Historisk arkiv

Rammeplan for barnehagen - kortversjon for foreldre

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Brundtland III

Utgiver: Barne- og familiedepartementet

Q-0917 B

Rammeplan for barnehagen - en kortfattet presentasjon

Q-0917 B

INNHOLD

INNLEDNING

Barne- og familiedepartementet har med hjemmel i lov av 5. mai 1995 nr. 19 om barnehager § 2 andre ledd fastsatt rammeplanen for barnehagens innhold 1. desember 1995. Rammeplanen er en forskrift til loven, jf. forvaltningsloven § 2 og kap. VII, og gjelder fra 01.01.96.

Rammeplanen bygger på det grunnlaget som er nedfelt i lov om barnehager og Stortingets behandling av denne.

Barnehagelovens formålsbestemmelse (§ 1) lyder:

"Barnehagen skal gi barn under opplæringspliktig alder gode utviklings- og aktivitetsmuligheter i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem.

Barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier.

Eiere av private barnehager kan i vedtektene bestemme at andre ledd ikke skal gjelde.

Private barnehager og barnehager eiet eller drevet av menigheter innen Den norske kirke, kan i vedtektene fastsette særlige bestemmelser om livssynsformål."

Videre sier lovens § 2:

"Barnehagens innhold

Barnehagen skal være en pedagogisk tilrettelagt virksomhet.

Departementet skal fastsette en rammeplan for barnehagen. Rammeplanen skal gi retningslinjer for barnehagens innhold og oppgaver.

Barnehagens eier kan tilpasse rammeplanen til lokale forhold. Samarbeidsutvalget for hver barnehage skal fastsette en årsplan for den pedagogiske virksomheten."

Når det gjelder samiske barnehager er det, i tillegg til barnehageloven, både Grunnlovens § 110 A og sameloven som angir retningslinjer for hvilke verdier og holdninger barnehagen skal formidle. De klareste verdier og holdninger som er innebygget i Grunnloven og sameloven, er at forholdene skal legges til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Barnehagen skal formidle verdier og holdninger som er i overensstemmelse med barnas kulturelle bakgrunn og det lovgrunnlag som er vedtatt.

Dette er en forkortet utgave av rammeplanen som særlig retter seg mot foreldre, kommunepolitikere og barnehageeiere. For de som vil sette seg inn i hele planen, viser vi til Q-0903 B/N/S Rammeplan for barnehagen.

Målet med rammeplanen er å gi barnehagens personale og samarbeidsutvalg en forpliktende ramme å arbeide etter i planlegging, gjennomføring og vurdering av barnehagens innhold.

Rammeplanen retter seg primært mot barnehagens pedagogiske personale, men det øvrige personalet er medansvarlig for at virksomheten skjer i samsvar med planen og dens intensjoner. Samarbeidsutvalget skal fastsette årsplanen, som må bygge på rammeplanen. Videre har kommunene som tilsynsmyndighet ansvar for å følge med i at alle barnehager i kommunen driver en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet i samsvar med planen, mens barnehagens eiere (offentlige eller private) har ansvar for at barnehagene har de rammebetingelser som skal til for at planen kan omsettes i pedagogisk virksomhet i den enkelte barnehage.

Utover barnehagelovens målformuleringer og retningslinjer fra departementet har barnehagene tradisjonelt hatt relativt få konkrete holdepunkter fra samfunnet ved utforming av det pedagogiske innholdet. Rammeplanen endrer delvis på dette forholdet. I planen er det angitt

  • forpliktende mål som barnehagen skal arbeide i retning av
  • krav til kvalitet i det sosiale samspillet i hverdagen
  • fem fagområder som alle barn i barnehager skal ha erfaring med i løpet av barnehageåret:
  • samfunn, religion og etikk
  • estetiske fag
  • språk, tekst og kommunikasjon
  • natur, miljø og teknikk
  • fysisk aktivitet og helse

Rammeplanen legger ikke detaljerte føringer for virksomheten eller hindrer lokal frihet, tilpasning og variasjon.

De overordnede mål og rammer er forpliktende. Dette betyr at barna og deres foreldre har rett til å forvente at alle barnehager arbeider i retning av de mål som er satt, at det skal arbeides bevisst med det sosiale samspillet og at de fem fagområdene skal være til stede i barnehagens innhold. Planen inneholder ikke detaljerte anvisninger om hva slags emner som må tas med og hvilke arbeidsmåter som skal brukes. I stedet er det angitt muligheter som finnes innenfor de angitte innholdsområdene.

Planen skal være et arbeidsredskap for hele personalgruppen i planlegging, gjennomføring og vurdering av virksomheten. Den skal også bidra til å se oppdragelse, omsorg og tilsyn i et samfunnsperspektiv. Planen framhever betydningen av de voksnes holdninger, kunnskaper og ferdigheter til å møte, forstå og oppdra barn.

Rammeplanen gir informasjon om hva barnehagen tilbyr barn og foreldre og gir et grunnlag for samarbeid mellom hjem og barnehage. I følge lovens formålsbestemmelse (§1) skal virksomheten skje i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem. Rammeplanen skal gi ansatte og foreldre i barnehagen, eiere og politikere en ramme å tenke ut fra når de skal arbeide med barnehagens innhold.

Rammeplanen viser hvilke forventninger som stilles til barnehagen. Dette er beskrevet som prinsipper for arbeidet. Barnehageloven gir eieren anledning til å gi retningslinjer for lokal tilpasning av planen. Disse bør kunne si noe om omfanget av innholdet i den enkelte barnehage. Planen skal tilpasses varierte driftsformer. Det blir den enkelte eier som ut fra lokale forhold og rammebetingelser må finne frem til de oppgaver som skal pålegges de ulike driftsformer. Det er ønskelig at kommunen og de private eierne samarbeider om retningslinjene for lokal tilpasning, og at det eventuelt kan avtales felles retningslinjer for kommunale og private barnehager.

Planen er inndelt i tre hoveddeler:

Del I: Generell del angir mål og grunnleggende prinsipper for arbeidet.

Del II: Innhold, områder for erfaring, opplevelser og læring er i planen forholdsvis omfattende både fordi det ikke foreligger noe plandokument for den norske barnehagen fra før og fordi planen skal brukes av barnehageansatte med ulik utdanning og kompetanse.

Del III: Bruk av planen tar opp hvem som er ansvarlig for hva på de ulike nivåer i forvaltningen når det gjelder drift av og tilsyn med offentlige og private barnehager. I denne delen behandles også utviklingen av barnehagen som organisasjon.

DEL I GENERELL DEL

KAPITTEL 1 BARNEHAGENS OPPGAVER I SAMFUNNET

Den norske barnehagetradisjonen

Barnehagen i Norge er del av en felles europeisk tradisjon. Framveksten av den moderne barnehagen har to røtter: en sosial og en pedagogisk, representert av henholdsvis daghjemmet (heldagsbarnehagen) med hovedvekt på den daglige omsorgen for barna, og korttidsbarnehagen, som hadde et rent pedagogisk siktemål. I dagens norske barnehage er disse to tradisjonene smeltet sammen til en, hvor omsorgen for barna og deres læring og utvikling ses som en helhet.

Lov om barnehager

Den første egne lov for den norske barnehagen kom i 1975. Barnehageloven åpnet for større variasjon i driftsmønsteret, og betegnelsen "barnehage" ble knyttet til at en utdannet førskolelærer var ansvarlig for virksomheten. Et desentralisert utbyggingsmønster tilpasset lokale behov og forutsetninger var et grunnleggende trekk ved loven. Denne ideologien er videreført både ved senere lovrevisjoner og i barnehageloven av 1995.

I barnehageloven av 1995 er en særlig viktig bestemmelse at departementet skal fastsette en rammeplan for barnehagens innhold. Dette markerer at samfunnet tar et tydelig ansvar også for den innholdsmessige siden av barnehagen.

Barnehageloven har videre en ny bestemmelse om samiske barnehager:

"Barnehager for samiske barn i samiske distrikt skal bygge på samisk språk og kultur."

Barnehagelovens bestemmelser om mål for barnehagens virksomhet er nærmere omtalt og utdypet i rammeplanens kapittel 2.

Samfunnsendringer - framtid

Vi lever i et samfunn under sterk forandring. Dette har også betydning for barnehagen. Planlegging av barnehagevirksomheten fram mot år 2000 og videre inn i det neste århundret vil måtte bygge på en rekke usikre faktorer. Følgende trekk ved utviklingen i vår tid vil trolig gjøre seg gjeldende i lang tid framover:

Familieliv og livsmønster påvirker barnehagen. Familiene er små, og familiesituasjonen kan endres.

Likestilling mellom kjønnene og yrkesdeltakelse blant kvinner er blitt et stadig mer synlig trekk ved småbarnsforeldrenes situasjon.

Større krav til tilpasning og fleksibilitet er et annet trekk. Menneskene lever tettere innpå hverandre, de skifter bolig, skole og arbeid hyppigere. Endringene i arbeidslivet skjer i økende tempo og krever rask omstilling.

Arbeidsledighet er et stort problem for noen småbarnsfamilier. Foreløpig er det liten kunnskap om langtidsvirkninger for barna ved foreldres arbeidsledighet. Likevel må barnehagen hele tiden tilpasse seg slike endringer i arbeids- og familieliv.

Kunnskapseksplosjonen er en av de viktigste påvirkningsfaktorene for endring i samfunnet. Dersom barna skal kunne stå rustet til å påvirke sin framtid, trenger de åpenhet overfor nye impulser og nysgjerrighet til omgivelsene og framtiden. Samtidig er det en fare for at barn kan bli overstimulert i dagens data- og mediesamfunn. Barnehagen må også gi barn mulighet til å bearbeide inntrykk, fordypning og tid til refleksjon.

Natur- og miljøspørsmål blir stadig viktigere både på grunn av de store økologiske og miljømessige utfordringer og fordi vi lever i et forbrukersamfunn som i stor grad preges av bruk- og kastmentalitet. Barnehagen kan gi barna lærdom og gode vaner på disse områdene.

Internasjonalisering er framtredende i dagens samfunn. Sosiale, kulturelle, språklige og økonomiske forskjeller i befolkningen gjør at barn kommer til barnehagen med ulike erfaringer. Barnehagen skal støtte barnas utvikling ut fra deres egne forutsetninger. Den skal representere et miljø som bygger opp om respekt for menneskeverd og solidaritet og retten til å være forskjellige.

For barn som opplever omsorgssvikt er barnehagen spesielt viktig. Barnehagens funksjon som forebyggende barnevern får stadig økt betydning.

Vold, kriminalitet, mobbing og problematferd hos barn og unge er også trekk ved samfunnsutviklingen. Barnehagen har en viktig oppgave i å formidle grunnleggende verdier som fellesskap, omsorg og medansvar.

Mange av de samfunnsendringene som er omtalt her har også funnet sted i det samiske samfunnet og har skapt store endringer i oppvekstvilkårene for de samiske barna.

Foreldre - barn - barnehage

Foreldres ansvar for omsorg, oppdragelse og deres rett til å velge undervisning forsine barn og barns rett til å få omsorg fra sine foreldre er nedfelt både i nasjonale lover og internasjonale konvensjoner. Foreldrene har i første rekke ansvaret for å sikre barn en trygg oppvekst, en sammenheng med trivsel og tilhørighet. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets beskyttelse.

Familien og barnehagen har ulike funksjoner overfor barnet. Det er i hjemmet barnet har sin dype følelsesmessige forankring. De sterke følelsesmessige bånd som oppstår i det nære avhengighetsforholdet mellom foreldre og barn er grunnleggende for utvikling av tillit, trygghet, identitet og selvstendighet. Samspillet i familien vil innvirke sterkt på hvordan barn tolker andre erfaringer og hendelser.

Barnehagen representerer et kompletterende miljø i forhold til hjemmet. I barnehagen skal barnet få prøve ut og videreutvikle det som er grunnlagt hjemme. Her blir perspektivene utvidet, barna kan få nye opplevelser og utvikle andre nære relasjoner. Barna kan da gjøre erfaringer som de ikke kan få hjemme.

Samarbeid mellom personalet og foreldrene er en selvfølgelig del av barnehagens arbeid. Det er en forutsetning for kontinuitet mellom hjem og barnehage og for at barnehagen kan bygge sin virksomhet på barnas individuelle erfaringer og livsvilkår.

For barnehagen er det en særlig utfordring å få et godt samarbeid med f oreldre som tilhører språklige og kulturelle minoriteter og legge til rette for at også disse foreldrene får forutsetninger for å kunne delta i foreldreråd og samarbeidsutvalg.

Førskolelæreren har brede formelle kunnskaper om små barns utvikling og behov. Assistentene kan også ha utdanning som gir slik kunnskap. De tospråklige assistentene har særlige forutsetninger for å være med å legge til rette for at barnehagen kan bli et godt tilbud for barn og foreldre fra språklige og kulturelle minoriteter. Alle de ansatte i barnehagen har erfaring og praktisk kunnskap fra daglig samvær med barn. Dette er kunnskap som barnehagen bør la foreldrene få del i etter behov og ønske.

Samfunnet har ansvar for å skape så gode rammebetingelser at familiene kan ivareta omsorgsoppgavene. Samfunnet har også ansvar for å sikre gode og trygge oppvekstkår for barn, herunder å skaffe et tilstrekkelig antall barnehageplasser. Barnehagen kan ses som en frivillig del av av det totale utdanningssystemet. Omsorg og tilsyn, oppdragelse og opplæring som barnehagen kan gi, kommer i tillegg til det hjemmene kan yte. Det er derfor ikke noe motsetningsforhold mellom foreldrenes ansvar og barnehagens oppgaver. Sammen kan de gi barnet de beste forutsetninger for en harmonisk oppvekst og utvikling.

Barnehagen i et oppvekstperspektiv

I et oppvekstperspektiv er det viktig å erkjenne at samfunnets, foreldrenes og barnehagepersonalets interesser ikke alltid sammenfaller med barnas. Barna må få sine interesser ivaretatt, samtidig som fellesskapets regler skal læres. Dette er motsetninger som det er viktig at både barnehagepersonalet, foreldrene, eieren og samfunnet er bevisste på og arbeider med.

Barndommen som livsfase har stor egenverdi, og barns egen frie tid, egen kultur og lek er grunnleggende. Som et ledd i å gi barn nødvendig støtte og mulighet for utvikling, synliggjør og utdyper rammeplanen den pedagogiske arbeidsformen og innholdet i barnehagen. En slik plan er de voksnes redskap. Men det finnes et barneperspektiv som alltid må være til stede i all planlegging i barnehagen. Det medfører at behovet for styring og ledelse av virksomheten til enhver tid må veies opp mot barnas behov for å være barn på egne premisser og ut fra egne interesser.

Barn har behov for å omgås både menn og kvinner i barnehagen. Ut fra et likestillingsperspektiv er det bekymringsfullt at barnehagene ser ut til å kunne forbli kvinnemiljøer når de aller fleste barn etterhvert vil gå i barnehage. Det er nødvendig med bred bevissthet om dette, både fra personalets og myndighetenes side.

Barnehagen er med på å forme menneskene som skal vokse inn i samfunnet. Samtidig kan barnehagen tilføre samfunnet økt innsikt i barns behov og de oppvekstvilkårene de lever under. Barnehagen har kunnskaper og erfaringer som samfunnet kan dra nytte av i arbeidet med å skape et godt oppvekstmiljø.

I lokalmiljøer med stor innflytting og med innslag av familier med annen språklig, kulturell og religiøs bakgrunn får barnehagen en særlig viktig oppgave som kontakt og møtested mellom ulike kulturer.

Nærmiljøet trenger barna. Barn bør være til stede og kunne ses og høres også utenfor barnehagen. En viktig oppgave for barnehagen er å ha åpne forbindelseslinjer mellom seg selv og nærmiljøet. Å motvirke oppsplittingen av barnas hverdag ved å bidra til nettverksdannelse i nærmiljøet er en av de store utfordringer framtidssamfunnet vil stille barnehagen overfor.

Barnehagens samarbeid utad er forankret i barnehageloven. Loven med forskrifter og fortolkninger gir prinsipper for samarbeid med foreldre, foreldreråd, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barneverntjeneste og kommune. Dette understreker barnehagens forpliktelse til å delta i samarbeid med andre organer og instanser som har med barn å gjøre i lokalsamfunnet.

Barnehagens lokaler og uteområde, dens virksomhet både overfor barna og foreldrene kan ses som en fellesressurs for hele lokalsamfunnet. Foreldrerådet er en naturlig samarbeidspart i drøfting av praktiske tiltak for hvordan barnehagen og lokalsamfunnet kan bli til gjensidig glede og nytte for hverandre.

Den samiske barnehagen er arena for formidling av samisk språk og kultur, og har derfor spesiell betydning for samiske barn og foreldre og for det samiske samfunnet. Den samiske kulturen er en minoritetskultur hvor samiske barn må forholde seg til virkningene av samfunnsmessige forandringer og mange former for påvirkninger fra storsamfunnet. Et hovedmål er derfor å legge til rette for en oppvekst hvor to språk og to kulturer kan være en berikelse for barn. Den lokale kulturen må være et naturlig utgangspunkt for det som skjer i den samiske barnehagen. Det er derfor viktig at det etableres et nært samarbeid mellom hjem, lokalsamfunn og barnehage.

KAPITTEL 2 MÅL OG VERDIER FOR BARNEHAGEN

Rammeplanen tar utgangspunkt i lov om barnehager og gir mål for barnehagevirksomheten. Målene skal gi retning og rom for lokal planlegging tilpasset stedlige forutsetninger. De skal gi utgangspunkt for å formulere mål både for hele barnehagen, de enkelte barnegrupper og eventuelt også for enkeltbarn. Målformuleringene i planen skal gi inspirasjon og oppfordrer til kreativitet og utvikling. Barnehagens eier kan gi retningslinjer for tilpasning av planen til lokale forhold. Den enkelte barnehages samarbeidsutvalg kan spesifisere det det ønsker å konsentrere arbeidet om i en gitt periode i barnehagens årsplan.

Barnehagens verdigrunnlag

Oppdragelsen i barnehagen skal etter loven skje i samsvar med kristne grunnverdier. Dette innebærer at barnehagen skal bygge sin virksomhet på de etiske grunnverdier som er forankret i kristendommen, og som forutsettes å ha en bred oppslutning i det norske folk. Den etiske veiledning barnehagen gir, må ta hensyn til barnas alder og modenhet og deres hjemmemiljø. Barnehagen skal også formidle sentrale kristne tradisjoner slik de blant annet kommer til uttrykk ved de store kristne høytider.

Både lokale kulturverdier og den nasjonale kulturarv slik dette gjenspeiles i barnas oppvekstmiljø må være representert i barnehagens virksomhet. Den kristne tro og de etiske grunnverdier i kristendommen er klart forankret i vår kulturtradisjon. Det er viktig å se hele denne kulturarven i sammenheng for at barn skal få forståelse av egen identitet og tilhørighet. Kulturverdier som er knyttet til religiøse tradisjoner, høytider, kunstneriske uttrykk, fellesskapsformer, omsorg og omtanke er en del av den kulturarven som det er naturlig at barnehagebarna får kontakt med.

Barnehagen må ta hensyn til det enkelte barn og det enkelte hjems kulturelle og religiøse eller verdimessige tilknytning. Det er avgjørende at en legger arbeidet til rette slik at det er en felles forståelse for det som skjer i barnehagen, og at en respekterer det enkelte barns og de enkelte foreldres integritet. Barn fra ulike religioner kan få lov til å oppleve stolthet og glede over egne religiøse røtter.

Verdigrunnlaget er et område som det er naturlig å ta opp i samlet foreldremøte, foreldreråd og samarbeidsutvalg. Det er særlig viktig at det skapes gjensidig forståelse og trygghet mellom barnehagen og hjemmene på dette området.

Det må være mest mulig kontinuitet i oppdragelsen mellom hjem, barnehage og skole. Kontinuiteten sikres også ved at det samme verdigrunnlag er lovfestet for barnehage og skole.

Barnehager med en annen formålsbestemmelse

Barnehagelovens formålsbestemmelse gir anledning for private barnehageeiere og menigheter innen Den norske kirke til å praktisere særlige bestemmelser om livssynsformål ("vid praktisering av barnehagelovens formålsbestemmelse"), mens private eiere også kan reservere seg fra lovens kristne livssynsformål. Dette skal gå fram av vedtektene. Alternative formuleringer om verdigrunnlag kan fastsettes i slike tilfeller. Der dette ikke blir gjort, vil verdisyn og etiske normer hos foreldrene og personalet i vedkommende barnehage ligge til grunn for verdiformidlingen.

Fellesverdier

Barnehagen skal gi en etisk oppdragelse i samarbeid med foreldrene. Dersom enkeltfamilier har særlige ønsker når det gjelder barnehagens innhold og arbeidsform, bør barnehagen strekke seg så langt det er mulig. Men barnehagen skal også være et fellesmiljø der en må finne fram til en balanse mellom hensynet til hver enkelt familie og hensynet til helheten. Barnehagen må bygge sin verdiformidling på fellesverdier i samfunnet; det de aller fleste kan enes om. Dette er verdier som respekten for liv, likeverdighet, toleranse og respekt for mennesker fra andre kulturer, toleranse og respekt for mennesker med funksjonshemninger, likestilling mellom de to kjønn, nestekjærlighet og solidartitet, rettferdighet, sannhet og ærlighet, fred og forståelse, forvalteransvar overfor naturen og kulturen og ansvar for andre.

DEL II: INNHOLD - OMRÅDER FOR ERFARING, OPPLEVELSER OG LÆRING

KAPITTEL 3 RAMMEPLANEN - HELHET OG TOLKNINGER

Grunnleggende begreper

Barn

Rammeplanen tar utgangspunkt i et helhetssyn på barn. Barnets utvikling ses som et dynamisk og tett sammenvevet samspill mellom dets fysiske og mentale forutsetninger. Samspill med andre mennesker - barn og voksne - er av avgjørende betydning for barnets utvikling. I de første barneårene beveger barnet seg fra starten i det tette og nære avhengighetsforholdet til sine nærmeste ut mot møter med nye mennesker og nye miljøer.

Barndom

Barndommen er en livsfase med egenverdi i menneskets livsløp. Småbarnsalderen er ikke en periode som kun dreier seg om å tilegne seg tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter for å kunne ta del i de voksnes samfunn så raskt som mulig. Barndom er vekst ut fra egne forutsetninger.

Det voksne samfunnet står overfor utfordringen å vokte om og utvikle et miljø som gjør barn godt, og som er tilpasset barns og foreldres liv slik det er i dag. Samtidig må en også verne om barnas "frie rom" slik at deres liv ikke blir totalt styrt av voksne.

Omsorg og læring

Barn lærer gjennom alt de opplever og erfarer. Rammeplanen bygger på et helhetlig læringsbegrep. Dette står i motsetning til et syn der pedagogisk virksomhet primært dreier seg om å strukturere og formidle en bestemt kunnskapsmasse i løpet av et avgrenset tidsrom.

Omsorgen for barnet og samspillet mellom den voksne og barnet i omsorgssituasjoner ses som et viktig område for barnets læring gjennom sanseopplevelser og erfaringer.

Læring omfatter i rammeplanen både formell og uformell læring.

Formell læring preges av en organisert ramme der det er åpenbart hva som er hensikten med aktiviteten. En samlingsstund og et temaarbeid er eksempler på det. I hverdagsaktiviteter kan det også skje formell læring, for eksempel når barna lærer å knyte skolisser eller når de lærer god bordskikk.

Uformell læring skjer mer spontant, og den er knyttet til mer umiddelbare og ikke planlagte "her-og-nåsituasjoner". Samspill mellom barna og mellom barn og voksne i omsorgssituasjoner og i lek er sentrale i denne sammenheng. Men også i strukturerte læringssituasjoner oppstår det stadig umiddelbare og ikke planlagte hendelser som gir barna viktig erfaring og læring (medlæring). Gjennom uformelle læringsprosesser kan barna tilegne seg grunnleggende ferdigheter på det sosiale området.

Basiskompetanse. I rammeplanen benyttes begrepet basiskompetanse som uttrykk for det barna har ervervet av grunnleggende kompetanse for sitt framtidige liv. Sentralt i småbarnsalderen står utviklingen av kommunikasjonsevne i vid forstand og av sosial kompetanse, det vil si evne til å kunne gå inn i lek og samspill med andre på en positiv måte. Det dreier seg om utvikling av identitet og kompetanse som er nødvendige i det daglige liv sammen med andre barn og voksne både i barnehagen og hjemme.

En modell for barnehagens innhold

I dette kapitlet presenteres en modell for barnehagens innhold. Modellen gir en oversikt over grunnelementer i planleggingen og sammenhengen mellom dem.

Figur: Oversiktsmodell

Modellen viser at rammeplanen er delt i tre hovedområder:

  • mål og forutsetninger
  • innhold og arbeidsmåter
  • resultat og vurdering

Pilene mellom de tre områdene går begge veier og illustrerer at alle områdene påvirker hverandre gjensidig og er gjensidig avhengige av hverandre.

Planleggingsprosessen kan prinsipielt ta utgangspunkt hvor som helst innenfor modellen. Men den ferdige planen må omfatte alle hovedområdene og vise sammenhengen mellom dem.

Alle planer blir ikke satt ut i livet. Mange forhold kan hindre realiseringen av en plan. Men for alle som er involvert i barnehagen er det en forpliktelse å gjøre sitt til at planenes intensjoner i størst mulig grad virkeliggjøres.

Mål og forutsetninger

Planen forteller hva en ønsker å oppnå for barnet som går i barnehagen. Men den sier også noe om hva barnehagen som institusjon må arbeide med, både innad og i forhold til omgivelsene. Målformuleringene i den enkelte barnehagen må settes i sammenheng med de generelle målene for virksomheten. Samtidig vil planlegging ha sin forankring ut fra situasjonen "her-og-nå". De konkrete planene den enkelte barnehage legger vil alltid være resultatet av vekselspillet mellom hensynet til forholdene "her-og-nå" og til de målene som er satt opp for barnehagens arbeid.

Mål

Målene for virksomheten kan todeles:

  • generelle mål
  • spesielle mål eller delmål

De generelle målene er formulert i paragraf 1 i lov om barnehager. Disse overordnede målene angir hva som er barnehagens totale oppgave og de danner grunnlaget for det langsiktige arbeidet.

Spesielle mål (delmål) avledes fra de overordnede målene, og er en konkretisering og virkeliggjøring av dem. Det er mål som er satt opp for den enkelte barnegruppe og eventuelt for enkeltbarn innen gruppen. Delmål kan for eksempel gjelde det sosiale samspillet i gruppen eller innhold og progresjon i et av de fem fagområdene som vises under "innhold og arbeidsmåter" (nærmere omtalt i kapittel 5). Delmål kan også settes opp for voksnes samspill og faglige utvikling, eller for barnehagens samarbeid med foreldrene og andre.

"Her-og-nå" preges av tre forhold:

Samfunnsmessige forutsetninger: Lokalmiljøet, fysiske og kulturelle forhold i barnehagens omgivelser, foreldrenes yrke og kulturelle bakgrunn, boligsituasjon, vaner og verdier, er alle viktige forutsetninger for planleggingen.

Menneskelige forutsetninger er knyttet til barna, foreldrene og de ansatte i barnehagen. Barnas interesser og behov er her sentrale, og de voksne må forholde seg åpne og lydhøre overfor dem. Personalets bakgrunn, utdanning og interesser er viktige forhold en må ta hensyn til når en planlegger.

Praktiske forutsetninger omfatter rammefaktorer som økonomi, ute- og innemiljø, utstyr, bemanning osv.

Den siste viktige forutsetningen som er markert under "mål og forutsetninger" er den som her kalles taus kunnskap. Med dette menes summen av personalets erfaringer, kunnskaper og tidligere opplevelser. Oftest er dette ikke lenger bevisst for den enkelte, men det preger likevel i høy grad holdninger og handlinger i det daglige.

I planleggingen vil alle disse forholdene få betydning for valg av emner og arbeidsmåter.

Innhold og arbeidsmåter

Figuren illustrerer barnehagens innhold og arbeidsmåter. Sosialt samspill, kultur- og fagstoff og arbeidsmåter ses i figuren under ett. Rammeplanen definerer alt som gir barn mulighet for læring, erfaring og opplevelser som barnehagens innholdsside. Det skilles derfor ikke mellom på den ene side aktiviteter, opplevelser og stoff, og på den andre side arbeidsmåter.

Alt det barna møter i barnehagen, de emnene som behandles, eksemplene de voksne bruker, språkbruken, arbeids- og omgangsformene og hele miljøet er sider av barnehagens innhold. Kvaliteten på samspillet mellom barn og voksne blir derfor en viktig side av innholdet, samtidig som det er en sentral del av arbeidsmåten i barnehagen.

I rammeplanen er det faglig-kulturelle aktivitets- og læringsinnholdet i barnehagen samlet i fem fagområder. I barnehagens dagligliv vil fagområdene svært ofte være til stede samtidig i ulike kombinasjoner og gli over i hverandre. I figuren settes fagområdene inn i hverdagslivets sosiale sammenheng for å få fram hvordan læring i barnehagen oftest skjer integrert i virksomheten.

Fargenyansene i figuren viser at det er glidende overganger mellom lek og sosialt samspill, og samtidig sammenheng og overlapping fagområdene imellom. I formelle læringssituasjoner skjer det mye uformell læring, ikke minst når det gjelder sosialt samspill og holdninger. På den annen side vil barnas lek og selvvalgte aktiviteter i hverdagen også inneholde komponenter fra ett eller flere av de fem fagområdene, for eksempel natur og fysisk aktivitet i utelek og språk og kommunikasjon i lek og sosialt samvær.

Rammeplanen deler altså barnehagens innhold i to hoveddeler: tidsavgrenset innhold (organiserte temaopplegg) og gjennomløpende innhold (sosialt samspill, lek og hverdagsaktiviteter/omsorg).

Resultat og vurdering

Resultatene av barnehagens arbeid må vurderes opp mot de mål som er satt for arbeidet, både sentralt og lokalt.

Sirkelen i figuren er delt i to hoveddeler for å vise at resultatene ligger på to plan:

  • barnets utbytte av oppholdet i barnehagen
  • utviklingen av barnehagen som institusjon.

Målet med barnehagens arbeid er barnas utbytte av oppholdet.

Dette omfatter basiskompetanse, kunnskaper, ferdigheter og holdninger som det er ønskelig at barna tilegner seg i løpet av tiden i barnehagen.

I tillegg til å utvikle dette, må også barnehagen være en viktig del av det en kan kalle den gode barndom. De læreprosessene som skjer i barnehagen er grunnleggende viktige i barnets utvikling mot voksenlivet. Barnet skal få oppleve mestring og glede over livet.

Resultatsirkelens nedre del omfatter barnehagens egen utvikling gjennom organisasjonsutvikling og lokalt utviklingsarbeid. Barnehagens samarbeid innad og utad ses som et viktig område for egenutvikling. Dette er ikke et mål i seg selv, men et viktig middel for å fremme barnas utbytte av å gå i barnehagen.

Vurderingsarbeidet i barnehagen må omfatte både mål, rammer, prosess og resultat. Vurdering innebærer selvrefleksjon, og er en forutsetning for målrettet endring.

Sammenheng og progresjon

Rammeplanen understreker at barnehagens innhold skal være preget av kontinuitet (sammenheng) og progresjon (utvikling og framskritt).

De yngste barna trenger å få mange og konkrete erfaringer som bygger opp fysiske og språklige ferdigheter og evne til sosialt samspill. For de eldste barna må dette videreutvikles og i tillegg må det arbeides mer med varierte uttrykksformer for eksempel gjennom estetisk virksomhet. Jo eldre barna blir, desto mer tid vil bli brukt også til voksenledet, strukturert arbeid i forbindelse med de fem fagområdene.

Den gode barnehage

Den gode barnehage gir barna muligheter for å utvikle basiskompetanse gjennom lek og læring i sosialt samspill og gjennom arbeid med ulike fagområder. Barna utvikler kunnskaper, ferdigheter og holdninger på sentrale livsområder og kunnskapsområder. En god barnehage gir barna frihet, med mulighet for selv å kunne styre sin hverdag innenfor grenser som de kan mestre i forhold til alder og utvikling. Den gode barnehagen har ikke et program som er fasttømret, men er fleksibel i sin bruk av planene og åpner opp for gode opplevelser.

Den gode barnehage møter foreldrene med åpenhet, innsikt i deres behov og ønsker og forståelse for deres livssituasjon. En slik barnehage gir de ansatte yrkesglede og muligheter til faglig og personlig utvikling. En god barnehage er hele tiden i utvikling: Organisatorisk, pedagogisk, i forhold til målene som er satt opp og ikke minst til det omgivende miljøet.

KAPITTEL 4 SOSIALT SAMSPILL, LEK OG HVERDAGSAKTIVITETER

Barns utvikling og læring

I dette kapitlet behandles det gjennomløpende innholdet: sosialt samspill, lek og hverdagsaktiviteter. Hverdagsaktivitetene innbefatter alle sider av omsorgen for barna.

Barns utvikling og læring blir nærmere drøftet med vekt på kvaliteten i de uformelle læringssituasjonene. Samspill, omsorg og taus kunnskap blir satt inn i en utdypet sammenheng. I det helhetlige læringsbegrepet kan ikke pedagogikk og omsorg sees løsrevet og uavhengige av hverandre.

Omsorg er en viktig del av det uformelle samspillet i barnehagen. Med omsorg menes oftest omsorgsarbeid, særlig alt arbeid knyttet til stell av barn. I tillegg knyttes det å vise omsorg til kvaliteten på et forhold. Omsorg forbindes da med evne til nærhet, ømhet, varme, godhet, hengivenhet, oppmerksomhet, tålmodighet og innlevelse. I rammeplanen ses begrepet omsorg i et helhetsperspektiv, der omsorg nettopp opppfattes som et forhold eller en relasjon like mye som en handling. Barnehagens tause kunnskap kommer oftest til syne i hverdagslige handlinger og i omsorgssituasjoner. Den tause kunnskapen drøftes i kapitlet som en viktig del av selve kunnskapsbegrepet i forhold til arbeidet i barnehagen.

Nytt i denne sammenheng er at den basiskompetansen barna tilegner seg som resultat av uformelle læreprosesser løftes fram. Prinsipper de voksne følger i direkte samspill med barna og barnegruppen må vurderes ut fra de erfaringene enkeltbarn får som deltakere i dette samspillet. Kvaliteten på prosessene i ulike former for lek, samvær, hverdagsaktiviteter og omsorgssituasjoner blir viktige å vurdere i lys av oppsatte mål, på samme måte som det gjøres når det gjelder mer strukturerte læringssituasjoner.

I kapittel 4 behandles områdene sosial og personlig utvikling og læring, forholdet mellom voksne og barn, mellom barnegruppen og enkeltbarnet. Et avsnitt et viet funksjonshemmede barn og barn fra ustabile og vanskelige familieforhold. Det er særlig i det sosiale samspillet i hverdagen at disse barnas læring og utvikling må tas vare på.

Samspillet mellom voksne og barn og i barnegruppen innbyrdes gir barna grunnleggende erfaringer om seg selv i forhold til andre mennesker. Det er også i dette uformelle daglige samlivet mellom barn og voksne og barna innbyrdes at den grunnleggende utviklingen av språk og kommunikasjonsevne skjer.

En stor del av tiden i barnehagen brukes til lek. I leken foregår viktige læreprosesser i den tidlige barndommen, og leken fremmer utviklingen på alle områder: intellektuelt, språklig, fysisk, sosialt og emosjonelt. I leken styrker og utvikler barnet sin identitet og selvfølelse. Leken utgjør et eget hovedavsnitt i kapitlet, hvor en tar opp lekens betydning, former for lek og forutsetninger for at leken skal få gode vilkår i barnehagen.

Nært knyttet til beskrivelsen av lekens plass i barnehagepedagogikken, står et eget avsnitt om glede og humor, et område en sjelden finner i pedagogiske planer.

Begrepet basiskompetanse er i rammeplanen definert som utvikling av sosialhandlingsdyktighet, og utvikling av språk og kommunikasjonsevne i vid forstand. De viktigste forutsetningene for at barn skal kunne utvikle en sosial handlingsdyktighet og evne til å kommunisere med andre, ligger i måten sosialt samspill, lek og hverdagsaktiviteter ivaretas på i barnehagen, altså i det gjennomløpende innholdet og i arbeidsmåtene.

Sosial handlingsdyktighet og kommunikasjonsevne henger uløselig sammen. Å uttrykke seg krever trening. Det enkelte barn må ha noen å uttrykke seg til og sammenligne seg med: Andre barn er viktige for at barnet kan lære språk, gjøre seg forstått og forstå. Sosial handlingsdyktighet betyr å kunne forstå andres ulike perspektiv og roller, kunne ta avgjørelser og handle sammen med andre, vurdere problemer og løse oppgaver. Barn lærer å forholde seg til andre når de møtes direkte i lek og samspill. Vennskap må læres - i alle de små situasjoner som en møter igjen og igjen. Å forholde seg til andre er kanskje det mest vesentlige barnet lærer i barndommen.

I rammeplanen sies at barnehagen skal bidra til at det enkelte barn utvikler slike basiskvalifikasjoner:

Barnet skal:

  • kunne ta og opprettholde kontakt med andre
  • utvikle positivt selvbilde og positiv holdning til egen læreevne
  • utvikle selvstendighet, kreativitet og fleksibilitet
  • kunne ta andres rolle og se en sak fra flere synsvinkler
  • kunne samarbeide, ta hensyn og vise omsorg for andre
  • lære seg og selv bidra til å utforme positive normer for samhandling
  • utvikle et godt muntlig språk
  • kunne kommunisere effektivt på ulike plan

KAPITTEL 5 KULTUR OG FAG

Kultur og kunnskap i barnehagen

Rammeplanen definere kultur som våre felles atferdsmønstre, kunnskaper, verdier, holdninger, erfaringer og sammenhengende tankemønstre og uttrykksmåter.

Kulturformidling

Barnehagen er en formidler av tanker, uttrykksmåter og verdier både fra den lokale og den nasjonale kulturarv. Verdiformidling og oppdragelse hører sammen. Kultur kan ikke formidles uten å oppdra, fordi all kultur har verdier og normer innebygd i seg. Vi kan heller ikke oppdra uten å formidle kultur, fordi kultur blant annet innebærer å forholde seg til handlinger og holdninger som er kulturavhengige.

Barnehagen har en viktig funksjon som tradisjonsformidler og skal styrke barnas identitet og tilknytning til hjemstedet ved å gjøre dem fortrolige med stedets historie, landskap, byggeskikk, lokale sang- og musikktradisjoner mv.

Kulturen handler imidlertid ikke bare om arv og tradisjoner, men også om å skape, levendegjøre, fornye og aktualisere. Kulturarven lever i spenningen mellom tradisjon og fornyelse.

De voksne i barnehagen er kulturelle forbilder for barn i en alder hvor de er særlig påvirkelige. Dette er en ansvarsfull oppgave i et stadig mer flerkulturelt samfunn, hvor det kan være store kulturforskjeller mellom barnas hjem, og også mellom det enkelte hjem og barnehagen.

Det finnes også en kultur som føres videre og utvikles ved at barn lærer av barn. Den består av barns tradisjonelle regelleker, sang- og danseleker, rim og regler, gåter, ordspill, vitser og fortellinger som kan ha levd videre i generasjoner. Dette viser at lek også er et kultur- og samfunnsfenomen.

Barnehagen som kunnskapsformidler

Sosialt samspill, lek og hverdagsaktiviteter er en vesentlig del av barnehagens innhold. Men barns læring og utvikling i førskolealderen skjer ikke bare indirekte. I barnehagen tilegner barna seg også kunnskap, ferdigheter og holdninger gjennom strukturerte arbeidsformer hvor de voksne tar en mer direkte ledelse i planlegging og gjennomføring. Dette kan kalles barnehagens tidsavgrensede eller periodiske innhold.

Barns lek og læring utvikler seg best i barnehager hvor det er en god balanse mellom de voksenledete og de barneinitierte aktivitetene. Barn henter impulser til sin lek fra nye opplevelser og erfaringer de kan ha fått fra de voksnes periodiske temaopplegg. Samtidig bearbeider de og utvikler den nye kunnskapen og erfaringene gjennom samlek med andre barn hvor de selv bestemmer innhold og retning i aktiviteten.

Barna vil oppleve kunnskapen som en helhet, og deres oppmerksomhet vil være rettet mot sammenhenger. Men de voksne kan ha bruk for en inndeling av innholdet i fagområder eller lærings-/opplevelsesområder for å lette planleggingen og utviklingen av et allsidig innhold med en klar progresjon.

Rammeplanen deler denne delen av barnehagens innhold inn i fem fagområder:

  • samfunn, religion og etikk
  • estetiske fag
  • språk, tekst og kommunikasjon
  • natur, miljø og teknikk
  • fysisk aktivitet og helse

Hvert av de fem fagområdene dekker et vidt læringsområde med muligheter for opplevelser og erfaringer, for innhenting av kunnskap, læring av ferdigheter og utvikling av holdninger også for barn i førskolealderen.

I modellen over barnehagens innhold i kapittel 3 er det lagt vekt på å vise at fag- eller læringsområdene også er til stede spontant i hverdagslivet og i barns lek og samspill, altså i det gjennomløpende innholdet. Rammeplanen legger vekt på at lek, kreativitet, glede og humor gjennomsyrer arbeidet på alle læringsområdene.

For å sikre et allsidig innhold i barnehagen, forutsetter rammeplanen at alle barn skal få del i innhold fra alle fem fagområder hvert år. Men planen inneholder med hensikt ikke konkrete kunnskaps- og ferdighetsmål innen hvert område. Den bestemmer heller ikke hvilke deler av fagområdene som skal gå inn i definerte temaopplegg. Rammeplanen fastslår at det er selve læringsområdet og områdets arbeidsmåter barna skal bli kjent med. Hvordan dette blir tilpasset til deres alder og utvikling, interesser og den lokale kultur, skal avgjøres i den enkelte barnehage og nedfelles i barnehagens årsplan.

Jo større aldersspredning det er i barnegruppen, jo videre må innfallsvinkelen være og jo mer variasjon i arbeidsmåtene. Mange barn går i barnehage fra de er 1-2 år gamle og til skolestart. En av barnehagens største utfordringer i planleggingen blir derfor å skape progresjon og utvikling i barnas møte med fagområdene. Til dette kreves langtidsplanlegging over flere år. Årsplanen alene vil ikke strekke til. Langtidsplanen må ivareta hensynet til progresjon i barnas læring og opplevelser gjennom hele barnehageoppholdet, i forhold til både gjennomløpende og tidsavgrenset innhold.

Arbeid med faglig innhold og utvikling av basiskompetanse

Arbeid på alle de fem fagområdene og barnehagens kulturformidling skal fremme barnas utvikling på alle områder. Planen definerer mål for utvikling av basiskompetanse, det vil si sosial handlingsdyktighet og kommunikativ evne. Lærings- og opplevelsesmulighetene som ligger i rammeplanens fem fagområder er sentrale hjelpemidler i utviklingen også av barns grunnleggende kompetanse sosialt og kommunikativt. Dette gjelder både når fagområdet er til stede i planlagte og i ikke-planlagte læringssituasjoner. Lek og kreativ utfoldelse skal være sentrale arbeidsmåter i temaarbeidet.

For alle de fem fagområdene er det formulert mål for barnas utvikling og læring innen området.

Barnehagens faglige innhold

Samfunn, religion og etikk

Dette området behandler barns utvikling av identitet og kulturell tilhørighet gjennom samspill med mennesker og nærmiljø. For barna betyr det mye at barnehagen er åpen mot lokalmiljøet og menneskene der, og at lokalmiljøet brukes aktivt som en nøkkel til innsikt i hvordan samfunnet er bygget opp og fungerer, både idag og i tidligere tider.

Barn er undrende overfor de grunnleggende spørsmål i tilværelsen - en undring barnehagen må forholde seg til. Overføring av normer og verdier står sentralt i kulturformidlingen. Rammeplanen går grundig inn på oppdragelse og verdiformidling som en viktig del av innholdet i barnehagen.

Formidlingen av kultur i forbindelse med de store kristne høytidene er en naturlig del av innholdet. Forholdet til kristen tro og lære i barnehagen blir drøftet.

Barnehagen har også en viktig oppgave i å markere høytider og tradisjoner fra andre kulturer som er representert der.

Estetiske fag

Estetiske fag omhandler musikk, bevegelse, forming og drama. Fagområdene har både en inntrykks- og en uttrykksside og er nært knyttet til kulturen, blant annet gjennom overføring av kunnskap om materialer, redskaper og teknikker. For barn er fagområdene viktige redskap for sansing, opplevelse, tenkning og kommunikasjon.

Men den estetiske dimensjon i tilværelsen bør ikke bare ses som en del av de estetiske fagene og kunst. Det estetiske området kan sies å omfatte alt som kan sanses og som gir oss sterke inntrykksmessige opplevelser i øyeblikket. Naturopplevelser hører for eksempel naturlig med her. Den estetiske dimensjon, som er en del av ethvert menneskes liv, er knyttet til identitet og livskvalitet.

Kreativitet og oppfinnsomhet står i nær sammenheng med tilegnelsen av kunnskap, ferdigheter og holdninger i vid forstand. All kreativ utfoldelse innenfor det estetiske området er også kommunikasjon. Gjennom forming, musikk, dans, bevegelse og rollelek meddeler barnet seg til omverdenen.

De estetiske fagene blir ofte brukt som metode for å nå psykologiske, pedagogiske eller sosiale mål. Utvikling av sosiale ferdigheter eller språkinnlæring gjennom kunstnerisk aktivitet kan være eksempler på det. Men dette er ikke den sentrale siden ved området.Ved å bruke mange innfallsvinkler til de estetiske fagene, får barna varierte muligheter for utvikling av kreativitet, uttrykk og personlig vekst.

Under området Språk, tekst og kommunikasjon bli hensynet til barn med forsinket språkutvikling og barn med et annet morsmål enn norsk særskilt tatt opp.

M edier blir behandlet i eget avsnitt både her og under området språk, tekst og kommunikasjon.

Språk, tekst og kommunikasjon

Språk, tekst og kommunikasjon behandler tilegnelsen av det muntlige språket som et helt sentralt område i førskolebarnets utvikling. Også vesentlige sider ved kulturoverføringen er knyttet til språket, både skriftlig og muntlig. Barnehagen arbeider både med muntlig fortelling, overlevert tekst og med barns egen tekstskaping etterhvert som de nærmer seg skolealder. Medier sees som en viktig side av kommunikasjonen i det moderne samfunn.

I rammeplanen har en valgt å plassere området kommunikasjon sammen med språk og tekst, selv om kommunikasjonsaspektet står sentralt også i det estetiske området.

Kommunikasjon foregår i vekselspillet mellom å motta og tolke budskap og være avsender av budskap. Hele sanseapparatet, syn, hørsel, lukt samk og følesans tas i bruk for å kunne ta del i følelser, opplevelser eller kunnskaper. I barnehagen spiller den ikke-verbale kommunikasjonen en viktig rolle. Barn ser mye på hvordan ting sies, på kroppsholdning og mimikk. Det utvidede tekstbegrep omfatter også muntlig overlevert stoff, bilder og medieprodukter som film og fjernsyn.

Barn som trenger særskilt hjelp for å utvikle talespråket, og barn med annet morsmål enn norsk blir spesielt omtalt.

Natur, miljø og teknikk

Barnehagen skal bidra til at barn blir kjent med planter og dyr, landskap, årstider og vær. Det økologiske perspektivet er overordnet. Det er et mål å utvikle barnas kjærlighet til naturen, forståelse for samspillet i naturen og mellom mennesket og naturen.

Naturen gir rom for et mangfold av opplevelser og aktiviteter til alle årstider og i alle slags vær. Store muligheter for lek og læring ligger i utemiljø og nære naturområder. Erfaringer og opplevelser knyttet til friluftsaktiviteter året rundt må inkluderes i årsplanene for alle alderstrinn. Friluftsliv og naturopplevelser i førskolealder er viktige både for barnas totalutvikling og med tanke på å fremme kunnskap og holdninger til natur og miljø. Natur og friluftsliv knyttet til uteleken er en del av barnehagens daglige innhold og er derfor også behandlet i kapittel 4.

Grunnleggende matematikk og tekniske hjelpemidler i hverdagen er områder som tradisjonelt har vært lite behandlet i barnehagen. I rammeplanen blir de trukket frem i egne avsnitt. Enkle fenomener innen fagområdene fysikk og kjemi opptar de eldste førskolebarna. Fortrolighet med hverdagens tekniske hjelpemidler blir også grunnlagt allerede i førskolealder. Barnehagens innhold skal støtte opp om en begynnende forståelse av tallbegreper og tallsymboler.

Fysisk aktivitet og helse

I løpet av førskolealderen tilegner barn seg grunnleggende fysisk/motoriske ferdigheter på alle de områdene som de må mestre for å kunne klare seg på egen hånd i livet. Betydningen av dette kan neppe overvurderes.

Dette læringsomådet omfatter grunnleggende erfaringer, ferdigheter, kunnskaper og holdninger som barn tilegner seg gjennom sanseinntrykk og bevegelse - ved å bruke kroppen sin. For førskolebarn er fysisk aktivitet og bevegelse forbundet med utviklingen av motoriske ferdigheter, kroppsbeherskelse, koordinering av bevegelser og mobilitet. Koordineringen av synet og hendenes bevegelser ligger til grunn for utvikling av sentrale ferdigheter for hele livet. Etterhvert som kroppen vokser, må barna få øve opp beherskelsen av armer og ben, balansen og samordningen av bevegelsene. I lek erfarer de kroppens muligheter, øver og prøver ut egne ferdigheter. Rytmikk, dans og bevegelsesleker er derfor en viktig side ved barnehagens innhold.

Det er nær sammenheng mellom lek ute, barnas kroppsbeherskelse og en god helse. Uteleken omtales særskilt under dette området. Forholdet til de funksjonshemmede barna og til fellesskap og konkurranse blir tatt opp.

Sammenhengen mellom kultur og fag i barnehagen og barnehagens hverdagsliv

Modellen over barnehagens innhold (kapittel 3) har som et bærende prinsipp at barns læring skjer kontinuerlig, både i dagliglivet og i voksnes mer strukturerte og direkte planlagte aktiviteter. Jo yngre barna er, jo mer av fagområdet og dets målformuleringer vil finnes i dagliglivet, og må ivaretas der. Etterhvert som barna blir eldre, vil de fem fagområdene få mer plass. Men stadig vil det være nødvendig å ta godt vare på de muligheter for læring og opplevelser, også innen de fem fagområdene, som ligger i hverdagslivet og i barns lek.

KAPITTEL 6 SAMISK SPRÅK OG KULTUR

Innledning

Samisk språk og kultur er en del av vår felles arv som det er et særlig ansvar for Norge og Norden å hegne om. Samiske barn vokser i dag opp som medlemmer av en etnisk og en kulturell minoritet i Norge. Samelovens (lov av 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre rettsforhold) formålsparagraf og bestemmelsen i Grunnloven § 110 A, så vel som flere internasjonale konvensjoner, tilsier at den samiske kulturen skal sikres, videreutvikles og videreføres til de kommende generasjoner.

Alle barn der en eller begge foreldrene er samer, defineres i rammeplanen som samiske barn. Samiske foreldre kan velge om de vil søke sine barn inn i samiske eller norske barnehager. Hovedtyngden av samene er bosatt i de nordligste fylkene, særlig i Finnmark og Troms. Men det fins også samisk bosetting i deler av Nordland, Nord- og Sør-Trøndelag og Hedmark. Mange samer er bosatt i Oslo. Innenfor den samiske befolkningen i Norge er det store språklige variasjoner med mange ulike dialekter. Samene tilhører ulike yrker og næringsgrener og bare 10 prosent av den samiske befolkningen er utøvende innenfor reindriftsnæringen.

Samisk kultur

Barns identifikasjon med norsk eller samisk kultur henger sammen med hvilket forhold foreldrene og familien har til sin kulturelle bakgrunn. Mange samiske barn vokser opp med en følelse av trygghet i egen kultur, enten som fullstendig tospråklig med både samisk og norsk språk eller med samisk som morsmål og som utgangspunkt for innlæring av norsk språk og kultur. Like vanlig er det at barn opplever at de må velge én identitet og én sosial og kulturell tilhørighet. Når barn vokser opp i hjem der foreldrene selv har opplevd usikkerhet i forhold til sin samiske bakgrunn og hvor de i større eller mindre grad har valgt å gi avkall på språk, kultur og etnisk tilhørighet, må man anta at barna sosialiseres til å overta disse holdningene fra foreldrene. Det kan foregå en større eller mindre grad av identifisering med norsk kultur. Et hovedmål er derfor å legge til rette for en oppvekst hvor de to språk og to kulturer ses som likeverdige.

I samiske barnehager skal barna møte stoff og arbeidsmåter som gir fordypning i samisk språk og kultur. Den enkelte barnehage skal formidle kjennskap til de språk og kulturformer som er representert i lokalmiljøet. Samisk historie og samiske kulturytringer som duodji, joik, eventyr osv. bør inngå som del av barnehagens innhold, tilpasset barnas alder og utviklingsnivå.

Samiske barnehager

Den samiske barnehagen er av spesiell betydning for samiske barn og foreldre og for det samiske samfunnet som arena for formidling av samisk språk og kultur. Barnehagen har et ansvar for å legge forholdene til rette for at samiske barn kan styrke og utvikle sin samiske identitet og bidra til å gjøre dem trygge som samer. Den samiske kulturen er en minoritetskultur hvor man må forholde seg til virkningene av samfunnsmessige omveltninger og mange former for påvirkninger fra storsamfunnet.

Departementet legger følgende definisjon til grunn for hva en samisk barnehage er:

"En samisk barnehage er en barnehage der barna i barnehagen har samisk bakgrunn - er samer. Barnehagen har som formål å styrke barnas identitet som samer ved å fremme bruken av samisk språk og ved å formidle samisk kultur. Barnehagen ledes av samisk pedagogisk personale. "

Mål for arbeidet

Målene skal gi retning for hvordan barnehagetilbudet for samiske barn bør tilrettelegges, men samtidig gi rom for lokal planlegging tilpasset stedlige forutsetninger. Det understrekes at målsettingene i dette kapitlet ikke bare skal gi retningslinjer for innholdet i samiske barnehager, men også være retningsgivende for andre barnehager som har samiske barn i barnegruppen.

Generelle mål:

  • gi omsorg
  • ha rom for lek, læring og utvikling

Spesielle mål:

Styrke og utvikle barnas samiske identitet ved å:

  • styrke bruken av samisk språk
  • formidle samisk kultur, levemåte og verdier

De spesielle målene er rettet mot en barnehage som i tillegg til det allmenngyldige innholdet har et innhold som samsvarer med samiske barns særskilte kulturelle behov.

Det er en berikelse å få vokse opp og ta del i flere språk og kulturer. En trygg forankring i eget språk og kultur gir samiske barn de beste forutsetninger for både å kunne lære seg det norske språket og eventuelle andre språk.

Årsplan

I kapittel 7 behandles planlegging på ulike nivåer, først og fremst årsplanlegging i den enkelte barnehage. De forutsetningene for planarbeidet som er beskrevet der, gjelder for alle barnehager, uansett barnas kulturelle bakgrunn.

Årsplanen i den samiske barnehagen må i tillegg gjenspeile de særskilte samiske kulturtrekk. Det forutsettes videre at barn i samiske barnehager på samme måte som i andre barnehager får erfaring fra de fem innholdsområdene i kapittel 5 i løpet av ett år.

Analysene av situasjonen for barn som vokser opp i en minoritetskultur og prinsippene for stimulering av deres utvikling av språk kan også være retningsgivende for barnehagens arbeid med barn fra andre språklige og kulturelle minoriteter.

DEL III: BRUK AV PLANEN

KAPITTEL 7 PLANLEGGING, GJENNOMFØRING OG VURDERING

Planlegging i barnehagen

I den praktiske barnehagevirksomheten vil intensjonene i rammeplanen bli synlige gjennom barnehagens planlegging av arbeidet, utnyttingen av de rammebetingelsene den er tildelt og gjennom samarbeidet med foreldrene, nærmiljøet, eierne og kommunen. Modellen som er forklart i kapittel 3 gir en oversikt og forståelse av planlegging i barnehagen.

Virksomheten kan stadig forbedres. Med det for øye vil det pedagogiske innholdet være i kontinuerlig utvikling. Likevel gjelder det å bygge på de erfaringene en gjør og foreta grundige vurderinger av sammenhengen mellom intensjonene, planene og resultatene av arbeidet.

Vellykket planlegging innebærer at de voksne i barnehagen har en klar forståelse av mål og innholdsområder både i rammeplanen og i eierens eventuelle retningslinjer for lokal tilpasning. Dernest kreves det at personalet kan forestille seg hvordan de forskjellige aktiviteter og arbeidsformer i den enkelte barnehage og gruppe kan bidra til at målene nås og innholdsområdene dekkes. Gjennomtenkt planlegging må baseres både på kunnskaper om planlegging, observasjon og erfaring. God planlegging er en forutsetning for å utnytte de menneskelige og materielle ressursene som den enkelte barnehage disponerer.

Både styreren og førskolelærerne i barnehagen har ut fra sin utdanning og kompetanse et særlig ansvar for å utvikle barnehagens virksomhet i overensstemmelse med mål og innhold slik de er gitt i rammeplanen. De har dermed også et overordnet ansvar for å initiere og gjennomføre planleggingsprosessen. Alle voksne må imidlertid trekkes med i planlegging, gjennomføring og vurderingsarbeid. Barnehagens kvalitet er ikke bare knyttet til de gitte rammebetingelsene, men også til hvordan personalet utnytter de mulighetene som er der og deres vilje til å nå de målene som samfunnet har satt for barnehagen.

Ulike former for planlegging

Alle barnehager må utarbeide årsplaner. Den enkelte barnehage avgjør i hvilken grad det i tillegg bør utformes skriftlige plandokumenter for halvår eller kortere perioder. Planene skal beskrive hva man vil oppnå og hva virksomheten skal inneholde i perioden.

Det vil videre være nødvendig å tenke virksomhetsplanlegging i et langsiktig perspektiv, for eksempel for en 3-5 årsperiode, for å sikre progresjon i barnehagens innhold i forhold til barnas vekst og utvikling. Også organisasjonsutvikling og personalplaner må ses i et lengre perspektiv enn det en ren årsplan kan gi. Virksomhetsplanen bør også ses i sammenheng med kommunal planlegging av barnehagesektoren og av barns oppvekstmiljø.

Årsplan i den enkelte barnehage

Samarbeidsutvalget skal fastsette årsplanen med bakgrunn i rammeplanen og eierens eventuelle retningslinjer for lokal tilpasning. Dette er gir foreldrene reell medvirkning i arbeidet med barnehagens innhold.

Årsplanen har to viktige funksjoner:

  • Den skal være et grunnlagsdokument for den enkelte førskolelærer og øvrige medarbeidere og for personalgruppen som team. Den er et utgangspunkt for samarbeidet med foreldrene. Årsplanen skal bidra til å styre og vurdere det som foregår i barnehagen
  • Den skal gi konkret og profesjonell informasjon om barnehagens pedagogiske arbeid til eiere av barnehagen, politikere, ansatte i kommunen, barnehagens samarbeidsparter og andre interesserte

Årsplanen er på denne måten et viktig bindeledd mellom barnehage og samfunn. Årslanen må sette opp mål for barnas opphold i barnehagen og hvordan målene skal nås og hvordan arbeidet skal følges opp og vurderes.

Foreldrene kan på ulike måter være med på å planlegge innholdet og delta aktivt. Spørsmål omkring pedagogisk grunnsyn, innhold og prioriteringer bør også drøftes i foreldrerådet, og i samarbeidsutvalget som ledd i årsplanarbeidet. Foreldrene kan også bidra til å gi innholdet en lokal forankring. Det er viktig å legge opp til en diskusjon med foreldrene om hva de ønsker å medvirke i og på hvilken måte, ikke bare tildele dem oppgaver.

Barna bør også få være med i deler av planleggingen. De kan ofte komme med nye, spontane forslag i de voksnes allerede fastlagte plan. Barn lever i nuet og ser lettere mulighetene der og da enn voksne.

Observasjon - en forutsetning for virksomheten

Barn i førskolealderen meddeler seg i stor grad gjennom handling og kroppsspråk og mindre enn voksne direkte gjennom språklig uttrykk. De voksne i barnehagen må derfor utvikle evne til å innhente informasjon om barnas trivsel og utvikling ved våkent å iaktta og merke seg barnas reaksjonsmønstre både enkeltvis og i grupper.

Særlig viktig er det å rette oppmerksomheten mot hvordan barna forholder seg til hverandre. Observasjoner kan hjelpe de voksne til bedre innsikt i barnas lek og sosiale samspill og i det enkelte barns evne til å samhandle med andre. Ved å analysere det sosiale samspillet i barnegruppen kan de avdekke forhold som konflikt og isolasjon eller felleslek og vennskap. Videre er observasjon et viktig hjelpemiddel for at man skal kunne samarbeide på faglig grunnlag med ulike hjelpeinstanser.

Gjennomføring

Iverksetting av rammeplanen forutsetter en vel gjennomtenkt bruk av de ressurser barnehagen disponerer.

I dette kapitlet går rammeplanen videre inn på barnehagens rammebetingelser og hvordan de kan utnyttes best mulig. Områder som blir tatt opp er dagsrytme og bruk av tid, forholdet mellom frihet og struktur, fysisk miljø, barnegruppens sammensetning. En god gjennomføring av planen forutsetter at samarbeidet mellom personalet og foreldrene fungerer godt.

Personalsamarbeid

Barnehagens personale utgjør et arbeidslag. I planlegging og gjennomføring må det tas hensyn til de ulike ressurser som finnes i personalgruppen og at en gjør bruk av den enkelte voksnes personlige erfaringer og spesielle interesser. Arbeidet skal fordeles med hensyn til kompetanse, evner og interesser.

Gjennom sin stilling og utdanning har styreren ansvar for at planlegging, observasjon, samarbeid og vurdering av arbeidet skjer på en tilfredsstillende måte. Styrer er også eiers representant i forhold til de øvrige ansatte i barnehagen. Den konkrete utformingen av arbeidet må gjøres i fellesskap av alle voksne i barnehagen.

Styreren har også et veiledningsansvar for alle ansatte i barnehagen. Førskolelærerne har veiledningsansvar for sine nærmeste medarbeidere, først og fremst der disse mangler utdanning for det arbeidet de utfører.

Foreldresamarbeid

Barnehagens styrer har det overordnede ansvaret for at samarbeidet med foreldrene fungerer som forutsatt i lov og forskrifter. Foreldrene skal ha innflytelse på årsplanleggingen og vurderingsarbeidet i barnehagen og på barnehagens aktiviteter gjennom året. I kontakten med innvandrerforeldre kan det være nødvendig at informasjon gis på deres eget språk av tospråklig personale eller gjennom tolk.

Barnehagens lokaler, uteområde og dens virksomhet både overfor barna og foreldrene bør ses som en fellesressurs for hele lokalsamfunnet. Samarbeidsutvalget er en naturlig arena for drøfting av praktiske tiltak for hvordan barnehagen og lokalsamfunnet kan bli til gjensidig glede og nytte for hverandre. I lokalmiljøer med stor innflytting og med innslag av familier med en annen språklig og kulturell bakgrunn får barnehagen en særlig viktig oppgave som kontaktsted og formidler av kulturmøte.

Vurdering

Personalet i barnehagen observerer og vurderer daglig sitt arbeid. De iakttar og deltar i barnas aktiviteter og vurderer sine handlinger, barnehagens program og virksomhet ut fra dette. Slike overveielser i dagliglivet er viktige, men de gir oftest lite systematisk og dokumenterbar informasjon om barnehagens indre arbeid.

Planmessig vurdering foregår når personalet systematisk samler inn opplysninger for å reflektere over det som skjer. Vurdering er å beskrive, analysere og fortolke en innsats og hvilke virkninger den har. I tillegg til den daglige vurderingen må en også få en bred og helhetlig vurdering, der observasjon og dokumentasjon utgjør en viktig del av grunnlaget. Vurderingen må sees i forhold til årsplanens mål for barnegruppen og for barnehagen som helhet, eventuelt også for enkeltbarn.

Et konkret opplegg for vurdering må inngå som en del av årsplanen: Hva som skal vurderes, kriterier for vurdering, hvordan innsamling av informasjon skal skje, hvem som skal vurdere og når, og hvordan vurderingsgrunnlaget skal legges fram og drøftes.

Vurderingen bør være helhetlig, allsidig og omfatte både det enkelte barns utvikling og hvordan barnegruppen fungerer. Den enkelte voksne, personalgruppen som team, forholdet mellom barna og de voksne, foreldresamarbeidet, barnehagen som organisasjon og den utadrettede virksomheten bør følges opp og være gjenstand for planmessig vurdering.

Barnehagens egenvurdering er en stor utfordring til den enkelte personalgruppe.

Organisasjonsutvikling, personalutvikling, foreldresamarbeid og andre sider av barnehagens egen utvikling er imidlertid ikke mål i seg selv, men midler til å nå det overordnede målet: Barnas trivsel og utvikling.

I rammeplanens kapittel 4 og 5 er det stilt opp mål for utvikling av basiskompetanse og mål for hva barna bør tilegne seg innen planens ulike innholdsområder. Personalet i barnehagen skal gjennom vurderingen følge opp og se om det enkelte barn tilegner seg slike grunnleggende kunnskaper, holdninger og ferdigheter ut fra barnets egne forutsetninger. Samtidig må en være klar over dette handler om personlig og sosial utvikling, og at resultatene av pedagogisk arbeid ikke kan eller skal måles på en enkel måte.

Vurdering innebærer selvrefleksjon og er en forutsetning for endring og utvikling av barnehagens innhold. Den løpende vurderingen skal hele tiden følges opp av nye tiltak og justeringer i planene. Vurderingen etter at barnehageåret er avsluttet brukes i forhold til arbeidet med neste årsplan.

Hvem skal vurdere, og hvordan?

Alle ansatte i barnehagen deltar i planleggingen, og alle må også delta i vurderingsarbeidet. Barnehagens styrer har det overordnede ansvaret for utvikling og gjennomføring av vurderingsarbeidet.

Både barna, personalet og foreldrene har erfaringer og opplevelser fra livet i barnehagen som det er viktig å utnytte aktivt. Brukernes erfaringer og vurderinger er i utgangspunktet både nødvendige og interessante som grunnlag for den profesjonelle vurderingen. Barn bør få delta i vurdering av sitt eget leke- og læringsmiljø og oppleve at det de mener blir tatt på alvor.

Barnehagen bør ha faste vurderingsmøter ved avslutningen av et arbeidsår. På disse møtene deltar styreren, det øvrige personalet, eventuelt eierrepresentanter og foreldrene. Det bør alltid foreligge skriftlige referater fra vurderingsmøter. Siden det er samarbeidsutvalget som fastsetter årsplanen, må det også få være med å vurdere gjennomføringen av den, med henblikk på neste års planlegging.

Informasjon som er samlet inn ved vurderingsarbeid kan bidra til å gi hver enkelt gruppe og barnehage en mer synlig historie samtidig som det kan vise det enkelte barns utvikling. Det er ikke informasjonen og det dokumenterte arbeidet i seg selv som er det viktigste, men den refleksjon og de diskusjoner i personalgruppen og med foreldrene som kan oppstå med utgangspunkt i det dokumenterte arbeidet.

KAPITTEL 8 ANSVAR, DRIFTSFORMER OG SAMARBEID

Ansvar for barnehagens drift

Ansvaret for virksomheten i barnehagen hviler på stat, kommune, eier og den enkelte barnehage selv.

Barnehageloven angir ideologi gjennom bestemmelser om formål og innhold, og gir rammer for godkjenning og drift av og tilsyn med barnehager. Departementet gir forskrifter til barnehageloven og fortolkninger av lov- og forskriftsbestemmelsene. Videre forvalter departementet tilskuddsordningene til barnehagene og utgir diverse veiledningsmateriell om ulike sider ved utbygging og drift av barnehager.

Stortinget bestemmer i statsbudsjettet årlig størrelsen på de statlige tilskuddene til drift av barnehager, herunder ulike særlige tilskudd og midler til forskning, forsøks- og utviklingsarbeid.

Fylkesmannen har visse oppgaver delegert fra deprtementet og er klageinstans i i forhold til vedtak kommunen fatter som barnehagemyndighet. Videre har fylkesmannen tilsynet med virksomheten etter barnehageloven og ansvar for veiledning av kommuner og eiere.

Sametinget er opprettet i medhold av lov om Sametinget og andre rettsforhold (sameloven) av 1987. Tingets arbeidsområde er alle saker som etter tingets egen oppfatning særlig berører den samiske folkegruppe. Samisk utdanningsråd er et sakkyndig råd for samiske skole- og undervisningsspørsmål.

Kommunen som barnehagemyndighet har ansvar for godkjenning av og tilsyn med barnehagene i kommunen, både private og kommunale. Alle barnehager skal være godkjent før virksomheten settes igang. Dette innebærer blant annet at kommunen skal følge med i at virksomheten drives innenfor rammene av godkjenningen, at barnehagens vedtekter ikke er i strid med loven og at innholdet er i samsvar med lov og rammeplan. Tilsynet innebærer også et aktivt veiledningsansvar.

Kommunen og andre som eier og driver barnehager har ansvar for at barnehagen holder den kvalitet som er nødvendig for å sikre at driften er i samsvar med fastsatte mål og planer for virksomheten.

Barnehageeier er de ansattes arbeidsgiver og har ansvar for opplæring og veiledning av personalet og utvikling av virksomheten. I følge Kommunal hovedavtale skal det utarbeides planer for opplæring og kompetanseutvikling blant personalet. Etter barnehageloven er det barnehageeier som fastsetter vedtekter for barnehagen.

Etter barnehageloven er det eieren som kan tilpasse rammeplanen til lokale forhold. Omfanget av og på hvilken måte den enkelte barnehage kan oppfylle rammeplanens krav til arbeidet vil avhenge av barnehagens driftsform, åpningstid, barnas alder, barnegruppens størrelse og sammensetting og tilgang på kvalifisert personale. Likeledes vil den nærmere forankring i nærmiljø og lokalsamfunn være ledd i denne tilpasningen. Den lokale tilpasningen kan gå fram av for eksempel kommunale rammeplaner for kommunens barnehager eller av barnehagens vedtekter.

Barnehagene har til dels ulike rammevilkår. Visse vilkår er fastsatt i barnehageloven med forskrifter og dermed de samme for alle barnehager, mens andre vilkår er det opp til eieren å fastsette.

Ulike driftsformer

Det varierte utbyggingsmønsteret tilpasset lokale behov og forhold er karakteristisk for barnehagene i Norge. Rammeplanen har som forutsetning at den skal kunne brukes i forhold til barnehager med mangfold i eierform, organisering og drift og med fleksible oppholds- og åpningstider.

De ulike driftsformene kan være korttids-, halvdags- og heldagsbarnehager, familiebarnehager, å pne barnehager og barnehager som er åpne på sen kvelds- og nattid.

Rammebetingelser knyttet til miljøet

Barnehageloven sier at barnehagen skal ha lokaler og uteområde som er egnet for formålet ut fra barnas alder og oppholdstid og at barna skal ha mulighet for varierte aktiviteter i trygge omgivelser. I vedtektene for barnehagen skal eieren fastsette leke- og oppholdsarealet per barn, det vil si arealutnyttingen.

For barn som er bevegelses- og orienteringshemmede er tilgjengelighet en forutsetning for å kunne gå i barnehage og en forutsetning for aktiv deltakelse. Barnehagebygg og utemiljø må være tilrettelagt ut fra byggeforskriftenes bestemmelser om tilgjengelighet og slik at barna får benyttet den fortrinnsrett til barnehageplass som de etter barnehageloven skal ha.Videre er det viktig at gjeldende regelverk for inneklima er ivaretatt. Dette er av særlig betydning for å forebygge at barn utvikler astma og allergisykdommer og for barn som har slike sykdommer, men er selvfølgelig av stor betydning for alle som oppholder seg i barnehagen.

Krav til sikkerhet for leker og lekeplassutstyr er gitt i produktkontrolloven og forskrifter til denne. Erfaring har vist at forebyggende tiltak med tanke på å unngå ulykker i barnehager er nødvendig. Det er barnehagens eier som er ansvarlig for å sørge for at det er etablert internkontroll. Mange har utviklet faste rutiner for slik internkontroll og ansvarsfordeling med hensyn til å ivareta sikkerheten ved lekemiljøet i barnehagen. Men også her står en overfor avveininger mellom behovet for sikkerhet og barns behov for utfordringer og spenning i leken. Barnehagens samarbeidsutvalg vil kunne være et godt organ for slike drøftinger.

Barnehageloven fastsetter ikke eksakte regler om den samlede bemanning i barnehagene, men sier at bemanningen må være tilstrekkelig til at personalet kan drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet. Departementet har gitt forskrifter om barnehagens pedagogiske bemanning. Barnehageeier har ansvar for at barnehagens samlede bemanning har de kunnskaper og den kompetanse som skal til for å drive en tilfredsstillende pedagogisk virksomhet.

Bemanningen må avpasses etter barnehagens driftsform, de oppgaver barnehagen skal ivareta og forventningene til omfang og kvalitet i barnehagens arbeid. Bemanningen må være tilpasset barnas alder og oppholdstid. Små barn er mer avhengige av tett og nær voksenkontakt og av at de voksne har tid til å ta seg av dem individuelt enn eldre barn.

En velfungerende vikarordning er et nødvendig middel for å imøtekomme barnas behov for stabile voksenkontakter og et oversiktlig hverdagsliv.

Barnehageeier er ansvarlig for opptaket av barn i den enkelte barnehage og hvilke kriterier som skal legges til grunn for det. Barn med funksjonshemminger har fortrinnsrett ved opptak. Hvis kommunen gir økonomisk støtte til driften, kan den stille vilkår om å få fastsette opptakskriterier eller foreta opptaket.

Barnehagene varierer både med hensyn til driftsformer og i forhold til barnas daglige oppholdstid. Det er nødvendig å sikre hvert enkelt barn god stabilitet i forhold til de barna det møter og leker med i barnehagen. Små barn er avhengige av at miljøet rundt dem er rimelig oversiktlig og forutsigbart.

Samarbeid

Foreldresamarbeid og personalets eget samarbeid har særlig stor betydning for kvaliteten i barnehagen. Rammeplanen i sin helhet går også nærmere inn på samarbeidet mellom barnehagen og andre viktige instanser i nærmiljøet: samarbeid på kommunenivå med den pedagogisk-psykologiske tjenesten og eventuelt trygdekontoret og lekotekene omkring funksjonshemmede barn og barn med særskilte behov og deres familier, samarbeid med barnevernstjenesten, helsestasjonene og med skolen.

Et viktig ledd i utviklingen av barnehagen vil videre være personalets samarbeid med andre instanser i lokalmiljøet som har et delansvar for barns oppvekst og livsvilkår: det lokale kulturlivet,de frivillige organisasjonene og menighetene.

Førskolelærerne og barnehagene er etter barnehageloven pliktige til å gi øvingsopplæring for studenter i førskolelærerutdanningen. Høgskolene som gir førskolelærerutdanning blir dermed en viktig samarbeidspart, også for støtte til opplegg for utviklingsarbeider og etterutdanning.

Samisk utdanningsråd og Samisk høgskole er viktige samarbeidsparter både for kommuner som har samiske barnehager og for disse barnehagene selv.

Kommunen og de private barnehageeierne

Det er viktig at kommunen legger opp til gode samarbeidsrutiner i forhold til private barnehager. Det bør være en målsetting for samarbeidet mellom kommunen og andre barnehageeiere at barnehagene kan utfylle hverandre i forhold til lokalisering, driftsform og åpningstider slik at de samlet utgjør et bredspektret og godt tilbud til småbarnsfamiliene i kommunen. Samarbeidet vil også være avhengig av om kommunen gir økonomisk støtte til de private barnehagenes drift eller ikke. Økonomisk støtte fra kommunen gir grunnlag for at kommunen kan sette vilkår knyttet til driften.

Eieren og den enkelte barnehage

Dersom mål og intensjoner for barnehagens arbeid skal bli nådd, må de som arbeider i barnehagen til enhver tid være kjent med dem. Det er også viktig å bli holdt orientert om beslutninger som får direkte eller indirekte innflytelse på den enkelte barnehages arbeid. Eieren bør derfor sørge for at kommunikasjonen til barnehagen og dens personale er åpen og god.

Informasjonsveiene går også ut fra barnehagen - først og fremst til foreldrene.Tydelige og vel kjente kanaler for denne informasjonen er nødvendige både for foreldrene og personalet.

KAPITTEL 9 UTVIKLING AV BARNEHAGEN

Organisasjonsutvikling

Organisasjonsutvikling i barnehagen kan betraktes som en systematisk og planlagt innsats for selvanalyse, analyse av planer og fornyelse. Målet er at barnehagens virksomhet utvikler seg i den retning som rammeplanen og eierens retningslinjer for lokal tilpasning angir. Organisasjonsutvikling vokser fram i samspillet mellom virksomhetens mål og intensjoner og de behov og ambisjoner personalet har om fornyelse.

Ansvaret for at organisasjonsutvikling blir initiert og videreført i barnehagen ligger først og fremst på styreren som pedagogisk ansvarlig for virksomheten. Men også eieren og kommunen som tilsynsmyndighet har et medansvar for at den enkelte barnehage er en virksomhet i framgang.

Lokalt utviklingsarbeid

Pedagogisk utviklingsarbeid er å arbeide systematisk med mål, innhold, arbeidsmåter og organisering i barnehagen for å utvikle virksomheten.

Utviklingsarbeidet kan dreie seg både om korte fornyelsesprosesser i en barnehage og om større prosjekter over lengre tid, der flere barnehager kan samarbeide.

Kommunene bør avsette midler til lokalt utviklingsarbeid som barnehagene kan søke om til planlagt og systematisk forandring av sin barnehage. Utviklingsarbeidet bør relatere seg til de områdene som er vektlagt i rammeplanen og bidra til å implementere rammeplanen i barnehagens daglige arbeid. Lokalt utviklingsarbeid gir barnehagene muligheter til å arbeide mer systematisk og målrettet for å utvikle virksomheten. Satsing på utviklingsarbeid er også en satsing på kvalitet i barnehagen.

Alle sider av barnehagens virksomhet er viktige, både samspillet mellom barna og mellom barn og voksne, samarbeidet med foreldrene og utnytting av spesielle muligheter i nærmiljøet, bruken av barnehagens rammebetingelser og ressurser. Det blir derfor nødvendig å avgrense og prioritere og å sette seg konkrete og realistiske mål for utviklingsarbeid.

Utviklingsarbeidet skal være en del av barnehagens daglige arbeid og synliggjøres gjennom årsplanen. Dersom det innarbeides i en langsiktig plan hvor en konsentrerer seg om noen avgrensede oppgaver hvert år, vil en over tid kunne få fornyet større deler av barnehagens arbeid.

Foreldrene bør fra starten av få mulighet til å følge utviklingsarbeidet ved at det tas opp i barnehagens samarbeidsutvalg, i foreldrerådet og på foreldremøter. Styreren har ansvar for at dette blir gjort.

Kompetanseoppbygging - etterutdanning - veiledning

Barnehagens viktigste ressurs er menneskene som arbeider der. Betydningen av personalets kompetanse, arbeidsglede, engasjement, evne og vilje til å utvikle sitt arbeid i hverdagen kan neppe overvurderes. Ingen materielle ressurser kan erstatte dette. Men mangel på tilstrekkelige materielle ressurser kan effektivt hindre at personalet får tatt i bruk krefter og evner til det de skulle: Skape et godt oppvekstmiljø og en god barndom for barna.

Barnehageloven stiller krav om at styrere og pedagogiske ledere skal være utdannede førskolelærere, med muligheter for dispensasjoner dersom utdannet personale ikke kan skaffes. Gjennom sin utdanning vil førskolelæreren ha fått kompetanse til å møte, veilede og oppdra barn. Hun/han vil også ha utviklet kompetanse i forhold til samarbeid med voksne.

I tillegg til førskolelærere har barnehagene assistenter. Flere av disse har barnepleierutdanning, og etterhvert vil stadig flere ha utdanning som barne- og ungdomsarbeidere fra videregående skole eller ha utdanning etter lov om fagopplæring i arbeidslivet. Dette innebærer at assistentene i barnehagene på sikt vil ha bedre faglige kvalifikasjoner enn i dag og at barnehagen samlet sett får et bedre kvalifisert personale.

I samiske barnehager er det en forutsetning at personalet kjenner samisk språk og kultur. I barnehager hvor det går barn med annet morsmål enn norsk vil det ofte være ansatt tospråklige assistenter. De tospråklige assistentene skal støtte barna i deres integrering i barnehagen og ellers bistå barnehagen i kontakten med foreldrene. Det er viktig at de tospråklige assistentene inngår i personalgruppen på lik linje med barnehagens øvrige ansatte i planlegging og gjennomføring av driften.

I barnehager med barn som trenger særskilt hjelp kan det være nødvendig å styrke barnehagen med spesialpedagogisk kompetanse eller annen ekstra hjelp.

For alle ansatte er det viktig å erfare at det finnes muligheter for videreutvikling innen arbeidet. Kompetanseoppbygging dreier seg først og fremst om å skape et miljø i den enkelte barnehage som fremmer læring og utvikling i det daglige arbeidet. I tillegg til dette vil mer organisert opplæring være et viktig tiltak. Opplæring kan skje internt på arbeidsplassen eller eksternt gjennom kurs, seminarer og liknende. Kompetanseoppbygging bør ses som en kontinuerlig prosess som omfatter både personal- og organisasjonsutvikling.

Utviklingsarbeid, etterutdanning og veiledning bør planlegges over flere år. Den enkelte barnehageeier bør derfor utarbeide langsiktige opplæringsplaner for sine ansatte. Planene bør knyttes til barnehagenes årsplanarbeid for å sikre sammenheng mellom barnehagens pedagogiske arbeid og arbeidet med kompetansehevingen for personalet.

En bør vurdere å samordne opplæringsplaner på kommunenivå og styrke det tverrfaglige samarbeidet i kommunen. Barnehagen har både noe å lære av og noe å lære bort til andre institusjoner. Barnehagesektorens opplæringstiltak bør vurderes i sammenheng med opplæringstiltak for de andre instansene som arbeider med barns oppvekstvilkår i kommunen. For å utnytte ressursene best mulig bør kommunen og de private barnehageeierne utvikle et samarbeid om felles opplæringstiltak.

Interkommunalt samarbeid bør også drøftes med tanke på utvikling av lokalt tilpassede etterutdanningsmodeller og oppretting av veilederstillinger til bruk i barnehagefeltet. På regionalt nivå kan fylkesmannen gi råd og på ulike måter medvirke til etterutdanning. Høgskolene som gir førskolelærerutdanning representerer også viktige regionale fagmiljøer som kommunene og barnehagene kan dra nytte av i egen kompetanseoppbygging. Kommunene bør signalisere sine behov for etterutdanning til høgskolene.

Kompetanseoppbygging innebærer utfordringer. Det kreves dyktighet, erfaring, tid og ikke minst personlig ansvar og interesse for å utvikle en virksomhet. Men kommunene og de private barnehageeiere har også ansvar for å tilrettelegge barnehagemiljøet for opplæring og utvikling, ikke minst ved at det settes av tid og økonomi til opplæringstiltak.

Utgitt av
Barne- og familiedepartementet
april 1996

Heftet kan bestilles på
Trykksakekspedisjonen

Boks 8169 Dep.
0032 Oslo

Design: Mike Mills
Opplag: 250 000
Q-0917 B

Lagt inn 10 november 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen