Menneskerettighetene er under press internasjonalt

Tale Hungnes i Amnesty uttrykker stor bekymring for menneskerettighetssituasjonen i Europa i VG 9. april. Hun etterlyser tydeligere norsk kritikk og handling. Vi deler bekymring for utviklingen, men Hungnes' kritikk av norske myndigheter bygger på en feilslått analyse.

En tydelig linje i regjeringens situasjonsbeskrivelse er at menneskerettighetene er under økende press. Situasjonen er verre utenfor Europa, men i økende grad ser vi denne utviklingen også på vårt eget kontinent.

Men det bringer oss ikke videre hverken i analyse eller politikkutforming når Hungnes setter terrorlovgivning i Frankrike i samme kategori som grove menneskerettighetsbrudd i Russland. Det er heller ikke alltid slik at målsettingene om en forbedret situasjon i de landene det gjelder nås ved å rope høyest. Hvordan vi jobber, virkemidlene vi bruker, og tilsiktede og utilsiktede effekter må overveies nøye. Hva vi kan oppnå må vurderes opp mot risikoen for å bidra til å eskalere en negativ demokratiutvikling i et land – og at vi dermed skyver land over i et interessefellskap av mer autoritære regimer. En særlig problemstilling er at menneskerettighetssituasjonen i enkelte land er så alvorlig at aktivister og utsatte grupper ber oss og andre om å arbeide «under radaren» for å ikke utsette dem for større fare.

Det er nødvendigvis en arbeidsfordeling og ulike roller mellom viktige interesseorganisasjoner som Amnesty på den ene siden, og norske myndigheter på den andre. Vi er tydelige og gjenkjennelige på verdigrunnlaget vårt. Vi sier fra, slik vi har gjort om justisreformene i Polen, demokratiutviklingen og uenigheten om bruk av EØS-midler i Ungarn, og situasjonen for rohingyaene i Myanmar. Vi følger også opp i konkret handling, for eksempel ved å stille krav om at EØS-midler til sivilt samfunn skal administreres uavhengig av myndigheter.

I en mer krevende tid må politikken også i økende grad rettes inn på å forsvare de seirene for demokrati og menneskerettigheter som er oppnådd. Men Norge kan ikke gjøre alt alene. Vi jobber sammen med andre land – og bygger nye allianser – for å vinne gjennomslag for å styrke menneskerettighetene. Derfor legger vi stor vekt på multilateral dialog i FN og gjennom organisasjoner som Europarådet og OSSE, og gjennom samarbeidet med EU. En hovedoppgave er å støtte opp om de sentrale institusjonene som er bygget opp de siste 70 årene, og holde land ansvarlig for forpliktelser de har påtatt seg. 27. februar i år signerte jeg en fireårig avtale om langsiktig og økt støtte til FNs menneskerettighetsarbeid. I 2018 gir vi opptil 150 millioner kroner til FNs høykommissær for menneskerettigheter, og det er en økning på 20 millioner og starten på et styrket samarbeid.

Det var også en seier på tampen av fjoråret da den norsk-initierte FN-resolusjonen om forsvar av menneskerettighetsforkjempere ble vedtatt enstemmig i FNs generalforsamling. Dette danner viktige normer i et internasjonalt system hvor verdier vi lenge har tatt for gitt, utfordres.

Regjeringen har lagt frem den første menneskerettighetsmeldingen på 15 år. Vi har utarbeidet en ytringsfrihetsstrategi, siden ytringsfrihet utgjør et grunnleggende vern for de andre politiske og sivile rettighetene. Støtte til sivilsamfunn opprettholdes på høyt nivå, og støtten til religiøse minoriteter er kraftig økt de siste årene. Regjeringen har bidratt i internasjonale fora og bilateralt til å holde demokrati, menneskerettigheter og kvinners rettigheter høyt på den internasjonale agendaen. Norges innsats for menneskerettigheter, demokrati og rettsstat er godt innrettet for å best mulig forsvare liberale verdier i en krevende periode.

Til toppen