Ordfører, preses, kjære alle sammen.

Det er en stor glede å være her på Akademiets årsmøte for å feire vitenskapen.

La meg begynne med å gratulere alle nye medlemmer, og gi en særlig stor gratulasjon til årets prisvinnere.

Jeg blir så glad av feiringer som dette. For i dag feirer vi ny kunnskap som tar oss videre som samfunn, vi feirer avgjørende bidrag til løsninger på store oppgaver vi må løse nå. Og vi feirer den vitenskapelige metode so kan ta oss hele tiden videre.

For la oss bare dvele litt ved hva dagens prisvinnere blir hedret for:

  • Kristine B. Walhovd og Anders M. Fjells forskning på hjernen gjennom livsløpet – tverrfaglig, innovativ og banebrytende.
  • Siddharth Sareens forskning på sosial og miljømessig rettferdighet i energiomstillingen – livsviktig, håpefullt og i tett dialog med verden rundt oss.
  • Michael Christian Kampffmeyers forskning på maskinlæring og kunstig intelligens – cutting edge, originalitet og på høyt internasjonalt nivå – innen et felt der utviklingen går i et ekstremt tempo.

Det er lett å forstå at alle disse tre – og institusjonene, kollegene og det vitenskapelige systemer rundt dem – redder verden steg for steg

Alle prisvinnerne er levende og fremragende eksempler på hvor livsviktig forskningen er

De er livsviktige for de konkrete løsningene de bringer frem, for å forstå hjernen, for å lykkes bedre med helt nødvendig energiomstilling, for å ta i bruk ny teknologi til det beste for samfunnet

Men også livsviktige fordi de er vitenskap. Fordi de bruker, formidler og befester verden av den vitenskapelige metode.

Den er både er garantisten for å frembringe interessant, viktig og banebrytende kunnskap – og vår fremste beskyttelse mot falske nyheter og autoritære krefter – når vi klarer å samle oss om både verdien av denne kunnskapen – og prinsippene som bærer dem frem.

Vitenskapen handler om å ikke gi seg. Om å alltid strebe etter å forstå mer og bli bedre. Ikke om å være fremme – tvert imot – om alltid å ville mer.

Og derfor er det også gjennom konkurranse at vi bringer frem den beste forskningen. Noen ganger konkurransen om pengene, om oppmerksomheten, om stillingen, om plassen i tidsskriftet.

Alle dere som er her, alle som hedres i kveld, har hevdet dere i konkurransen. Om forskningsmidler, faste stillinger og store prosjekter. Dere har gjort det i team, og i tett samarbeid. Dere kunne ikke gjort det uten et solid støtteapparat, støttede veiledere og dyktige stipendiater.

Men det ligger i forskningens natur at det må være konkurranse – om ressurser og om å vinne frem med sine ideer. Slik må det være, og slik skal det være.

For vi er helt avhengige av den fremragende og frie forskningen – og jeg tror at gjennom det siste åre har også nødvendigheten av å verne om den blitt enda tydeligere for oss.

I en verden som blir stadig mer usikker, der autoritære krefter er på frammarsj og nesten utryddede sykdommer kommer tilbake fordi noen selger ideen – og tjener stort på den – om at vitenskapen ikke er til å stole på.

I et Norge som står i den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig Dette tilsier at Norge må samarbeide enda mer med likesinnede land, og jeg følger tett opp og jobber for å videreutvikle samarbeidet med alle våre viktige prioriterte samarbeidsland. I en tid der teknologien gir fantastiske muligheter, men også gir helt nye trusler. På den ene siden kan kunstig intelligens gi fantastiske vitenskapelige gjennombrudd, på den andre siden kan den styre autonome dronesvermer, som dreper uten menneskelig involvering.

Hans Petter Graver hadde et tankevekkende innlegg i Aftenposten i forrige uke, om utkastet til en ny veileder for personellsikkerhet i universitets- og høyskolesektoren. Han advarte om at vi ikke må, på grunn av sikkerhet og totalforsvar, erstatte verdier som åpenhet, tillit, mangfold og demokrati med hemmelighold, kontroll, konformitet og lydighet. Det er en viktig påminnelse.

Vi må legge større vekt på sikkerhet. Vi må verne det som er sensitivt. Vi må tilpasse oss en ny verdenssituasjon.

Men det ligger i kunnskapens natur å være åpen, å dele, å samarbeide. Det er nettopp for at det skal være mulig å være så åpen som mulig at vi nå også må være så skjermende som nødvendig.

Vårt frie samfunn har en urokkelig forpliktelse til grunnleggende akademiske og demokratiske verdier. Slik også nasjonal sikkerhetsstrategi slår fast. Akademisk frihet henger sammen med demokrati.

Denne balansen skal vi finne. Og vi skal gjøre det i tett dialog med universitetene våre, For å få til det, er vi helt avhengig av deres innspill, både i avisspaltene og i høringssvar og ikke minst gjennom de møtearenaene dere i Det Norske Videnskaps-Akademi skaper

Ordfører, preses, kjære alle sammen.

Håpløshet er de autoritære kreftenes drømmetilstand. Ingenting gir bedre grobunn for deres ideer. Åpenhet, etterprøvbarhet og etterrettelighet er det sterkeste bolverket vi har. Det er vitenskapens grunnlov som tar oss videre, og som gjør oss motstandsdyktige.

Derfor er det så viktig at vi løfter den frem. Og derfor er det så viktig at vi har institusjoner som Akademiet som fremmer den fremragende forskningen.

Takk til dere, til dagens prisvinnere og til alle som er her i dag

Tusen takk for meg!