Tale ved Skammens stein

Minnemarkering, Ris kirke 7. mai

Tillit er skjørt, og hendelser tilbake i tid har ført til at mange fortsatt har liten tillit til det offentlige. Det sies gjerne at ”tillit bygges eller skapes i millimeter, men at den tapes i meter”, sa statsekretær Anders Bals i sin tale under minnemarkeringen ved Skammens stein ved Ris kirke 7. mai. Minnemarkeringen arrangeres for å minnes tidligere tiders overgrep mot romanifolket/taterne i Norge.

Kontrollér mot fremføring

En riktig god dag til dere alle sammen.
Mitt navn er Anders Bals – og jeg er statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
Dette departementet har nå ansvaret for å samordne politikken overfor nasjonale minoriteter. 

Først vil jeg få takke for invitasjonen til å tale ved minnemarkeringen her ved Skammens stein – en minnemarkering som arrangeres for å minnes tidligere tiders overgrep mot romanifolket/taterne i Norge.

Jeg har hilst på noen av dere tidligere.
De fleste av dere møter jeg for første gang i dag.
Jeg er veldig glad for å delta på denne markeringen.    

Oppgjør med tidligere tiders overgrep er viktig.

Som same husker jeg godt at Kong Harald i 1997 beklaget den urett som den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.
Et par år senere kom også Samefolkets fond på plass.
Det var tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik som annonserte nyheten i sin nyttårstale ved årsskiftet 1999/2000.

Det jeg husker best, er hvor mye beklagelsen betydde for den eldre generasjonen – også i min egen familie.
Det at staten faktisk kan innrømme feil, kan være av stor betydning, både for minoritetsgrupper – og for enkeltpersoner.
Når staten innrømmer feil, får vi fram at ugjerninger har blitt begått, og at ansvaret ikke ligger hos ofrene. 

For romanifolket eller taterne kom den offisielle unnskyldningen fra regjeringen i en tale i februar 1998, fra daværende kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad.

Myndighetene opprettet i 2004 også et eget fond for romanifolket eller taterne.
Fondet var ment som en kollektiv oppreisning for de overgrepene som romanifolket/taterne er blitt utsatt for.
Jeg vil benytte anledningen til å slå fast at formålet til Romanifolket/taternes kulturfond er uendret – selv om ordningen fra 2014 er endret til årlige bevilgninger på 5 millioner kroner. 

Formålet til kulturfondet er å støtte prosjekter som bidrar til å utvikle og synliggjøre romanifolket/taternes kultur og historie.
Håpet er at slike kulturtiltak kan rette opp noen av de virkningene fornorskningspolitikken har hatt.  

--

Som statssekretær representerer jeg staten og regjeringen.
Jeg vil gjerne få understreke at unnskyldningen fra norske myndigheter til romanifolket/taterne står fast. 
Jeg stiller meg bak tidligere unnskyldninger og beklagelser fra myndighetene.
Myndighetene har både vært med på å gjennomføre – og legitimere – overgrep. 

Bortplassering av barn, lobotomering, tvangssterilisering.

Vi snakker om forferdelige handlinger som har blitt utført for å tvinge gruppen til å tilpasse seg majoritetens kultur og levemåte.
Vi vet en del om det som har skjedd, og vi vil vite mer. 

Heldigvis har vi nå et utvalg som er i full gang med å få frem kunnskap om overgrepene som den norske staten – og andre – har begått overfor romanifolket/taterne.

I Sverige har den såkalte Vitboken nylig blitt lagt frem.
Boken er også relevant for oss.
Mange reisende/romanifolk/tatere har sterke bånd over grensen til Sverige. 

Vitboken tar for seg overgrep og krenkelser av rom og romanifolk/tatere gjennom hele 1900-tallet.
Boken har vakt stor oppmerksomhet i Sverige, og også i Norge.
Det er klart at Vitboken, bl.a. grunnet de sterke båndene til Sverige, blir viktig også for rom og romanifolk/tatere her i landet.
Jeg er selv i gang med å lese boken nå.    

Og her i Norge har vi altså Romani/taterutvalget, som ledes av Knut Vollebæk (som også er til stede i dag).
Utvalget skal undersøke norsk politikk overfor romanifolket/taterne – fra 1800-tallet og frem til i dag. 
De skal se på hvilke konsekvenser denne politikken har hatt for enkeltmennesker – og for taterne/romanifolket i Norge som gruppe. 

Funnene skal også vurderes i lys av tidligere – og dagens – norske lovgivning, og i lys av internasjonale menneskerettigheter.
Det som allerede er klart, er at det som har skjedd har preget forholdet mellom myndighetene og romanifolket/taterne. 

Tillit er skjørt, og hendelser tilbake i tid har ført til at mange fortsatt har liten tillit til det offentlige. Det sies gjerne at ”tillit bygges eller skapes i millimeter, men at den tapes i meter”.

Sett i lys av dette har jeg stor forståelse for at det kan være vanskelig å ha tillit til staten eller representanter for myndighetene. Og jeg har forståelse for at det kan ta lang tid å bygge opp tillit igjen etter store tap.

Men: Jeg håper at det arbeidet som utvalget gjør, kan bidra til videre tillitsbygging mellom romanifolket/ taterne og storsamfunnet. Ressursgruppen til utvalget – som består av medlemmer fra romanifolk/tatere selv – har en viktig plass i arbeidet.

--

Vi har også behov for å se fremover.

Jeg står for en politikk som gjør at alle skal kunne føle seg som en del av fellesskapet. Da er det viktig med kunnskap om romanifolket/taterne – ikke minst for alle oss ”andre”. Kunnskap bidrar til å skape forståelse og respekt for deres historie og opplevelser. Og for historiens betydning for dere i dag.

Før skolestart til høsten publiserer Utdanningsdirektoratet et nytt informasjonsmateriell om de 5 nasjonale minoritetene. Materiellet vil bli lagt på Utdanningsdirektoratets nettside, og alle skoler og barnehager i landet vil få en e-post om dette. Flere av dere har bidratt positivt i dette arbeidet, som vil gi oss mer kunnskap.   

--

Heldigvis er det mange gode eksempler på at romanifolket/taterne har en stolthet over egne tradisjoner.
På tross av vanskelige tider. 

Mange av dere viser stor innsats i formidling av deres egen kultur.
Midler fra Romanifolkets/taternes kulturfond har også gitt flere muligheter til å sette i gang tiltak – for å styrke deres egen kultur og deres eget språk. 

Glomdalsmuseets utstilling – Latjo Drom – gir skoleelever og andre et levende bilde av taternes historie og levemåte.
Museet – og spesielle arrangementer der – bidrar til mer kunnskap og bevissthet omkring taternes/romanifolkets situasjon – før og nå. 

Prosjektet Reisendekartet – ved Østfoldmuseene – er også med på å formidle viktig kunnskap om taternes historie og tilknytning til Norge og Sverige.

-

I dag møtes vi for å minnes dem som har lidt – under en mørk epoke i Norges historie.
17. mai 2014 – om 10 dager – er det 200 år siden Grunnloven ble vedtatt av riksforsamlingen på Eidsvoll.
Dette feirer vi på mange ulike måter.
Men det er viktig – og riktig – at vi i jubileumsåret også kan snakke om det vi ikke er stolte av i vår historie. 

Mitt ønske er at vi også kan samarbeide godt fremover – for en fortsatt levende og rik romani- og taterkultur.
I første omgang ser jeg frem til det videre programmet i dag, og til å lytte til deres berømte sang og musikk.   

Tusen takk for meg.