Jeg hadde ikke tenkt på «Fluenes herre» som en bok noen kunne ønske å forby. Så oppdaget jeg at nettopp det har skjedd med boken jeg har valgt til Boktober.

Oktober har blitt bøkenes måned. Gjennom NRKs Boktober-prosjekt er mange av oss i gang med å lese en ny bok. Selv har jeg valgt «Fluenes Herre» av William Golding. En roman om hvordan frykt og maktkamp bryter ned et fellesskap og setter sivilisasjonen på prøve. Men det er også en roman som flere ganger har vært forsøkt fjernet fra amerikanske skoler.

Det er noe å tenke over. For mens vi feirer lesegleden her hjemme, fjernes bøker fra biblioteker og skoler i land vi vanligvis forbinder med frihet og åpenhet. Forbudte bøker er en selvmotsigelse. Bøker er jo ment for å skrives, trykkes, kjøpes eller lånes, for å bli lest. For å bli tilbudt – ikke forbudt.

Vi snakker gjerne om betydningen av ytringsfrihet, pressefrihet, trykkefrihet – men jeg vil legge til: retten – eller friheten – til å lese akkurat hva du vil er også en del av ytringsfriheten.

Vi vet hva organisert sensur er – også her i Norge. Under den tyske okkupasjonen ble 1 500 titler ved norske biblioteker fjernet. Som barneboken «Snorre Sel» av Frithjof Sælen i 1941, om den vesle selen Snorre som blir lurt ut på havet hvor han møter en skummel isbjørn og en sulten spekkhogger. Boken solgte raskt over 12 000 eksemplarer. Kanskje av en helt spesiell grunn: Snorre leker på et isflak formet som Norge og det var henvisninger til H7 – Kong Haakon VII – motstandssymbolet i illustrasjonene. Forfatteren hadde lagt inn noen koder. Det tok noen få uker før det underliggende budskapet gikk opp for okkupasjonsmakten. Boken ble stoppet og inndratt, men sirkulerte illegalt, populær som aldri før.

Fotografiene fra før krigen der nazistene fyrer opp bokbål av såkalt forbudt litteratur er kjente. Bokbål er blitt uttrykk for barbariet. Men bøker kan fjernes uten å tenne en fyrstikk. Det finnes et stort spenn av virkemidler som sensurerer eller fjerner bøker, ytringer, meninger og tanker i verden i dag. Som tar makten over ordet og dermed makten over hva folk skal få lese.

På Robben Island, cellen der Nelson Mandela satt i 18 år, var svært få bøker tillatt. Men Tolstojs «Krig og fred» slapp unna og ble en av hans viktigste bøker, fortellingene om mot og det å drive en kamp.

Vi vet at autoritære regimer sensurerer og undertrykker det skrevne ord for å beholde makt. Det tar vi avstand fra. Men demokratiene må også være på vakt. Da jeg åpnet Forbudte bøker-uka i regi av Universitetet i Oslo, biblioteker i Norge, norske PEN m.fl. nylig, var det nettopp friheten til å lese som stod i sentrum.

Nye tall fra PEN America viser at i skoleåret 2025–26 ble det registret nesten 12 000 tilfeller av bokforbud i amerikanske offentlige skoler. Til sammen ble 7 370 titler rammen. Det er flere enn noen gang siden organisasjonen begynte å føre statistikk i 2021.

Fjerning av bøker kan skje med økonomiske grep – for eksempel i USA, der føderale midler til utdanningsinstitusjoner trekkes tilbake for å straffe de som fremmer mangfold. Det kan skje med juridiske grep – med lover som kriminaliserer lærere som gir barn tilgang til bøker med LHBT+-innhold. Og det kan skje med pressgruppers makt – fra foreldre eller organisasjoner – som krever at visse bøker fjernes. Alt dette ser vi lite av i Norge, heldigvis, men er vi godt nok forberedt på slike situasjoner?

For også i Norge har vi sett hvor sterke reaksjoner én bok kan utløse. Maia Kobabes bok «Gender Queer» ble fjernet fra et skolebibliotek i Arendal i desember 2024 etter reaksjoner fra foreldre. Boken kom raskt tilbake i hyllen, men debatten raste. Skolens rektor ble senere utsatt for trusler fra personer som ønsker boken fjernet.

Det er selvfølgelig legitimt å diskutere hvilke bøker som passer for barn i ulike aldre. Men det er noe annet når press og trusler skal avgjøre hvilke bøker et bibliotek kan tilby. Og det er stor forskjell på bokbålene i totalitære Nazi-Tyskland og diskusjoner om hvilke bøker som skal stå i et skolebibliotek i et moderne demokrati. Men ett prinsipielt spørsmål går igjen: Hvem skal bestemme hvilke tanker andre mennesker skal få møte?

Å forby en bok er en form for sensur. I Norge har vi et sterkt vern mot forhåndssensur i Grunnloven – enda sterkere enn det som ellers følger av internasjonale regler som Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Men vi ser altså en urovekkende økning i ulike former for sensur og fjerning av bøker på global basis – også i vestlige demokratier.

Svenske PEN har i en rapport beskrevet hvordan ytringsrommet innsnevres i Sverige, hvordan visse stemmer bare stilner ‘av seg selv’, en slags (selv-)sensur som kommer krypende, gradvis, så folk knapt merker det. Det handler om å ta makten over ordet og ta makten fra den frie leseren. Dette er urovekkende og antidemokratisk.

Hva gjør vi så for å forsvare friheten til å lese?

Vi skal kjempe for boken, for ytringen, for stemmene som utfordrer oss, stemmene vi er uenige i, stemmene som gir oss økt kunnskap eller sender oss ut i en verden vi ikke kjenner.

Vi skal slå ring om støtteordninger for forfattere og innkjøp av litteratur til bibliotekene våre. For et bibliotek er på mange måter det motsatte av sensur – hvor alle skal kunne låne hva de vil, uavhengig av alder og økonomi. Og det er en sosial møteplass hvor vi kan orientere oss utenfor algoritmenes overstyring og møte helt nye, uventede perspektiver.

Derfor er jeg glad for at folkebibliotekene i Norge satte nye rekorder i 2025, med nesten 28 millioner besøk og godt over 8 millioner utlån av bøker for barn og unge. Aldri før har bibliotekene vært så godt besøkt. Og i år gir regjeringen rekordbeløp til skolebibliotekene.

I vår urolige tid vil jeg også legge til at bibliotekene spiller en rolle for Norges totalberedskap og motstandskraft. For et demokrati trenger mennesker som leser, som er kildekritiske, som kan skille mellom troverdig informasjon og desinformasjon, som kan avsløre falske nyheter og antidemokratiske strømninger.

Selv skal jeg fortsette å lese «Fluenes herre» denne Boktober-måneden. En bok som noen har ment at andre ikke burde få lese, og dermed er den også en påminnelse om at et fritt samfunn trenger frie ytringer – og frie lesere. Et fritt samfunn trenger lesere som kan gå på bibliotekene – eller i bokhandlene – å finne tanker vi kjenner igjen, tanker vi er uenige i eller tanker vi aldri før har tenkt.

Derfor er friheten til å lese er så viktig. For kunnskap, opplevelser og leseglede – og tilgang til andre menneskers tanker – også dem som utfordrer våre egne.

Boken og det frie ord er et bærende premiss for vårt demokrati. – Et demokrati som trenger vår støtte og vår deltakelse hver eneste dag. Da må vi alle se etter de ‘gnister’ som kan lede til at forfatterstemmer stilner, bøker fjernes eller forbys – eller i verste fall bokbål.