-Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk

Nyttårstalen i Oslo Militære Samfund (OMS) 6. januar 2014

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt denne talen i Oslo Militære Samfund (OMS) 6. januar 2014. Tittelen på innlegget er: «Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk».

Les også dette innlegget som har stått på trykk i flere lokalaviser.

Ine Eriksen Søreide holder sin første nyttårstale i Oslo Militære Samfund (OMS) som forsvarsminister
Ine Eriksen Søreide holdt sin første nyttårstale i Oslo Militære Samfund (OMS) som forsvarsminister (foto: FD).

 
*Sjekkes mot framføring*

 

Kjære forsvarsvenner! Et riktig godt nytt år.

Det er ni år siden forrige gang en Høyre-statsråd sa de ordene fra denne talerstolen.

Jeg er stolt og glad over å innlede årets foredragsrekke her i Oslos militære og forsvarspolitiske storstue. Jeg er glad for å stå på denne talerstolen igjen.

Gjennom fire år som leder av utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget har jeg hatt det privilegium å reise gjennom det norske Forsvaret i store avdelinger og små enheter: På øvelser og medaljeseremonier, på tokt langs kysten og på besøk hos norske styrker ute. I mine første uker som forsvarsminister har jeg kunnet fortsette å møte norske soldater som gjør en enestående innsats hjemme og ute. De gjør en jobb for oss alle. De risikerer egen trygghet og eget liv for vår fred, frihet og sikkerhet.

La meg derfor benytte denne anledningen til å sende en nyttårshilsen til alle våre soldater. En spesiell hilsen går til alle dem som er ute i operasjoner på vegne av Norge. Mine beste ønsker for det nye året går ikke minst til mannskapet på KNM Helge Ingstad.      

Møtene med soldatene og våre andre ansatte har vist meg at svært mye er veldig bra i det norske forsvaret. De har vist meg at moderniseringen og omstillingen av Forsvaret har gitt oss et helt nytt og bedre forsvar. Dette tror jeg få vil bestride.

Vi har et forsvar med moderne plattformer. Vi har en svært kompetent organisasjon med dyktige ansatte. Forsvaret leverer meget høy kvalitet. Det ser vi i daglige operasjoner her hjemme, på land, i lufta og i norske farvann. Vi har sett det i Adenbukta, vi ser det i dag blant annet i Middelhavet, i Afghanistan, i Afrika og i Midtøsten.       

Ved inngangen til et nytt år er det derfor godt å kunne slå fast: vi har et forsvar som holder en svært høy kvalitet.  

Så langt er bildet gjenkjennelig. Dette er en historie som er blitt fortalt flere ganger før, også fra denne talerstolen. De siste årene har denne beskrivelsen blitt krydret med uttrykk som «at omstillingen er fullført», «fullfinansiert forsvar» og at vi er i «full balanse».

Fra tid til annen har jeg tenkt at slike fyndord ikke utgjør hele virkeligheten - at de virker tilslørende. Alt for ofte har vi blitt presentert for det jeg vil kalle en «redigert virkelighet». La meg si klart i fra. Jeg er ikke komfortabel med denne type retorikk.

Min fortelling i kveld vil derfor være litt annerledes. Og den er forankret i tre viktige prinsipper: Åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger. Jeg vil at denne regjeringens forsvarspolitikk skal kjennetegnes av og måles på dette. Flere av dere vil sannsynligvis kjenne igjen mitt budskap her i kveld. For de utfordringene jeg ser i dag, er langt på vei de samme som jeg så før 16. oktober.

Jeg er ikke her for å skjønnmale. Jeg vil snakke om de utfordringene Forsvaret har i dag og framover. Jeg vil ha utfordringene opp på bordet. Bare slik kan vi løse dem.

Vi ønsker å styrke den operative evnen. For å få til dette må Forsvaret ha en bærekraftig økonomi. Og vi må vite at beslutningene som er tatt står seg i et langsiktig perspektiv. Det krever realisme og en god porsjon nøkternhet.

Vi må rett og slett vite om dagens planer og ressursmessige forutsetninger gjør Forsvaret i stand til å løse sine oppgaver om 10-15 år. Altså, står dagens planer og forutsetninger seg over tid, eller må noe justeres?

I regjeringsplattformen skriver vi at «Det er et fortsatt behov for økte bevilgninger, modernisering og reform». Og alle disse faktorene må sees på. Framfor alt må vi ta nøkterne skritt mot gradvis større og varige bevilgninger.

Vi vil prioritere ressursbruken slik vi mener er riktig. Det betyr at vi må se nøye på hvordan vi kan løse våre oppgaver mer rasjonelt og effektivt. Kontrollspørsmålene må alltid være: «Blir det mer forsvarsevne av dette?» og «Bidrar det til bærekraft over tid?»

Det er dette jeg vil snakke med dere om i kveld. Jeg vil snakke om regjeringens og min visjon for norsk forsvarspolitikk.

Jeg vil ta utgangspunkt i tre grunnleggende spørsmål:    

For det første: Er dagens forsvar en ubetinget suksesshistorie, eller har vi åpenbare utfordringer i årene som kommer?

For det andre: Hvilke sikkerhetspolitiske utviklingstrekk ser jeg ved inngangen til 2014?

Og for det tredje: Hvordan vil dette samlet påvirke regjeringens valg og prioriteringer?

La meg starte med å snakke om det Forsvaret vi har.

Oslo Militære Samfund var fyllt opp av mange interesserte tilhørere under foredraget til forsvarsministeren.

Oslo Militære Samfund var fyllt opp av mange interesserte tilhørere under foredraget til forsvarsministeren.

Det å gjøre opp status

Det er sunnhetstegn ved det norske demokratiet at ulike regjeringer kommer og går uten stor dramatikk. En ny regjering og en ny statsråd kan stoppe opp, vurdere veivalg i ett nytt lys og utfordre etablerte sannheter.

For meg som forsvarsminister handler det om å ta pulsen på det Forsvaret vi har i dag. Hvor går ting bra og hvor går det mindre bra? Kall det gjerne å gjøre opp et bo. Det er viktig å bruke tid på det. Minst av alt er vår sektor tjent med forhastede beslutninger.

Jeg har samtidig ikke til hensikt å dvele for lenge ved politikken til tidligere regjeringer. Og jeg har heller ikke behov for å snakke ned politikken til forrige regjering, i hvert fall ikke mer enn nødvendig. Det er mye som er bra og det skal bevares. Mitt mål er å endre det som bør endres og forbedre det som bør forbedres. Jeg vil først og fremst se framover.

For meg er det også viktig å bygge på de lange linjene i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk:

-          NATO som fundamentet.

-          Den vesentlige betydningen av FN og folkeretten.

-          Vårt samarbeid med naboer, venner og partnere i Norden og Europa.

-          Vårt nærvær i nord.

Bred enighet er en styrke vi skal bygge på der vi kan skape den. Enighet kjennetegnet også inngangen til den grunnleggende omstillingen av Forsvaret. Retnings- og taktskiftet for ca. 15 år siden var påkrevet og har tatt oss langt.

La meg gi den forrige regjeringen honnør for mye av arbeidet den har utført. Sammen med Forsvaret og sektoren for øvrig, sørget den forrige regjeringen for at vi langt på vei nådde mange av målsettingene vi satte oss i omstillingen. Og sammen har de bidratt til at vi i dag har et fleksibelt forsvar med moderne materiell og kompetente ansatte. Det største løftet har Forsvaret selv tatt.

Kvaliteten på de bidrag Norge i dag stiller i internasjonale operasjoner er allerede nevnt, og kan med fordel gjentas. Vi har tatt kvantesprang. I dag har vi små, men meget kompetente enheter. Disse kan anvendes til internasjonal innsats og løpende – og krevende – fredstidoppdrag her hjemme.

Det har også vært en styrke at Stortinget har stilt seg samlet bak deltakelse i den store militære operasjonen vi nå ser gå mot slutten. Norges deltakelse i ISAF har vært en prøvestein - særlig for Hæren - men deltakelsen har selvsagt preget hele Forsvaret.

Svært mange nordmenn kan se tilbake på en tid som soldat i Afghanistan. Deres innsats har også vært sentral for å skape en ny og bedre politikk for våre veteraner. Vi har i dag et helt annet apparat for å ta vare på våre soldater før, under og etter deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er et arbeid regjeringen vil fortsette å prioritere høyt.

Det gjelder også satsningen på kompetanse og rekruttering. I det første intervjuet jeg ga som forsvarsminister ble jeg spurt om hva som er den aller viktigste saken for meg som ny minister. Svaret var enkelt. Det er «personell og kompetanse».

Jeg vil si det enda sterkere: For meg er dette startpunktet når vi skal sikre at Forsvaret i framtiden har den nødvendige operative evnen. Eller som tidligere Generalinspektør i Hæren generalmajor Per Sverre Opedal sa det, nettopp fra denne talerstol: «Vi skal utstyre menneskene, ikke bemanne utstyret». Det betyr at vi må investere i de menneskene som skal utgjøre det framtidige forsvaret. Og vi må stille oss slik at vår sektor fortsatt oppfattes som en relevant og attraktiv arbeidsgiver.

Så har denne regjeringen på flere områder andre inngangsverdier enn den forrige. Jeg har sagt tidligere at åpenhet er viktig for meg. Og da mener jeg ikke åpenhet som et honnørord, men reell åpenhet. Åpenhet betyr særlig å bidra til et korrekt bilde av virkeligheten.

Jeg vil ha åpenhet så langt det er mulig og innenfor de rammene som naturlig gis. En god del informasjon er gradert og tilgangen er regulert i lov. Men det er etter min oppfatning et rom for mer åpenhet innenfor de rammene loven setter.

Jeg ønsker meg en mer redelig og ærlig kommunikasjon rundt Forsvarets utfordringer. Jeg vil bidra til å lukke gapet mellom retorikk og realitet. Vi ønsker å bringe på det rene hva som er den egentlige situasjonen. Her vil jeg også lytte til de ansatte og til kritiske røster. Jeg vil vite hvor skoen trykker. Det skal være stort rom for faglig brytning og diskusjon før beslutning treffes, men det betyr ikke at gjennomføringen av vedtatt politikk skal være et løpende seminar.

Vi politikere mener jo oppriktig at de beslutningene vi tar er til det beste. Men av og til mangler vi evnen til å erkjenne at vi tok feil. Jeg tror vi må bort fra den fristelsen det er å si at vi alltid lykkes, at alt vi gjør er bra, at det meste er perfekt på eget felt. Sånn er det nemlig ikke.

Jeg tror vi kan bli flinkere til å kommunisere hva som er bra og hva som er mindre bra. Skal vi ha tillit til alt som er bra i dagens forsvar, må vi også snakke om utfordringene. Vi trenger å formidle hele bildet, ikke bare deler av det. Og vi ønsker å bruke de rette bildene og de rette begrepene.  

Prinsippet om å vri ressurser fra lavere prioriterte formål til operativ evne vil være viktig også for denne regjeringen, men vi vil samtidig kommunisere ærlig rundt hva det faktisk handler om: Knalltøffe interne omprioriteringer og krevende effektivisering og endring. Det holder simpelthen ikke å flytte tall fra et sted til et annet innenfor et allerede stramt budsjett og kalle det «en styrking». Pengene tas jo fra et annet sted og det må vi fortelle.

I stedet for kreativ bildebruk, er jeg opptatt av å snakke om virkeligheten slik den er. Det betyr at vi også må snakke om de forutsetningene vi bygger vårt innsatsforsvar på. 

At dette blant annet handler om at vi, som alle andre sammenlignbare land, har valgt å holde oss med gradert beredskap. Og minst like viktig, at et innsatsforsvar med hele strukturen på alarmberedskap og med umiddelbare klartider ikke kan bli et forsvar i «full balanse». Jeg tror vi trygt kan si at det hadde vært uhyre kostnadskrevende og betydelig underfinansiert.

Så må vi jevnlig vurdere forutsetningene som ligger til grunn for den graderingen i beredskap vi har valgt. Altså balansen mellom det som faktisk står klart og det som skal styrkeoppbygges. Det er både en fagmilitær og en politisk vurdering.

Og hva er «full balanse» hvis det er slik at deler av vedtatt struktur har mangler eller har mindre tilgjengelighet enn planlagt? Og kan vi egentlig snakke om «full balanse» så lenge vi har bemanningsproblemer som reduserer operativ evne både i Sjøforsvaret og Luftforsvaret?

Det er en økende erkjennelse av at omstillingen til et innsatsforsvar også har hatt en pris. Omstillingen har gitt oss evnen til å stille raske og relevante bidrag i internasjonale operasjoner. Og det har gitt oss et forsvar som er godt på sine fredstidsoppgaver - overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Kystvakt, grensevakt, våre spesialstyrker og andre enheter som også skal støtte det sivile samfunn – det meste av dette er i dag i svært godt skikk. 

Dette har vært en villet prioritering. Den sikkerhetspolitiske utviklingen rundt oss har tilsagt en bevisst prioritering av disse oppgavene. Men igjen, det har hatt en kostnad. Vi ser at vi på noen områder kan ha sluppet oss litt for langt ned. At selve ryggraden, evnen til å forsvare Norge og allierte i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ha ønsket.

Vi er ikke alene i NATO om å ha disse utfordringene. Akkurat det bør ikke berolige oss. Tvert i mot. Regjeringen er derfor særlig opptatt av å opprettholde NATO som en relevant og sterk allianse – istand til å ivareta sine kjerneoppgaver, med særlig vekt på kollektivt forsvar.  

Vi må samtidig svare ærlig når vi spør oss selv: Er vi godt nok forberedt til å ivareta våre oppgaver innenfor kollektivt forsvar? Har vi tilstrekkelige systemer og kapabiliteter for å kunne håndtere en situasjon den dagen vi må trykke på «den store knappen»?

Jeg tror vi må være ærlige og si at vi ser mangler. Vi ser at det er oppstått en skjevhet. Et omfattende arbeid med revitalisering av forsvars- og beredskapsplaner er satt i gang. Ut fra dette må vi vurdere våre kapasiteter og deres tilgjengelighet. Vi vil ha reell operativ evne som er tilpasset vår tid og framtidige utfordringer. Noe annet er også vesentlig: Vi må også spørre oss om vi måler operativ evne på en god nok måte – altså om målingen gir det riktige bildet av den operative evnen?

La meg legge til: Vi står i dag ikke overfor én konkret og direkte militær trussel. Samtidig ser vi tydelige bevegelser i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Vi ser nye utfordringer kjennetegnet av en kort eller ikke-eksisterende varslingstid. Og vi ser at mer tradisjonelle utfordringer gjenoppstår. Og med det nye allianser og motsetninger. En ting synes klart og det er at Norge på sikt må regne med å gjøre mer av jobben selv. Det krever at vi posisjonerer oss fornuftig. Her hjemme og der ute. 

 

«Min holdning er at der forutsetningene har endret seg, må vi vurdere tidslinjene og ytterste fall også omgjøring av beslutninger. Dette gjelder spesielt Luftforsvaret, som står midt i en krevende omstilling hvor det å fatte riktige beslutninger og gjennomføre riktige tiltak, i riktig rekkefølge og i riktig tempo er essensielt».

«Jeg understreker at dette ikke må forstås som en invitasjon til omkamper om beslutninger som det hele veien har vært enighet om - eller de beslutningene som ikke har samlet politisk enighet bak seg. Og, i den grad noen skulle være i tvil – beslutningen om anskaffelse av F-35 kampfly ligger fast. Det jeg derimot vil ha visshet om er at alt i strukturen rundt våre nye kampfly er slik de bør være. Jeg vil se beslutningsgrunnlaget i sin helhet».

 

Sikkerhetspolitiske utfordringer og prioriteringer

I morgen reiser jeg til USA for å møte min amerikanske kollega Chuck Hagel. Jeg vil møte en amerikansk forsvarsminister som er en svoren atlantist. Det er jeg glad for. I vår regjeringsplattform framhever vi det transatlantiske forholdet i sikkerhets- og forsvarspolitikken. Det har regjeringspartiene lang tradisjon for. Denne regjeringen har det transatlantiske båndet i ryggmargen fordi vi kjenner både historiens lærdommer og verdien av ekte fellesskap.

Akkurat nå er dette kanskje viktigere enn på lenge. Mitt besøk til USA skjer mot et bakteppe som er både krevende og interessant.

Forsvarsminister Hagel var like før jul på en lengre rundreise. Reisen brakte ham blant annet til Midtøsten og Afghanistan, to deler av verden hvor både USA og Norge er dypt engasjert.

Det gjelder ikke minst konflikten i Syria. Situasjonen der er kritisk. Jobben med å få destruert de kjemiske stridsmidlene er viktig og her bidrar Norge tungt. Men dette løser ikke krisen for millioner av uskyldige krigsofre. Situasjonen i Syria, sammen med andre politiske omveltninger i regionen, har skapt en selvforsterkende spiral av tett sammenvevde regionale konflikter med potensial for dramatisk eskalering.

Når det gjelder Afghanistan, registrerer jeg at vi politikere gjerne omtaler hvert eneste år som avgjørende. For 2014 tror jeg vi med god grunn kan gjøre det. Gjennomføringen av presidentvalget i vår vil gi noen indikasjoner på landets demokratiske tilstand. At maktovertakelsen oppfattes å være legitim og valget finner sted uten for mye vold, vil være avgjørende.

Avslutningen på ISAF-operasjonen blir en politisk merkestein. Det vil gi oss en anledning til å se både bakover og framover. Bakover når vi her hjemme og i NATO-rammen evaluerer innsatsen. Framover når vi, som de andre ISAF-partnerne, vurderer rammene for eventuell deltagelse i den nye operasjonen Resolute Support Mission.

Norge skal stå løpet ut sammen med sine allierte og bidra på egnet måte. Alt avhenger nå av at president Karzai undertegner den bilaterale sikkerhetsavtalen med USA, fordi denne også vil danne rammen for NATOs videre tilstedeværelse.         

Mitt besøk til USA er dessuten viktig for bedre å forstå de større og langsiktige endringene vi ser i internasjonal politikk. Hva er utfordringene og hva kan denne regjeringen gjøre? La meg bruke litt tid på å svare på dette.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er kompleks og uforutsigbar. Aktørbildet er langt mer uoversiktlig enn før. Endringene skjer langt raskere enn tidligere. Skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er ikke lenger så tydelig. Vi er mer eksponert for det som skjer langt unna oss, og geografisk avstand gir ikke lenger automatisk trygghet. Blant annet har konflikten i Syria mobilisert sivile norske statsborgere til borgerkrig. Det er urovekkende.

Løfter vi blikket, ser vi endringer i det geopolitiske bildet. Vi ser nye lokomotiver i verdensøkonomien. Tyngdepunktet flytter seg mot Asia og Stillehavsområdet. I motsetning til Europa og Vesten, kjennetegnes ikke denne regionen av institusjoner som regulerer samarbeid. I stedet ser vi gryende nasjonalisme knyttet til uløste grensespørsmål. Det er en dårlig kombinasjon.

Vi ser tydeligere maktspill enn på lenge også nærmere oss selv. Situasjonen i Ukraina er et alvorlig eksempel. Det er fortsatt mye som står på spill i den politiske utviklingen i Europas nabolag. Det understreker hvor viktig det er at vi fortsatt følger nøye med på utviklingen i våre egne nærområder.

Økonomisk vekst gir grunnlag for økte militærinvesteringer. Trendene er tydelige. Vi ser at enkelte land og regioner øker forsvarsbudsjettene, mens andre må kutte. Ett synes dermed klart: Vi går inn i en tid med mindre relativ militær overlegenhet. Forspranget, det militære og teknologiske, er i ferd med å krympe. Sikkerhetsoverskuddet i vår del av verden minker.

Noen snakker om en verdensorden med fravær av en systembærer. Andre peker mot en multipolar verdensorden. Begge gjør det uansett mulig å snakke om faren for økt stormaktrivalisering. Vestlige verdier og interesser kan i større grad bli utfordret.

Et annet trekk er samtidig verdt å merke seg: Over tid er antallet væpnede konflikter blitt færre. De fleste av dagens konflikter er intrastatlige. De kjennetegnes gjerne av svak statsmakt, flere krigførende parter og vold mot sivilbefolkningen.

Hva framtiden bringer, er som alltid uvisst. Og jeg tenker at nettopp at i en slik brytningstid blir våre valg ekstra viktige – og de blir vanskelige.

Vi må forstå hva den globale maktforskyvningen innebærer. Og vi må posisjonere oss fornuftig internasjonalt. Vi må samtidig stå fjellstøtt i det verdi- og interessefellesskap vi allerede er en del av. Norge skal forbli våre venners venn. Dette krever innsats, engasjement og konsistens over tid.

Vårt bilaterale forhold til USA er av en slik karakter. I dag er det sikkerhets- og forsvarspolitiske forholdet til USA svært godt. Samarbeidet strekker seg over mange og viktige saksfelt.

Det betyr selvsagt ikke at vi er enige om alt. Gode venner bør også si fra om ting som er mindre bra. I lys av Snowden-avsløringene, som har vært krevende for mange land, ikke minst her i Europa, er det naturlig å diskutere etterretningssamarbeid under mitt besøk til USA.

Mitt budskap er følgende: Vi skal fortsette å ha et dypt og effektivt etterretningssamarbeid. Men det er samtidig helt avgjørende at denne virksomheten er underlagt streng politisk kontroll, og at deling av informasjon skjer med bakgrunn i nasjonale prioriteringer og kontroll. Vi må kunne stole på at alle som deler og mottar slik informasjon ivaretar den på forsvarlig måte. 

Vi trenger i vår tid saker som samler snarere enn splitter oss. Det transatlantiske forholdet stikker dypt, men kan likevel ikke tas for gitt. Vi må jobbe for å bevare, fornye og forsterke det.

I parentes bemerket hadde jo særlig ett parti i den forrige regjeringen som grunnstilling å være kritisk til USA – uansett. Vår regjering følger i stedet det som har vært den brede konsensus i mer enn 60 år og ønsker et nært og godt forhold til vår største og viktigste allierte. 

I dag ser vi et USA med innenrikspolitiske utfordringer. Økonomien preges av høy arbeidsledighet, høy gjeld og underskudd i statsfinansene. Det er et USA som må gjennom omfattende kutt i offentlige utgifter, også i forsvarssektoren.

Noe annet er også viktig: Når problemene tårner seg opp hjemme, blir det som skjer lenger borte mindre viktig. Det har vi sett når finanskrisen har skylt over Europa. Og vi kan se i det i amerikansk politikk. USA redefinerer sine interesser i en endret verden.

For Norge er det viktig at vi har et handlekraftig USA. Vi er tjent med at USA fortsatt kan fylle en lederrolle internasjonalt. Det er nettopp det USA gjør når det engasjerer seg i Asia og i Stillehavsområdet.

NATO og Europa er ikke likevel upåvirket av dette. Det forventes mer av oss. Ikke minst at vi forbereder oss på en tid med redusert amerikansk vilje til å betale for Europas sikkerhet. Den økonomiske situasjonen i Europa gjør dette krevende.

Vi skal huske at hele 15 europeiske NATO-land har kuttet mer enn 10 % i forsvarsutgiftene siden 2008. Noe annet som bør bekymre oss, er at hele 11 land i alliansen bruker under 10 % av budsjettet på nyinvesteringer.

De europeiske alliertes forsvarsevne er med andre ord redusert. Og ikke nok med det, denne utviklingen forsterker også byrdefordelingsproblemet ytterligere.

Få land i Europa er, som Norge, i stand til å øke eller opprettholde sine forsvarsbudsjetter. I europeisk målestokk er vi nå på 9. plass blant allierte i størrelsen på forsvarsbudsjettet, tett bak Polen og Nederland. Det gir økt tyngde. Vår relative posisjon i NATO har aldri vært sterkere. Men: Viktigere enn budsjettstørrelsen isolert er at ressurser står i forhold til oppgaver og forpliktelser.

For: et relativt høyt budsjett betyr også noe annet – det forventes mer av oss. Vi blir lagt merke til av allierte. Det forplikter her hjemme, og når vi kalles på ute. 

Regjeringen vil investere i mer samarbeid med USA bilateralt. Jeg vil si det kanskje aller viktigste i dag er å sikre at NATO forblir utgangspunktet for USAs sikkerhets- og forsvarspolitiske engasjement i Europa.

Vi vil engasjere amerikanske beslutningstagere i europeiske sikkerhetsutfordringer. Og vi vil videreutvikle det praktiske samarbeidet. Det betyr blant annet mer øving og trening - i Norge og steder der USA øver og trener. I år vil derfor en norsk fregatt for første gang delta i verdens største maritime øvelse utenfor Hawaii.

Vi vil også ta en aktiv rolle i NATO. Fram mot september-toppmøtet i Storbritannia vil vi jobbe for en allianse som klarer å omstille seg til tiden etter Afghanistan. NATO er for meg veldig mye mer enn Afghanistan. Det er først og fremst en politisk allianse. Det er det politiske felleskapet som utgjøre selve fundamentet. Uten dette vil ikke alliansen være bærekraftig.

Et redusert operasjonstempo fordrer mer trening og øving for å sikre evnen til samvirke mellom allierte - og med sentrale partnere. Dette legges det nå opp til gjennom NATOs Connected Forces Initiative. Det er mer øving og trening som skal sørge for at gevinstene ved mange års operasjoner sammen vedlikeholdes.

For meg handler dette initiativet ikke alene om behovet for militært samvirke og synlighet. Det dreier seg dypest sett om vilje til å forstå og anerkjenne hverandres sikkerhetsbehov. Og det dreier seg om byrdefordeling og om sammen å bygge den kollektive sikkerhet over Atlanteren.

Fram mot toppmøtet vil vi derfor ta til orde for større europeisk vilje til å delta i trening og øvelser som er relevante for USA. Noen ganger kan det være i Nord-Amerika. Andre ganger kan det, som neste år, være med utgangspunkt på Hawaii.

Vi må bort fra forestillingen om at kollektivt forsvar kun dreier seg om USAs bidrag til Europa. Europa kan ikke lenger bare være en nettoimportør av sikkerhet. Vi må i langt større grad evne å være en eksportør. 

Samtidig skal vi fortsette å jobbe for at USA også i framtiden engasjerer seg i europeisk sikkerhet. CFI handler derfor også om nordamerikansk prioritering av trening og øvelser i Europa, og om større oppmerksomhet om egne nærområder og behovet for regional situasjonsforståelse i NATO.

Derfor vil regjeringen fremme Norge som vertsland for store allierte øvelser. Vi ser det som avgjørende at NATO opprettholder kompetanse om hele allianseområdet.

Neste år avholdes en av NATOs såkalte høyprofiløvelser i Portugal, i Spania og i Middelhavet. Jeg ser det som naturlig at den neste øvelsen, i 2018, avholdes i nordregionen. Vi har derfor nå signalisert overfor NATO at Norge vil vurdere å tilby alliansen å være vertsland for denne øvelsen neste gang den finner sted.

Det er ingenting som tyder på at Alliansen vil få mer penger å rutte med framover. Derfor blir økonomi og ressursbruk en viktig sak fram mot toppmøtet. Jeg håper vi vil få se et Europa som står opp for det transatlantiske fellesskapet også på dette området. Vi trenger et Europa som viser vilje til å avlaste USA.

Europeiske allierte må vurdere nye og mer kreative måter å bruke ressursene på. Også her må vi tenke utradisjonelt – vi må utenfor den velkjente boksen. Investeringer og anskaffelser er én ting. Kanskje enda større potensial er det å hente i integrerte løsninger innenfor militære avdelinger og understøttelse av disse.

Jeg tror europeiske allierte i økende grad blir avhengige av at de store nasjonene står fram og tar lederskap. Storbritannia, Frankrike og Tyskland kan hver for seg fungere som samlingspunkter for grupper av mindre land rundt felles prosjekter.    

Et tysk initiativ, det såkalte rammenasjonsinitiativet, er sånn sett interessant. Kort fortalt handler det om at større allierte trekker til seg mindre i utviklingen av forsvarskapabiliteter.

Jeg ser på dette som et initiativ som kan bane veien for mer struktur, effektivitet og forutsigbarhet når nye kapasiteter skal utvikles. Ja visst kan dette virke utfordrende på de enkelte landenes suverenitet. Slike prosesser vil alltid være sensitive, men like fullt er det nødvendig å gå i denne retningen.

Derfor er det også tvingende nødvendig at felles initiativ og eventuelle reduksjoner i nasjonale kapasiteter gjøres tett koordinert mellom landene. Min frykt er at konsepter som «pooling and sharing» og «smart defense» kan bli unnskyldninger eller soveputer. Det er ikke noe «smart» over en lang serie ukoordinerte kutt. Tvert i mot svekker det alliansens forsvarsevne. 

For Norge vil det være viktig å styrke samarbeidet med utgangspunkt i vår region. Norge skal være med og ta en reell lederrolle i utviklingen av NATO og den nordeuropeiske dimensjonen i alliansen.

Vi vil ta aktivt del i å styrke handlingsevnen både i NATO og i EU. Vi tror Norge er tjent med å delta i relevante initiativ innenfor rammen av i EU.  

Regjeringen vil fortsette å prioritere det nordiske forsvarspolitiske samarbeidet (NORDEFCO). I 2014 har vi formannskapet og det gir oss mulighet til å påvirke innretningen på samarbeidet.

Også nordisk kapabilitets- og materiellsamarbeid forblir en sentral del av forsvarssamarbeidet. At regjeringen så seg nødt til å avbryte den felles anskaffelsen av artillerisystemet Archer, handler ikke om en nedprioritering av verken nordisk eller norsk-svensk samarbeid. Et eksempel er at vi dagen før underskrev en avtale om nordisk samarbeid om drift og vedlikehold av transportfly.

Et annet eksempel jeg særlig vil peke på i norsk-svensk samarbeid, er CV 90, nye panservogner til Hæren, som vi anskaffer fra svensk forsvarsindustri. Dette er på en måte Hærens «kampflyprosjekt» - til en verdi av mer enn 6 milliarder kroner er det den største investeringen i Hæren noensinne. 

De nordiske landene skal fortsatt prioritere felles evne til å stille effektive styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Gjennom deltakelse i Afghanistan, har samarbeidet særlig på logistikksiden gitt viktig lærdom. Vi skal bygge på dette.

For meg er nordisk samarbeid ensbetydende med økt operativ effekt til bedre pris. Jeg ønsker meg konkrete og praktiske samarbeidsområder. Det betyr mer øving og trening på tvers av landegrensene, også med tredjeland.

 

Vanskelige valg - viktige veivalg

Jeg har til nå beskrevet noen utfordringer her hjemme og i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. En konklusjon er at det neppe blir kjedelig å være forsvarsminister framover. En annen er at alt ikke står så bra til som vi kunne ønske.

Jeg kan dessverre ikke love enkle løsninger, heller ingen såkalte «quick fix». For som kjent, i forsvarspolitikken finnes sjelden slike. Å skape den reelle balansen krever fortsatt reform og omstilling, vanskelige valg og tøffe prioriteringer. Det kreves framfor alt smart tenkning.


Vi går nå nøye gjennom status for tiltak, frister og kostnader i inneværende langtidsplan. Det er et omfattende materiale som vil kreve tid å vurdere. Vi skal ta oss den tiden. Min beskjed har vært at gjennomgangen skal skje uten prestisje i hva som tidligere er gjort, eller hva vi sa i opposisjon.

Utgangspunktet skal være nåsituasjonen og hva som i dag er de beste faglige vurderingene. Og jeg har gitt beskjed om at jeg vil at alle utfordrer seg selv, tenker kreativt og utenfor boksen, når løsningsforslag skal presenteres.

Min holdning er at der forutsetningene har endret seg, må vi vurdere tidslinjene og ytterste fall også omgjøring av beslutninger. Dette gjelder spesielt Luftforsvaret, som står midt i en krevende omstilling hvor det å fatte riktige beslutninger og gjennomføre riktige tiltak, i riktig rekkefølge og i riktig tempo er essensielt.

Jeg understreker at dette ikke må forstås som en invitasjon til omkamper om beslutninger det hele veien har vært enighet om - eller de beslutningene som ikke har samlet politisk enighet bak seg. Og, i den grad noen skulle være i tvil – beslutningen om anskaffelse av F-35 kampfly ligger fast. Det jeg derimot vil ha visshet om er at alt i strukturen rundt våre nye kampfly er slik de bør være.

Jeg vil se beslutningsgrunnlaget i sin helhet. Og jeg vil ha en status for virksomhet vi skal flytte, bygge opp eller avvikle. Jeg vil vite om sannsynligheten for avvik i kostnader og tidsfrister. Jeg vil vite hvordan omstillingen vil påvirke Luftforsvarets styrkeproduksjon og operative evne. Kort og godt - vet vi noe i dag som vi ikke visste da langtidsplanen ble vedtatt i Stortinget i juni 2012?   

Vi gjør dette vel vitende om at historien vil kunne dømme oss hardt når det gjelder vår evne til å beregne tid og kostnader ved å flytte eller legge ned avdelinger. Derfor har jeg bedt om å få de gode og realistiske anslagene. I tillegg vil jeg jeg unngå forhåndsgitte politiske svar eller konklusjoner.

Vi vil vite om det vi beslutter i dag vil stå seg i et langsiktig perspektiv og bidra til å sikre et forsvar med reell balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser: Et forsvar med høy operativ evne.

Jeg har også sagt at vi må utfordre oss selv på andre områder. For å kunne nå et slikt mål, må vi blant annet tenke nytt om hvordan vi i dag forvalter og drifter forsvarssektoren.

Et viktig poeng for meg er hvordan vi bedre kan lykkes med å integrere Forsvaret i samfunnet rundt oss. Jeg vil ha et forsvar som åpner seg mer mot samfunnet. Ikke bare fordi det er viktig som et demokratisk prinsipp. Men også fordi det åpner for samarbeid og gode fellesløsninger. På sikt mener jeg dette er en forutsetning for et sterkt forsvar.

Jeg tror det er effektiviseringsgevinster å hente innenfor flere områder. Utvidet bruk av offentlig-privat samarbeid er en vei vi ønsker å se nøye på.  En annen er å vurdere bortsetting av tjenester og funksjoner der leverandører i samfunnet gjør dette bedre og billigere. Vi må samtidig sørge for at Forsvarets særegne behov sikres.

Jeg mener det er et behov for å se nøyere på hvordan vi anskaffer moderne materiell. Dyre og langvarige utviklingsprosjekter må balanseres med «godt nok»-hyllevare der dette er tilstrekkelig.

Vi vil også bort fra en praksis med parallelle strukturer for Forsvaret, der beredskapsmessige hensyn ikke tilsier at det er nødvendig. Vi vil profesjonalisere nøkkelfunksjoner innenfor forvaltning i Forsvaret og effektivisere offentlige innkjøpsprosesser i alle sektorer, ikke bare vår.

Vi bør finne ut hvor Forsvaret sammen med andre samfunnsaktører kan finne gode, og kanskje rimeligere, fellesløsninger. Jeg tror at det vil gi et resultat som totalt sett er bedre for AS Norge.

Allianser og nye samarbeidsflater må også ledsage oss i arbeidet med kompetansereformen. Min grunntanke er den samme her; et åpnere Forsvar, og et Forsvar som i økende grad er integrert med resten av samfunnet.

Vi kan ikke lenger ta for gitt at framtidens medarbeidere vil ønske et livslangt karriereløp i vår sektor. For at Forsvaret skal framstå som en attraktiv arbeidsgiver for flere, trenger vi nye ideer og ny retning.

Det betyr mer integrerte kunnskaps- og kompetansemiljøer. Se til Cyberforsvaret på Jørstadmoen, Forsvarets Ingeniørhøgskole og Høgskolen på Gjøvik. Rundt Mjøsa og Innlandet finner sivile og militære teknologitunge miljøer sammen til felles beste.

Vi vil være ambisiøse. Vi vil se et forsvar som i større grad er en del samfunnets totale kunnskapsproduksjon - fra utdanning til et felles arbeidsmarked. Vi vil gjøre utveksling av kompetanse mellom sivil og militær sektor enklere og mer fleksibel. 

Forsvaret som arbeidsmarked må ha en åpen dør inn og ut. I dag er avgangen for stor for en del personellkategorier. Vi mister teknikere i Luftforsvaret og Sjøforsvaret. Hæren mister grenaderer og avdelingsbefal i ung alder. Det er langt fra en ideell situasjon. Derfor kreves både kortsiktige og mer varige tiltak.    

Vi trenger dyktige offiserer. Vi har behov for både generalister og spesialister med tung militær utdanning som skal fylle stillinger der militær kompetanse er påkrevet. Samtidig er det en rekke stillinger i støttestrukturen på ulike områder, hvor det er både ønskelig og mulig å rekruttere inn personer med sivil bakgrunn. Forsvaret består allerede i dag av mange sivile som løser viktige oppgaver.

Vi må vise både endringsevne og endringsvilje. Vi må akseptere at endring er normen, ikke unntaket i alle deler av samfunnet. Dette er en dynamikk vi må ta inn over oss for å forbli relevante i fremtiden.

Behovene i samfunnet endrer seg. Kunnskaps- og teknologitunge bedrifter utgjør en økende andel av norsk verdiskapning. Tilsvarende er Forsvarets behov i endring. Etterspørselen etter spiss- og dybdekompetanse vokser. Spesialisering er en tydelig trend. Er vi i dag i stand til å svare på et slikt behov?

Mitt korte og kanskje litt unyanserte svar er nei. Det litt lengre og presise svaret er at vi i dag ikke har et system som godt nok ivaretar spesialistenes behov. I dag mister vi altfor mange her fordi vi ikke kan framvise en karrierevei for denne gruppen. Og med det mister også Forsvaret viktig erfaring og kompetanse.

Regjeringen ønsker å innføre et spesialistkorps. Personell- og befalsordningene er under revisjon for å sørge for at et slikt spesialistkorps er tilpasset norske forhold og Forsvarets behov.

Samtidig skal vi åpne for økt grad av mangfold. Også her skal vi være i takt med samfunnet for øvrig. Vi har allerede gjort mye bra. Forsvaret fikk nettopp Mangfoldsprisen. Det er likevel ikke nok å etablere større mangfold. Vi må bli bedre på å bruke dette mangfoldet.

En del av kompetansereformen omfatter også innføring av allmenn verneplikt hvor plikter og rettigheter gjelder begge kjønn. Verneplikten skal være likestilt, hensiktsmessig og relevant, og vi jobber nå med å identifisere innføringsmodell.

Det er viktig for meg at framtidens vernepliktsordning baserer seg på vernepliktens grunnleggende prinsipper og framtidens behov, og ikke på historiske svar til en forgangen tid. Verneplikten skal være tilpasset Forsvarets og samfunnets reelle behov.

For meg står kompetansereformen som vår kanskje største utfordring framover. Og den mest krevende. Våre oppgaver, vår samlede evne til å sikre et godt forsvar for framtiden, står og faller på om vi lykkes med dette.

 

Et åpnere forsvar – en mer bærekraftig forsvarspolitikk

Mine damer og herrer, kjære alle sammen. 

Jeg har ikke gitt dere noen glansbilder i dag. Jeg har skrytt av alt det jeg mener er bra. Og la det være sagt – det er veldig mye. Og så har jeg pekt på noen viktige utfordringer framover.

Mitt budskap har vært følgende: Vi må ha en forsvarsstruktur som er tilstrekkelig til å løse våre sikkerhetspolitiske utfordringer på en langsiktig og økonomisk bærekraftig måte. Noen vil si det er enkelt, ja kanskje banalt. Like fullt er det dette jeg som forsvarsminister blir målt på: At Forsvaret kan levere når det trengs.

En som har vært på Stortinget en del år, kan ikke ha unngått å se en og annen forsvarspolitisk hestehandel. Men det Forsvaret trenger er rasjonelle valg som tjener Forsvaret. Det gir oss som politikere et ansvar. Det må vi leve opp til etter beste evne.

Utviklingen rundt oss tillater rett og slett ikke de nest-beste løsningene. Til det er utfordringene framover for markante og tydelige. Derfor er mitt fremste mål åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger.  

*slutt*

Kommandørkaptein Iren Isfeldt ønsket på vegne av Oslo Militære Samfund Ine Eriksen Søreide velkommen til å holde forsvarsministerens årlige nyttårsforedrag.
Kommandørkaptein Iren Isfeldt ønsket på vegne av Oslo Militære Samfund Ine Eriksen Søreide velkommen til å holde forsvarsministerens årlige nyttårsforedrag (foto: Lars Gjemble, FD).

Som tradisjon er holdes det et nyttårsforedrag av vår forsvarsminister i Oslo Militære Samfund ved Akershus Festning. Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. Stifterne var kaptein Jacob Gerhard Meydell, som også var den først formann, kaptein Jens Christian Blich og premierløytnant Thomas Edvard von Westen Sydow. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Lovens innhold er i ånd som i 1825. Samfundet har i dag ca.1700 medlemmer.