Kjære alle sammen,

For 25 år siden skulle Benjamin Hermansen bare møte en kompis utenfor blokken han bor i.

Benjamin er 15 år. Han er glad i moren sin, snill mot vennene sine og har drømmer for fremtiden.  

Han er en sønn, en nabo, en klassekamerat og en bestekompis. 

Men denne kalde januarkvelden, møter Benjamin tre mennesker, som ikke bryr seg om de tingene.

Det de ser, er at Benjamins hudfarge er mørkere enn deres egen.  

Det som så skjer, forandrer landet vårt.

Rister oss løs fra en forestilling om at sånne ting skjer ikke her i lille Norge.

På den tiden var jeg ca. like gammel som Benjamin.

Jeg husker fortsatt at TV-bildene fikk det til å knyte seg i magen.

Plutselig føltes verden både litt større og litt farligere.

Siden den dagen har vi hvert år samlet oss i Benjamins navn.

I protest mot rasisme. I protest mot hat.

I kampen for toleranse. I kampen for menneskeverd.

Det er i år 25 år siden det meningsløse skjedde.

Og jeg skulle så gjerne sagt det var siste gang.

Men mens Benjamin ble 15, ble Margrethe 16 år.

Johanne ble 17.

                                                                *

I dag er familiene til Johanne og Margrethe her.

Og jeg må få gi dere en inderlig takk for at dere i møte med det verste, orker å minne oss andre på at vi må fortsette å kjempe.

22. juli og 10. august var dager hvor umistelige liv gikk tapt.

Men det var også brutale angrep på våre viktigste verdier. På det som gjør Norge til Norge:

Et land hvor vi måler hverandre etter vår karakter, ikke etter vår bakgrunn eller hvordan vi ser ut.

Et land som bygger fellesskap på tvers av forskjeller – fordi vi vet det gjør oss sterkere som samfunn.

Et land hvor vi er frie til å elske den vi vil, tro på hva vi vil og være akkurat den vi er.

                                                                 *

Kjære alle sammen,

Her på Sandvika vgs, er menneskene vi mistet mer enn nasjonal historie. De er deres historie. 

For det var her Margrethe skulle begynt på videregående det året hun ble drept sammen med 68 andre mennesker på Utøya og åtte i regjeringskvartalet.

Og det var her Johanne skulle ha startet i 2. klasse sensommeren åtte år senere.

De aller fleste av dere elever husker kanskje ikke så mye fra det som skjedde i 2011 og 2019.

Men like fullt er dere med å sørge for at det aldri blir glemt. 

Sammen med lærerne dere, rektor og alle andre ansatte her på skolen.

For på Sandvika vgs har dere tatt det verste i verden og vendt det om til noe som betyr noe. Noe godt. 

Dere har valgt å svare hat med kunnskap. Svare frykt med felleskap. 

Derfor får dere Benjaminprisen.

Det er veldig fortjent. Og det er noe å være veldig stolte av.

                                                                  *

Vi bygger det gode i oss selv, når vi gjør det gode omkring oss, skriver Arne Garborg. 

På Sandvika vgs gjøres det godt omkring seg.

Dere har kick-off om samhold.

Dere har menneskerettighetsuke, læringssti og minnesteder.

Sammen med 10. august-stiftelsen lærer dere å møte ignoranse med innsikt.

Her fortjener stiftelsen og Al-Noor-moskeen for øvrig mye ros for hvordan de har bygget opp et senter for å lære unge om radikalisering og ekstremisme.

Og kanskje viktigst: Med «Følg med!»-satsingen tar dere på Sandvika

ansvar for å løfte blikket og se hverandre.

Ansvar for å reagere når noen faller utenfor.

Ansvar for at alle føler de hører til her på skolen.

Vi lever i en tid der det er fristende å kaste hendene i været i møte med nyhetsflommen.

Der det er enkelt å rømme inn i skjermen når noe er ubehagelig.

Der vi ofte gjør oss skyldige i å tenke mer på hva fellesskapet kan gjøre for meg, enn hva jeg kan gjøre for fellesskapet.

Men et samfunn som bestemmer seg for at et «vi» er større enn et «jeg» - er et sterkere, rausere og mer motstandsdyktig samfunn.

Vi har det alle i oss.

Vi har det i oss å stå opp for det som er riktig.

Å si fra hvis noen snakker om «de andre».

Å slå armen rundt en som er på vei i feil retning.

Også når det koster. Også når det er ubehagelig. Spesielt da. 

Antropologen Margaret Mead har sagt:

Tvil aldri på at en liten gruppe kloke og engasjerte mennesker kan forandre verden. Faktisk er det det eneste som noen gang har gjort det.

Det er store ord, men kanskje er det akkurat det dere gjør her på Sandvika. 

I dag får dere en pris fordi dere går foran.

Fordi dere gjør løftet om å «ikke glemme» - som står på bysten av Benjamin Hermansen på Holmlia - til dere eget.

Og fordi deres vilje til å gjøre godt, gjør samfunnet vårt til et litt bedre sted. 

Tusen takk.

Og igjen, gratulerer så mye.