Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen.

God morgen.

For et ærefullt oppdrag å få åpne Den nasjonale barnevernskonferansen. Jeg er veldig glad for å være her.

Straks har jeg vært barne- og familieminister i ett år. Jeg har prøvd å treffe så mange av dere som mulig. Jeg har besøkt ulike barnevernstjenester og institusjoner, jeg har vært med på kveldsvakt i barnevernvakta, og ikke minst har jeg hatt mange møter med fagforeningene.

Men det er selvfølgelig altfor få anledninger som denne, hvor den harde kjernen er samlet, og hvor jeg kan snakke med så mange som jobber i min sektor.

Dessverre er det jo litt sånn når man jobber i barnevernet. Man blir oftere snakket om enn man blir snakket med.

Barnevernsansatte må tåle at arbeidsplassen – både lokalt og nasjonalt – er et konstant tema for debatt.

Dere må tåle at jobben blir møtt med mistillit, kritikk og regelrett kjeft. Og i økende grad er den gjenstand for mistenkeliggjøring og konspirasjonsteorier.

Og ofte er det bare ett svar vi kan gi når enkeltsaker blir ensidig gjengitt: «Dette kan jeg dessverre ikke uttale meg om.»

Dette på toppen av alt det andre som gjør barnevernet til en helt spesiell arbeidsplass.

Jeg har etter hvert møtt en del av dere personlig, på alle nivåer av organisasjonen, og hver eneste gang har jeg tenkt at fy søren, så glad jeg er for at det finnes mennesker med så mye tålmodighet, så mye kompetanse og så stor plass i hjertet.

La meg derfor starte konferansen med å si takk.

Takk for innsatsen. Takk for ekspertisen. Takk for tålmodigheten.

Og på vegne av de vi er her for i dag – alle de barna som trenger den:

Tusen takk for omsorgen.

**

Jeg har fått tilliten som barne- og familieminister. Den er jeg ekstremt opptatt av å forvalte godt.

Jeg vil bygge et barnevern som hjelper alle barn som trenger det.

Det betyr å ta tak i de utfordringene som dessverre har kommet frem gjennom ulike rapporter og utredninger de siste årene.

I tiden fremover kommer jeg til å prioritere å følge opp kvalitetsløftet, med spesielt fokus på ny innretning av institusjonstilbudet; jeg vil jobbe for at bistandsplikten blir ivaretatt; og jeg vil vurdere om det finnes organisatoriske endringer som gir bedre kostnadskontroll og et bedre tilbud til våre mest sårbare.

**

Apropos de mest sårbare.

Øverst på plakaten i dag står et spørsmål: Hvordan hjelpe de minste barna?

En veldig tydelig problemstilling. Dessverre betyr ikke det alltid at det finnes et tydelig svar. Men jeg er glad for at det settes på dagsorden.

De minste barna har ikke en egen stemme. De kan ikke alltid forklare hva de trenger, eller si ifra når noe ikke er som det skal.

De er mest utsatt.

På en måte er det også hos dem det står mest på spill. En god oppvekst varer livet ut – men det gjør dessverre også en dårlig en.

Problemer tidlig i livet kan ofte løses, men hvis de ikke blir tatt tak i, kan de vokse og bli store og være med gjennom hele livet.

Men dette vet dere selvfølgelig. I barnevernsbarometeret har dere rapportert en økning i bekymring for de minste barna.

Så hvordan hjelper vi de aller minste? Hvordan møter vi den bekymringa vi ser i barnevernsbarometet?

Med barnevernsreformen ble det i 2022 innført et krav om at kommunene skal fremme gode oppvekstvilkår gjennom tiltak som forebygger omsorgssvikt eller atferdsproblemer. En del av kravet var at kommunene skulle samle det forebyggende arbeidet og lage en plan.

I andre delrapport av evalueringen av barnevernsreformen, som kom tidlig i fjor, så vi at bare halvparten av kommunene hadde en slik plan på plass.

Det er altfor lavt.

Samtidig må vi anerkjenne at det er tar tid å bygge strukturer som fungerer. Ved tredje delrapport, som kom rett før jul, oppgir hele 80 prosent av oppvekstlederne som har svart, at de har en forebyggende plan i sin kommune.

På kort tid har det altså skjedd mye. Det er veldig bra.

Flere av kommunene rapporterer samtidig at de er usikre på hva lovkravet fra 2022 faktisk inneholder, og de har bedt om veiledning om hvordan de kan gjøre forebyggingsarbeidet best mulig.

Da må vi selvfølgelig gi dem det. De 13 direktoratene som omfattes av KUBU-samarbeidet – departementenes kjernegruppe for utsatte barn og unge - har fått i oppdrag å utvikle bedre faglig støtte til kommunene.

Arbeidet ledes av Bufdir, og den såkalte oppvekstpakken skal bidra til mer kunnskap, bedre planarbeid og tydeligere ansvar på oppvekstområdet.

**

Det er ute i kommunene – i den enkelte tjeneste – det viktige arbeidet skjer.

Derfor er jeg glad for at det i dag kommer representanter fra flere kommuner som skal fortelle om det de har fått til med tidlig innsats og forebygging.

Gode eksempler til etterfølgelse, som har til felles at ingen av dem er spesielt rike kommuner.

De som har laget programmet, har helt bevisst invitert kommuner som er flinke på forebygging, på tross av, og ikke på grunn av lommeboka.

Lytt til dem. Bli inspirert.

**

Og det gjøres mye godt på forebyggingsfronten.

Mange av dere kjenner Sammen på vei, tidligere kjent som Familie for første gang.

Dette er et program for førstegangsfødende med utfordringer, der de får målrettet og intensiv oppfølging helt fra tidlig i svangerskapet og frem til barnet fyller to år.

Dette er forebygging i praksis.

Det handler om å styrke foreldrene, om å støtte mors helse, om å fremme barnets utvikling – om å gi familier bedre forutsetninger for et trygt familieliv fra start.

Forebygging må angripes på mange fronter samtidig. Treffsikre tiltak krever godt samarbeid mellom sektorene.

Dette må vi få til i alle ledd – fra departementene på toppen, til saksbehandlere i de ulike tjenestene, som må samarbeide ute i kommunene for å sikre et godt tilbud til en familie.

I 2025 sto fem departementer sammen om en stortingsmelding: «Tro på framtida – uansett bakgrunn». Den foreslo en rekke tiltak, blant annet samling av tilskuddsordninger og familiekoordinator ved NAV-kontorene.

I Norge skal det ikke være bakgrunn eller bosted som avgjør hvilke muligheter du får.

Det står klart og tydelig i Regjeringens plan for Norge. Der er trygghet for barn og unge et av fem hovedområder.

Vi kommer fra en periode der vi styrket det universelle velferdstilbudet gjennom å prioritere gratis eller rimeligere velferdstjenester som omfatter alle barn. 

Vi har blant annet gjennomført en betydelig økning i barnetrygden, redusert maksprisen for barnehage og innført gratis kjernetid i SFO.

Dette har hatt stor betydning for mange barnefamiliers økonomi, og har bidratt til at flere barn kan delta i fellesskapet.

Poenget er: Dette har høy prioritet for oss, og det kommer til å ha høy prioritet i årene som kommer.

**

Kjære alle sammen.

Barnevernet er ikke én enkelt tjeneste. Det er et stort fellesskap av folk som jobber på tvers av fag, sektorer og nivåer.

Denne konferansen er en påminner om hvilket lag som finnes rundt barnet, og hvor mye dette laget kan få til når det drar i samme retning.

Og vi kan alltid gjøre mer. Spesielt for de minste barna. 

Hele tiden må vi spørre oss selv: Ser vi dem tidlig nok? Treffer vi godt nok? Og samarbeider vi tett nok rundt familiene som trenger det mest?

Mitt mål det er å jobbe for et barnevern som hjelper alle barn som trenger det. Da er den jobben hver og en av dere gjør, utrolig viktig.

Jeg håper dere bruker konferansen godt.

Jeg håper dere blir inspirert, har gode diskusjoner og lærer av hverandre.

Takk igjen for den utrolige jobben dere gjør.

Og for at dere gjør den sammen.