Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Helsekonferansen 2018 – Leve Hele Livet

Statsminister Erna Solbergs innlegg på Helsekonferansen 2018 - Leve hele livet på Gardermoen 3. mai 2018.

Kjære alle sammen!

Veldig hyggelig å få lov å komme tilbake hit og møte dere. Jeg har vært her tidligere. Det er jo i år et spesielt tema som denne konferansen skal fokusere på.

Vi legger i dag frem en ny reform som har som mål å sørge for at eldre får en trygg og meningsfull hverdag.

Reformen Leve hele livet handler om at de eldre skal kunne mestre mer i hverdagen sin, at pårørende ikke blir utslitt og at ansatte får økt og brukt sin kompetanse.

Leve hele livet handler om at eldre skal bli verdsatt og sett.

Og at alle skal få ta i bruk ressursene sine.

Det gjøres mye godt innen eldreomsorgen i Norge, men for mye gjøres stykkevis og delt. Som statsminister blir jeg ofte invitert til å komme å se det beste. Det man skryter av. Og det er mye som er flott.

Men ofte er det helt avhengig av enkeltpersoner og ildsjeler. Den ekstraordinære lederen som klarer å løfte alle medarbeiderne rundt seg og bygge en pasient- og brukerorientert eldreomsorg.

Det er for stor variasjon i kvaliteten rundt om i landet.

Derfor er det faktisk sånn at to påstander som er helt diametrale kan være riktige. De har rett de som sier at vi har verdens beste eldreomsorg enkelte steder. Men de har også rett de som sier vi har en dårlig eldreomsorg. Det er nemlig sånn at det er så stor variasjon at noen steder er det alt for dårlig, og andre steder er det fyrtårn for fremtiden. Det ser vi av og til på undersøkelsen som måles hvert år, om hvordan folk vurderer tjenestene. Der kommer eldreomsorgen i Norge ut med høy score blant de som er brukere og pårørende, og med et dårlig rykte blant de som ikke er brukere og pårørende. Det er en av de påfallende store avstandene mellom hvilket rykte eldreomsorgen blant de som ikke er direkte berørt og hvor mye bedre det skårer. Men likevel så viser undersøkelsene at ca 1/5 mener at eldreomsorgen, som har opplevd den selv, enten som pårørende eller bruker, at den er alt for dårlig.  

Derfor er denne reformen nødvendig.

Vi skal nå skape bedre sammenheng og systematikk i eldreomsorgen. De gode løsningene i eldreomsorgen skal deles med hele Norge.

På den måten gir vi de eldre bedre tjenester og en bedre hverdag.

 

For ofte svikter det med det aller viktigste i eldreomsorgen:

På opplevelsen av aktivitet og fellesskap.

Helsetjenester og sammenheng på de ulike delene av tjenestesystemet.

Mat og måltider. For vi vet at mange som er på institusjon faktisk er underernærte og blir de i løpet av perioden.

Denne svikten gjør siste del av livet unødvendig tungt for mange eldre og deres pårørende.

Reformen Leve hele livet skal bidra til å endre på dette.

Målet er at eldre skal mestre livene sine lenger og ha en meningsfull hverdag.

Og de skal være trygge på at de får god hjelp når de har behov for det.

Det er mange muligheter for å gjøre livene bedre for de eldre.

Det er mange gode eksempler på ideer og tiltak som har gjort det bedre. Og jeg har møtt mange når jeg har vært ute og reist. La meg begynne med et eksempel som jeg kanskje har fortalt tidligere, for jeg syns fortsatt det er et eksempel på hva som gjør omsorg bedre.

I 2007 var jeg på spa.

Ikke på et stort og fancy spa-anlegg, men på Høyås bo- og rehabiliteringssenter i Oppegård kommune.

Et helt vanlig bad. Det var blitt omgjort av en av hjelpepleierne med små, enkle midler.

De kalte det sansebad.

Den aktuelle hjelpepleieren hadde tatt etterutdanning i sansing og sett hva hun kunne gjøre i sine omgivelser, blitt satset på, og gjorde en forskjell. Og hadde fått inspirasjon med små midler til å endre på det.

De eldre kunne ta seg et bad og få sanseopplevelser med tente lys og gode lukter i rommet. Mer kunnskap ga små endringer med stor virkning. Og jeg har vært og besøkt Høyås bo- og rehabiliteringssenter etter dette, og nå har de ikke bare spa. De har hvilerom, de har aktivitet og basketball i gangen. De satser systematisk på nettopp at demente skal få muligheten til å være aktive. 

I sansebadet var det også musikk, og de kunne kikke opp på en stjernehimmel mens det varme vannet gjorde godt. Og det var mulighet å få en liten massasje.

I går var jeg å så på noe annet sammen med Åse. Vi var på tunet på Aaraas gård i Nittedal.

Gården har dagtilbud til personer med demens.

De baker, dyrker grønnsaker og steller dyr.

Målet er å gi personer med demens bedre livskvalitet gjennom oppgaver som gir mestring og glede.

Dette er eksempler som går rett inn i reformen Leve hele livet.

Disse eksemplene har lært meg at det ofte handler om de små tingene, ikke de store tingene:

Det lille som gir tilværelsen ekstra mening.

Det å ha noe å glede seg til: Eldre som blir syklet rundt, noen å spise sammen med, barn fra barnehagen i nærmiljøet som kommer på besøk. Eller kanskje ha en venn til å gå på et kulturstykke med, fordi man selv ikke kommer seg rundt lengre. Og mens jevnaldrende kanskje har blitt borte fordi man har kommet opp i årene. Alt dette dreier seg om å gi mer mening og mer hjelp.

Altså aktivitet fremfor passivitet.

Noen å være sammen med. Noe å gjøre. Å være del av noe.

Vi skal skape og ha et aldersvennlig samfunn – det å faktisk kunne leve hele livet er en realitet – at man ikke bare eksisterer.

 

Ofte ser vi på eldre som omsorgstrengende og passive mottakere av tjenester.

Det må vi slutte med.

Mange er aktive. Mange er engasjert. Mange vil bidra. Derfor skal vi tenke nytt.

 

Tall fra SSB viser at vi i Norge i 2016 brukte over 107 mrd årlig samlet på pleie og omsorg.

Store deler av disse pengene går til eldreomsorg, og summen kommer til å øke fremover. For antall eldre blir det flere av, og det regnes inn i kommuneøkonomien. Det heter demografiske utgifter.

Ett av spørsmålene er hvordan vi skal bruke disse pengene for å oppnå best mulig resultater. Mer penger til eldreomsorgen kommer, men vi må sørge for at det blir bedre resultater av de pengene vi bruker.

Etter hvert som de store kullene blir 80 og 90 år forskyves veksten i antall eldre, med en sterk økning i gruppen 80-89 år i slutten av 2020-årene og i gruppen 90 år og eldre i 2030-årene. Alle vet jo at fredsslutningen i 1945 var en gledens tid og det ble flere barn av det. Nå kommer de etter hvert inn i eldreomsorgen og vi skal forberede oss på det.

Det er bra at folk lever lenger.

Men med det kommer også noen utfordringer.

Økningen blant de aller eldste vil komme til å stille krav til videre utbygging av tilbudet til de som har det største tjenestebehovet.

Både dagens eldre og vi som ennå er yrkesaktive vil leve som pensjonister i ca 30 år.

Så mange år ønsker vi ikke å tilbringe i dype stoler med teppe over knærne. Og kanskje bli litt ekstra beroliget av overmedisinering. Jeg tror ikke det er noen her som har det som ønskedrøm i sin sluttfase av livet. Da må vi heller ikke gi det som oppskrift rundt omkring, fordi det er sånn vi mestrer utfordringene.

Vi kommer til å være friske og vi vil ha dager med innhold.

Og vi ser at flere eldre står lenger i jobb.

Stadig flere eldre gjør en innsats som frivillig.

Mange eldre bidrar og mange flere kan bidra.

Det er også viktig for å få et bærekraftig velferdssamfunn.

Arbeidet med Leve hele livet har vist at det er mange muligheter til å øke bærekraften samtidig med at de eldres hverdag blir bedre.

 

Mer hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering i stedet for tradisjonell hjelp og pleie gir gode resultater. Vi sørger for at mennesker vi tror er på vei til et sykehjem kan klare seg hjemme med et aktivt liv hvis vi satser tidlig og godt nok.

Leve hele livet bygger på disse erfaringene som finnes ute i kommunene. Det kommer altså ikke en oppskrift fra staten på hvordan dere nå skal gjøre jobben. Det kommer en idémanual til dere alle for å vise hva godt som har skjedd rundt omkring, og som skal bidra til å løfte det enda mer.

Reformen er full av gode eksempler.

De kommer fra eldre selv, pårørende, ansatte, frivillige og ledere i kommunene som har vært med på det arbeidet som har endt opp i denne reformen. 

Derfor er dette en annerledes reform. Dette er en samarbeidsreform mellom staten og alle de som jobber i sektoren, på å ta de grepene som skal til for å løfte kvaliteten i hverdagen rundt omkring.

En reform hvor kommunene kan tilpasse tjenestene sine, basert på andres gode erfaringer. Målet er tydelig: sammen skal vi skape tjenester med høyere kvalitet og bygge ned forskjellene rundt om i landet. Systematisk forankret med vedtak i hvert enkelt kommunestyre. Med en egen plan og et eget eierskap på hvordan vi skal løfte kvaliteten i vår kommune.

Alle rådene og gode eksemplene i reformen kommer fra kommunene.

Tusen takk til dere. Dere har vist hva som er mulig.

En helt spesiell takk til Stavanger kommune som startet sitt arbeid med Leve hele livet i 2010.

Dere inspirerte regjeringen.

Nå håper vi at alle eksemplene på hva vi kan forbedre inspirerer resten av landet.

 

De siste årene har jeg vært mye rundt og spist middag senere på dagen. Jeg har vært å spist middag på flere eldreinstitusjoner de siste årene, og har fått mye god mat.

Jeg har vært med på sangstunder og sett sansehager.

Det er så mye bra der ute og det skal bli mye mer av det som faktisk fungerer.

Jeg gleder meg til å besøke enda flere steder de neste årene, hvor de har funnet ideer andre steder eller utviklet sine egne for å sørge for at maten blir bedre, arbeid, aktivitet og fellesskap skjer på en bedre måte. Og at hver enkelt opplever at de har et meningsfullt innhold selv om man trenger hjelp. Vi har kontroll på medikamentbruken, og at sammenhengen mellom tjenestene har blitt bedre. Og ikke minst at vi har sørget for at vi kommer så tidlig inn med hjelpen at eldre har en mulighet til å bruke ressursene sine og klare seg selv hjemme i sine vante omgivelser lengst mulig. Så jeg håper at dere velger å hente inspirasjon i dette arbeidet til å skape aldersvennlige samfunn.

Lykke til og takk for meg! Det er nå arbeidet med reformen begynner.

Til toppen