Forsvarsministerens tale til åpningen av D/S Hestmanden

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt denne talen ved åpningen av Hestmanden 26. juni 2017. DS «Hestmanden» er et norsk dampdrevet lasteskip med passasjerkapasitet, nå museumsskip og krigsminnesmerke over krigsseilerne.

Kjære krigsseilere, enker, familier, ildsjeler.

Kjære alle sammen.

En dag i 1982 fikk den trønderske visesangeren Hans Rotmo øye på ei gammel skute.

Den lå til kai ved utløpet av Nidelva i Trondheim, i et gammelt industriområde der han som Ola Uteligger, med fire fine lænestola, senere skulle komme til å sitte og se over på Royal Garden på motsatt side.

 

Det var en ensom, gammel skute.

Nedslitt og sterkt preget av forfall.

Rotmo ble nysgjerrig.

Hva har hun vært med på? 

Hvilke historier kan hun fortelle?

 

Skuta het D/S Hestmanden.

Og hun hadde vært med på mye mer enn det han eller noen andre kunne ha drømt om.

 

Gå som hestmann, sang Rotmo i visa han skrev den gangen.

Gå som hestmann, over alle fjorda

Som en nerve i livet, som en stråle fra sola

 

I dag ligger Hestmanden her.

Restaurert og stolt.

Som en nerve i livet, som en stråle fra sola.

Nettopp for å fortelle oss sine historier.

Historier om frykt, savn og tragedie.

Om slit, sorg og krigens grusomheter.

Men også om medmenneskelighet, glede og samhold.

Om Norge som sjøfartsnasjon og handelsflåtens uvurderlige rolle i to verdenskriger.

 

Det ble sagt at de norske sjøfolkene under andre verdenskrig var mer verdt enn én million soldater.

De fraktet store deler av drivstoffet til de allierte styrkene.

De seilte med forsyninger og materiell til alle verdenshjørner, og deltok i en rekke operasjoner, også de som i ettertid står igjen som avgjørende for alliert seier.

Som invasjonen av Nord-Afrika, landgangene på Sicilia og i Italia og ikke minst invasjonen av Normandie på D-dagen i juni 1944.

Så viktig var de norske sjøfolkene, at den britiske admiral Dickens uttalte til BBC allerede i 1941 at «hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten, kunne vi like godt bedt Hitler om hans betingelser.» 

 

Sjøfolkenes innsats var avgjørende for at de allierte vant krigen.

Og dermed for at millioner av mennesker har fått vokse opp i frihet.

En frihet nye generasjoner kanskje tar for gitt.

For krigen kan synes så lenge siden.

Og angår ikke oss.

 

Men frihet er ikke gratis.

Den må aldri tas for gitt.

Ingen, kjære krigsseilere, vet det bedre enn dere.

Og at flere av dere er her i dag, minner oss om at krigen ikke er lenge siden.

Den er vår nære historie.

Og den angår oss i aller høyeste grad.

 

Hestmanden skal minne oss på det.

Hun skal hjelpe oss å huske.

Slik at vi som nasjon aldri glemmer den innsatsen som ble lagt ned,

Og de ofre som ble gjort

Av titusenvis av norske sjøfolk da det virkelig gjaldt som mest.

 

Kjære venner,

At vi står her i dag og markerer åpningen av D/S Hestmanden som flytende museum og historieformidler er et resultat av så mange usannsynligheter at det egentlig ikke skulle vært mulig.

Og da tenker jeg ikke først og fremst på at hele fire departementer klarte å finne sammen om å støtte restaureringen med penger, selv om det kan sies å være en bragd - og sånn sett er en del av rekken av usannsynligheter.

 

Jeg tenker på Hestmanden selv.

Under første verdenskrig deltok hun i den norske handelsflåten.

647 norske skip gikk tapt. Torpedert eller sprengt av miner.

Hestmanden overlevde, tross mange farlige episoder hvor hun var en av få, eller også det eneste skipet i konvoien, som kom hjem.

 

Noen år senere deltok hun i den andre verdenskrig, hvor over halvparten av de drøyt 1000 skipene i den norske handelsflåten ble senket.

Hestmanden overlevde.

 

Etter krigen var hun det første skipet som dro med forsyninger nordover for å starte gjenoppbyggingen av landet.

Og under navnet D/S Vegafjord midt på 50-tallet deltok hun i utskiping av stål fra en rekke tyske skipsvrak.

Slik kom hun, som gjennomlevde og overlevde to verdenskriger, til å bidra til å frakte krigens siste rester ut av landet for godt.

Det er ikke uten grunn at Hestmanden ble kalt for "The lucky ship". 

Hellet hennes var legendarisk allerede under den 1. verdenskrig. 

Noen mente den gang at lykken var knyttet til skipskatten Sara.

Når skipet lå ved kai, hendte det hun tok seg en tur på land. 

Var ikke Sara om bord da skipet skulle gå, nektet matrosene å kaste loss inntil skipet med fløyta hadde varslet Sara om avgang og hun hun var vel om bord igjen. 

Skipet kunne jo ikke gå uten fullsatt mannskap!

 

Slik står Hestmanden igjen.

Mot alle odds.

Tross motgang og forfall, torpedoer, miner og bomber.

Som det eneste bevarte lasteskipet i Norge som seilte under begge verdenskrigene.

Som et levende, flytende minnesmerke, museum og historieformidler.

Som en nerve i livet, som en stråle fra sola.

 

Det er med respekt, ydmykhet og stolthet at jeg i dag erklærer D/S Hestmanden for åpnet. Og jeg vil av hele mitt hjerte få takke alle dere som har gjort dette mulig.