I dag markerer vi at det er seksti år siden rasediskrimineringskonvensjon – CERD – ble vedtatt av FNs generalforsamling.

Konvensjonen forplikter Norge til å bekjempe rasisme. Den har formet lovverket vårt, den har styrket institusjoner som Likestillings- og diskrimineringsombudet, og den har gitt oss et rammeverk for å hindre forskjellsbehandling på grunn av hudfarge eller etnisitet.

Slik snakker vi konvensjonelt om konvensjoner.

Dette er ordene vi bruker når vi diskuterer på overordnet plan.

Dette er ikke ordene barna og ungdommene på Flaktveit på åtti- og nittitallet brukte mot meg. Ropte etter meg.

De ba meg «dra hjem». Dit «jeg kommer fra.»

Jeg var et barn da.

Dette er ikke ordene voksne på sosiale medier bruker mot meg i dag. I kommentarer under en statusoppdatering som handler om helt andre ting enn min hudfarge, mitt opphav.

Ord som til forveksling ligner på ordene fra åttitallet.

Jeg er voksen nå.

For meg er dette personlig. Det er personlig for veldig mange.

Det er da også noe av poenget med slike konvensjoner. Med å ratifisere dem. Gjøre dem til lov.

De inneholder, i alle sine artikler, en erkjennelse:

Erkjennelsen av at samfunnsmessig urett, enten gjennom synlige eller usynlige strukturer, i sin kjerne rammer enkeltmennesker.

Og at det kan ramme dem hardt.

CERD ble til i en annen tid. I borgerrettighetenes, apartheidens og kolonialismens tid.

Men konvensjonen har helt fra starten ment å peke utover det. Den skulle beskytte individets rettigheter og ukrenkelighet. Den er dessverre like aktuell i dag.

For vi har ikke «avskaffet alle former for rasediskriminering», som er ordlyden i konvensjonsteksten.

Vi har rasisme i Norge i dag.

Vi har den i alle sine grelle sjatteringer.

Vi har den i blikk og antydende kommentarer. Hvordan en person reiser seg og bytter sete på bussen. I barnebursdager noen holdes utenfor. I skjellsord i skolegården.

Vi har den i sosiale medier, direkte eller subtilt.

I blogg- og podcastsfæren, med ny selvtillit.

I måten navnet ditt hindrer deg i å kalles inn på et jobbintervju.

Så et til.

Så hundre til.

Konsekvensene av diskrimineringen forplanter seg i en familie:

I dag ber du sønnen din skjule davidstjernen. Datteren din trakasseres på grunn av hijaben. Din samiske identitet var din mor og din mormors skam, sammen med sorgen over å ha mistet et språk.

Vi har hatt alt dette i Norge. Vi har det fortsatt.

Vi har det i sin mest nådeløse form; den rasistisk motiverte volden. Unge mennesker drept for ingenting annet enn fargen på huden.

Tamima. Johanne. Arve og Benjamin.

Se videre langs denne linjen; dette er tankegodset som førte terroristen til Regjeringskvartalet, til Utøya 22. juli.              

Norge er forpliktet til å følge opp CERD, både gjennom konkrete tiltak og gjennom rapporter til FN rasediskrimineringskomité.

Den forpliktelsen tar Arbeiderpartiregjeringen på stort alvor.

Rapporteringen gjøres både fra myndighetshold, og gjennom såkalte skyggerapporter fra det sivile samfunnet.

Det sørger for balansert rapportering. Likestillings- og diskrimineringsombudet, Sametinget og Antirasistisk senter har spilt viktige roller i dette arbeidet.

For å lykkes i arbeidet mot diskriminering, er vi helt avhengig av å ha med oss sivilsamfunnet. At vi jobber sammen og samlet mot rasisme.  

Gjennom de siste årene har denne regjeringen også lansert flere handlingsplaner med konkrete tiltak for å forhindre og bekjempe diskriminering mot grupper på bakgrunn av etnisitet og religion.

I november 2023 la regjeringen frem en overordnet handlingsplan mot rasisme og diskriminering.

Denne ble fulgt opp av spesifikke handlingsplaner mot antisemittisme, muslimfiendtlighet og hets og diskriminering av samer.

Samlet staker disse handlingsplanene ut en kurs for hva myndighetene – i samarbeid med andre aktører – kan og må gjøre for å redusere rasisme.  

Men i dag er det viktig for meg å vise at vi ikke er i mål. Si det høyt.

CERD er minst like aktuell i dag som den var for seksti år siden, ikke fordi verden ikke har forandret seg, men nettopp fordi verden ser annerledes ut.

Arbeidet med konvensjonen er viktig.

Det er pågående.

Og det krever at vi jobber sammen, både her hjemme og internasjonalt.

Med det gir jeg ordet videre til min kollega Utenriksministeren.