Europaparlamentets plenumssesjon, 4-7. juli

Av ambassaderåd Eli Jonsvik, EU-delegasjonen

Støyende Brexit-debatt preget av personangrep kastet lite lys over videre utvikling. Flertallet i EP mener migrasjon, sosiale rettigheter og arbeidplasser bør stå sentralt i Kommisjonens arbeidsprogram for neste år. EUs sluttet seg til lovpakken som skal gi bedre beskyttelse av EUs ytre grenser.

Brexit dominerte

Plenumssesjonen var rik på inntrykk og sterkt dominert av usikkerheten etter resultatet av den britiske folkeavstemningen 23. juni. Som under den ekstraordinære plenumssesjonen uken før var Brexit-debatten i Strasbourg amper og full av personangrep og negative karakteristikker. UKIPs avgåtte leder Farage som fortsatt sitter i Europaparlamentet deltok ikke i debatten, men holdt sin egen pressekonferanse der han ikke sa noe nytt.

Rådspresidenten og kommisjonspresidenten kom med sine utspill, kommissærer lanserte nye planer og nasjonale frontfigurer holdt pressekonferanser. Debatten tok farge av de siste nyhetene fra hovedstedene og tok i sin tur sikte på å påvirke nasjonale debatter.

«Vi kan ikke fortsette som før» og lignende utsang ble hyppig gjentatt. Likevel virket det som de fleste hadde trykket opp de samme grunnoppskriftene som tidligere. De vanlige motsetningene var tydelige: Sentrum-høyre og sentrum- venstre angrep så vel hverandre som yttergruppene, yttergruppene angrep sentrumskoalisjonen, og EUs institusjoner kranglet om hvem som skal bestemme hva.

Spørsmål om veien videre

Et av hovedspørsmålene er hvilken retning EU-samarbeidet skal bevege seg i. Skal det overnasjonale samarbeidet styrkes, eller skal mer makt føres tilbake til de enkelte medlemslandene? Blant EU-institusjonene representerer Rådet medlemsstatene, mens Kommisjonen og Europaparlamentet utgjør det overnasjonale nivået. Grovt sett følger den nåværende debatten disse skillelinjene, men det er interessante nasjonale og partipolitiske forskjeller. Kommisjonen og flertallet i EP går langt i å relansere EU- integrasjon og revisjon av traktatene.  Mens dette også har fått støtte fra en del nasjonale politikere, bremser flere av medlemsstatenes regjeringer. Dermed er traktatrevisjoner lite sannsynlige siden dette krever enstemmighet i Det europeiske råd.

Tydelig strid mellom institusjonene

Kompetansestriden mellom EU-institusjonene slår bla ut i åpen uenighet om hvordan utmeldelsesartikkelen (art. 50) i Lisboatraktaten skal forstås, og hvem som skal lede forhandlingene med UK når disse kommer i gang.   Europaparlamentets Brexit-resolusjon av 28.6 inviterer Rådet til å oppnevne Kommisjonen som forhandler under art. 50. Videre minner resolusjonen også om at en utmeldingsavtale må godkjennes av Europaparlamentet, og at EP må være fullt involvert i alle stadier av prosessen med utmelding og ethvert fremtidig forhold mellom UK og EU. 

Striden mellom EU-institusjonene antas også å være den viktigste bakgrunnen for at Kommisjonen plutselig endret syn på godkjennelsesprosedyren for den ferdig forhandlede frihandelsavtalen med Canada (CETA). Kommisjonen mener at alle deler av CETA ligger innenfor EUS kompetanseområde, slik at det ville være tilstrekkelig at avtalen ble godkjent av Europaparlamentet og Rådet (handelsministrene).

Uka før plenumssesjonen betegnet Kommisjonen CETA-avtalen som en lakmustest for om EU klarer å levere på handel.  På en pressekonferanse under plenumssesjonen ble det så klart at Kommisjonen likevel foreslo at CETA skal godkjennes som en «blandet» avtale. Dette innebærer at CETA må godkjennes i alle nasjonale parlamenter. Med regionale parlamenter i EU og Canada blir det dermed 37 parlamenter som skal godkjenne avtalen, og (med unntak av kanadiske regionale parlamenter) også kan stoppe den.

CETA-avtalens skjebne er dermed høyst uviss, selv om Kommisjonen har bedt medlemsstatenes regjeringer om å vise lederskap og forsvare avtalen overfor parlamentene. Uansett betyr det en kraftig forsinkelse av avtalen, og uroen over mulige følger for den større og mer kontroversielle transatlantiske handelsavtalen TTIP gjorde seg umiddelbart gjeldende.

Reaksjonene har vært blandete. Også fra tilhengerne av at flest mulig beslutninger skal tas av medlemslandene og nasjonale parlamenter ble det uttrykt sterk frykt for de destruktive følgene for EUs handelspolitikk. Andre så avgjørelsen som en seier for demokratiet og viste til at resultatet av den britiske folkeavstemningen understreker betydningen av gjennomsiktighet og ansvar på nasjonalt nivå. Sentrale kilder hevder at beslutningen ble truffet av Juncker selv mot handelskommissær Malmstrøms vilje.  Presset fra sentrale medlemsland skal ha blitt for sterkt.

Støtte til presset Juncker 

Under plenumssesjonen var media særlig opptatt av at kravene om at kommisjonspresident Juncker må skiftes ut. Etter folkeavstemningen har kritikken kommet offentlig til uttrykk fra bla utenriksministrene i Tsjekkia og Polen. Kommisjonspresidenten velges av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd. I EP er det liten oppslutning om et slikt krav.

Den politiske gruppen ENF, der franske Marine le Pens parti FN er størst, fremmet et endringsforslag før avstemningen om EPs Brexitresolusjon. 81 % av parlamentarikerne stemte mot dette forslaget om Junckers avgang, det fikk bare støtte fra de to gruppene lengst til høyre.

Flertallet av representantene i de britiske og polske regjeringspartiene i ECR-gruppen støttet Juncker eller stemte avholdende.  Også rådspresident Tusk har gått offentlig ut og støttet Juncker.  Men om det kan være vanskelig å formelt kreve Junckers avgang, kan han selv velge å trekke seg.

Også stemmene som ønsker utskifting av EP-president Schulz, har økt i styrke. Hans presidentperiode varer bare ut året. Det er en uformell avtale mellom den største konservative gruppen EPP og den sosialdemokratiske S&D om å skifte mellom å ha presidentvervet, og flere EPP-kandidater har for lengst meldt seg. Realpolitisk er de to presidentenes og rådspresident Tusks posisjoner nært knyttet til hverandre. Tusk og Juncker kommer begge fra EPP, mens Schulz kommer fra S&D. Det er få som tror at det i nær fremtid er realistisk at alle tre EU-presidenter kommer fra EPP, men spekulasjoner om mulige personkabaler florerer.

Splittet holdning til videre integrasjon 

Mens det kan være et visst høyre/venstre skille blant medlemstatenes regjeringer i synet på integrasjon, er dette skillet lite synlig i EP. De fire gruppene i sentrum: EPP, S&D, de liberale (ALDE) og de grønne er alle opptatte av fellesskapsløsninger, om ikke alltid på de samme områdene. Dette kommer klart til syne i Brexit- resolusjonen som ble vedtatt i EP 28.6.

Fellesforslaget kom fra lederne i disse gruppene og ble vedtatt med støtte fra 59% av parlamentarikerne. Enkelte nasjonale forskjeller kom til syne. I EPP-gruppen stemte de svenske moderaterna og enkelte tyske konservative mot. Enkelte andre tyske stemte avholdende, det samme gjorde ledende rumenske og tsjekkiske europaparlamentarikere (MEPer). De nederlandske liberale (statsminister Ruttes parti) og de tsjekkiske liberale stemte avholdende. Nesten alle UKs parlamentarikere stemte mot eller avholdende. Gruppene til høyre (inkl. ECR med britiske konservative) og venstre stemte i stor grad mot.

Tilsynelatende ytres det en viss sympati for Skottland og Nord-Irland. Imidlertid er det svært ulike syn både innenfor politiske partier og nasjonalt på fremtidig EU-medlemskap for disse landene. EP resolusjon sier ikke noe, ingen av endringsforslagene om dette fikk flertall.

Konsekvenser for britiske MEPer

I Brexit-resolusjonen er det en paragraf om at EP vil gjennomføre endringer i sin interne organisasjon for å reflektere at flertall av britene ønsker å gå ut av EU. Det pågår diskusjoner om hvordan dette skal forstås.

Parlamentspresidenten har tydelig slått fast at de 73 britiske MEP-ene har rett til å beholde plassene sine til Brexit-prosessen er avsluttet. Men hvilke muligheter for verv og innflytelse de kommer til å få i denne perioden, er høyst uklart.

På et møte i EPs komite for konstitusjonelle saker (AFCO) som ble holdt under plenumssesjonen, spriket meningene sterkt. Bitterheten mot britenes beslutning kunne høres så vel som stemmer som oppfordret til å kjøle gemyttene.

Foreløpig kan det se ut som de tre britiske lederne for hhv. indre marked og forbrukerbeskyttelse (IMCO), Komiteen for rettigheter, justis- og innenrikssaker (LIBE) og Komiteen for utviklingssaker (DEVCO) blir sittende. Både IMCO og LIBE regnes som viktige komiteer. I likhet med parlamentspresidenten er komitelederne valgt for en halv parlamentsperiode, dvs. fram til januar 2017. Normalt blir de fleste komitelederne sittende hele femårsperioden, men det er langt fra gitt at de britiske blir gjenvalgt.

Om briter får være saksordførere for viktige saker er det også strid om. Den britiske saksordføreren for forslaget til revisjon av kvotehandelsregimet for klimautslipp trakk seg umiddelbart etter folkeavstemningen. En polsk MEP fra samme politiske gruppe (ECR) sto klar til å ta over. Siden Polen regnes som en bremse i dette arbeidet ble det oppstandelse, og interessant nok er den britiske MEP-en nå tilbake som saksordfører. Enkelte britiske parlamentarikere har imidlertid hevdet at de allerede nå synes å være utelukket fra å få nye verv.

Til tross for beroligende brev fra Juncker og Schulz føler britiske ansatte i EU-institusjonene at de går en usikker fremtid i møte. Formelt fins det unntak som gjør det mulig for å arbeide i EU-institusjonene uten å være borger av et EU-land, men disse unntakene har neppe vært ment å gjelde for en så stor gruppe som britene. Uansett vil mulighetene til å stige i gradene være svært begrensede. 

Slovakias planer og Nederlands resultater

Slovakias prioriteringer for rådsformannskapet ble diskutert med Slovakias statsminister Fico. Flere av synspunktene under Brexit-debatten preget også dette dagsordenspunktet. Mange av innleggene la vekt på å bekjempe nasjonalisme og populisme. Det ble advart mot å bruke migrasjonskrisen til å spre frykt, til dels med tydelig adresse til den slovenske presidentens uttalelser om muslimer.

Nederlands statsminister Mark Rutte. Foto: European Union

I debatten om resultatene fra det nederlandske rådsformannskapet advarte Nederlands statsminister Rutte mot at politikere leker med menneskers framtid. Å ta til orde for at flere land må følge etter britene var nettopp en slik farlig lek.  Kommisjonens første visepresident Timmermans holdt et engasjert innlegg om at EU bare kan lykkes hvis alle institusjoner tar sitt ansvar. Hovedstedene må slutte å ta æren for det som går bra og legge skylden på Brussel for det som går dårlig. Konkrete resultater er det eneste som kan overbevise skeptiske innbyggere. Nå tror mange mennesker at de mister kontroll over livene sine innenfor EU. Vi må overbevise dem at det er feil, det må institusjonene samarbeide om. I debatten kom en rekke nederlandske politikere fra ulike politiske grupper med partipolitiske innlegg som støttet eller angrep regjeringens politikk.

Ny europeisk grense- og kystvakt 

Europaparlamentet vedtok lovpakken om en ny europeisk grense- og kystvakt som skal bestå av EUs tidligere grensebyrå Frontex sammen med nasjonale grensevaktmyndigheter. De nasjonale myndighetene skal fortsatt ha ansvaret for egne grenser på daglig basis. Hvis presset blir stort, skal de kunne be om rask bistand fra det nye EU-byrået om flere vaktstyrker. Det var oppnådd enighet om lovpakken i forutgående, uvanlig raske trilogforhandlinger. Den lovgivende resolusjonen ble vedtatt med 483 stemmer for, 181 mot og 48 som stemte avholdende.

EUs budsjett 

EUs medlemsland vil få tilbakebetalt drøyt 1, 3 milliarder euro som overskudd fra budsjettåret 2015. I en resolusjon mente EPs flertall at disse midlene bør brukes til å innfri tidligere løfter om bidrag til de to fond for å håndtere flyktningkrisen. Videre mente EP at EU må revidere langtidsbudsjettet sitt for 2014 – 2020 så man kan klare å håndtere nye og til dels uforutsette prioriteringer og utfordringer, slik som massemigrasjon, intern sikkerhet og ungdomsarbeidsløshet.