ("multidirektivet") stiller diverse tekniske krav til motorsykler og mopeder, herunder avgasskrav, og inngår i det som omfattes av EØF-typegodkjenningsordningen, jf. direktiv 92/61/EØF. Direktiv 92/61/EØF er erstattet av europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/24/EF (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 159/2002 av 6. desember 2002). Direktiv 97/24/EF er tidligere ikke endret.

Ved direktiv 97/24/EF ble det innført avgasskrav (trinn 1) ved typegodkjenning fra 1. oktober 1999 og ved registrering fra 17. juni 2003. For mopeder ble det i tillegg vedtatt et trinn 2 gjeldende for typegodkjenning fra 17. juni 2002 og registrering fra 17. juni 2003. Direktiv 2002/51/EF innfører trinn 2 for motorsykkel, men med noe senere ikrafttreden enn trinn 2 for moped.

Direktivet tillater medlemsstatene å bruke skatteincitamenter for å fremskynde markedsføringen av kjøretøy som er i overensstemmelse med de nye standarder før disse blir obligatoriske og under lignende forutsetninger blir gjeldende for biler.

Merknader

Forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) kap. 25, jf. vegtrafikklov av 18. juni 1965 § 14, gjennomfører direktiv 97/24/EF gjennom sine avgasskrav. Forskriften må endres for å gjennomføre direktiv 2002/51/EF. Fristen var 1. april 2003.

Direktivet vil ikke få budsjettmessige konsekvenser eller medføre spesielle økonomiske konsekvenser verken for forbruker eller offentlig forvaltning. Da Norge ikke har produksjon av motorvogn med forbrenningsmotor, innebærer direktivet ingen større realitetsendringer og påvirker for øvrig i svært liten grad norske interesser ut over dagens situasjon.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Kapittel XII Næringsmidler

303 L 0013 Kommisjonsdirektiv 2003/13/EF av 10. februar 2003 om endring av direktiv 96/5/EF om bearbeidede kornbaserte næringsmidler og barnemat for spedbarn og småbarn

Sammendrag av innholdet

Direktivet fastsetter grenseverdier for visse plantevernmidler i barnemat. 1. juli 2002 trådte en ny grenseverdi for plantevernmidler i all barnemat i kraft. Denne generelle grenseverdien ble satt til 0,01 mg/kg. Man har imidlertid nå bestemt å sette denne grensen ned for visse plantevernmidler som er spesielt uønskede. Noen få plantevernmidler har så lav ADI-verdi (< 0,0005 mg/kg bw) (ADI = akseptabelt daglig inntak) at selv den generelle grensen på 0,01mg/kg i produktene er for høy til å sikre helsen til barn og spedbarn, ved en "worst case"-vurdering. De midlene det gjelder, er disulfuton, fensulfotion, fentin, haloksyfop, heptaklor, heksaklorbenzen, nitrofen, ometoat, terbufos, aldrin og endrin. Direktiv 96/5, jf. EØS-tillegget nr. 63/2002/s. 164, fastslår prinsippet om at slike plantevernmidler er forbudt ved produksjon av råvarer til barnemat og at de aktuelle plantevernmidlene skal listes opp i vedlegg til direktivet.

De fleste av de stoffene det gjelder, er forbudt i EU eller vil bli det i 2003. For forbudte stoffer settes en grense på 0,003mg/kg. Ved denne grensen anses de ikke å ha vært brukt. Dette anses å være dagens deteksjonsgrense hos noen få avanserte laboratorier. Grensene skal justeres i tråd med den teknologiske utviklingen. For stoffer som ikke er ferdigvurdert /ikke forbudt etter direktiv 91/414 (plantevermiddeldirektivet) settes grenseverdier fra 0,004-0,008 mg/kg.

Merknader

Rettsakten krever endring i vedlegg II til forskrift 21 desember 1993 nr 1388 om rester av plantevernmidler mv i næringsmidler.

Helsefaglig sett støttes direktivet fullt ut av alle medlemslandene og av Norge. Det kan imidlertid oppstå praktiske analytiske problemer med å sikre at de lave grensene overholdes fordi de er så lave at analyselaboratoriene kan få problemer med å levere stor nok nøyaktighet.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

303 L 0014 Kommisjonsdirektiv 2003/14/EF av 10. februar 2003 om endring av direktiv 91/321/EØF om morsmelkerstatninger og tilskuddsblandinger til spedbarn og småbarn

Sammendrag av innholdet

Direktivet fastsetter grenseverdier for visse plantevernmidler i morsmelkserstatninger og tilskuddsblandinger. 1. juli 2002 trådte en ny grenseverdi for plantevernmidler i all barnemat i kraft. Denne generelle grenseverdien ble satt til 0,01 mg/kg. Man har imidlertid nå bestemt å sette denne grensen ned for visse plantevernmidler som er spesielt uønskede. Noen få plantevernmidler har så lav ADI-verdi (< 0,0005 mg/kg bw) (ADI = akseptabelt daglig inntak) at selv den generelle grensen på 0,01mg/kg i produktene er for høy til å sikre helsen til barn og spedbarn, ved en "worst case"-vurdering. De midlene det gjelder er disulfuton, fensulfotion, fentin, haloksyfop, heptaklor, heksaklorbenzen, nitrofen, ometoat, terbufos, aldrin og endrin. Direktiv 91/321, jf. EØS-avtalens vedlegg II XII, Særskilt vedlegg nr 2 bind 4A s 76 (St.prp.nr 40 1993-94), fastslår prinsippet om at slike plantevernmidler er forbudt ved produksjon av råvarer til melkeerstatninger og at de aktuelle plantevernmidlene skal listes opp i vedlegg til direktivet.

De fleste av de stoffene det gjelder er forbudt i EU eller vil bli det i 2003. For forbudte stoffer settes en grense på 0,003mg/kg. Ved denne grensen anses de ikke å ha vært brukt. Dette anses å være dagens deteksjonsgrense hos noen få avanserte laboratorier. Grensene skal justeres i tråd med den teknologiske utviklingen. For stoffer som ikke er ferdigvurdert /ikke forbudt etter direktiv 91/414 settes grenseverdier fra 0.004-0.008 mg/kg.

Merknader

Rettsakten krever endring i vedlegg II til forskrift 21 desember 1993 nr 1388 om rester av plantevernmidler mv i næringsmidler.

Helsefaglig sett støttes direktivet fullt ut av alle medlemslandene og av Norge. Det kan imidlertid oppstå praktiske analytiske problemer med å sikre at de lave grensene overholdes fordi de er så lave at analyselaboratoriene kan få problemer med å levere stor nok nøyaktighet.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Kapittel XIII Legemidler

303 R 0494 Kommisjonsforordning (EF) nr. 494/2003 av 18. mars 2003 om endring av rådsforordning (EF) nr. 297/95 om fastsettelse av gebyrer til Det europeiske kontor for legemiddelvurdering

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsforordning (EF) nr. 494/2003 om avgifter til Det europeiske kontor for vurdering av legemidler gjennomfører en økning i avgiftene til EMEA, som aktører på legemiddelmarkedet må betale for å få eller opprettholde markedsføringstillatelse for et legemiddel. Økningen gjenspeiler inflasjonen siden siste justering, pluss et lite tillegg for å styrke den økonomiske situasjonen til EMEA.

Merknader

Statens legemiddelverk har vurdert forordningen, og har ingen merknader utover å påpeke at det i praksis er hovedkontoret til internasjonale firma som søker om markedsføringstillatelse i sentral prosedyre. Dette medfører at norske firma sjelden betaler avgifter til EMEA. Gjennomføring av forordning i norsk rett vil fordre en justering av legemiddelforskriften. Det forventes ingen budsjettmessige eller økonomiske konsekvenser av betydning.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Kapittel XV Farlige stoffer

303 L 0003 Kommisjonsdirektiv 2003/3/EF av 6. januar 2003 om begrensning av markedsføring og bruk av «blått fargestoff» (tolvte tilpasning til den tekniske utvikling av rådsdirektiv 76/769/EØF)

Sammendrag av innholdet

Direktiv 76/769/EØF gir regler vedrørende markedsføring og bruk av enkelte kjemiske stoffer og kjemiske produkter. Direktiv 2003/3/EF er 12. tekniske tilpasning til direktiv 76/769/EØF og inkluderer regulering av azofargestoffet "blue colourant" (blått fargestoff). Visse azofargestoffer som benyttes i tekstiler og lær, utgjør en kreftrisiko for forbrukere og arbeidstakere. Ved kontakt med hud kan de aktuelle stoffene brytes ned til kreftframkallende arylaminer som kan tas opp gjennom huden og akkumuleres i kroppen. Noen av arylaminene er dessuten allergiframkallende, irriterende for øynene samt giftig ved innånding og fortæring. Noen av disse arylaminene er også skadelige for vannlevende organismer. Med utgangspunkt i en risikovurdering utført av Tyskland har EU funnet det nødvendig å forby azofargen "blue colourant" siden dette fargestoffet har høy toksisitet i vannmiljø, er vanskelig nedbrytbart og spres til ytre miljø via avløpsvann.

Merknader

Det anses som positivt at EU innskjerper bestemmelsene vedrørende azofargestoffer både ut i fra helse- og miljøhensyn. Norge deltar aktivt i EUs arbeidsgruppe for begrensingsdirektivet som dette direktivet faller inn under. Gjennomføring av direktivet vil medføre behov for endring i forskrift om begrensninger i bruk m.m. av enkelte farlige kjemikalier.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Kapittel XXX Medisinsk utstyr

302 D 0364 Kommisjonsvedtak 2002/364/EF av 7. mai 2002 om felles tekniske spesifikasjoner for medisinsk utstyr til in vitro-diagnostikk

Sammendrag av innholdet

Direktiv 98/79/EF om medisinsk utstyr til in vitro-diagnostikk (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 166/1999 av 26. november 1999) fastslår at medlemsstatene skal anse slikt utstyr for å oppfylle de vesentlige krav til utstyret som stilles i direktivet, dersom det er konstruert og fremstilt i overensstemmelse med gjeldende "felles tekniske spesifikasjoner", jf artikkel 5. Vedtak 2002/364 fastsetter slike "felles tekniske spesifikasjoner".

Merknader

Forskrift om medisinsk utstyr av 12. januar 1995 nr. 25 vil måtte endres ved at det tas inn en henvisning til vedtaket i forskriften.

Sakkyndige instansers merknader

Sosial- og helsedirektoratet har ingen innvendinger mot at vedtaket gjennomføres i norsk rett. Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert, har gitt sin tilslutning.

Vedlegg VI Trygd

302 D 0864 Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeideres beslutning nr. 184 av 10. desember 2001 om de blanketter som skal benyttes ved anvendelsen av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 (E 201-E 207, E 210, E 213 og E 215)

Sammendrag av innholdet

Beslutningen endrer de blanketter som skal benyttes ved behandling av krav om pensjon i henhold til rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 avdeling III, kapittel 2 og 3 som følge av at forordningens anvendelsesområde ved forordning nr. 1606/98 av 29. juni 1998 ble utvidet til å omfatte de særlige lovfestede ordninger for offentlige tjenestemenn og dermed likestilte personer.

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a) og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 2 nr. 1. Rådsforordning nr. 1408/71 og rådsforordning nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. De aktuelle tilpasninger for EØS-land er allerede innarbeidet i de felles blanketter. Beslutningen krever ikke endringer i forhold til norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Rikstrygdeverket og Sosialdepartementet uten at det har fremkommet merknader. Den er uproblematisk. Gode, klare og greie blanketter er nødvendige for å sikre at den enkelte mottar rett ytelse til rett tid.

303 D 0148 Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeideres beslutning nr. 185 av 27. juni 2002 om endring av beslutning nr. 153 av 7. oktober 1993 (blankett E 108) og beslutning nr. 170 av 11. juni 1998 (utarbeiding av oversiktene fastsatt ved artikkel 94 nr. 4 og artikkel 95 nr. 4 i rådsforordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972)

Sammendrag av innholdet

Beslutningen endrer blankett E 108 som skal benyttes ved underretning om opphør av rett til ytelser ved sykdom, graviditet eller fødsel. Endringen åpner for at også bostedsinstitusjonen via blankett E108 kan gi melding om opphørsbegivenheter der det gjelder forhold som inntrer i bostedslandet, og som derfor bostedsinstitusjonen er nærmest til å kjenne til. Øvrige endringer er vesentlig av teknisk karakter (endring av beslutning nr. 170 om oversikter til bruk som grunnlag for beregning av rundsumsbeløp i forbindelse med refusjonsoppgjør).

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a) og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 2 nr. 1. Rådsforordning nr. 1408/71 og rådsforordning nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. De aktuelle tilpasninger for EØS-land er allerede innarbeidet i de felles blanketter. Beslutningen krever ikke endringer i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Rikstrygdeverket og Sosialdepartementet uten at det har fremkommet merknader. Den er uproblematisk. Gode, klare og greie blanketter er nødvendige for å sikre at den enkelte mottar rett ytelse til rett tid.

303 D 0149 Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeideres beslutning nr. 186 av 27. juni 2002 om de blanketter som skal benyttes ved anvendelsen av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 (E 101)

Sammendrag av innholdet

Beslutningen endrer blankett E 101 som benyttes ved dokumentasjon av lovvalg. Endringen består i at det tas inn en rute for markering av lovvalg for de som arbeider i internasjonale transportforetak i henhold til forordning (EF) nr. 1408/71 artikkel 14 nr.2 a). Dette lovvalg kan således attesteres av den kompetente institusjon på blankett E 101.

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a) og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 2 nr. 1. Rådsforordning nr. 1408/71 og rådsforordning nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. De aktuelle tilpasninger for EØS-land er allerede innarbeidet i de felles blanketter. Beslutningen krever ikke endringer i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Rikstrygdeverket og Sosialdepartementet uten at det har fremkommet merknader. Den er uproblematisk. Gode, klare og greie blanketter er nødvendige for å sikre at den enkelte mottar rett ytelse til rett tid.

303 D 0251 Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeideres beslutning nr. 187 av 27. juni 2002 om de blanketter som skal benyttes ved anvendelsen av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 (E 111 og E 111 B)

Sammendrag av innholdet

Beslutningen endrer blankett E 111 som benyttes ved sykebehandling i henhold til forordningens avdeling III, kapittel 1. Endringen er begrenset og gjelder tilføyelse av ordet "eksisterende" foran "sykdommer" i veiledningen på blankett E 111 for å presisere at ikke bare pensjonister, men også arbeidstakere m.v. har rett til å få behandling for pre-eksisterende (tidligere konstaterte) lidelser som øyeblikkelig hjelp under midlertidig opphold i henhold til artikkel 22 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Det er tatt inn en forklarende begrunnelse for endringen av veiledningen i preamblet. Det er videre foretatt tilsvarende endringer i blankett E 111 B. Sistnevnte gjelder bare Belgia.

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a) og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 2 nr. 1. Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og rådsforordning nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. De aktuelle tilpasninger for EØS-land er allerede innarbeidet i de felles blanketter. Beslutningen krever ikke endringer i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Rikstrygdeverket og Sosialdepartementet uten at det har fremkommet merknader. Den er uproblematisk. Gode, klare og greie blanketter er nødvendige for å sikre at den enkelte mottar rett ytelse til rett tid.

303 D 0306 Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeideres beslutning nr. 188 av 10. desember 2002 om de blanketter som skal benyttes ved anvendelsen av rådsforordning (EØF ) nr. 574/72 (E 210 og E 211)

Sammendrag av innholdet

Beslutningen endrer blankettene E 210 og E 211 som benyttes ved behandling av krav om pensjon i henhold til forordningens avdeling III, kapittel 2 og 3 og underretning om vedtak, klageadgang og klagefrister. Endringen gjelder opplysninger om vedtaksgrunner og ankefrister som må inn som følge av bortfallet av blankett E 212 ved beslutning nr. 180 av 15. februar 2000.

Den administrative kommisjon skal i henhold til sitt mandat, jf forordning nr 1408/71 artikkel 81 bokstav a), behandle alle administrative spørsmål som oppstår i forbindelse med denne forordning. Dette omfatter i henhold til gjennomføringsforordningen nr. 574/72 artikkel 2 nr 1 å utarbeide de blanketter som er nødvendige for anvendelsen av forordningen.

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a) og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 2 nr. 1. Rådsforordning nr. 1408/71 og rådsforordning nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. De aktuelle tilpasninger for EØS-land er allerede innarbeidet i de felles blanketter. Beslutningen krever ikke endringer i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Rikstrygdeverket og Sosialdepartementet uten at det har fremkommet merknader. Den er uproblematisk. Gode, klare og greie blanketter er nødvendige for å sikre at den enkelte mottar rett ytelse til rett tid.

Vedlegg IX Finansielle tjenester

302 L 0092 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/92/EF av 9. desember 2002 om forsikringsformidling

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å erstatte rådsdirektiv 77/92/EØF og kommisjonsrekommandasjon 92/48 om forsikringsmeglere, som begge er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 104 og Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s.128). Etter direktivet vil alle forsikringsmeglere kunne drive grensekryssende virksomhet eller etablere filial innen EU-området, på grunnlag av prinsippet om gjensidig anerkjennelse av hjemlandstilsyn ("European Passport"). Direktivet stiller krav til registrering og skjerper kravene til forsikringsmeglere. Direktivet fastsetter også minimumskrav med hensyn til informasjons- og garantisystemer.

Merknader

Forsikringsmeglere er i norsk rett regulert av forskrift 24. november 1995 nr. 923 om forsikringsmegling, gitt med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 2-4. Forskriften gjennomfører direktiv 77/92/EØF og kommisjonsrekommandasjon 92/48/EØF om forsikringsmeglere.

Forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 har ikke et så vidt anvendelsesområde som direktivet. Forsikringsvirksomhetsloven gir hjemmel til å regulere forsikringsmeglere, men ikke til å regulere eksempelvis selvstendige rådgivere og agenter, slik som direktivet gjør. Innlemmelse i EØS-avtalen av direktivet krever lovendring. Det er ikke bestemt om direktivet skal gjennomføres som lov eller ved forskrift med hjemmel i ny bestemmelse i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet. Det vil også være påkrevet med endringer i forskrift om forsikringsmegling.

Sakkyndige instansers merknader

Utkast til direktivet har vært behandlet i Kredittilsynet som ikke har hatt merknader utover ovennevnte. Utkastet har også vært behandlet i Spesialutvalget for finansielle tjenester. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel

Vedlegg XI Telekommunikasjonstjenester

302 L 0019 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/19/EF av 7. mars 2002 om tilgang til og samtrafikk mellom elektroniske kommunikasjonsnett og tilhørende ressurser (tilgangsdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter direktiv 97/33/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 7/99 av 29. januar 1999 (endret ved 98/10/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 35/99 av 26. mars 1999) om samtrafikk, direktiv 95/47/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 79/96 av 13. desember 1996 om TV standarder, direktiv 92/44/EF – jf. Særskilt vedlegg til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 135 (endret ved 97/51/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 31/98 av 30. april 1998) om leide linjer og forordning 2887/2000 om tilgang til det faste aksessnettet – jf EØS-komiteens beslutning nr 47/2001 av 30.mars 2001. Direktivet er en tilpasning av regelverket for tilgang og samtrafikk til en markedssituasjon med økende grad av konkurranse og et marked hvor skillet mellom tradisjonelt ulike infrastrukturer som opprinnelig ble etablert for ulike formål viskes ut. Direktivet omfatter derfor all elektronisk kommunikasjonsinfrastruktur og tilhørende elementer. Direktivet tar utgangspunkt i at det skal være en plikt for alle tilbydere til å forhandle om samtrafikk, videre legges det opp til særskilt regulering av tilbyder med sterk markedsstilling, jf merknader til nytt rammedirektiv. Direktivet nedfeller en rekke aktuelle virkemidler (verktøykasse) som tilsynsmyndigheten kan velge mellom når de pålegger forpliktelser på tilbyder med sterk markedsstilling for å skape/opprettholde virksom konkurranse i markedet. På denne måten kan tilsynet skreddersy påleggene på tilbyder med sterk markedsstilling avhengig av hva som er best egnet i den enkelte situasjon. Direktivet går dermed bort fra gjeldende regime der en tilbyder med sterk markedsstilling automatisk pålegges en rekke forhåndsdefinerte forpliktelser.

Merknader

Hovedprinsippene for det nye regelverket for tilgang og samtrafikk som trekkes opp i dette direktivet, synes gjennomgående å være i tråd med norske interesser på området. Det er imidlertid viktig at det legges til rette for at det kan gjøres nasjonale tilpasninger i den grad det er nødvendig. Gjennomføring av direktivet vil kreve endringer i gjeldende lovgivning. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon. Direktivet innebærer sammenholdt med resten av reguleringspakken at Post- og teletilsynet på kort sikt blir tillagt arbeidskrevende oppgaver som isolert sett innebærer et økt ressursbehov, mens det på lengre sikt kan innebære mindre ressursbruk enn i dag. Myndighetenes arbeid med markedsanalyser og vurdering av adekvate virkemidler vil kreve større grad av bistand fra aktørene og dermed økt ressursbruk fra markedsaktørene på kort sikt. På lengre sikt forventes den europeiske harmoniseringen å føre til behov for mindre ressursbruk fra aktørene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt.

302 L 0020 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/20/EF av 7. mars 2002 om tillatelse for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (tillatelsesdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter direktiv 97/13/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning 37/99 av 30. mars 1999), om et alminnelig rammeverk for generelle og individuelle lisenser på området for telekommunikasjon. Virkeområdet for det nye lisensdirektivet omfatter alle lisenser vedrørende elektroniske kommunikasjonsnettverk og elektroniske tjenester. Direktivet har til formål å bidra til et lettere og mer harmonisert system for lisensiering innen EU, stimulere til utviklingen av nett og tjenestetilbud på tvers av landegrensene i Europa, samt å medvirke til ytterligere utvikling av konvergensen mellom markedene. For å oppnå formålet begrenses det enkelte lands adgang til bruk av individuelle lisenser og til fritt å kunne stille vilkår i denne sammenheng. I direktivet legges det derfor opp til at landene som hovedregel skal benytte generelle tillatelser og at individuelle tillatelser bare kan benyttes i forhold til forvaltningen av begrensede ressurser som frekvenser og nummer.

Merknader

Direktivet anses i hovedsak å være i tråd med norske interesser på området. Direktivet antas imidlertid å medføre en delvis omlegging av norsk konsesjonspraksis på teleområdet. Begrensningene på adgangen til å gi individuelle konsesjoner vil føre til at Telenors tjenestekonsesjon faller bort, og at eventuelt reguleringsbehov må ivaretas på annet vis (lovgivning og enkeltvedtak). Direktivet fører til behov for endringer i tele- og kringkastingslovgivningen. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon. Direktive antas ikke i utgangspunktet å medføre omfattende ressursbruk. Dette kan likevel endres dersom man kommer i en situasjon der leveringspliktige tjenester må sikres gjennom anbudsutlysning. I så fall kan det bli behov for å øke ressursbruken.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt.

302 L 0021 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/21/EF av 7. mars 2002 om felles rammeregler for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (rammedirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktivet tar sikte på å erstatte direktiv 90/387/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 263), om etableringen av et indre marked for telekommunikasjonstjenester. Direktivets virkeområde er utvidet i forhold til dagens rammedirektiv til å omfatte alle elektroniske kommunikasjonsnettverk og tjenester. Direktivet legger rammen rundt EUs arbeid med å forenkle telekommunikasjonslovgivningen, og oppdatere den i forhold til den gradvise integrasjonen mellom medie-, tele- og IT-sektorene. Rammedirektivet skal bidra til et harmonisert regulatorisk rammeverk for elektroniske kommunikasjonsnettverk og tjenester i EU.

Direktivet inneholder prosedyrer og prinsipper som reguleringsmyndighetene i det enkelte land må forholde seg til ved utformingen og oppfølgingen av nasjonalt regelverk. Direktivet skisserer også ulike arbeidsoppgaver for den nasjonale tilsynsmyndigheten, blant annet legges det opp til større transparens i tilsynsmyndighetenes arbeid, utstrakt bruk av konsultasjon i enkeltsaker mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene og mellom de nasjonale tilsynsmyndigheter og Kommisjonen. Konsultasjonsprosedyren medfører en begrenset adgang for Kommisjonen til å nedlegge veto mot utkast til vedtak, samt foreslå tekst til nytt vedtak. Bakgrunnen for konsultasjonsprosedyren er ønske om å sikre en ensartet praktisering av det nye regelverket, jf merknad til tilgangs- og samtrafikkdirektivet der de enkelte lands tilsyn gis utvidet kompetanse til selv å bestemme hvilket virkemiddel som skal nyttes i det enkelte tilfellet.

I tillegg gir rammedirektivet Kommisjonen adgang til å gi rekommandasjoner for å oppnå harmonisering. Etter hvert som det oppnås tilstrekkelig konkurranse på de ulike områdene av markedet, legger direktivet opp til å redusere sektorspesifikk regulering og erstatte den med generell konkurranseregulering. Gjeldende prinsipp om å regulere tilbydere med sterk markedsstilling strengere enn andre tilbydere, videreføres. Det nye innholdet i begrepet "Sterk markedsstilling" medfører en ex- ante tilnærming til konkurranserettslig metode (dominerende markedsstilling).

Merknader

Direktivet anses i stor grad å være i tråd med norske interesser. Den omfattende reguleringen som er foreslått for å oppnå harmonisering, kan imidlertid gå på bekostning av en fleksibel regulering tilpasset den raske markedsmessige og teknologiske utviklingen på området. Deler av reguleringen som er foreslått, antas å kunne redusere adgangen til nasjonal regulering, og utfordrer prinsippet om subsidiaritet. Direktivet medfører behov for lov- og forskriftsendringer. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon. Samferdselsdepartementet har inngangsatt et arbeid med sikte på å endre forskriftsverket tilsvarende. Direktivet innebærer sammenholdt med resten av reguleringspakken at Post- og teletilsynet på kort sikt blir tillagt arbeidskrevende oppgaver, herunder omfattende arbeid med utarbeidelse av markedsanalyser, vurdering av sterk markedsstilling og virkemiddelbruk, som isolert sett innebærer et økt ressursbehov, mens det på lengre sikt kan innebære mindre ressursbruk enn i dag. Myndighetenes arbeid med markedsanalyser og vurdering av adekvate virkemidler vil kreve større grad av bistand fra aktørene og dermed økt ressursbruk fra markedsaktørene på kort sikt. På lengre sikt forventes den europeiske harmoniseringen å føre til behov for mindre ressursbruk fra aktørene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt. Direktivet har i utkasts form vært på offentlig høring hos aktørene i markedet. Det er enighet om behovet for en gjennomgang og oppdatering av lovgivningen på dette området.

302 L 0022 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/22/EF av 7. mars 2002 om leveringspliktige tjenester og brukerrettigheter i forbindelse med elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (direktivet om leveringspliktige tjenester)

Sammendrag av innholdet

Direktivet vil erstatte gjeldende taletelefonidirektiv 98/10/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 7/99 av 29. januar 1999) og deler av samtrafikkdirektivet 97/33/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 35/99 av 26. mars 1999). Hovedformålet med direktivet er å sikre EU-borgerne tilgang til elektroniske kommunikasjonstjenester av høy kvalitet og til rimelige priser, også i områder der brukerens behov ikke sikres ved markedets tilbud. Direktivet slår fast at bl.a. taletelefoni, katalogtjenester, telefonautomater, nødtjenester, og tjenester for funksjonshemmede og brukere med særskilte behov skal være såkalte leveringspliktige tjenester (universelle – eller USO-tjenester) som alle brukere skal ha tilgang til. Det er nevnt eksplisitt at brukerne skal være i stand til å opprette tilgang til Internett, men det er ikke spesifisert en bestemt overføringshastighet.

Omfanget av hvilke tjenester som omfattes av leveringsplikten er ikke utvidet i forhold til gjeldende regulering. (Definisjonen skal imidlertid revideres jevnlig, og første gang senest to år etter at direktivet er gjennomført.) Myndigheten kan ved å inngå avtale med, eller ved å treffe pålegg sikre at en eller flere tilbydere tilbyr de leveringspliktige tjenestene. Dersom leveringsplikt innebærer en urimelig ulempe for tilbyderen, åpnes det opp for å innføre en finansieringsordning, evt i form av et fond for å kompensere tilbyderen for denne kostnaden. En slik kostnadsfordelingsordning kan kun omfatte de tjenestene som ligger i definisjonen av universelle tjenester. Når det gjelder priser på de leveringspliktige tjenestene, åpner direktivet for at USO-tilbydere i enkelte grunngitte tilfeller kan pålegges å tilby gunstigere priser og tilbud til kunder med lave inntekter og spesielle sosiale behov.

Direktivet har også bestemmelser om spesielle pålegg for tilbydere med sterk markedsstilling. Dette dreier seg om tjenester knyttet til overføringskapasitet, prisregulering og forvalg. Omfanget og innholdet av disse tjenestene skal revideres innen 1 år etter gjennomføringen av direktivet og deretter hvert annet år.

Direktivet inneholder videre bestemmelser om forbrukerrettigheter. Dette dreier seg bl.a. om forbrukerkontrakter, tjenestekvalitet, nummerportabilitet og videreformidlingsplikt av allmennkringkastere for tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og konsulteringsordninger for forbrukerne. Dessuten blir medlemsstatene pålagt å opprette forbrukerklageordninger for leveringspliktige tjenester.

Merknader

Bestemmelsene i direktivet er i hovedsak i tråd med norske interesser på området for elektroniske kommunikasjoner. Formålet og innholdet i direktivet er hovedsakelig en videreføring og systematisering av eksisterende regulering på området. Gjennomføring av direktivet vil kreve endringer i gjeldende lovgivning. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon. Det er ikke avklart hvilke økonomiske og administrative konsekvenser direktivet vil få. Eventuelle krav om finansiering av de leveringspliktige tjenestene vil kunne få budsjettmessige konsekvenser, særlig i den utstrekning pålegg om leveringspliktige tjenester vil bli finansiert ved at staten kjøper tjenestene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget har funnet direktivet relevant og akseptabelt. Direktivet har i utkasts form vært på offentlig høring hos aktørene i markedet.

Vedlegg XIII Transport

Kapittel II Veitransport

302 L 0050 Kommisjonsdirektiv 2002/50/EF av 6. juni 2002 om tilpasning til den tekniske utvikling av rådsdirektiv 1999/36/EF om transportabelt trykkutstyr

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/50/EF innebærer at det kan brukes andre kombinasjoner av moduler ved konstruksjons- og fabrikasjonskontroll av transportbeholdere enn forutsatt i direktiv 1999/36/EF. Endringen er gjort for å sikre bedre samsvar mellom modulene i direktiv 1999/36/EF. Direktivet innebærer også en endring i sertifiseringsprosedyrene i forhold til direktiv 1999/36/EF. Dette vil øke valgmuligheten for produsenten i forhold til gjeldende regelverk.

Merknader

Direktiv 1999/36/EF om transportabelt trykkbærende utstyr ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 3/2000 av 28. januar 2000. Direktivet er gjennomført i "Forskrift om transportabelt trykkutstyr for farlig gods", som trådte i kraft 1. juli 2001. Forskriften innebærer at det stilles spesifikke krav til foretak som utfører konstruksjonskontroll, fabrikasjonskontroll og periodisk kontroll av transportbeholdere (dvs. tanker, tank-containere, gassflasker m.m.) for farlig gods i klasse 2 (gasser). Forskriften inneholder også bestemmelser om markedsadgang for slike transportbeholdere.

Direktiv 2002/50/EF har medført behov for mindre endringer i forskrift om transportabelt trykkutstyr for farlig gods. Direktoratet for brann- og elsikkerhet vedtok endring av forskriften 19. desember 2002. Endringen av forskriften trådte i kraft 1. januar 2003, og direktivet er gjennomført i norsk rett innen gjenomføringsfristen.

Sakkyndige instanser merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel..

303 L 0027 Kommisjonsdirektiv 2003/27/EF av 3. april 2003 om tilpasning til den tekniske utvikling av rådsdirektiv 96/96/EF med hensyn til prøving av eksosutslipp fra motorvogner

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 2003/27/EF endrer europaparlaments- og rådsdirektiv 96/96/EF om teknisk kontroll av kjøretøy. Sistnevnte direktiv ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr.33/97 av 29. mai 1997. Endringen gjelder skjerpede grenseverdier for avgass- og røkmåling i forbindelse med avgasskontrollen under periodisk kontroll og utekontroll av kjøretøy over 3.500 kg. Direktivet skjerper grenseverdiene for utslipp for bensin- og dieselmotorer.

Merknader

Bestemmelser om utekontroll er nedfelt i Forskrift om periodisk kjøretøykontroll og utekontroll av kjøretøy. Forskriften må endres for å gjennomføre direktivet. Frist for gjennomføring er 1. januar 2004.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 L 0028 Kommisjonsdirektiv 2003/28/EF av 7. april 2003 om fjerde tilpasning til den tekniske utvikling av rådsdirektiv 94/55/EF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om veitransport av farlig gods

Sammendrag av innholdet

Direktiv 94/55/EF om transport av farlig gods på veg trådte i kraft 1. januar 1997 (EØS-avtalens vedlegg XIII) og innebar at bestemmelsene om transport av farlig gods slik de fremkommer i bilag A og B til den europeiske avtale om internasjonal vegtransport av farlig gods (ADR-avtalen) også ble gjort gjeldende for transport av farlig gods innen eller mellom landene i EØS-området.

Det internasjonale regelverket for transport av farlig gods er under kontinuerlig utvikling, og nye utgaver av vedleggene til ADR-avtalen kommer annet hvert år. Endringene i direktiv 94/55/EF innebærer en tilpasning til den nye utgaven av vedlegg A og vedlegg B til ADR-avtalen, gjeldende fra 1. januar 2003. Videre inneholder direktivet instrukser om at medlemsstatene skal bringe sine regelverk i overenstemmelse med dette.

Merknader

Gjennom ADR-avtalen er Norge forpliktet til å gjøre bestemmelsene i ADR gjeldende for internasjonale transporten som har sitt utgangspunkt i Norge, mens vi gjennom EØS-avtalen og direktiv 94/55/EF er forpliktet til å la ADR også gjelde for transport av farlig gods i Norge.

I Norge reguleres vegtransport av farlig gods gjennom forskrift av 11.november 2002 nr. 1264 om transport av farlig gods på veg og jernbane (landtransportforskriften). Gjennom forskriftens § 1-2 fremkommer det at vegtransport av farlig gods skal skje i samsvar med den til enhver tid gjeldende utgave av ADR-avtalen og dens vedlegg. Direktivet medfører ikke krav til forskriftsendringar og direktivet er gjennomført i norsk rett innen gjennomføringsfristen.

Sakkyndige instanser merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel III Transport med jernbane

303 L 0029 Kommisjonsdirektiv 2003/29/EF av 7. april 2003 om fjerde tilpassing til den tekniske utviklinga av rådsdirektiv 96/49/EF om tilnærming av lovgjevinga i medlemsstatane om jernbanetransport av farleg gods

Sammendrag av innholdet

Direktiv 96/49/EF om transport av farlig gods på jernbane trådte i kraft 23. juli 1996 (EØS-avtalens vedlegg XIII). Dette innebar at bestemmelsene om transport av farlig gods på jernbane slik de fremkommer i vedlegg 1 til vedlegg B (RID) i konvensjonen om internasjonal jernbanetransport (COTIF) også ble gjort gjeldende for transport av farlig gods innen eller mellom landene i EØS-området.

Det internasjonale regelverket for transport av farlig gods er under kontinuerlig utvikling, og nye utgaver av RID kommer annethvert år. Endringene i direktiv 96/49/EF innebærer en tilpasning til den nye utgaven av vedlegg 1 til vedlegg B i COTIF, gjeldende fra 1. januar 2003. Videre inneholder direktivet instrukser om at medlemsstatene skal bringe sine regelverk i overenstemmelse med dette.

Merknader

Gjennom COTIF er Norge forpliktet til å gjøre bestemmelsene i RID gjeldende for den internasjonale transporten som har sitt utgangspunkt i Norge, mens vi gjennom EØS-avtalen og direktiv 96/49/EF er forpliktet til å la RID også gjelde for transport av farlig gods i Norge.

I Norge reguleres jernbanetransport av farlig gods gjennom forskrift av 11.november 2002 nr. 1264 om transport av farlig gods på veg og jernbane (landtransportforskriften). Gjennom forskriftens § 1-2 fremkommer det at jernbanetransport av farlig gods skal skje i samsvar med den til enhver tid gjeldende utgave av RID. Direktivet medfører ikke krav til forskriftsendringer og direktivet er gjennomført i norsk rett.

Sakkyndige instanser merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel IV Transport på innlands vannvei

303 R 0411 Kommisjonsforordning (EF) nr. 411/2003 av 5. mars 2003 om endring av forordning (EF) nr. 805/1999 om fastsettelse av visse tiltak for å gjennomføre rådsforordning (EF) nr. 718/1999 om en kapasitetspolitikk for fellesskapsflåtene for å fremme transport på innlands vannveier

Sammendrag av innholdet

For å redusere flåtekapasiteten på innlands vannveier lanserte Kommisjonen en handlingsplan for opphugging av skip samordnet på fellesskapsplan ved rådsforordning (EF) nr. 742/98. Forordningen opphørte å gjelde 28. april 1999 ved ikrafttredelsen av rådsforordning (EF) nr. 718/1999.

I forbindelse med struktursaneringsordningen som tar sikte på å forebygge at ny overkapasitet oppstår, har reguleringsmekanismen som går under betegnelsen "gammel for ny-regelen", vist seg å være det viktigste styringsmiddelet i et urolig marked. Denne regelen forutsettes opprettholdt i en begrenset periode idet kompensasjonsforholdene gradvis skal nedsettes til null innen 29. april 2003, jf. rådsforordning 718/1999 artikkel 4 (2). Med dette oppnår man at overgangen sikres og fasen for fellesskapsinngrep på markedet avvikles.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 411/2003 endrer satsene for særbidrag iht. kompensasjonsforholdet "gammel for ny-regelen" jf. artikkel 1. Satsene endres ved at nevnte forordning endrer kommisjonsforordning (EF) nr. 805/1999 artikkel 4 (senest endret ved Kommisjonsforordning nr. 336/2002). Artikkel 4 omhandler nivåer for forskjellige kompensasjonsforhold vedrørende tankbåter, skyvebåter og tørrlastbåter. Endringene omfatter nivåer for kompensasjonsforholdene og er begrunnet i den økonomiske utvikling i de forskjellige sektorer samt kravet om at satsene gradvis skal nedsettes til null innen 29. april 2003.

Merknader

Ingen EFTA-land har innlands vannveier som definert i EU, og vi har per d.d. ingen flåte til denne type trafikk under norsk flagg. Til tross for at rettsaktene om innlands vannveier inngår i EØS-avtalen, trenger Norge følgelig ikke å gjennomføre rettsaktene i norsk rett på bakgrunn av ovennevnte.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) besluttet i 1996 å vedta Kommisjonens prosedyre på området innlands vannveier. Prosedyren går i korthet ut på at medlemsland som ikke har innlands vannveier selv eller flåte til slik trafikk under hjemmehørende flagg, ikke trenger å gjennomføre regelverket i nasjonal rett. Løsningen fra ESA forutsetter en gjensidig forståelse av at situasjonen endrer seg i det øyeblikk noen ønsker å etablere seg i Norge under norsk flagg for å drive transport på innlands vannveier i Europa. En slik situasjon vil forutsette at rettsaktene gjennomføres i norsk rett.

Kapittel V Sjøtransport

302 L 0025 Kommisjonsdirektiv 2002/25/EF av 5. mars 2002 om endring av rådsdirektiv 98/18/EF om sikkerhetsstandarder for passasjerskip

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/25/EF endrer direktiv 98/18/EF, som er inkludert i EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 86/1999 av 25.06.1999). Formålet med direktiv 98/18 er å få en enhetlig sikkerhetsstandard for passasjerskip i nasjonal fart. Endringen som nå er vedtatt er gjort på bakgrunn av erfaring og en oppdatering i forhold til internasjonalt regelverk. Det er foretatt en generell revisjon av vedlegg 1 til direktiv 98/18, som blant annet omfatter krav til stabilitet, maskineri, elektriske installasjoner, brannvern og redningsutstyr. Det er vedtatt en rekke mindre tekstmessige endringer, hvor en tar inn relevante deler av SOLAS 90 (Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs), gjennomfører korrigering av henvisninger til internasjonale konvensjoner, samt foretar en rekke presiseringer. For eksisterende skip er det ingen spesielle materielle endringer.

Merknader

Norge har gjennomført direktiv 98/18/EF i forskrift av 28. mars 2000 nr. 305 om besiktigelse, bygging og utrustning av passasjerskip i innenriks fart. Gjennomføringen av endringsdirektivet vil medføre en revisjon av gjeldende ovennevnte forskrift. Gjennomføring av direktivet vil medføre en økning av kostnader ved bygging av nye ro-ro passasjerskip. Endringen har ikke vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for Sjøfartsdirektoratet.

Sakkyndige instansers merknader

Sjøfartsdirektoratet har deltatt i den nasjonale oppfølging av forslaget. Forslaget har vært behandlet i Spesialutvalget for transport. Direktivet er relevant og akseptabelt, og Norge har i all hovedsak støttet endringene som nå er vedtatt.

302 L 0084 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/84/EF av 5. november 2002 om endring av direktivene om sjøsikkerhet og hindring av forurensning fra skip

Sammendrag av innholdet

Etableringen av hovedkomiteen COSS for sikkerhet til sjøs og hindring av forurensning fra skip, jf. omtale av forordning (EF) nr. 2099/2002 oversendt Stortinget 1. april 2003, medfører endringer i enkelte direktiver på området maritim sikkerhet og hindring av forurensning fra skip. Endringene er hovedsakelig redaksjonelle og omfatter følgende direktiver: 93/75, Hazmat-farlig gods, 94/57 klasseselskap, 95/21 havnestatskontroll, 96/98 skipsutstyr, 97/70 harmonisert regime for fiskefartøyer m/lengde på 24 m eller mer, 98/18 sikkerhetskrav og standarder for passasjerskip, 98/41 om registrering av personer om bord på passasjerskip som opererer til eller fra havner innen EU, 1999/35 om en ordning med obligatorisk inspeksjon med henblikk på sikker drift av roro-ferger og høyhastighetspassasjerfartøyer, 2000/59 skipsavfall, 2001/25 om minstekrav til sjøfolks opplæringsnivå og 2001/96 om harmoniserte krav til og prosedyrer for sikker lasting og lossing av bulkskip.

Merknader

Direktivet medfører at en del av Sjøfartsdirektoratets forskrifter må endres. I de fleste tilfeller må kun datoen som angir hvilken versjon av det internasjonale regelverket som er i kraft endres. Direktivet medfører ingen administrative, økonomiske eller budsjettmessige konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel VI Sivil luftfart

302 R 0894 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 894/2002 av 27. mai 2002 om endring av rådsforordning (EØF) nr. 95/93 om felles regler for fordeling av tidsluker på lufthavnene i Fellesskapet

Sammendrag av innholdet

Forordningen er knyttet til situasjonen for luftfarten etter 11. september 2001. Forordningen endrer forordning (EF) nr. 95/93 (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind10A s. 361).

Forordningen innebærer at flyselskap som har benyttet mindre enn 80 pst. av tildelte tidsluker, og som normalt ville mistet ubenyttede tidsluker påfølgende sesong ("use-it-or-lose-it"-regelen), likevel skal få beholde disse, slik at selskapene ikke skal bli ytterligere rammet av den ekstraordinære nedgangen i trafikken høsten og vinteren 2001/2002. Særlig lavprisselskapene har vært i mot forslaget, og har ment at ubenyttede tidsluker burde ha vært frigitt til andre operatører.

Merknader

Endringene i gjeldende forordning må gjennomføres ved endring av forskrift av 15.7.1994 nr. 691 om gjennomføring av EØS-avtalen på luftfartens område, § 1, punkt 5.

Forordningen har ingen stor betydning for norske lufthavner, siden det er få kapasitetsproblemer her, men vil kunne ha en viss betydning for norske selskap som opererer på utenlandske lufthavner.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Samferdselsdepartementet, som finner den relevant og akseptabel. Forslaget til forordning har vært behandlet i Spesialutvalget for transport, samt at det har vært på høring hos berørte parter, der den vurderes som uproblematisk.

Vedlegg XIV Konkurranseregler

303 R 0001 Rådsforordning (EF) nr. 1/2003 av 16. desember 2002 om gjennomføring av konkurransereglene i EF-traktatens artikkel 81 og 82

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EF) nr. 1/2003 om håndheving av konkurransereglene i EF-traktatens artikkel 81 og 82 EF trer i kraft 1. mai 2004, og erstatter dagens regime nedfelt i rådsforordning 17/62. Bakgrunnen for det nye regelverket er behovet for mer effektiv håndheving av konkurransereglene, Kommisjonens ønske om å prioritere de mest konkurranseskadelige sakene (karteller), og utvidelsesprosessen i EU. Rådsforordning 17/62 er inntatt i EØS-avtalen ved protokoll 21 og ODA-avtalens protokoll 4.

Konkurransereglene i EU/EØS inneholder et generelt forbud mot konkurransebegrensende avtaler (artikkel 81/ artikkel 53 EØS) samt forbud mot misbruk av dominerende stilling (artikkel 82 EF/ artikkel 54 EØS). Det nåværende system for håndheving av disse reglene er basert på at forbudet i artikkel 81 EF/53 EØS får direkte anvendelse og at alle avtaler som omfattes av forbudet, må forhåndsmeldes til Kommisjonen/EFTAs overvåkingsorgan for å få unntak etter artikkel 81 nr. 3 EF/53 nr. 3 EØS. Mens både Kommisjonen, nasjonale domstoler og også i en viss utstrekning nasjonale myndigheter kan håndheve forbudet, er det alene Kommisjonen/EFTAs overvåkingsorgan som kan gi unntak. Dette innebærer at håndhevingssystemet på konkurranserettens område er sterkt sentralisert.

Meldesystemet har også medført at Kommisjonens ressurser er blitt bundet til å håndtere alle de meldingene den har mottatt. Kommisjonen har derfor ikke kunnet prioritere sine oppgaver slik den ønsker.

Det nye regelverket inneholder fire hovedelementer. For det første oppheves meldeordningen og Kommisjonens enerett på å gi unntak fra forbudet. Videre innføres rett og plikt for nasjonale konkurransemyndigheter og domstoler til å håndheve artikkel 81 og 82 EF. I forlengelsen av dette innføres samarbeidsmekanismer og regler for saksallokering mellom de nasjonale myndigheter og mellom nasjonale myndigheter og Kommisjonen, samt mekanismer for å sikre homogen rettsanvendelse. For det tredje frigjør det nye regimet ressurser for Kommisjonen slik at den i større grad kan konsentrere sin virksomhet om kontroll med de mest skadelige konkurransereguleringene. I den forbindelse får Kommisjonen bl.a. styrkede etterforsknings- og kontrollfullmakter. For det fjerde innføres bestemmelser som regulerer forholdet mellom nasjonale konkurranseregler og artikkel 81 og 82 EF.

Merknader

Reformen innebærer en gjennomgripende endring i systemet for håndheving av konkurranseregelverket. Endringene er EØS-relevante og vil kunne få stor betydning for EFTAs overvåkingsorgan og konkurransemyndighetene/domstolene i EFTA-statene.

Sakkyndige instansers merknader

Norske myndigheter er i det vesentlige er positive til endringene. Det er ikke på alle punkter avklart hvordan den nye forordningen skal inkorporeres i EØS-avtalen, og EFTA-statene og Kommisjonen er inne i en prosess for å få avklart disse spørsmål. Med hensyn til desentralisert håndheving av EØS-avtalens artikkel 53 og 54, er Kommisjonens posisjon at EØS-avtalen er til hinder for at disse bestemmelser kan håndheves av nasjonale konkurransemyndigheter innenfor rammen av EØS-avtalen. EFTA-landene aksepterer Kommisjonens posisjon på dette tidspunkt, men vil forbeholde seg retten til å ta opp spørsmålet på nytt når man har vunnet erfaring med det nye regelverket.

Vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

Kapittel I Helse og sikkerhet på arbeidsplassen

303 L 0010 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/10/EF av 6. februar 2003 om minstekrav for arbeidstakernes helse og sikkerhet ved eksponering for risiki som har sammenheng med fysiske agenser (støy) i arbeidet (syttende særdirektiv i henhold til artikkel 16.1 i direktiv 89/391/EØF)

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2003/10/EF om minimumskrav for sikkerhet og helse for arbeidstakere som utsettes for risiko på grunn av fysiske agenser (støy), er et særdirektiv til rådsdirektiv 89/391/EØF om iverksetting av tiltak til forbedring av arbeidstakernes sikkerhet og helse under arbeidet (rammedirektivet), som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 60). Direktivet var tidligere en del av et omfattende direktivforslag om fysiske agenser (vibrasjoner, støy, optisk stråling samt elektriske og magnetiske felter), men ble skilt ut som eget direktivforslag i 1999.

Formålet med direktivet er å beskytte arbeidstakerne mot risiko under arbeid som medfører støy, spesielt fare for hørselen. Direktivet inneholder grenseverdier for arbeidstakeres eksponering for støy, krav om at arbeidsgiver foretar målinger av arbeidstakernes eksponering for støy, at arbeidsgiver foretar risikovurderinger, krav om at arbeidsgiver iverksetter tiltak for å redusere eksponeringen for støy, at personlig hørselvern stilles til arbeidstakernes rådighet, krav om iverksetting av tiltak dersom grenseverdiene for støy overskrides, opplæring av arbeidstakerne, samt helseundersøkelse og utarbeiding av helsejournaler, herunder krav om tiltak dersom helseundersøkelse avdekker helseskade som skyldes eksponering for støy under arbeidet.

Direktivet vil erstatte eksisterende direktiv 86/188/EØF om vern av arbeidstakere mot farer ved å være utsatt for støybelastning i arbeidslivet. Direktivet innebærer et sterkere vern av arbeidstakere som eksponeres for støy.

Merknader

Forskrift 22. juni 1993 nr. 787 om støy på arbeidsplassen har strengere grenser for støy enn direktivet. Forskriften må imidlertid revideres når direktivet skal gjennomføres i Norge grunnet arbeidsgivers plikt til å måle støy, foreta risikovurderinger, iverksette tiltak for å redusere støy og iverksette opplæring av de ansatte. I tillegg må reglene om helseundersøkelser utvides og spesifiseres.

Når det gjelder skipsfartsområdet vil eksisterende forskrifter som omhandler støy måtte revideres i forbindelse med gjennomføringen av direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 L 0018 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/18/EF av 27. mars 2003 om endring av rådsdirektiv 83/477/EØF om vern av arbeidstakere mot farer ved å være utsatt for asbest i arbeidet

Sammendrag av innholdet

Hovedformålet med direktivet er å innføre én enkelt grenseverdi for eksponering av arbeidstakere, i stedet for to grenseverdier for ulike asbesttyper som i det tidligere direktivet 83/477/EØF. Grenseverdien for asbeststøv i luften senkes samtidig (blir strengere). Rådet støtter at målinger og fibertellinger skal utføres etter anbefaling fra WHO. I direktivet unntas artiklene om melding, helseundersøkelse og arbeidstakerregister dersom det er tale om sporadisk eksponering med svak intensitet. Arbeidsgiver skal - i samarbeid med huseier - undersøke om materialer inneholder asbest før rivnings- eller vedlikeholdsarbeid påbegynnes, samt at virksomheter som driver med fjerning/flytting av asbest, skal dokumentere kompetanse på området. Det innføres videre en del konkrete krav til opplæring av arbeidstakere i forbindelse med eksponering for asbest før de utsettes for eventuell risiko, og til tiltak når arbeidstakere kan bli utsatt for asbest. Det innføres praktiske anbefalinger om helseundersøkelse og forlenget oppbevaringstid for journaler (fra 30 – 40 år) på grunn av den lange latenstiden for asbestindusert kreft. Videre skal det utarbeids praktiske retningslinjer for bestemmelse av sporadisk eksponering av lav intensitet, regler om pauser for arbeid som krever personlig verneutstyr/åndedrettsvern og vedtakelse av tilstrekkelige sanksjonsmuligheter ved overtredelse.

Merknader

Administrativt vil det måtte gjøres endringer i asbestforskriften. Endringene vil ikke føre til økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning, verken for myndighetene eller næringslivet ettersom dagens asbestforskrift allerede stiller strenge krav til slikt arbeid.

På skipsfartens område vil gjennomføringen av direktivet nødvendiggjøre mer spesifikke bestemmelser fordi direktivet har en høyere detaljgrad relatert til arbeid som innebærer risiko for eksponering av asbest.

Sakkyndige instansers merknader

Arbeidstilsynet har deltatt i utviklingen av forslaget i Kommisjonens arbeidsgruppe for eksperter. Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel II Arbeidsrett

302 L 0073 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/73/EF av 23. september 2002 om endring av rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/73/EF gjelder en rekke endringer i rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår, som er en del av EØS-avtalen (jfr. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 12, s. 128).

I direktivets forord vises det blant annet til at likestilling mellom kvinner og menn utgjør et grunnleggende prinsipp etter Amsterdamtraktaten art. 2 og 3 nr. 2 og i henhold til EF-domstolens rettspraksis. I henhold til traktatbestemmelsene er likestilling mellom kvinner og menn et mål for Fellesskapet, som uttrykkelig blir pålagt å fremme likestilling i all sin virksomhet. Det vises videre til art. 141, særlig nr. 3, som gjelder krav om likestilling på arbeidslivets område. Det framgår av forarbeidene til direktivet at man i arbeidet med det nye direktivet også har tatt i betraktning EF-domstolens rettspraksis på området, som utgjør rundt 40 dommer fra de siste 25 årene. Direktivet fastsetter at medlemsstatene aktivt skal ta hensyn til målet om likestilling ved utarbeidingen og gjennomføringen av lover og forskrifter samt politikk og virksomhet på direktivets virkeområde. Direktivet fastsetter at trakassering knyttet til en persons kjønn og seksuell trakassering anses som forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, og derfor skal forbys. En instruks om å forskjellsbehandle en person på grunnlag av kjønn skal også anses som forskjellsbehandling i henhold til direktivet. Kvinners rett til å vende tilbake til samme stilling etter avsluttet fødselspermisjon klargjøres. Stillingsvern gis også menn i de statene som har regler om særskilt farspermisjon.

Medlemsstatene skal sikre at alle som føler seg skadelidende i forhold til direktivets bestemmelser, skal ha tilgang til rettergang og/eller forvaltningsmessige framgangsmåter også etter at forholdet som forskjellsbehandlingen angivelig skal ha inntruffet under, har opphørt. Medlemsstatene vil likevel ha adgang til å sette visse frister for saksanlegg. Direktivet pålegger også medlemsstatene å innføre nødvendige bestemmelser som beskytter mot gjengjeldelse fra arbeidsgiver fordi en arbeidstaker eller arbeidstakerrepresentant har påklaget eller forfulgt en sak om forskjellsbehandling.

Medlemsstatene forpliktes til å opprette et eller flere uavhengige organer som skal arbeide for gjennomføringen av likebehandlingsprinsippet og støtte individer som mener seg diskriminert. Statene forpliktes også til å sikre faktisk og virkningsfull erstatning eller godtgjøring for det tap og den skade som en person er påført som følge av forskjellsbehandling. EF-domstolen har i sin tolkning av rådsdirektiv 76/207/EØF lagt til grunn at hensynet til en effektiv gjennomføring av diskrimineringsforbudet krever et objektivt erstatningsansvar, dvs. ansvar uten skyld.

Direktivets bestemmelse om positiv særbehandling endres, ved at det inntas en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i Amsterdamtraktaten art. 141 nr. 4. Direktivet inneholder også en presisering av grensene for adgangen til å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet der kjønn utgjør en avgjørende faktor for utøvelsen av bestemte typer stillinger. Forbudet mot forskjellsbehandling gjelder også ved medlemskap og deltaking i en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon eller en organisasjon der medlemmene har et bestemt yrke.

Reglene om delt bevisbyrde fastsatt i rådsdirektiv 97/80/EF, som er del av EØS-avtalen, gjelder for saker om forskjellsbehandling på grunn av kjønn etter blant annet rådsdirektiv 76/207/EØF, og vil derfor også gjelde bestemmelsene i endringsdirektivet. En bestemmelse om delt bevisbyrde innebærer at såframt klager legger fram opplysninger som gir grunn til å tro at det har vært en forskjellsbehandling, påligger det den innklagede å bevise at prinsippet om likebehandling ikke har vært brutt.

Merknader

De temaene som direktivet gjelder, er i norsk rett primært regulert i likestillingsloven. Loven inneholder blant annet forbud mot direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, forbud mot seksuell trakassering, stillingsvern, objektivt erstatningsansvar, delt bevisbyrde, positiv særbehandling og uavhengige håndhevingsorganer. Likestillingsloven ble endret 14. juni 2002, blant annet med formål å følge opp rettsutviklingen i EF/EØS-retten. I Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) Om lov om endringer i likestillingsloven mv. er Kommisjonens første direktivforslag (COM(00) 334 final) tatt i betraktning. Videre inneholder både arbeidsmiljøloven og sjømannsloven regler om fødselspermisjon og stillingsvern.

Norsk rett samsvarer med direktivet, med visse unntak. Likestillingsloven § 8a forbyr seksuell trakassering og fastsetter at slik handling skal anses som forskjellsbehandling på grunn av kjønn. § 8a siste ledd unntar imidlertid lovens regler om delt bevisbyrde og objektivt erstatningsansvar. For disse sakene gjelder hovedregelen i norsk rett, med krav om uaktsomhet og at klager må bevise at trakasseringen har funnet sted. Direktivet har ikke et tilsvarende unntak. Ved innlemming av direktivet i EØS-avtalen må likestillingslovens unntaksbestemmelse i § 8a siste ledd oppheves.

Direktivets definisjon av trakassering går også noe lenger enn likestillingslovens definisjon. Direktivet omtaler både trakassering knyttet til en persons kjønn og seksuell trakassering, mens likestillingsloven bare bruker betegnelsen »seksuell trakassering». Det vil derfor være nødvendig å endre likestillingslovens definisjon av trakassering i samsvar med direktivets definisjon

Visse tilfeller av gjengjeldelse vil kunne rammes av arbeidsmiljølovens forbud mot usaklig oppsigelse og vern mot trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Det gjelder imidlertid ikke noe generelt forbud mot gjengjeldelse overfor de som reiser saker om kjønnsdiskriminering. Det vil derfor være nødvendig å innføre et forbud mot gjengjeldelse, og reaksjoner ved brudd på forbudet, i norsk rett.

Direktivet krever ikke at en instruks om å forskjellsbehandle faktisk får en diskriminerende effekt, det er instruksen i seg selv som utgjør diskriminering. Det finnes ikke en slik bestemmelse i norsk rett i dag, og det vil være nødvendig å endre likestillingsloven på dette punkt.

Det er for øvrig foreslått tilsvarende bestemmelser om både gjengjeldelse, instruks og trakassering i forhold til andre diskrimineringsgrunner enn kjønn, jf. Ot.prp. nr. 104 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. (likebehandling i arbeidslivet) m.m.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonens direktivforslag (COM(00) 334 final) ble forelagt Likestillingsombudet. Hun uttalte at Norge burde støtte forslaget og at de foreslåtte endringene stort sett samsvarer med norsk rett. Retten til saksanlegg etter endt arbeidsforhold burde imidlertid begrenses av et krav om rettslig interesse. En slik adgang følger nå av det vedtatte direktivet. Ombudet kommenterte en del andre forslag som ville gjøre det nødvendig at Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) om lov om endringer i likestillingsloven mv. ble vedtatt. Stortinget vedtok lovendringen 14. juni 2002. Ombudet har i ettertid også anført at siden likestillingsloven unntar saker om seksuell trakassering fra bestemmelsen om delt bevisbyrde, vil norsk rett ikke samsvare med direktivet.

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, med representanter fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Sosialdepartementet. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 L 0074 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/74/EF av 27. juni 2002 om endring av rådsdirektiv 80/987/EØF om vern av arbeidstakere ved arbeidsgiverens insolvens (insolvensdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/74/EF endrer direktiv 80/987/EØF om vern av arbeidstakere ved arbeidsgivers insolvens (insolvensdirektivet).

Endringsdirektivet 2002/74/EF tar sikte på en ytterligere styrking av arbeidstakernes vern ved arbeidsgivers insolvens. Bakgrunnen for endringene er å tilpasse direktivet til de endringene som har skjedd innenfor EU når det gjelder nye strukturer i arbeidsmarkedet, økt internasjonalisering der selskaper er etablert i flere medlemsstater, samt tilpasning til endringer i andre EU-direktiver og rettspraksis på området.

Direktivet går i hovedsak ut på følgende:

En mer presis angivelse av unntakene for direktivets anvendelsesområde.

Ny definisjon av insolvens, basert på den som gjelder ved insolvensprosedyrer i henhold til forordning (EF) nr. 1346/2000 av 29. mai 2000, art.1(1). Den nye definisjonen innebærer en utvidelse av insolvensbegrepet.

Forenkling av bestemmelsene om garantiinstitusjonenes myndighet.

Begrensning i adgangen til å sette tak på garantiinstitusjonens forpliktelser.

Nye bestemmelser om kompetent garantiinstitusjon i flernasjonale saker samt om administrativt samarbeid mellom medlemsstatene for å lette arbeidet i flernasjonale saker.

Ny bestemmelse om medlemslandenes plikt til å informere om nasjonale insolvensprosedyrer, og endringer av disse.

Gjennomføringsfrist er 8. oktober 2005.

Merknader

Gjennomføringen av direktivet i norsk rett vil kreve endringer i forskriftene til lønnsgarantiloven. Direktivet gjelder også for skipsfarten og regelverket på området må trolig justeres i forbindelse med gjennomføringen av direktivet i norsk rett. Direktivet er langt på vei i samsvar med to nylig vedtatte IMO/ILO-resolusjoner for skipsfarten innenfor dette området.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet har vært forelagt arbeidslivets parter til orientering og for eventuelle merknader i juni 2002. LO har gitt tilbakemelding om at de ikke har merknader.

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Allment

303 D 0121 Kommisjonsvedtak 2003/121/EF av 11. februar 2003 om fastsetjing av miljøkriteria for tildeling av fellesskapsmiljømerket til støvsugarar

Sammendrag av innholdet

Vedtaket omhandler kriterier for tildeling av miljømerket til støvsugere.

De viktigste kriteriene omhandler lavt energiforbruk i kombinasjon med god sugeevne, restriksjoner på helse- og miljøfarlige kjemikalier (tungmetaller, flammehemmere etc.) og på produktets resirkulerbarhet og holdbarhet.

Merknader
Støvsugere har generelt blitt markedsført med høyt energiforbruk som en fordel, mens sugeevnen har vist seg ikke å være entydig bestemt av energiforbruket. Kriteriene setter søkelyset på dette og setter krav til energiforbruk i relasjon til hvor rent det blir.

Det er ikke utviklet kriterier for miljømerking med Svanemerket, men Nordisk Miljømerking vurdere å EUs kriterier som kriterier også for Svanemerket.

Sakkyndige instansers merknader

Stiftelsen Miljømerking har deltatt i Kommisjonens arbeidsgruppe og i styret for EUs miljømerkingsordning. Barne- og familiedepartementet har, i samråd med Stiftelsen Miljømerking, vurdert rettsakten som relevant og akseptabel for innlemmelse i EØS-avtalen.

303 D 0200 Kommisjonsvedtak 2003/200/EF av 14. februar 2003 om fastsettelse av kriterier for tildeling av fellesskapsmiljømerket til vaskemidler

Sammendrag av innholdet

Kriteriedokumentet er en revisjon av det tidligere kriteriedokumentet, kommisjonsvedtak 1999/476/EF.

Kriteriene søker å begrense bruken av miljøfarlige stoffer basert på testing av ingrediensene med hensyn på toksisitet, biologisk nedbrytbarhet og bio-akkumulering. Enkelte kjemikalier med kjent helse- og/eller miljøskadelig effekt er ekskludert for bruk i miljømerkede produkter.

Merknader

Det finnes også kriterier i den nordiske miljømerkeordningen, Svanemerket, for denne typen vaskemidler. EU-miljømerket Blomstens kriterier er bygget opp på en noe annen måte, men kriteriene anses som like strenge i de to ordningene.

Sakkyndige instansers merknader

Stiftelsen Miljømerking har deltatt i Kommisjonens arbeidsgruppe og i styret for EUs miljømerkeordning. Barne- og familiedepartementet har, i samråd med Stiftelsen Miljømerking, vurdert rettsakten som relevant og akseptabel for innlemmelse i EØS-avtalen.

303 D 0240 Kommisjonsvedtak 2003/240/EF av 24. mars 2003 om endring av kommisjonsvedtak 2000/45/EF om fastsettelse av kriterier for tildeling av fellesskapsmiljømerket til vaskemaskiner

Sammendrag av innholdet

Vedtaket innebærer en forlengelse av gyldighetstiden på det opprinnelige kriteriedokumentet kommisjonsvedtak 2000/45/EF. Dokumentet skal være gyldig til 30. november 2005 og det forlenges automatisk for et nytt år, dersom det ikke vedtas nye kriterier i mellomtiden.

Merknader

Kommisjonsvedtak 2000/45/EF er tatt opp til revisjon. Det diskuteres om det er behov for å endre kriteriene, da kravene til miljømerking synes strenge og i samsvar med de miljømessig beste maskinene på markedet. I tillegg er det ønskelig med en overlapping i gyldighetstid, slik at lisensinnehavere av EUs miljømerke Blomsten får noe tid til omstilling til eventuelle nye krav.

Det er derfor en stor mulighet for at de gjeldende kriteriene forlenges til 30. november 2006.

Sakkyndige instansers merknader

Stiftelsen Miljømerking har deltatt i Kommisjonens arbeidsgruppe og i styret for EUs miljømerkeordning. Barne- og familiedepartementet har, i samråd med Stiftelsen Miljømerking, vurdert rettsakten som relevant og akseptabel for innlemmelse i EØS-avtalen

303 D 0241 Kommisjonsvedtak 2003/241/EF av 26. mars 2003 om endring av kommisjonsvedtak 1999/391/EF om spørreskjemaet til rådsdirektiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet) (gjennomføring av rådsdirektiv 91/629/EØF)

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtak 2003/241/EF fastsetter spørreskjema for statenes gjennomføring av i rådsdirektiv 96/61/EF om integrert forurensningskontroll (IPPC-direktivet) for perioden 2003-2005. Det erstatter kommisjonsvedtak1999/391/EF som inneholdt spørreskjema for perioden 1999-2002. Spørreskjemaet skal sikre enklere og mer enhetlig rapportering av medlemsstatene i forhold til alle forpliktelser som følger av IPPC-direktivet. Skjemaet er fastsatt i henhold til IPPC-direktivets artikkel 16 og rådsdirektiv 91/692/EF om standardisering og rasjonalisering av rapportering på miljøområdet.

Spørreskjemaet omhandler hvilke tiltak statene har iverksatt for å sikre at utøvende myndighet oppfyller direktivet, herunder bl.a. spørsmål om hvordan nasjonalt regelverk sikrer at fullstendige søknader mottas og at utslippstillatelsene er i samsvar med kravene i direktivet, hvordan myndighetene følger med på utviklingen av best tilgengelige teknikker, angivelse av eksempler på utslippsgrenser og andre vilkår i tillatelser, og spørsmål knyttet til allmennhetens adgang til informasjon og rett til deltakelse i beslutningsprosesser for å påvirke de utslippstillatelsene som gis.

Det nye skjemaet er basert på EU-statenes erfaringer med å besvare det forrige spørreskjemaet.

Merknader

IPPC-direktivet er gjennomført gjennom forurensningsloven og forskrift om behandling av tillatelser etter forurensningsloven. Kommisjonsvedtaket gjelder myndighetenes rapportering om gjennomføring av direktivet og innebærer derfor ikke nye forpliktelser. Spørreskjemaet vil ikke innebære behov for spesielle endringer i Norge utover hva direktivet selv medfører.

Spørreskjemaet kan imidlertid virke som presisering av forventninger til hvordan det enkelte vilkår i IPPC-direktivet skal oppfylles og etterleves, og slik sett være skjerpende for myndighetenes formelle håndtering av saker.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

303 D 0287 Kommisjonsvedtak 2003/287/EF av 14. april 2003 om fastsettelse av kriterier for tildeling av fellesskapsmiljømerket til turistinnkvarteringstjenester

Sammendrag av innholdet

Kriteriedokumentet omfatter kriterier for miljømerking av hotell, pensjonater, turisthytter og lignende overnattingssteder.

Kriteriene tar sikte på at det gjennomføres en generell miljøforbedring hos søker, at energi- og vann-sparing tilstrebes, og at avfallsmengden reduseres. Videre premieres bruk av produkter som er merket med EUs miljømerke Blomsten, Svanen eller andre tilsvarende miljømerker.

Merknader

Det finnes også kriterier i den nordiske miljømerkeordningen, Svanemerket, for hoteller og overnattingssteder. Blomstens kriterier er bygget på de samme prinsippene som de nordiske kriteriene og anses for like strenge.

Sakkyndige instansers merknader

Stiftelsen Miljømerking har deltatt i Kommisjonens arbeidsgruppe og i styret for EUs miljømerkeordning. Barne- og familiedepartementet har, i samråd med Stiftelsen Miljømerking, vurdert rettsakten som relevant og akseptabel for innlemmelse i EØS-avtalen

303 L 0004 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/4/EF av 28. januar 2003 om offentlig tilgang til miljøinformasjon og oppheving av rådsdirektiv 90/313/EØF

Sammendrag av innholdet

Europaparlamentet og Rådet vedtok 28. januar 2003 et nytt direktiv om allmennhetens adgang til miljøinformasjon (2003/4/EF). Direktivet gjennomfører den såkalte "første pilar" i UN/ECE konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolprøving på miljøområdet (Århuskonvensjonen) og erstatter det tidligere miljøinformasjonsdirektivet 90/313/EØF som er en del av EØS-avtalen. Direktivet går på enkelte punkter noe lengre enn det som følger av Århuskonvensjonen.

Hovedinnholdet i direktivet er en klargjøring av allmennhetens rett til å kreve miljøinformasjon fra offentlige organer. Direktivet innebærer en utvidelse av hvilke organer som skal anses som offentlig myndighet, en videre definisjon av hva som skal anses som miljøinformasjon, presisering av tidsfrister og innsnevring av de unntak som kan gjøres gjeldende for rettighetene som etableres. Direktivet har også bestemmelser som tar sikte på at medlemslandene skal ha en aktiv plikt til å formidle miljøinformasjon.

Merknader

For å styrke retten til miljøinformasjon la Miljøverndepartementet høsten 2002 frem forslag til ny samlet lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser (Ot.prp 116 (2001-2002)). Forslaget var en oppfølging av det bredt sammensatte Miljøinformasjonsutvalgets innstilling (NOU 2001:2). Miljøinformasjonsloven er nylig vedtatt og vil trolig tre i kraft 1. januar 2004.

Den nye loven bidrar til å operasjonalisere retten til miljøinformasjon etter Grunnloven §110 b og bringer norsk rett i samsvar med våre internasjonale forpliktelser etter både Århuskonvensjonen og det nye miljøinformasjonsdirektivet. Nå som endelig direktiv er vedtatt vil det for øvrig foretas en grundig vurdering av om det vil være ytterligere behov for endringer i norsk regelverk. I flere henseender går imidlertid miljøinformasjonsloven lenger i å gi borgerne rettigheter enn det som følger av miljøinformasjonsdirektivet. Blant annet innebærer loven også en rett for borgerne til å få miljøinformasjon fra private virksomheter og ikke kun offentlige organer.

En utvidelse av pliktene til å gi miljøinformasjon vil ha noe økonomiske konsekvenser for de organer som omfattes. Det er redegjort for økonomiske, administrative og andre konsekvenser av loven i Ot.prp. 116 (2001-2002).

Sakkyndige instansers merknader

Miljøinformasjonsutvalgets innstilling ble sendt på bred høring i 2001. Høringen omfattet i realiteten også en høring av Kommisjonens forslag til nytt miljøinformasjonsdirektiv. Høringsinstansene var i hovedsak positive til de forslagene som var knyttet til direktivforslaget, men særlig når det gjaldt kravet til aktiv offentlig informasjon var det delte oppfatninger om ønskeligheten av en lovfesting. Den nylig vedtatte lovens bestemmelse om sistnevnte er imidlertid noe endret i forhold til miljøinformasjonsutvalgets forslag og også mer i tråd med det som følger av det nye miljøinformasjonsdirektivet.

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Kapittel III Luft

303 H 0047 Kommisjonsrekommandasjon 2003/47/EF av 15. januar 2003 om retningslinjene for bistand til medlemsstatene ved utarbeidingen av nasjonale planer for utslippsreduksjoner i henhold til direktiv 2001/80/EF om begrensning av utslipp av visse luftforurensende stoffer fra store forbrenningsanlegg

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2001/80/EF om begrensning av utslipp av visse luftforurensninger fra store forbrenningsanlegg ble vedtatt 2. august 2001. Direktivet er et supplement til direktiv 88/609/EØF og endringer i dette angitt i direktiv 94/66/EF.

Direktivet stiller krav til maksimale utslipp av SO2, NOX og støv fra store forbrenningsanlegg med nominell termisk tilført (innfyrt) effekt lik eller større enn 50 MW. Kravene til anleggene avhenger av når opprinnelig utslippstillatelse er gitt, og for anlegg fra før 1. juli 1987 åpner direktiv 2001/80/EF for at medlemslandene kan velge å lage en samlet reduksjonsplan for disse i stedet for å oppfylle bestemte utslippskrav på hvert anlegg.

Rekommandasjon 2003/47/EF gir anbefalinger for hvordan en slik nasjonal plan for utslippsreduksjoner skal utarbeides. Hovedkravet er at planen skal gi samlede utslippsreduksjoner på samme nivå som ville ha blitt oppnådd ved å innfri de grenseverdiene på enkeltanleggene som i henhold til 2001/80/EF vil gjelde f.o.m. 1. januar 2008.

Merknader

Moderdirektivet 2001/80/EF ble inntatt i EØS avtalen 8. november 2002, og 2003/47/EF åpner for økt fleksibilitet i forhold til dette.

Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendring.

2003/47/EF anses ikke å få store økonomiske og administrative konsekvenser for Norge, ettersom vi har få anlegg av den alder og størrelse som omfattes av direktivet. Nye anlegg vil uansett få utslippskrav på nivå med kravene i direktivet eller strengere.

Sakkyndige instansers merknader

Rekommandasjonen har vært forelagt Statens Forurensningstilsyn og vært til behandling i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Den ble funnet relevant og akseptabel.

Kapittel V Avfall

303 D 0138 Kommisjonsvedtak 2003/138/EF av 27. februar 2003 om fastsettelse av kodingsstandarder for deler og materialer til kjøretøyer i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/53/EF om kasserte kjøretøyer

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2000/53/EF om kasserte kjøretøy artikkel 8 nr. 1 krever at medlemslandene sørger for at produsenter av kjøretøy, herunder produsenter av deler til kjøretøy, merker komponenter og materialer i henhold til etablerte standarder. Hensikten med dette er å lette ombruk og gjenvinning av slike komponenter/materialer.

I direktivets artikkel 8 nr. 2 heter det at Kommisjonen skal etablere standarder som nevnt i artikkel 8 nr. 1. I kommisjonsvedtak 2003/138/EF er det etablert fire slike standarder for ulike plast- og gummikomponenter/materialer. Fra og med 1. juli 2003 skal alle komponenter og materialer til nye kjøretøy som er omfattet av kommisjonsvedtaket, merkes i tråd med de etablerte standardene.

Merknader

Direktiv om kasserte kjøretøy, 2000/53/EF, er inntatt i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett ved forskrift om kasserte kjøretøy av 26. juni 2002. En evt gjennomføring av kommisjonsvedtak 2003/138/EF krever en endring av forskriften om kasserte kjøretøy. En slik endring vil hovedsakelig være av teknisk art.

Hensynet bak kommisjonsvedtaket, å lette ombruk og gjenvinning, er i tråd med norsk politikk på området. I den grad vi har bilproduksjon (Think) og produksjon av bildeler i Norge, vil produsentene uansett måtte bruke disse standardene for å kunne markedsføre sine produkter i EU.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert, og funnet relevant og akseptabel.

Vedlegg XXI Statistikk

300 D 0115/302 R 1444 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1444/2002 av 24. juli 2002 som justerer kommisjonsvedtak 2000/115/EF når det gjelder definisjonen av egenskaper og unntakene knyttet til definisjonen av regioner og områder når det gjelder strukturundersøkelser i landbruket

Sammendrag av innholdet

Forordningen og vedtaket knytter seg til rådsforordning (EØF) nr. 571/88 om organiseringen av strukturundersøkelser i landbruket, som er tatt inn i EØS avtalen. De er nært knyttet til kommisjonsforordning (EF) nr. 143/2002, som er under vurdering i EFTA/EØS-landene. Forordningen innebærer i første rekke en del justeringer når det gjelder definisjoner av begreper og variabler i strukturundersøkelsen. Videre omtaler den unntak for enkelte land i forhold til definisjonene. Endelig gir den en justering av distriktsinndelingen i Italia.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget til vedtak og forordning. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Rettsaktene har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsaktene har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner dem relevante og akseptable. Det er bedt om unntak fra definisjonene knyttet til 'Arable land', Wooded area', 'Laying hens' og 'Farm labour force'.

303 R 0091 Europarlaments- og rådsforordning (EF) nr. 91/2003 av 16. desember 2002 om statistikk over jernbanetransport

Sammendrag av innholdet

Formålet med forordningen er å etablere felles regler for produksjon av statistikk over jernbanetransport både når det gjelder gods og passasjerer. Hvert land skal rapportere statistikk for transporten på eget område inklusive den virksomheten som eventuelt drives av utenlandske operatører. Kravet til rapportering er ment å dekke det aller meste av jernbanetransporten, men landene kan unnta bl.a. jernbaneforetak som opererer innen havner eller industriområder. Mens det i tidligere forslag til forordning var åpnet for at foretak som bidrar med under to prosent passasjer- eller gods-transport, kunne utelates fra rapporteringen, er dette tatt ut av den vedtatte forordningen. Det er i stedet innført et skille mellom store og små jernbaneoperatører basert på samlet årlig godsmengde og årlig persontrafikk. Mens de store foretakene må rapportere detaljert statistikk, er kravene til de små operatørene mindre omfattende (såkalt forenklet rapportering).

Forordningen erstatter direktiv 80/1177/EØF, som er tatt inn i EØS-avtalen. Direktivet opphørte å gjelde 1. januar 2003. Forordningen krever detaljert statistikk for godstransporten fra og med 2003 og utvides ytterligere med flere tabeller i 2004. Detaljert statistikk for persontrafikken, forenklet rapportering for både gods- og persontransporten og kvartalsvis statistikk skal rapporteres fra 2004.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget. Forordningen antas ikke å ha administrative konsekvenser, og har moderate økonomiske konsekvenser. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel. Den har også vært drøftet med Jernbaneverket, Jernbanetilsynet, Samferdselsdepartementet, NSB AS, Flytoget og CargoNet.

303 R 0247 Kommisjonsforordning (EF) nr. 247/2003 av 10. februar 2003 om vedtakelse av spesifikasjonen for ad hoc-modulen for 2004 om arbeidets tilrettelegging og arbeidstidsordninger i henhold til rådsforordning (EF) nr. 577/98

Sammendrag av innholdet

Forordningen er basert på rådsforordning (EF) nr. 577/98, som er tatt inn i EØS-avtalen, og knytter seg til kommisjonsforordning (EF) nr. 246/2003 (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr 95/2003 av 11. juli 2003). Formålet er å spesifisere ad hoc-modulen for arbeidsorganisering og arbeidstidsordninger som skal gjennomføres i 2004. Forordningen inneholder en detaljert liste over hvilke variabler det skal samles inn opplysninger om.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget. Forordningen krever ikke lov- eller forskriftsendringer, og den har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

303 R 0296 Kommisjonsforordning (EF) nr. 296/2003 av 17. februar 2003 som justerer rådsforordning (EØF) nr. 959/93 om endring av rådsforordning (EØF) nr. 959/93 om statistiske opplysninger som medlemsstatene skal oppgi om andre planteprodukter enn korn

Sammendrag av innholdet

Forordningen innebærer visse endringer i rådsforordning (EØF) nr. 959/93, som er tatt inn i EØS-avtalen. Formålet er blant annet en mer presis kartlegging av arealer med planteprodukter for industriell produksjon. Videre er det en forbedring av statistikken over fôrproduksjon.

Merknader

Forordningen antas ikke å ha administrative konsekvenser og den vil å ha moderate økonomiske konsekvenser. En god del av de dataene som forutsettes innsamlet har vært samlet inn på frivillig basis. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

303 R 0347 Kommisjonsforordning (EF) nr. 347/2003 av 30. desember 2002 om opprettelse av 2003-utgaven av "Prodcom-listen" over industriprodukter som nevnt i rådsforordning (EØF) nr. 3924/91

Sammendrag av innholdet

Forordningen er basert på rådsforordning (EØF) nr. 3924/91 om en statistisk undersøkelse av industriproduksjonen, som er tatt inn i EØS-avtalen. Denne undersøkelsen er basert på en liste av produkter som har som formål å kunne sammenholde produksjonsstatistikk med statistikk over utenrikshandel og tillate sammenligninger med Fellesskapets produktnomenklatur (CPA). Formålet med denne forordningen er å oppdatere denne såkalte 'Prodcom'-listen for 2003.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget. Forordningen krever ikke lov- eller forskriftsendringer, og den har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel

303 R 0437 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 437/2003 av 27. februar 2003 om statistiske opplysninger når det gjelder lufttransport av passasjerer, gods og post

Sammendrag av innholdet

Formålet med forordningen er å legge grunnlaget for systematisk innsamling av statistikk over lufttransport av passasjerer, gods og post til og fra alle flyplasser innen EU-landene, bl.a. i forbindelse med utredning av samfunnsmessige og miljømessige konsekvenser av økende transportomfang. Det skal samles inn data for antall passasjerer (samt transittpassasjerer), mengde gods og post, antall flybevegelser (landinger og avganger), antall disponible passasjerseter og antall flybevegelser mellom lufthavner. De minste lufthavnene (med under 150 000 passasjerer) kan unntas. Det tas sikte på rapportering av totaltrafikken (dvs. ikke kun utvalgte perioder). Forordningen er basert på standarder fastsatt av FNs særorganisasjon for luftfart (ICAO), der Norge er medlem.

Merknader

Forordningen antas ikke å ha administrative konsekvenser og den vil å ha moderate økonomiske konsekvenser. En god del av de dataene som forutsettes innsamlet har vært samlet inn på frivillig basis. De grenseverdier som er satt i forordningen, samt mulighetene for overgangsperiode, er ikke relevant for Norge da data for alle lufthavner uansett størrelse blir samlet inn. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå og internt i Samferdselsdepartementet, som finner den relevant og akseptabel. Saken har også vært drøftet med Avinor AS. Avinor har ingen innsigelser mot forordningen og oppfyller kravene i forhold til den

303 R 0450 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 450/2003 av 27. februar 2003 om arbeidskraftkostnadsindeks

Sammendrag av innholdet

Formålet med forordningen er å etablere et felles rammeverk for produksjon og formidling av sammenlignbare indekser for arbeidskraftkostnader. Arbeidskraftskostnader er her definert som nivået på samlede kvartalsvise kostnader som arbeidsgiveren pådrar seg ved sysselsetting av arbeidskraft per time. Behovet for indeksen har vært drøftet blant annet i forbindelse med Handlingsplanen for ØMU, fordi arbeidskraftskostnader generelt er ansett som en viktig kilde til inflasjon.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget i arbeidsgruppen for lønn og arbeidskraftskostnader og via møter i Statistikkprogramkomiteen. Det er fra norsk side søkt om overgangsordninger for enkelte indekser innenfor rammen av forordningen, herunder næringen hotell- og restaurantvirksomhet og indekser eksklusive bonuser. Statistisk sentralbyrås hensikt er å oppfylle rådsforordningen innen overgangsperioden utløper.

Forordningen har ingen administrative konsekvenser. Statistisk Sentralbyrå vil gjøre seg nytte av eksisterende datakilder og ikke iverksette nye undersøkelser.

Forordningen innebærer imidlertid økonomiske konsekvenser. Det er beregnet at samlede kostnader for prosjektet med utvikling og etablering av arbeidskraftskostnadsindeksen vil utgjøre 1 500 timeverk over to år. Halvparten av kostnadene til utvikling er dekket av midler fra Eurostat. Samlet kostnadsramme er beregnet til 88 275 Euro. Kostnader for drift av produktet etter etablering i 2002, må dekkes innenfor Statistisk Sentralbyrås budsjettrammer. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

Vedlegg XXII Selskapsrett

301 H 0453 Kommisjonsrekommandasjon 2001/453/EF av 30. mai 2001 om anerkjennelse, vurdering og framlegging av miljøspørsmål i selskapers årsregnskap og årsberetninger

Sammendrag av innholdet

Rettsakten er en rekommandasjon, og er derfor ikke rettslig bindende.

Rekommandasjonen gir retningslinjer som tar sikte på å øke sammenlignbarheten og kvaliteten av miljøinformasjon som skal gis i årsregnskaper innen EØS. Videre klargjøres eksisterende direktivforpliktelser om miljøinformasjon i årsregnskaper.

Merknader

Norsk lovgivning (regnskapsloven) om miljøinformasjon i årsregnskapet oppfyller i all hovedsak de retningslinjer det gis uttrykk for i rekommandasjonen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Protokoll 30 om særlige bestemmelser om organiseringen av samarbeidet innen statistikk

302 D 2367 Europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 2367/2002/EF av 16. desember 2002 om Fellesskapets statistikkprogram 2003-2007

Sammendrag av innholdet

Beslutningen legger grunnlaget for videreføring av det europeiske statistikkprogrammet for perioden 2003-2007. Beslutningen fokuserer på de viktigste behovene EU har for statistikk, særlig knyttet til Den økonomiske og monetære union, utvidelsen av EU samt konkurranseevne, bærekraftig utvikling og den sosiale agenda. Planene for utviklingen av statistikksystemet drøftes i forhold til disse overordnede prioriteringene og i forhold til ulike politikkområder som fri bevegelse av varer og tjenester, personer og kapital, økonomisk og monetær politikk, transport, landbruk og miljø.

Merknader

Norge har gjennom EØS-avtalen vært godt integrert i det europeiske statistikksystemet (artikkel 76, protokoll 30 og vedlegg XXI). Beslutning om nytt statistikkprogram er viktig fordi denne gir rammer og prioriteringer også for statistikkprogrammet som omfatter EFTA/EØS-landene gjennom referansen til programmet i protokoll 30 og de praktiske administrative og økonomiske ordninger som er utformet for å knytte EFTA/EØS-landene til statistikksamarbeidet.

I og med at beslutningen for det nye fem-årsprogrammet også inneholder en finansiell ramme (192,5 million Euro for årene 2003-2007) vil behandlingen kreve justeringer av protokoll 30 og Stortingets samtykke.

Forordningen vil ikke ha administrative konsekvenser utover de tilpasninger som må gjøres i protokoll 30.

Beslutningen om en finansiell ramme på 192,5 millioner Euro for statistikkprogrammet i femårs-perioden kan bety noe økt bidrag fra Norge (rundt 4,5 mill. kr. årlig mot nå ca. 3,7 mill.kr. til den operasjonelle delen av statistikkprogrammet), og dette må avklares nærmere i forbindelse med drøftingen av revidert protokoll 30. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt aktivt i drøftingen av forslaget og finner beslutningen relevant og akseptabel.

Protokoll 31 om samarbeid på områder utenfor de fire friheter

303 D 1230 Europaparlaments- og rådsvedtak nr. 1230/2003 av 26. juni 2003 vedtaking av eit fleirårig handlingsprogram på energiområdet: «Intelligent energi for Europa» (2003-2006)

Sammendrag av innholdet

"Intelligent energi for Europa" erstatter det nåværende rammeprogrammet for energi som har virket i perioden 1998-2002. Av de seks eksisterende delprogrammer i rammeprogrammet for energi videreføres SAVE (energieffektivisering) og ALTENER (fornybar energi)). I tillegg vil "Intelligent energi for Europa" ha to nye delprogrammer, COOPENER og STEER. Målet for COOPENER er å fremme energieffektivitet og fornybar energi i forhold til tredjeland. STEER tar for seg energibruk i transport. "Intelligent energi for Europa" skal støtte lokale, regionale, og nasjonale initiativ innen ovennevnte satsingsområder.

Merknader

"Intelligent energi for Europa" skal støtte en bærekraftig utvikling på energiområdet. Norge har så langt deltatt i SAVE, ALTENER og i det utgående delprogrammet ETAP (analyser). I det nye programmet vil det ikke bli mulig å delta bare i enkelte delprogrammer. Norge har sammen med de øvrige EFTA/EØS-landene klart signalisert at vi ønsker å delta i programmet og at vi vil øke antall nasjonale eksperter i DG Tren med én, slik at EFTA/EØS-landene til sammen har tre eksperter på energiområdet.

EØS-komiteens beslutning vil forplikte Norge til å delta i finansieringen av programmet. Deltakelse i programmet gir norske aktører, særlig innen forskning, en mulighet til å søke EU om støtte til forskningsprosjekter, seminarer og andre tiltak som ligger innenfor rammen av programmet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for energi, der Finansdepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.