Vil modernisere EUs samhørighetspolitikk

Rapport fra kommunal- og regionalråd Eivind Lorentzen, EU-delegasjonen

12. april ble EUs samhørighetspolitikk diskutert i Rådet for allmenne saker (GAC - cohesion). Her er konklusjonene fra kommunal- og regionalråd ved EU-delegasjonens rapport fra møtet.

  • EUs samhørighetspolitikk omfatter bl.a. by- og regionalutvikling, sysselsettings- og utjevningstiltak og utgjør om lag 1/3 av EU budsjettet.
  • Ministrene ansvarlige for dette politikkområdet hadde 12. april det siste rådsmøtet før Europakommisjonen skal legge frem sine forslag til overordnet budsjett 2. mai 2018 og forslag forordninger for samhørighetspolitikken 29. mai 2018. Endelig budsjett forventes vedtatt høsten 2019.
  • Det bulgarske presidentskapet og Europakommisjonen oppsummerte diskusjonen som at det fortsatt bør finnes en sterk samhørighetspolitikk, men at denne må moderniseres.
  • Ministrene diskuterte blant annet:
    • Prioritetene for samhørighetspolitikken i neste programperiode (2021-2027). Samhørighetspolitikken skal i hver budsjettperiode bidra til at enkelte hovedmål blir oppnådd. Som mulige fremtidige prioriteringer nevnte medlemslandene blant annet styrket innovasjonsevne, reduksjon av menneskeskapte klimaendringer, og økt vekst og sysselsetting. En rekke medlemsland henviste til fraværet av en overordnet EU-strategi som skal erstatte Europa 2020, eller mente at målene fra denne burde videreføres. Andre referanser for tematiske mål som ble nevnt var målene for samhørighetspolitikken (artikkel 174 TFEU) og FNs Sustainable Development Agenda.
    • Dekningsgrad, regionskategorier og medfinansieringssatser. De fleste medlemslandene ga uttrykk for at alle EU-regionene bør fortsette å dra nytte av samhørighetspolitikken, men med et særskilt fokus på de mindre utviklede regioner i tråd med traktatens målsetninger.
    • Hvordan å gjøre samhørighetspolitikken enklere og raskere å implementere. Det er bred enighet i Rådet om at samhørighetspolitikken bør forenkles, bl.a. for å effektivisere iverksettelsen. Rådet vedtok uten debatt forenklingsforslag som i større grad delegerer myndighet til medlemslandene når det gjelder styring og kontroll av virkemiddelbruken. Rådskonklusjonene understreker også behovet for harmonisering av regelverket for strukturfondene med regelverket for andre støtteordninger i den neste budsjettperioden.
  • Debatten tyder også på at selv om hovedskillelinjene mellom land som er nettobidragsytere og mottakere fortsatt er tilstede, forventer alle parter nå et kutt på om lag 10 %. Også nettobidragsyterne ser verdien av enkelte tverrgående programmer som dekker alle EU-regioner mens nettomottakerne på sin side har akseptert en sterkere kobling til strukturreformer. Den tilsynelatende enigheten gjenspeiler imidlertid også at man venter på den overordnede budsjettdebatten, siden mange kort vil bli lagt når budsjettet skal kuttes, og det blir mulighet for omkamper mellom landene senere.
  • Flere av punktene på møtet har relevans for norsk politikkutforming:
    • Rådsmøtet ga enstemmige anbefalinger om å videreføre og styrke flere satsinger som har betydning for norsk politikkutvikling (enten i form av direkte norsk deltakelse eller gjennom metodelæring), bl.a. programmer som EU Urban Agenda, European Territorial Co-operation (Interreg mv.) og metodiske tilnærminger som smart spesialisering, integrerte områdesatsinger og lokalt forankrede utviklingsprosjekter.
    • Flere medlemsland uttrykte synspunkter om kategorisering av regionene. Dette kan på lang sikt påvirke hvilke land som regnes som «cohesion countries» og dermed hvilke land som vil kunne motta EØS-midler (i neste periode). For eksempel kan Slovakias status tenkes å endres.
    • En klar referanse til spredtbygde områder i nordområdene i konklusjonspunktene kan tenkes å bli relevant i forhold til utforming av fremtidige retningslinjer for regional statsstøtte (som legger rammene for den differensierte arbeidsgiveravgiften og det distriktspolitiske virkeområdet), og styrker bildet av at man på kort sikt ikke venter vesentlige endringer i disse.

Les mer om bakgrunn, agenda og konklusjoner fra møtet på EUs nettsider.

Det bulgarske presidentskapet og Europakommisjonen oppsummerte diskusjonen som at det fortsatt bør finnes en sterk samhørighetspolitikk, men at denne må moderniseres.  

De fleste medlemslandene ga uttrykk for at alle EU-regionene bør fortsette å dra nytte av samhørighetspolitikken, men med særskilt fokus på mindre utviklede regioner i tråd med traktatens målsetninger. Når det gjelder tildelingskriterier, er det enighet om fortatt å bruke BNP per capita. Mulige nye kriterier som ble diskutert var arbeidsledighet, migrasjon, innovasjon, industriell omstilling, fattigdomslommer i byområder, kompetansenivå i befolkningen, strukturreformer, demografiske endringer og forventet levealder, samt klimaendringer. Noen delegasjoner insisterte på at allokering innenfor de overordnede prioriteringen skal være en rent nasjonal oppgave. Noen medlemsstater opplyste at deres endelige posisjon ville bli definert av den samlede budsjettfordelingen for samhørighetspolitikken.

Flere av medlemslandene uttrykte også sine forutsetninger om kategorisering av regionene. Noen var for å beholde dagens system, mens mange andre var åpne for å diskutere endringer i det. Divergerende syn ble uttrykt når det gjaldt å heve dagens terskel for definisjon av overgangsregioner. Disse defineres som regioner i land som har BNP per capita mellom 75 og 100 % av EU-27 gjennomsnittet (merk at gjennomsnittet synker pga. Brexit). Flere medlemsland var av den oppfatning at det var behov for en buffermekanisme for regioner som endrer kategori for å unngå sjokk i økonomien som kan forstyrre fremgangen som allerede er oppnådd. Samtidig ga f.eks. Slovakia uttrykk for en vilje til å bidra mer til EU-budsjettet. Se illustrasjon av forskjellige scenarier nederst i rapporten.

Samhørighetspolitikken skal i hver budsjettperiode bidra til at enkelte hovedmål blir oppnådd. Som mulige fremtidige prioriteringer nevnte medlemslandene styrket innovasjonsevne, reduksjon av menneskeskapte klimaendringer, og økt vekst og sysselsetting. Flere delegasjoner nevnte utfordringene knyttet til digitalisering av økonomien, oppbygging av forskningsinfrastruktur, oppbygging av god samferdselsinfrastruktur, styring av migrasjonsflyt, sosial inkludering og bekjempelse av fattigdom, urbane og demografiske utfordringer, heving av kompetansenivået i befolkningen, styrking av konkurranseevne og styrking av administrativ kapasitet. Behovet for grenseoverskridende samarbeid (inkludert samarbeid med tredjeland), samt strukturreformer knyttet til spesifikke landets anbefalinger ble også fremhevet. Flere delegasjoner fremhevet europeiske merverdi som kriterium for tiltak på EU-nivå. Flere medlemsland henviste til fraværet av en overordnet EU-strategi som skal erstatte Europa 2020, eller mente at de samme målene burde videreføres. Andre referanser for tematiske mål som ble nevnt var målene for samhørighetspolitikken (artikkel 174 TFEU) og FNs Sustainable Development Agenda.  Flere land fremhevet behovet for forankring av samhørighetspolitikken strukturelle reformer i tråd med landets konkrete anbefalinger under det europeiske semesteret. De fleste medlemslandene støttet også å fortsette med en viss "tematisk konsentrasjon". Samtidig var det også krav om å gjøre systemet enklere og mer fleksibelt for å sikre at medlemslandene kunne svare på deres spesifikke behov og nye utfordringer i programperioden.

Det er bred enighet i Rådet om at samhørighetspolitikken bør forenkles, bl.a. for å effektivisere iverksettelsen, og Rådet vedtok uten debatt forenklingsforslag som i større grad delegerer myndighet til medlemslandene når det gjelder styring og kontroll av virkemiddelbruken. Rådskonklusjonene understreker også behovet for harmonisering av regelverket for strukturfondene med regelverket for andre støtteordninger i den neste budsjettperioden. Synergier mellom strukturfondene og EU-programmer på andre politiske områder bør økes, og programmeringen bør være fleksibel for å imøtekomme de spesifikke behovene til medlemslandene og deres regioner. Selv om bruken av finansielle instrumenter (f.eks. garantiordninger og fond-i-fond-konstruksjoner) bør forbli valgfri, bør de relevante bestemmelsene oppfordre medlemsland og regioner til å ta dem i bruk. Rådet støtter også å opprettholde dagens territoriale instrumenter etter 2020, og mener at bruken av dem bør være valgfri, basert på territoriale strategier og bli betydelig enklere enn i dag.

Av tiltaksformer med relevans for Norge, fremheves det særskilt i konklusjonspunktene at følgende tiltaksformer bør videreføres og videreutvikles:

  • Smart spesialisering (dvs. regional forsknings- og innovasjonspolitikk med utgangspunkt i å styrke antatte fremtidige fortrinn)
  • Tiltak for å bygge ned grensehindre, European Territorial Co-operation og Interreg
  • EU Urban Agenda
  • Integrerte områdesatsinger (ITI) (beslektet med de norske byvekst- og byutviklingsavtalene)
  • Lokalt forankrede utviklingsprosjekter (Community-Led Local Development (CLLD))

I konklusjonspunktene bes Kommisjonen å videreføre arbeidet med tiltak for å sikre en positiv utvikling for landdistrikter, områder kjennetegnet av industriell omstilling og regioner som lider av alvorlige og permanente natur- eller demografiske ulemper som for eksempel nordområdene med svært lav befolkningstetthet, øyer, grenseregioner og fjellregioner i samsvar med art. 174 TEUF.