Anstendig arbeidsliv: Hvilken rolle kan norske aktører spille internasjonalt?

Innlegg på LOs konferanse «Framtidens arbeidsliv» 13. februar 2018.

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen, 

Aller først takk til LO, som arrangerer denne konferansen om hvordan vi kan fremme et anstendig arbeidsliv internasjonalt. 

LO og LOs forbund, har i alle år hatt et sterkt og levende engasjement for å bedre hverdagen for arbeidsfolk internasjonalt, men også for å bedre arbeidsforholdene for utenlandske arbeidere i Norge. Det blir lagt merke til hjemme, og ute.

*

Norsk arbeidsliv er et av de fredeligste i verden.

Her er det tradisjon for at partene finner sammen om å løse de store utfordringene i arbeidslivet. 

I Norge har vi også lang tradisjon for et konstruktivt tre-partssamabeid – uavhengig av hvem som sitter i regjering.

Det er ganske unikt globalt sett.

Disse erfaringene, tar vi aktivt med oss inn i ILO.

 

Neste år har Norge vært medlem av ILO i 100 år – altså helt siden starten.

Vi har påtatt oss mange lederverv på områder som har vært spesielt prioritert fra norsk side, og Norge er blitt et land man regner med i ILO.

Selv besøkte jeg ILOs arbeidskonferanse i fjor.

Norge tok initiativ til et eget side-arrangement sammen med LO og NHO, hvor også ILOs generaldirektør Guy Ryder medvirket.

Her delte vi – de tre partene i norsk arbeidsliv – våre erfaringer, og syn på hvorfor den sosiale dialogen fungerer så godt i Norge.

Budskapet var tydelig:

Å bygge tillit gjennom sosial dialog mellom partene i arbeidslivet er en prosess som det må jobbes med hele tiden.

Det kommer ikke av seg selv.

Salen var fullsatt.

Dette er langt ifra en selvfølge i andre land – særlig utenfor Europa:

Våre erfaringer er verdifulle for andre.

*

Men vi kan selvfølgelig alltid diskutere effektiviteten i ILO.

Dén blir aldri bedre enn hva deltakerne selv gjør den til.

Mange land, med ulike utgangspunkt, forutsetninger og interesser, bidrar til at effektiviteten ikke alltid er på topp.

Treparts-strukturen i ILO medfører lange og tunge beslutningsprosesser.

Men på den andre siden, er slike beslutninger godt forankret når de først er fattet.

Da står vi sammen!

Derfor er det også viktig at de norske partene i ILO står på for å fremme våre norske verdier.

Det har vi nå god anledning til, med NHO i styret.

*

Norge har engasjert seg sterkt i ILOs initiativ om framtidens arbeidsliv.

Sammen med mine nordiske kolleger, har vi finansiert et omfattende forskningsprosjekt under ledelse av FAFO, om hvordan arbeidslivet i Norden kan se ut i 2030.

At Norden spiller en så stor rolle i ILOs initiativ for fremtidens arbeidsliv, ble bekreftet da verdenskommisjonen ble opprettet fjor.  

Kristin [Skogen Lund] ble utpekt som én av de 28 medlemmene.

Dette gir god mulighet for norsk påvirkning.

*

Globale leverandørkjeder skaper arbeidsplasser og muligheter for økonomisk og sosial utvikling.

Men noen selskaper representerer store utfordringer når det gjelder arbeidstakeres rettigheter.

Vi forventer at næringslivet respekterer menneskerettighetene der de opererer – og mange gjør det.

Men ikke alle.

*

Vi gjør også mye for å fremme et anstendig arbeidsliv internasjonalt gjennom andre store organisasjoner.

Regjeringen fører en aktiv europapolitikk for å øke norsk innflytelse i EU.

EØS-avtalen innebærer felles kjøreregler i arbeidslivet på mange områder.

Vi skal ikke glemme at arbeidstakeres rettigheter også i en rekke tilfeller er blitt styrket i Norge som følge av regler som gjennomføres i EØS-avtalen.

Eksempler på dette er ansattes rettigheter når det gjelder arbeidstid, skriftlig arbeidsavtale, rettigheter ved virksomhetsoverdragelser, retten til informasjon, og ferie og arbeidsmiljø.

Men vi påvirker også EU.

Den norske regjeringen har nå tatt et initiativ overfor EU-kommisjonen for å styrke samarbeidet for å bekjempe arbeidslivskriminelle, som opererer på tvers av grensene.

*

Globaliseringens skjevfordeling har skapt utbredt misnøye og en fremvoksende tillitskrise mellom innbyggere og myndigheter i mange land.

Det er bekymringsfullt.

Men proteksjonisme er ikke veien å gå.

Uten handel ville mange land vært fattigere.

Vi bør heller være mer opptatt av hvilke utfordringer proteksjonismen forsøker å svare på.

For dét handler om utfordringer som er høyst reelle.

*

Vi må hele tiden spørre om vår innsats er riktig innrettet.

Har vi de riktige institusjonene, samarbeidsformene og finansieringsmekanismene?

Og vi må spørre hvordan vi kan få til et tettere samarbeid med næringslivet og privat sektor via de faglige organisasjonene.

Vår innstilling er at fremtiden ikke er gitt.

Vi står foran store utfordringer framover.

Vi ser at sosiale spørsmål får stadig større oppmerksomhet i toneangivende organisasjoner som ILO, EU og OECD.

Vi må alle være på de arenaene, og påvirke.

Tusen takk.

***