I Norge har vi alltid hatt evnen til å se fremover. Besteforeldrene våre bygget landet opp igjen etter krigen. Foreldrene våre tok oss inn i oljealderen og bygget ut velferdsstaten. Nå står norsk arbeids- og næringsliv på terskelen til nye tider.

Arbeidslivet i Norge kjennetegnes av høy organisasjonsgrad, tillit mellom ansatte og ledelse, og stadig bedre kompetanse. Dette har gjort at vi har klart å kombinere høy verdiskaping med små forskjeller. Næringslivet går godt – med rekordhøy eksport, solide investeringer og store overskudd. Men uansett om jeg møter en verftsjef ved kysten eller en butikksjef i Oslo, ser de meg i øynene og sier det samme: Vi mangler folk.

Regjeringen har mål om å få 130 000 flere i jobb de neste fem årene. Det er ambisiøst, men innen rekkevidde. Dels fordi nye tall viser at vi så langt i denne perioden har fått 162 000 flere i jobb. Og dels fordi knappheten på arbeidskraft egentlig er et stort paradoks. For samtidig som bedrifter forteller at de mangler folk, viser tall fra Nav at vi har 700 000 i arbeidsfør alder utenfor arbeid og utdannelse.

Hver dag jobber Nav-ansatte, bedrifter og offentlige virksomheter for å gjøre dette «knapphetsparadokset» mindre. Jeg vil takke alle arbeidsgivere som prioriterer inkludering og ser mulighetene i den enkelte i stedet for å lete etter perfekte cv-er. Jeg har møtt bedrifter som har gitt en sjanse til unge uten vitnemål, og som har ansatt folk som trodde de aldri skulle komme inn i arbeidslivet igjen.

Nå i august trappet regjeringen opp arbeidet. Vi inngikk et nytt og forpliktende samarbeid kalt «Ungdomsløftet» med partene i arbeidslivet og flere av landets største virksomheter – slik som Coop Norge, Norgesgruppen, Ikea Norge, ISS Norge, Strawberry og Reitan Retail.

Arbeiderpartiet og regjeringen skal gjøre vår del av dette nye samarbeidet. Vårt mål er å få 30 000 under 30 år inn i arbeid, utdannelse og opplæring innen 2030.

Vi skal, for det første, hele tiden passe på at det lønner seg å jobbe i Norge. Noe av det mest grunnleggende er faktisk at lønningene stiger mer enn prisene. Vi har ti år bak oss der arbeidstagere knapt har hatt reallønnsvekst. I år og i fjor har det snudd. Samtidig får arbeidstagere mer igjen for lønnen – fordi skatten på arbeid er redusert. Så langt har vi kuttet inntektsskatten med over 11 milliarder kroner siden 2021.

Vi har også redusert kontantstøtten, slik at flere – særlig innvandrerkvinner – nå kommer i jobb. Vi gjør det langt mer økonomisk gunstig å kombinere uføretrygd og arbeid. Og overfor ungdom øker vi frikortgrensen, lar dem tjene pensjon fra første krone og prøver ut et eget jobbskattefradrag.

Økonomi og ordninger er viktig – men å få flere i arbeid handler også om holdninger. For når flere unge sliter og sykefraværet øker, kan vi ikke bare skylde på ordninger som ikke har strukket til. Ofte har vi heller ikke klart å møte unge mennesker med klare nok ambisjoner for den enkelte. Derfor må vi, for det andre, møte folk som står utenfor jobb med klarere krav og forventninger. 

Når politikere snakker om velferdsstaten, kan det bli mye snakk om rettigheter. Men velferdsstaten, slik Arbeiderpartiet tenker den, er like mye plikter som rettigheter. Derfor har arbeidsminister Tonje Brenna tatt et oppgjør med det som er blitt kalt «misforstått snillhet» og på kort tid strammet til mange av skruene i arbeidslinjen.

Få ting vil definere en fortsatt Arbeiderparti-regjering tydeligere enn målet om å få flere i jobb. Det handler om at hjørnesteinsbedriften i bygda, sykehjemmet i kommunen og butikken på kjøpesenteret skal vite at de har en regjering som er på jobb – for å få folk i jobb. Men også at de som står utenfor, skal vite at vi vil strekke oss langt for at hver og en skal få kjenne gleden, mestringen og tryggheten ved å ha en jobb å gå til. Jeg er veldig glad for at partene i arbeidslivet og en rekke virksomheter er med på samarbeidet.

Det er bare to uker til valget, og valgkampen har vist at det er grunn til å bekymre seg over Fremskrittspartiets prioriteringer. De vil for det første gjøre milliardkutt der fremtidens fagarbeidere utdannes – i videregående opplæring. For det andre vil de gjøre milliardkutt der innvandrere kommer seg ut i jobb – i norskopplæring og integreringsprogrammer. For det tredje vil de kutte i belønningsordningen for folk som er organisert – fagforeningsfradraget.

Dette kommer på toppen av mer omtalte saker: at Frp vil øke selskapsskatten for 200 000 bedrifter, reforhandle EØS-avtalen og sette fremtidige rentekutt i fare gjennom massiv oljepengebruk.

Jeg vet at Norge har en lys fremtid foran seg. Men en god fremtid kommer ikke av seg selv. Skal vi løse knapphetsparadokset – der bedrifter mangler arbeidsfolk mens 700 000 står utenfor – må vi investere i folk og bedrifter. Arbeiderpartiet vil gjøre nettopp det. Fremskrittspartiet vil kutte – og gjøre knappheten enda større. Valget 8. september handler om mer enn hvem som sitter i regjering. Det handler om hvilket Norge vi vil bygge – og hvem som skal få muligheten til å være med å bygge det.