Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen.

Kjære Fosterhjemsforeningen.

Takk for invitasjonen. Takk for at jeg får snakke til dere.

Selv om jeg må innrømme at jeg er litt lei av min egen stemme. Nå har jeg drevet valgkamp på en haug av ulike steder, og snakket om en haug av store og små temaer, gjerne i åtte grader og regn.

Dette har vært min første valgkamp i ny jobb. Som barne- og familieminister, med øverste ansvar for blant annet barnevern.

Og dette vet dere bedre enn noen: Når du begynner å jobbe med barnevern settes ting i perspektiv. Du får saker på pulten din som føles akutte. Som er akutte. Og ingenting føles viktigere.

Derfor er jeg glad for at valgkampen er over.

Og for at jeg får være her, med dere, på denne viktige møteplassen, hvor hvert minutt med taletid dyrebart.

Jeg skal bruke mine på å snakke om hva regjeringen har gjort dette året, hva vi fortsatt må gjøre – og hvordan vi skal få det til. For det er ingen tvil om at utfordringene er store, men det er også viljen til å løse dem.

**

Ni av ti barn som ikke kan bo hjemme, bor i et fosterhjem.

Denne statistikken kjenner dere godt. Men jeg synes likevel vi skal dvele litt ved det tallet.

Ni av ti.

Det er ikke gitt at det er sånn. I flere av våre naboland er andelen barn på institusjon langt høyere, og antall fosterhjem langt færre.

I Fosterhjemsmeldingen fra i fjor blir fosterhjemmene kalt «en bærebjelke i norsk barnevern». Fosterhjemsundersøkelsen kaller dem «selve grunnmuren». Jeg stiller meg helhjertet bak begge beskrivelsene. Og jeg liker at begge to er metaforer for å bygge hus.

For når jeg tenker på fosterhjem får jeg ofte opp det helt konkrete bildet: Et hus. Med en døråpning. Og i døråpningen står det noen folk. Og de har forventning i blikket sitt.

Hva kommer? Hvem kommer?

Så skal jeg passe meg for å skjønnmale dette bildet. Jeg vet at fosterhjemsoppdraget har sine skyggesider. Jeg vet at feltet har store utfordringer. Det er de vi er her for å snakke om.

Men når faktum likevel er at ni av ti barn som må flytte får dette tilbudet – denne døra som åpnes for dem – da synes jeg vi skal være stolte av det.

For det har ikke blitt sånn på slump. Det er politisk villet. Vi som samfunn har bestemt at dette er måten vi helst vil ta vare på våre sårbare barn. Og så har tusenvis på tusenvis av fosterforeldre sagt ja til å gi disse barna et hjem.

Jeg kan ikke få sagt mange nok ganger hvor mye beundring jeg har for disse menneskene. Vanlige folk. Med vanlige utdannelser og vanlige jobber. Men med uvanlig stor omsorgsevne, og et uvanlig stort mot.

Snakk om grunnmur.

**

Så hva gjør vi når denne ordningen er under press? Hva gjør vi når køen med barn som venter på fosterhjem går opp? Hva gjør vi når vi sliter med å rekruttere nye fosterhjem, og når fosterforeldrene selv ikke klarer å stå i oppdraget?

Utviklingen vi har sett de siste årene tar jeg på stort alvor.

Vi ga barne- ungdoms- og familiedirektoratet i oppdrag å se nærmere på årsakene, og det handler om flere faktorer: kommuner som sliter med å gi gode rammer, barn med større behov, og fosterforeldre som opplever mer usikkerhet.

Dyrtid, krevende kommuneøkonomi og EMD-dommer har bidratt til usikkerhet. Samfunnsendringer som økt yrkesdeltakelse og flere aleneboende spiller også inn.

Altså har vi en jobb å gjøre. Det har høy prioritet for både meg og regjeringen å gjøre noe med dette.

I januar ble fosterhjemsmeldinga behandlet i Stortinget. Den varslet en rekke tiltak som skal gi mer stabilitet i fosterhjemsomsorgen.

I kvalitetsløftet for barnevernet fulgte vi opp meldinga med konkrete lovforslag. Det er et stort og viktig arbeid for fosterhjemsfeltet.

Jeg er stolt av fosterhjemsmeldingen og kvalitetsløftet. Ikke bare fordi jeg jeg tror på tiltakene, men fordi de bygger på innspill fra folk som blant annet sitter i dette rommet.

Leser du for eksempel fosterhjemsmeldingen, vil du se at den er full av henvisninger til foreningens årlige Fosterhjemsundersøkelse. En viktig kilde til innsikt.

Undersøkelsen er kritisk til oss – som den skal være. Og full av frustrasjoner – som jeg er glad for at blir løftet frem, når de finnes.

Jobben min er tross alt egentlig ganske enkel: Jeg skal hjelpe fosterhjemmene med å hjelpe andre. Når de har frustrasjoner, er de mine å prøve å løse.

Derfor tenkte jeg, at når jeg nå skal snakke om hvordan regjeringen jobber, så kan det være nyttig å knagge det på nettopp det: frustrasjoner. Ting som lugger og som dere har bedt oss om å fikse.

Jeg skal trekke frem tre av dem.

**

Den første er penger.

Flere fosterhjem har opplevd at det som er et veldig viktig oppdrag for samfunnet, ender opp med å bli noe de taper på økonomisk. For eksempel ved at de har mistet pensjon mens de har vært frikjøpt fra jobb.

Det er nok av ting som kan holde deg våken om natten når du er fosterforelder. Økonomi burde ikke være en av dem.

Derfor har regjeringen bevilget mer penger – 132 millioner kroner årlig for å være nøyaktig – som skal gå til å sikre en mer forutsigbar økonomi for fosterhjemmene.

Helt konkret betyr det å lovfeste at fosterforeldre som nettopp taper pensjon i den perioden de er frikjøpt, skal bli kompensert for tapet sitt. I tillegg vil vi lovfeste at kommunen skal ha plikt til å yte godgjøring til fosterforeldre.

Skulle bare mangle.

En annen frustrasjon for fosterhjem er at de har begrensa beslutningsmyndighet i hverdagen, og ofte mangler tilgang til digitale tjenester.

Det er en problemstilling som går helt i kjernen av det jeg er opptatt av: Barn i fosterhjem skal ha de samme mulighetene som andre barn.

For hva vil det egentlig si å være forelder? Klart det handler om store, prinsipielle ting. Men stort sett handler det om små, praktiske gjøremål. Året har tross alt flest hverdager.

Barna skal ha legetime. Det må fylles ut et skjema til skolen. De skal meldes på håndballcup. Listen over ting som må ordnes er uendelig. Det meste går heldigvis fort, spesielt i våre dager når alt går via en app.

Bortsett fra hvis du er fosterforelder.

For la oss si at du står der, for eksempel på håndballcup, og alt du vil er å gi barnet ditt gleden av å gå til kiosken alene for å kjøpe seg en vaffel. Men siden du har feil bankID, får du ikke lov til å sette opp vipps-kontoen deres.

En liten filleting, men som skaper avstand til de andre barna. Og summen av alle tingene blir en byrde.

I kvalitetsløftet sikrer vi at fosterforeldre får bedre rettigheter og økt beslutningsmyndighet i hverdagen. Det vil gjøre det enklere for dem å følge opp barna på lik linje med andre foreldre – enten det er på skolen, barnehagen, hos legen eller i fritidsaktiviteter.

Og siden tilgang til digitale tjenester er helt sentralt i dette, har regjeringen satt i gang et omfattende arbeid for å få på plass nye tekniske løsninger.

Dette er pågående arbeid som involverer Bufdir, Helsedirektoratet, Skatteetaten og KS. Det kommer til å kreve både den riktige jussen og de riktige løsningene. Det er ikke på plass i morgen, men jeg lover at vi jobber på spreng for å komme i mål.

Den tredje og siste frustrasjonen handler om fosterhjemmenes samarbeid med det offentlige.

Det er trist å lese om fosterforeldre som sier at de ikke får den støtten de trenger fra kommunen. Som føler seg alene i oppdraget sitt.

Sånn skal det ikke være.

Da barnevernsreformen tredde i kraft i 2022, fikk kommunene overført et stort ansvar til seg, både faglig og økonomisk. Siden den gang har verden blitt snudd på hodet, og mange kommuner opplever nå et voldsomt press på økonomien sin. Det er krever mye å bære det ansvaret de har fått.

Likevel er det helt avgjørende at fosterhjem aldri blir en salderingspost innad i kommuneøkonomien.

Vi ser at mange av barna som trenger fosterhjem, har en sammensatt problembelastning som tilsier at det bør settes inn stabiliserende og forsterkende tiltak rundt fosterhjemmet. Det kan være krevende for mange kommuner å få til dette på egenhånd.

Når kommunene trenger backing, skal vi gi dem det. Noen av de mest sentrale tiltakene i fosterhjemsmeldingen handler om akkurat dette.

Vi skal gjøre noe helt nytt, nemlig å etablere team av fagfolk som kan som kan reise ut i kommunene, være hands on, komme med konkrete anbefalinger og bidra direkte inn til fosterhjemmet der det er behov.

Det er bevilget 50 millioner kroner årlig til disse tiltakene, og det gjøres et stort utviklingsarbeid i Bufetat, sånn at de kan utøve en tydeligere og sterkere støtterolle opp mot det kommunale barnevernet.

De nye innsatsene innebærer på mange måter en ny måte å tenke samarbeid mellom Bufetat og kommunene i fosterhjemsarbeidet. Vi skal bort fra en ren bestiller-leverandør-modell og over til en mer dynamisk samhandlingsmodell.

Bufetat skal styrke sin rolle som en trygg og kompetent støttespiller – en partner som står skulder ved skulder med kommunene, i alle deler av fosterhjemsforløpet.

Det handler om å finne de riktige stabiliserende tiltakene som kan forhindre brudd, og å understøtte og spille på lag med de ressursene som allerede finnes i kommunen.

Nyttår blir en milepæl, da skal det nye tilbudet være tilgjengelig for kommunene i alle regioner.

Vi skal også øke bruken av familieråd, så det blir enklere for kommunene å rekruttere fosterhjem i familie og nære nettverk. Og vi skal ta i bruk nye verktøy som gjør at vi snakker godt med familier som kan tenke seg å bli fosterhjem, og at vi ikke mister mange på veien fordi vi blir for stivbeinte og byråkratiske.

Disse tiltakene er bare noen av mange vi gjør. Felles for dem alle er at jeg tror på dem, og at de har samme krystallklare mål:

Det skal bli enklere å rekruttere fosterhjem.

Det skal bli enklere å være fosterhjem.

Og det skal bli enklere å bli værende i fosterhjemsoppdraget over tid.

Køen må ned. Trenden må snus.

Jeg er helt overbevist om at vi kan få til.

**

Likevel har jeg ingen illusjoner om at jobben er gjort.

Det er et spørsmål som går igjen på programmet i dag. Hva nå? Det er et veldig bra spørsmål å stille. Særlig til politikere. Politikere må aldri få lov til å lene seg tilbake og tro at jobben er gjort.

Så hva nå?

For det første trenger tiltakene tid til å virke. Jeg mener vi har tatt solide skritt i riktig retning.

Men så kan det være vi må gå enda lenger fremover for å gjøre det enda bedre. Det kan hende vi trenger nye lovendringer, nye budsjettgrep og nye utviklingsprosjekter. Det er jeg helt åpen for.

Slike nye grep vil imidlertid ta litt tid å få på plass. Derfor må vi også hele tiden vurdere om det er tiltak vi kan gjøre på kort sikt.

Vi må ha blikket festet både her og nå og langt der fremme. Det er det situasjonen krever av oss.

Før sommeren arrangerte Fosterhjemsforeningen en dugnadsfrokost. Der var hensikten å «løfte frem kunnskap og løsninger – se fremover, ikke bakover, og ikke peke finger.»

Det forteller alt du trenger å vite om fosterhjemsfeltet.

I dette rommet ser jeg representanter fra en haug av ulike interesser – stat, kommune, private og frivillige – men det som går igjen er et genuint ønske om å dra i samme retning.

Jeg tror det handler om at vi alle er enige om hvem vi jobber for. Sårbare barn som ikke har et minutt å miste.

Så la oss bruke denne konferansen godt.

La oss være rastløse.

La oss stille vanskelige spørsmål til hverandre.

Hva nå? Hvordan da? Hva mer?

La oss finne svar på spørsmålene sammen.

Og la oss se fremover, ikke bakover.

Takk for meg og god arbeidslyst.