Ressursene våre er begrensede. Tiltak som primært har verdi i krig, og liten nytte i fredstid, kan bli kostbare. Derfor må vi være sikre på at investeringene faktisk gir den beskyttelsen vi ønsker.

Da regjeringen nylig sendte forslag til ny forskrift om tilfluktssteder på høring, har enkelte medier, deriblant Nationen, omtalt oversikten over kommuner med foreslått plikt til å planlegge for tilfluktssteder som en «krigsliste».

Begrepet skaper overskrifter, men bidrar lite til å forstå det viktigste spørsmålet: Hvordan beskytter vi befolkningen dersom Norge skulle oppleve krig?

Det er lav sannsynlighet for at Norge blir rammet av krig, men vi må være forberedt. Krigen i Ukraina har vist at moderne krigføring rammer langt mer enn militære styrker. Byer, energiforsyning, transportknutepunkter og annen infrastruktur blir mål. Konsekvensene merkes først og fremst av vanlige mennesker. Derfor handler arbeidet med sivile beskyttelsestiltak i bunn og grunn om noe grunnleggende: Hvordan redder vi liv, og opprettholder samfunnets funksjonsevne når det virkelig gjelder?

I denne sammenhengen er høringen om tilfluktssteder viktig. Men den er bare én del av et større arbeid.

Debatten har dessverre i stor grad dreid seg om listen med de 69 kommunene. Noen har oppfattet dette som kommuner som er spesielt utsatt i krig. Det er en misforståelse.

For det første har Norge allerede en slik liste. Dagens forskrift fra 1995 inneholder en oversikt over kommuner med plikt til å etablere tilfluktsrom, og har vært offentlig tilgjengelig i flere tiår. Det nye er at kriteriene som ligger til grunn for listen foreslås oppdatert og tilpasset dagens situasjon, og at kommunene får en viktigere rolle.

For det andre er det en nødvendig konsekvens av alt regelverksarbeid at det må fremgå hvem som får plikter og hvem som ikke gjør det. Dersom noen kommuner skal pålegges å planlegge for tilfluktssteder, må de naturligvis identifiseres.

Samtidig må vi erkjenne at slike avgrensninger aldri blir perfekte. Vurderingene bygger på flere forhold som kan påvirke sannsynligheten for at en motstander ønsker å ramme et område med langtrekkende presisjonsvåpen. Det kan være nærhet til kritisk infrastruktur, logistikknutepunkter, støttefunksjoner for militære operasjoner eller andre mål.

Dette betyr ikke at kommuner utenfor listen er «trygge», eller at kommuner på listen er «utpekte krigsmål». Det betyr kun at myndighetene må prioritere hvilke områder som bør omfattes av bestemte planleggingskrav.

Det må dessuten understrekes at tilfluktssteder ikke nødvendigvis er den riktige løsningen overalt. I områder som vurderes som særlig utsatte, kan krigsutflytting av sivilbefolkningen være et mer aktuelt tiltak enn å etablere tilfluktssteder. Beskyttelse av sivilbefolkningen handler derfor om flere virkemidler.

Her ligger kanskje det viktigste i forslaget som er sendt på høring: Vi må flytte oppmerksomheten bort fra en snever diskusjon om nye betongkonstruksjoner og over på hvordan vi faktisk kan skape raskt og effektiv beskyttelse.

Siden byggestoppen for nye tilfluktsrom ble innført på slutten av 1990-tallet, er det bygget store mengder infrastruktur i Norge. Parkeringsanlegg, tunneler, kjellere, næringsbygg og andre konstruksjoner kan i mange tilfeller gi betydelig beskyttelse. Å kartlegge og tilrettelegge bruk av slike bygg vil ofte være både raskere og rimeligere enn å bygge nytt.

Dette er også en tilnærming vi ser i flere av våre allierte land. Der handler arbeidet ofte om å sikre tilgang til eksisterende bygg, gjennomføre mindre tekniske tilpasninger og sørge for at befolkningen vet hvor de kan søke beskyttelse.

Kommunene har i dag et bredt og viktig ansvar for beredskap, og sitter på den beste lokalkunnskapen. Vi mener derfor de er nærmest til å kunne planlegge beskyttelse av sin befolkning – selvsagt med god faglig oppfølging og støtte fra Sivilforsvaret og DSB. Her legger kommunene allerede ned en solid innsats i dag, under krevende økonomiske rammebetingelser og med knapp tilgang på arbeidskraft.

Beskyttelsen av befolkningen slutter heller ikke når et angrep er over. Erfaringene fra Ukraina viser blant annet hvor avgjørende brann- og redningsvesenet er når mennesker skal reddes ut av bygninger, branner skal slukkes og kritiske samfunnsfunksjoner gjenopprettes. Nettopp derfor har DSB nylig vurdert brann- og redningsvesenets rolle i krise og krig. Evnen til å håndtere konsekvensene av angrep er en like viktig del av sivil beskyttelse som evnen til å søke dekning før angrepene kommer.

Alt dette peker mot den samme erkjennelsen: Ressursene våre er begrensede. Tiltak som primært har verdi i krig, og liten nytte i fredstid, kan bli kostbare. Derfor må vi være sikre på at investeringene faktisk gir den beskyttelsen vi ønsker.

Forslaget er ikke en ferdig løsning. Høringsperioden er til for at kommuner, fagmiljøer, næringsliv, og andre aktører skal vurdere og utfordre innholdet. Dersom noen mener at kriteriene er feil, eller at andre løsninger vil fungere bedre, oppfordrer jeg til å komme med konkrete forslag.