Kort om EU og EUs historie

EU står for Den europeiske union. EUs grunnstein ble lagt i 1952, da Frankrike, Italia og Tyskland, Belgia, Nederland og Luxembourg opprettet Den europeiske kull- og stålunion (EKSF) − som medførte felles forvaltning av de viktigste innsatsfaktorene til rustningsindustrien.

EU står for Den europeiske union. EUs grunnstein ble lagt i 1952, da Frankrike, Italia og Tyskland, Belgia, Nederland og Luxembourg opprettet Den europeiske kull- og stålunion (EKSF) − som medførte felles forvaltning av de viktigste innsatsfaktorene til rustningsindustrien. Målet var å hindre en ny krig mellom europeiske land. I 1958 fikk man Roma-traktaten, og Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) samt Det europeiske atomenergifellesskap (Euratom).

EØF skulle fremme frihandel − fri bevegelse av varer, tjenester, arbeidstakere og kapital − mellom medlemslandene som virkemiddel for å sikre velstand og fred. Dette innebar også en tollunion, med felles tollsatser og felles handelspolitikk overfor andre land. Dessuten ble en felles landbrukspolitikk (CAP) et sentralt samarbeidsområde.

I 1967 ble de tre nevnte traktatene slått sammen til én, og De europeiske fellesskap (EF) ble resultatet med et felles sett av institusjoner. I 1973 ble Storbritannia, Danmark og Irland medlemmer av EF, Hellas ble medlem i 1981 og Spania og Portugal i 1986. Gjennom Enhetsakten av 1986 vedtok EF å gjennomføre et velfungerende felles indre marked innen 1993.

Med Maastricht-traktaten, som trådte i kraft i 1993, ble EF omdøpt til EU, og samarbeidet ble bygd videre ut. Blant annet ble det vedtatt å etablere en økonomisk og monetær union (ØMU) med felles valuta (euro). Et samarbeid på det justis- og innenrikspolitiske område ble opprettet, og EU fikk et samarbeid om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP).

I 1995 gikk Finland, Sverige og Østerrike med i EU. Samme år ble Schengen-samarbeidet om oppheving av personkontrollen ved grensene mellom de fleste medlemslandene, dvs. med unntak av Storbritannia og Irland, iverksatt. Norge og Island deltar også i Schengen-samarbeidet gjennom egne avtaler.

Nye traktatendringer trådte i kraft i 1999 gjennom Amsterdam-traktaten, som bl.a. bygger ut samarbeidet på de justispolitiske og utenrikspolitiske områdene. Nice-traktaten fra 2003 tok særlig for seg institusjonelle spørsmål, bl.a. medlemslandenes stemmevekt.

En ny stor utvidelse av EU mot øst kom i 2004 med Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn, samt Kypros og Malta. I 2007 ble Bulgaria og Romania medlemmer, mens Kroatia ble en del av unionen i 2013. I 2014 har EU 28 medlemsland, og over en halv milliard mennesker er nå borgere i EU.

På begynnelsen av 2000-tallet startet EU arbeidet med å reformere EUs traktatverk. Med den kommende utvidelsen mot øst var det behov for å forenkle og effektivisere samarbeidet. Samtidig var det viktig at EU-samarbeidet ble lettere å forstå og påvirke for EUs borgere. EUs nye traktat ble undertegnet på EU-toppmøtet i Lisboa i desember 2007, og fikk betegnelsen Lisboa-traktaten. Lisboa-traktaten trådte i kraft 1. desember 2009.

Hovedformålet med Lisboa-traktaten er å effektivisere beslutningsprosessene i EU og gjøre EU mer demokratisk. En annen viktig målsetning er å gi EU mer utenrikspolitisk tyngde. Lisboa-traktaten innebærer derfor hovedsaklig institusjonelle endringer.

Den globale finanskrisen og virkningene av denne har siden 2008 ført til at dagens EU står overfor store utfordringer. I flere land utviklet den økonomiske krisen seg til en gjelds- og bankkrise, som igjen førte til store politiske og sosiale utfordringer.

EU har den senere tid truffet flere tiltak for å styrke samordningen av den økonomiske politikken. Tiltakene som er blitt innført, går alle i retning av mer integrasjon og mer felles økonomisk politikk. EU har jobbet for å få på plass regelverk og prosesser som bedrer finansstyringen og sikrer budsjettkonsolideringer i de mest kriseutsatte landene. For å øke integreringen i eurosonen valgte EU også å etablere en egen bankunion. Det har også vært fokusert på tiltak for å øke skatteinngangen hos medlemsstatene, blant annet gjennom styrking av skattesystemene i de mest kriserammede landene og generelt større grad av informasjonsutveksling over landegrensene for å motvirke skatteunndragelser.

De viktigste institusjonene i EU er Europakommisjonen som er det utøvende organet. Kommisjonens hovedoppgave er å fremme lovforslag og sette dem ut i livet. Kommisjonen er satt sammen av et kollegium av 28 kommissærer, og ledes av en president. Rådet har lovgivende myndighet. Det består av 28 ministre, en fra hvert medlemsland, men hvilken minister som representerer hvert land på de enkelte møter avhenger av møtets dagsorden. Europaparlamentet er den eneste institusjonen i EU som er direkte valgt av EUs innbyggere. Parlamentet vedtar lover sammen med Rådet. Det europeiske råd er EUs forsamling av nasjonale stats- og regjeringssjefer, samt Kommisjonens president og har som hovedoppgave er å utforme EUs overordnede politiske strategier. Det europeiske råd må ikke forveksles med Europarådet, som er en internasjonal organisasjon utenfor EUs institusjonelle system. EU-domstolen er EUs dømmende myndighet på fellesskapsrettens område og består av en dommer fra hver medlemsstat, samt en president.

Du kan lese mer om EU og EUs institusjoner på EUs egne hjemmesider http://europa.eu/.

Les mer om Norge og EUs historikk her