Dere spør om det er oss og dem – eller vi.

Jeg forstår at dere stiller spørsmålet.

Vi lever i en verden og en tid preget av kriger, konflikter og konspirasjonsteorier.

En tid der det brukes ord som ikke bygger broer – men bygger murer.

En tid der mennesker søker trygghet ved å samle seg i grupper.

Grupper som består av oss og dem.

Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om hva svaret på spørsmålet er:

Det er ikke oss og dem.

Det er VI.

Det er VI som sammen klorer oss fast i dette langstrakte – og til tider mørklagte – landet med Nordpolen som nabo. 

Det er VI som sammen skaper verdiene, bygger velferden og holder hjulene i gang i samfunnet vårt.

Det er VI som sammen utgjør det mangfoldige norske fellesskapet som er så rikt på menneskelige ressurser.

For å bevare dette samfunnet og dette fellesskapet må vi bekjempe fordommer og fremmedfrykt.

Vi må gi mennesker like muligheter og forhindre at vi splittes i grupper på grunn av konflikter, krig og konspirasjonsteorier som preger landet vårt og hverdagen vår.

Vi kan ikke – og vi skal ikke – tåle at jenta med hijab på hodet eller gutten med davidsstjerne rundt halsen blir stilt ansvarlig for grusomheter andre har begått helt andre steder i verden.

Vi kan ikke – og vi skal ikke – tåle at han som er født og oppvokst her i landet ikke får jobben han har søkt på fordi han har et navn som ikke lyder norsk.

Vi kan ikke – og vi skal ikke – tåle at hun som jobber på sykehuset opplever at pasienter snur seg bort og sier at de ikke vil ha hjelp av henne når de ser hvilken farge hun har på huden.

Regjeringen har tatt – og tar – en rekke grep for å bekjempe og forebygge fordommer og fremmedfrykt.

For å bekjempe og forebygge diskriminering og rasisme.

Vi har lagt fram en handlingsplan mot muslimhat som inneholder en rekke tiltak.

Vi har lagt fram en handlingsplan mot antisemittisme som inneholder en rekke tiltak.

Vi har tatt en rekke grep for å bekjempe og forebygge diskriminering og rasisme på skolene våre og i arbeidslivet vårt.

Men det er ikke nok at myndighetene tar grep.

Vi trenger de frivillige organisasjonene som arbeider på integreringsfeltet – vi trenger dere i MIRA ressurssenter.

Dere bidrar gjennom en rekke aktiviteter lokalt og nasjonalt til å skape mangfoldige arenaer.

Arenaer der mennesker kommer sammen for å bidra til fellesskapet.

For å lære av hverandre og om hverandre på tvers av grupper og tilhørighet.

Disse små og store møteplassene spiller en avgjørende rolle i vår felles innsats for å opprettholde og styrke den høye tilliten vi har mellom mennesker og myndigheter i samfunnet vårt. 

Så tusen takk for jobben dere gjør!

*****

Jeg er jo arbeids- og inkluderingsminister.

Jeg mener at arbeid er svært viktig for at vi skal lykkes med inkludering og integrering.

Målet i regjeringens integreringspolitikk er at flere innvandrere skal ta del i arbeidslivet og de små og store fellesskapene som binder oss sammen.

Mange innvandrere gjør det.

Uten dem hadde samfunnet vårt stoppet opp.

Sykehus og sykehjem hadde ikke kunnet gi behandling og omsorg.

Apotekene og butikkene hadde måttet stenge dørene.

Trikkene og bussene hadde stått stille.

Men for mange innvandrere står utenfor arbeidslivet.

For mange innvandrerfamilier lever i fattigdom.

Det skaper økonomiske og sosiale forskjeller.

Det fører til at arbeidslivet går glipp av store ressurser.

Det bygger opp under forestillinger om dem og oss.

Derfor må vi få flere innvandrere inn i arbeidslivet.

Slik at de får økonomisk trygghet.

Slik at de får bruke kreftene sine til beste for seg selv og felleskapet.

Slik at barna deres får samme muligheter som andre barn.

Vi tar mange grep for å få til dette.  

Jeg skal bare nevne ett av dem her: Jobbsjansen.

Jobbsjansen er en ordning som hjelper hjemmeværende innvandrerkvinner inn i arbeid eller utdanning.

Den har vist seg å fungere svært godt.

Åtte av ti kvinner har kommet inn i jobb eller utdanning etter å ha deltatt i ordningen.

I neste års statsbudsjett styrker vi derfor Jobbsjansen med 23 millioner kroner. Totalt bevilger vi 210 millioner kroner til ordningen.

Jeg skal ikke si et stygt ord om menn.

Men vi vet dette:

Hvis vi løfter kvinner opp og fram,

løfter vi barna deres opp og fram,

løfter vi hele familier opp og fram,

løfter vi hele samfunnet opp og fram.

Norge ble et rikt land på 1970-tallet.

Mange tror det skjedde fordi vi fant olje i Nordsjøen.

Men det var egentlig noe annet som gjorde landet vårt rikt:

At kvinnene fant veien inn i arbeidslivet.

Det førte til at kvinnene ble økonomisk selvstendige.

Det førte til mer likestilling.

Det gjorde oss rikere.

Får vi flere innvandrerkvinner inn i arbeid – vil det gjøre dem mer økonomisk selvstendige og mer likestilte.

Arbeidsplassene våre vil få krefter de trenger.

Landet vårt vil bli rikere.

Jeg er glad for at dere i MIRA-senteret jobber for at disse kvinnene skal synes i arbeidslivet, i samfunnsdebatten og på fritida.

Det - kjære venner - det jobber jeg for også!

*****

Veien inn i arbeid er veien inn i mange former for felleskap.

Arbeidsplassen er en sosial møteplass der ulike mennesker med ulik bakgrunn jobber sammen, spiser lunsj sammen og litt etter litt finner ut at likhetene er større enn ulikhetene.

Med jobb og fast inntekt har du råd til litt større bolig slik at ungene kan invitere venner i klassen på besøk.

Med jobb og fast inntekt har du råd til å betale medlemskap i fotballklubben for guttungen og kontingent i korpset for jentungen.

Å bygge fellesskap krever at vi alle tar del i de små og store fellesskapene som binder oss sammen som samfunn.

At vi tar plass i barnas klasserom når det er foreldremøter på skolen.

At vi stiller på dugnaden i nabolaget og deltar på loppemarkedet til inntekt for korpset.

Det kan være krevende å ta del i disse fellesskapene når du kommer fra et annet land og strever med å forstå språket og forstå hva som forventes av deg.

Så de som deltar i disse fellesskapene - må invitere dem som står utenfor innenfor!

Her er også de frivillige organisasjonene viktige medhjelpere.

Dere i MIRA-senteret har samlinger for enslige mødre om temaer som helse, skole, norske lover og regler, forventninger og rettigheter.

Så tusen takk for den viktige jobben dere gjør - her også!

*****

Norge er et mangfoldig samfunn.

Det gjør landet vårt rikere.

Rikere på arbeidskraft.

Rikere på kultur.

Rikere på tro og meninger.

Vi må forvalte denne rikdommen klokt.

Etter valget i høst vakte en liten video fra Stortinget stor oppmerksomhet.

Den viste hvordan partilederne – som hadde diskutert og debattert gjennom hele valgkampen – klemte hverandre, gratulerte hverandre og klappet hverandre på skuldrene.

Denne lille videoen ble spredt av veldig mange mennesker som likte det de så. Som skrev at det er akkurat dette vi trenger i en verden preget av krig og harde ord.

Det er helt sant!

Vi må dyrke likhetene og respektere ulikhetene for å bevare fellesskapet vi deler.

For – kjære venner – vi deler jo mye mer enn det som skiller oss.

En million av innbyggerne i Norge har røtter i andre land.

Men de har også slått rot her.

De klorer seg fast i dette langstrakte – og til tider mørklagte – landet med Nordpolen som nabo.

De er med på å skape verdiene, bygge velferden og holde hjulene i gang i det norske samfunnet.

De er en del av det mangfoldige norske fellesskapet som er så rikt på menneskelige ressurser.

Så la det ikke være tvil:

DE er en del av det store norske VI.