Christian Michelsen

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: regjeringen.no

Statsminister 1905 - 1907.

Christian Michelsen. Foto: Scanpix

Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen var skipsreder og politiker.

Statsråd 22. oktober 1903-11. mars 1905, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm.  Sjef for Finansdepartementet september 1904.

Statsminister 11. mars 1905-28. oktober 1907, også sjef for Justisdepartementet til 7. juni 1905. Også Statsrådets formann 7. juni-27. november 1905, også sjef for Finansdepartementet 31. oktober -27. november 1905, også sjef for Revisjonsdepartementet 27. november 1905, også sjef for Forsvarsdepartementet 25. mai 1907.

 

Født i Bergen 15. mars 1857, sønn av børskommissær og stortingsmann Jacob Andreas Michelsen (1821-1902) og Caroline Sophie Erastine Kjerschow (1827-1902).
Gift 4. november 1881 med Johanne Benedicte Wallendahl (1861-1910), datter av kjøpmann Rasmus Carolius Hansen Wallendahl (1823-1896) og Johanne Cathinka Boalth (1837-1917).
Død på Gamlehaugen i Fana 29. juni 1925. Gravlagt på Gamlehaugen.

Christian Michelsen vokste opp i et konservativt kjøpmannshjem i Bergen, som eldst av fem søsken. I oppveksten fikk han verdifulle kulturelle, intellektuelle og politiske impulser. Han gjorde seg tidlig bemerket som talefør, teaterinteressert og debattglad.

Etter examen artium i Bergen i 1875, tok Michelsen fatt på det juridiske studium i Christiania (Oslo). I 1877 ble han redaktør for Studentersamfundets avis, og markerte seg blant annet ved sin aversjon mot politiske partier. Han ble cand. jur. våren 1879, året etter at han hadde forlovet seg med Benny Wallendahl.

Michelsen var en kort tid fullmektig hos sorenskriveren i Midthordland, før han etablerte seg som overrettssakfører i hjembyen. Målet var imidlertid å bli politiker, men først måtte han bli økonomisk uavhengig. Rederi, spekulasjons- og meglervirksomhet var blant feltene han engasjerte seg på. Etter å ha giftet seg i 1881, etablerte han rederiet Chr. Michelsen & Co i 1882.

I 1884 forsøkte Michelsen å stifte en politisk sentrumsforening i Bergen, med brodd mot både Høire og Venstre. Det lyktes ikke, og samme år meldte han seg inn i Venstre – selv om han ble oppfattet som konservativ. I 1888 kom han med i Bergen bystyre og formannskap, og ble samtidig fjerde varamann til Stortinget.

Michelsen ble for alvor synlig i rikspolitikken da unionspolitikken kom på kartet i 1891. Han var medlem av konsulatkomiteen av 1891, og i september samme år kom han inn som fast representant på Stortinget. I 1892 bidro han til å dempe konflikten, ved å foreslå at regjeringen Steen skulle etterkomme kong Oscar IIs ønske om at den skulle trekke tilbake sin avskjedssøknad.

Michelsen ble nå gjenvalgt som formann i Stortingets konstitusjonskomité, samtidig som det ble stadig klarere at han tilhørte et moderat mindretall i Venstre. Han foreslo at det burde forhandles med Sverige på fritt grunnlag, men led nederlag i avstemningen. I 1892-1893 oppholdt Michelsen seg i to lengre perioder i Bergen, av personlige og forretningsmessige grunner. I 1894 ble han ikke gjenvalgt til Stortinget.

Fram til 1902 konsentrerte han seg om lokalpolitikken i Bergen, der hans glidning mot høyre ble mer synlig. Etter et mislykket forsøk på å overta den lokale venstreforeningen sommeren 1903, brøt Michelsen og hans tilhengere med Venstre og stiftet Bergens Liberale Vælgerforening (Samlingspartiet).

Michelsen ble i 1903 igjen valgt inn på Stortinget. I oktober kom han med i Francis Hagerups andre regjering, først som statsråd ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm og fra september 1904 som sjef for Finansdepartementet i Kristiania. Da han trådte inn i regjeringen, tok Michelsen – og Jacob Schøning - forbehold om å stå fritt dersom konsulatforhandlingene med Sverige skulle bryte sammen.

Da Sverige i november 1904 la fram forslag til likelydende lover på feltet for Sverige og Norge, ble splittelsen i regjeringen synlig. 28. februar 1905 søkte Michelsen og Schøning avskjed, og dagen etter gjorde resten av regjeringen det samme.

Etter at Stortingets spesialkomité 6. mars fant fram til et kompromiss om håndteringen av konsulatsaken, ble Michelsen bedt om å danne regjering. Han trakk dermed avskjedssøknaden tilbake, og ble 11. mars utnevnt til sjef for en samlingsregjering. Regjeringserklæringen la opp til at all uenighet nå måtte skyves til side for å kunne løse konsulatsaken.

Etter at Michelsen-regjeringens forslag til ny konsulatlov var blitt vedtatt av odelsting og lagting, ble det 27. mai lagt fram for kong Oscar II i norsk statsråd i Stockholm. Kongen nektet å sanksjonere, mens regjeringen på sin side nektet å kontrasignere kongens beslutning om ikke å sanksjonere. I stedet innleverte Norges statsminister i Stockholm, Jørgen Løvland, regjeringens avskjedssøknad.

Da kongen nektet å godta denne og begrunnet det med at det nå ikke ville være mulig å danne ny regjering, valgte Michelsen en dristig linje: unionen måtte oppløses med en begrunnelse som ga legitimitet, samtidig som Sverige og utlandet skulle beroliges med at kongen skulle anmodes om å la en prins av huset Bernadotte overta Norges trone.

Basert på kongens begrunnelse for ikke å godta regjeringens avskjedssøknad, hadde Michelsen 2. juni klar en treleddet slutningsrekke der oppløsning av unionen fremsto som en logisk og politisk konsekvens – men med et statsrettslig diskutabelt grunnlag: 1) Statsrådene hadde søkt avskjed og kongen hadde erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering. 2) Siden det var kongens plikt å skaffe landet en regjering, var kongemakten opphørt å fungere. 3) Siden det var kongen som bandt unionen sammen, var unionsbåndene nå brutt – av kongen og ikke av Stortinget.

Michelsens plan var at regjeringen nå skulle legge sine embeter i Stortingets hender, og at Stortinget skulle be den fortsette midlertidig og erklære unionen for oppløst. Foreløpig var bare Stortingets presidentskap orientert, og først i hemmelig kveldsmøte 6. juni ga Stortinget sin tilslutning til planen - med unntak av noen få representanter.

I plenum 7. juni ble Michelsens plan fulgt, og regjeringen ble bemyndiget til å utøve ”den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge”.

Forslaget ble vedtatt enstemmig og uten debatt; kongen var avsatt og unionen oppløst i ”bisætningen til bisætningen”. Deretter vedtok Stortinget henvendelsen til kong Oscar II om å la en prins av huset Bernadotte overta Norges trone. Samtidig ble det vedtatt en proklamasjon til det norske folk om saken. 8. juni ble generalene avkrevd lojalitetsløfte, og 9. juni ble unionsflagget erstattet av det norske flagget på offentlige skip og bygninger.

Den ensidige norske unionsoppløsningen krevde nå en avklaring av Norges forhold til Sverige og utlandet for øvrig. Michelsen sørget for at kjente nordmenn, blant andre Fridtjof Nansen, ble sendt ut for å tale Norges sak. Samtidig startet han hemmelige sonderinger for å undersøke om den danske prins Carl ville overta som norsk konge. Håpet var at prinsen ville svare raskt, bli valgt og så lede forhandlingene med Sverige. Prinsen var i utgangspunktet positiv, men den politiske situasjonen gjorde at saken foreløpig måtte utsettes.

19. juni vedtok Stortinget en ny henvendelse til kong Oscar II, der det ble bedt om forhandlinger om et endelig oppgjør av den nå oppløste unionen. Sent i juli krevde Riksdagen folkeavstemning i Norge før forhandlinger kunne komme i gang. Michelsen sørget imidlertid for at Stortinget vedtok folkeavstemning før de svenske kravene ble offentliggjort, slik at illusjonen kunne bestå om at dette var Norges eget initiativ. 13. august sluttet et overveldende flertall av norske velgere seg til unionsoppløsningen, og 31. august startet forhandlingene i Karlstad i Värmland.

De norske forhandlerne i Karlstad var statsministrene Michelsen og Jørgen Løvland, stortingspresident Carl Berner og tidligere statsråd Benjamin Vogt. Forhandlingene pågikk fram til 23. september, og Michelsen spilte en ledende rolle med sin realpolitiske sans. Norge måtte gå med på å rive grensefestningene, med unntak av Kongsvinger festning og de historiske delene av Fredriksten festning. Karlstad-forliket ble vedtatt av Stortinget og av Riksdagen i oktober, og 26. oktober fraskrev kong Oscar II seg retten til Norges trone for seg selv og sine etterkommere. Unionen var nå oppløst også fra svensk side.

Regjeringen og stortingsflertallet så det slik at unionsoppløsningen ikke endret Norges status som et konstitusjonelt monarki. Den republikanske opposisjonen mente imidlertid at spørsmålet om styreform måtte legges fram for folket i folkeavstemning. Signalene fra Norge hadde gjort at også prins Carl i utgangspunktet hadde krevet folkeavstemning. Michelsen fant det uansett riktigst å avholde en ny folkeavstemning, for å godkjenne Stortingets valg av prins Carl som konge – ikke for å velge mellom monarki og republikk. På dette stilte Michelsen kabinettspørsmål i Stortinget, og fikk støtte – mot 29 republikanske stemmer.

Folkeavstemningen ga et klart flertall for regjeringens standpunkt, og 18. november ble prins Carl enstemmig valgt av Stortinget som Norges konge. Han tok navnet Haakon VII, kom til Kristiania 25. november og avla sin ed til forfatningen 27. november, før han ledet sitt første statsrådsmøte. Michelsens måneder som fungerende statsoverhode var over. 22. juni 1906 ble kong Haakon VII og dronning Maud kronet i Trondhjems domkirke.

Michelsens regjering var dannet for å løse konsulatsaken og hevde Norges selvstendighet, og skulle gå av når oppgaven var løst. I følge Michelsen var det også hans egen tanke, men regjeringen ble likevel sittende – av hensyn til den uerfarne kongen og den uoversiktlige parlamentariske situasjonen. Men Michelsen hadde også mer dyptliggende grunner: å videreføre samlingspolitikken fra 1903 og isolere Venstres radikale fløy.

Valget høsten 1906 ble en triumf for Venstre, men regjeringen ble likevel sittende fordi tilstrekkelig mange venstrerepresentanter støttet samlingslinjen. Imidlertid smuldret det parlamentariske grunnlaget bort utover i 1907, og 28. oktober ble regjeringen rekonstruert med utenriksminister Jørgen Løvland som statsminister. Michelsen ble hyllet på Festningsplassen av Kristianias største folketog noensinne, og båtreisen hjem til Bergen ble en triumfferd langs kysten. En landsinnsamling endte i et stort beløp som Michelsen ga til fondet Nationalgaven til Chr. Michelsen.

Våren 1908 tok Michelsen initiativ til det nye partiet Frisinnede Venstre, som i mars 1909 ble konstituert med Abraham Berge som leder. Blant Michelsens støttespillere i dette var Fridtjof Nansen og Wollert Konow (S.B.). Partiet var liberalistisk og hadde front mot Venstre. Ved stortingsvalget i 1909 fikk Høire og Frisinnede knapt flertall. Michelsen hadde deltatt i valgkampen og ble ansett som statsministerkandidat. Imidlertid viste han til Konow, som dannet koalisjonsregjering 2. februar 1910.

Etter at regjeringen Konow gikk av i 1912, gled Michelsen ut av politikkens sentrum. Det ble likevel ventet at han skulle stille seg til disposisjon da det ble krevet at Gunnar Knudsens andre regjering måtte gå av eller utvides til koalisjonsregjering. Særlig var Nansen aktiv i dette. Etter at Venstre hadde gått kraftig tilbake ved valget i 1918, og Knudsen hadde søkt avskjed, henvendte kong Haakon seg til Michelsen. Michelsen reiste til Kristiania, men returnerte til Bergen samme kveld uten å ha fått støtte til å danne en flertallsregjering.

Michelsens politiske aktivitet var etter 1919 mer av sporadisk art. Ved etableringen av Fedrelandslaget i 1924 ble han et samlende symbol sammen med Nansen. Laget var ikke noe politisk parti, men en borgerlig bevegelse på demokratisk-konservativ grunn og med front mot den voksende sosialistiske bevegelsen. Michelsens hovedtale på åpningsmøtet i Bergen 25. januar 1925 ble hans siste store offentlige opptreden.

Også i sine hektiske år som politiker beholdt Michelsen full kontroll over rederiet han hadde bygget opp i Bergen. Driftsmessig sto han for et systemskifte i rederivirksomheten i byen, i det han ved hjelp av telefon og telegraf selv sto for det meste av driften fra sitt kontor. I 1903 flyttet han rederikontoret til eiendommen Gamlehaugen i Fana, som han hadde kjøpt i 1898 og bosatt seg på i 1901.

Michelsen hadde en sentral posisjon i Bergens redermiljø, blant annet som mangeårig styreformann i Bergens Dampskibs-Assuranceforening. I 1890 var han blant stifterne av landets første rederiforening, og ble Bergens Rederiforenings første formann. I 1909 var han blant stifterne av Norges Rederforbund og ble forbundets første president.

Michelsen hadde også sentrale verv i Bergens kulturliv, blant annet som formann i styret for Den Nationale Scene fra 1881 til sin død, som medlem av styret for Bergens Museum og som formann i styret for Chr. Michelsens Institutt. Han kjøpte og bygde flere landsteder, og investerte i fjordhoteller som Solstrand og Godøysund.

Ettersom hans barn Einar og Benny ikke hadde egne barn, med unntak av Bennys adoptivdatter Evy, fikk Michelsen i 1918 endret arveloven slik at det ved store formuer ble mulig å redusere livsarvingers pliktdel til fordel for allmennyttige formål. Dette gjorde det mulig for ham å testamentere det vesentlige av formuen til Chr. Michelsens Fond. Avkastningen skulle gå til opprettelse og drift av Chr. Michelsens Institutt for Vitenskap og Åndsfrihet, som skulle ”virke for kulturelt og vitenskapelig arbeid til fremme av fordragelighet i religiøs, sosial, økonomisk og politisk henseende mellom de forskjellige nasjoner og raser”.

Christian Michelsen døde på Gamlehaugen 29. juni 1925, der han også ble gravlagt. Blant deltagerne i bisettelsen var kong Haakon, stortingspresident Ivar Lykke, statsminister Johan Ludvig Mowinckel og de tre gjenlevende av 7. juni-regjeringen: Edvard Hagerup Bull, Gunnar Knudsen og Kristofer Lemkuhl.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon