Norsk presidentskap for Minekonvensjonen

30. november 2018 overtok Norge presidentskapet for Minekonvensjonen etter Afghanistan. Presidentskapet vil bli avsluttet med en tilsynskonferanse i Oslo i slutten av november 2019.

Som ledd i sin globale humanitære innsats arbeider Norge mot bruk av våpen som har store konsekvenser for sivilbefolkningen. Norge var sterkt medvirkende til at Minekonvensjonen ble vedtatt i Oslo i september 1997, og at Klasevåpenkonvensjonen ble undertegnet i Oslo i desember 2008. Utgangspunktet var behovet for å demme opp for de uakseptable konsekvensene av bruk av våpen som ikke skiller mellom stridende parter i konflikt og sivile, og som fortsetter å lemleste og ta liv lenge etter at konflikten er over.

Minekonvensjonen (164 statsparter) og Klasevåpenkonvensjonen (106 statsparter) forbyr enhver bruk, produksjon og formidling av slike våpen. Konvensjonene forplikter alle land som har ratifisert dem til å rydde forurensede områder, støtte rammede land i kartlegging og rydding, og til å bistå ofre for slike våpen.

Svært mye er oppnådd innenfor minerydding i løpet av de siste 20 år. Samtidig har konflikter i land som Syria, Irak, Øst-Ukraina, Afghanistan og Jemen bidratt til ny bruk av forbudte landminer og klaseammunisjon. Tidligere Isil-kontrollerte områder i Syria og Irak byr på særlige  utfordringer. Utstrakt bruk av hjemmelagede eksplosiver bidrar til svært høye sivile tapstall. Mineinnsats i disse områdene vil kreve vilje i giverlandene til å forplikte seg over et lengre tidsrom, og til koordinering av den internasjonale innsatsen.

Norge har lenge vært blant de fem største bidragsyterne til kartlegging og rydding av landminer og klaseammunisjon, og støtter for tiden landprogrammer i 20 land[1] i direkte samarbeid med de tre største humanitære mineryddingsorganisasjonene Norsk Folkehjelp (N), Mines Advisory Group (UK) og Halo Trust (UK). I 2018 var totale norske bidrag til global mineinnsats nærmere NOK 350 millioner (USD 40 millioner). De største norskstøttede ryddeinnsatsene finner sted i Irak, Colombia og Syria.

Det er et betydelig potensiale for å øke antall giverland til den globale innsatsen for rydding av miner og klaseammunisjon. Også fremdriften i mineryddearbeidet går tregt i svært mange land, og mange rammede land som er statsparter ber om utsettelse av tiårsfristen for å ferdigstille rydding som følger av Minekonvensjonen.

Støtte til mineofre

Norge bidrar til støtte for mineofre gjennom bidrag til Den internasjonale Røde Kors-komitéen (ICRC), Humanity & Inclusion, og lokale NGOer i Laos og Colombia. Total andel av mineinnsats som går direkte til arbeid for mineofre utgjorde i 2018 ca NOK 26 millioner. Det hører med til bildet at Norge også er opptatt av å forhindre at flere blir mineofre gjennom støtte til risikoopplæring for befolkningen i rammede områder, både gjennom ryddeoperatørene og for eksempel gjennom Unicefs innsats på dette området i Irak.

Det er et stort behov for å styrke og koordinere innsatsen på det forebyggende området gjennom risikoopplæring for flyktninggrupper og internt fordrevne som skal vende tilbake til områder som er blitt sterkt forurenset av miner og eksplosiver.

Norge har presidentskapet for Minekonvensjonen i 2019 . Vi legger vekt på å bringe ny energi inn i Minekonvensjonens arbeid, i en tid med store globale humanitære utfordringer og press på givermidler. Vi har identifisert fire prioriterte områder hvor vi mener et nytt, eller mer direkte, engasjement fra statspartene til Minekonvensjonen er nødvendig:

  • Økt fremdrift innen minerydding,
  • Fokus på utfordringene knyttet til ny bruk av improviserte anti-personnellminer fra ikke-statlige aktører,
  • Styrket risikoopplæring og forebyggende beskyttelsestiltak for særlig utsatte grupper, og
  • Integrering av et kjønnsperspektiv i alle deler av global mineinnsats.

Norges presidentskap avsluttes med gjennomføring av en tilsynskonferanse i Oslo i slutten av november 2019. Der skal det vedtas en ny handlingsplan for de neste fem årene (Oslo Action Plan) som skal hjelpe statspartene til å oppfylle sine forpliktelser under Minekonvensjonen de neste fem år. Det skal også vedtas en politisk erklæring hvor statspartene gir sin støtte til Minekonvensjonens bestemmelser.

[1] Afghanistan, Angola, Bosnia & Herzegovina, Colombia, DR Kongo, Irak, Kambodsja, Kosovo, Laos, Libanon, Montenegro, Myanmar, Somalia, Sri Lanka, Syria, Tadsjikistan, Thailand, Ukraina, Vietnam, Zimbabwe.