Målet for regjeringens integreringspolitikk er at flere innvandrere skal ta del i arbeidslivet og samfunnslivet - i de små og store fellesskapene over hele landet som binder oss sammen.

De fleste innvandrere er i arbeid.

Barna deres tar høy utdannelse og deltar i arbeidsliv og samfunnsliv på lik linje med resten av befolkningen.

Uten innvandrere ville mye av samfunnet vårt stoppet opp.

Sykehus og sykehjem kunne ikke gitt behandling og omsorg.

Apotekene og butikkene hadde måttet stenge dørene.

Fastlegekontorene våre ville manglet leger.

En million innbyggere i Norge har røtter i andre land.

Men de har slått rot her.

De er en del av det norske fellesskapet der vi sammen skaper verdiene og opprettholder velferden.

Det er viktig med debatt om hva som går bra og hva som ikke går bra med innvandring og integrering i Norge.

Vi må føre debatten på dette grunnlaget.

I dag skal jeg legge fram et forslag jeg tror vil føre til debatt.

Den største omleggingen i integreringspolitikken på over 20 år.

Men før jeg forteller om dette, vil jeg si litt om bakgrunnen for forslaget.

I noen grupper innvandrere er sysselsettingen for lav.

Det gjelder i hovedsak flyktninger.

Sysselsettingen blant flyktninger er på rundt 50 prosent.

I en del grupper enda lavere.

Det er vesentlig lavere enn andre innvandrergrupper og den øvrige befolkningen. Alle skjønner at det kan ta tid for nyankomne flyktninger å finne sin plass i det norske arbeidslivet.

I dag tar det for lang tid.

Arbeiderparti-regjeringen kan på ingen måte sitte rolig og se på at så få er i arbeid. Vi nødt til å gjøre noe med det - av mange grunner.

Arbeidslivet er en viktig arena for integrering av flyktninger.

Det gir trening i norsk og kjennskap til samfunnet vårt.

Det gir mulighet til forsørge seg selv og familien sin.

Mulighet til å bruke kreftene sine og kvalifikasjonene sine.

Det gir deltakelse og tilhørighet.

Vi trenger at alle som kan jobbe - jobber.

For å få hjulene til å gå rundt i arbeidslivet vårt trenger vi flere folk i tiden som kommer.

For å opprettholde et samfunn med små forskjeller og høy tillit må vi alle yte etter evne og få etter behov.

En hovedprioritet i regjeringens plan for Norge er å inkludere flere i arbeidslivet.

Det gjelder både oss som er født her og har bodd her hele livet, og det gjelder dem som nylig har kommet til landet.

Vi har tatt en rekke grep for å lykkes bedre med integreringen.

I dag foreslår vi enda ett.

Målet er å få flere flyktninger inn i arbeid, styrke integreringen og gjøre innvandringen mer bærekraftig.

Flyktninger som kommer til Norge har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet. Der lærer de norsk, får kunnskap om det norske samfunnet og deltar i arbeidsrettede tiltak eller utdanning.

Jeg tror vi alle skjønner at det er behov for å tette gapet mellom kompetansen og kvalifikasjonene du har med deg når du kommer som flyktning til landet og det som trengs i arbeidslivet og samfunnslivet.  

Vi har tidligere varslet at vi vil innføre en integreringserklæring som gjør det tydelig at deltakerne i programmet har en forpliktelse til å ta del i arbeidsliv, samfunnsliv og bli selvforsørget.

Regjeringen foreslår at vi endrer navnet på Introduksjonsprogrammet til Integreringsprogrammet.

Det er på ingen måte det viktigste forslaget i denne omleggingen.

Men ord betyr noe, og det er mer enn symbolikk i dette.

Når du kommer til Norge, skal ikke bare programmet introdusere deg for landet. Du skal integreres.  

Flyktningene som deltar i programmet, får i dag en introduksjonsstønad som skal dekke et nøkternt livsopphold.

De kan også søke om sosialhjelp og bostøtte.

Det gjør stadig flere.

Tall fra SSB viser at omtrent halvparten av deltakerne i programmet mottok sosialhjelp eller bostøtte samtidig som introduksjonsstønad i 2024.

For flyktninger som mottar sosialhjelp og bostøtte i tillegg til introduksjonsstønad vil det ikke alltid lønne seg å jobbe.

Både på grunn av stønadsnivået og fordi stønadene går ned når arbeidsinntekten går opp.

Vi mener det er feil medisin for få flere i arbeid.

I deler av landet må enslige flyktninger med barn tjene en halv million kroner eller mer for at det skal lønne seg å jobbe sammenlignet med å motta ytelser. Bor du i Oslo må du tjene enda mer.

Sikkerhetsnettet vårt - som skal gi økonomisk trygghet - må ikke fange mennesker i passive ytelser framfor å fremme aktivitet og arbeidsretting.  

Det skal alltid lønne seg å jobbe.

Når vi ser at det ikke lønner seg, må vi ta nødvendige grep.

Og det gjør vi nå.

I dag sender vi på høring et forslag som innebærer at flyktninger ikke lenger skal ha rett på økonomisk sosialhjelp eller bostøtte.

Vi vil i stedet innføre en egen integreringsstønad for denne gruppa.

Denne stønaden vil erstatte de tre stønadene mange flyktninger får i dag - introduksjonsstønad, sosialhjelp og bostøtte.

Med den nye stønaden vil flyktninger i hovedsak få noe mindre utbetalt enn i dag, men de vil få mer igjen for å jobbe.

Den nye ordningen vil gjelde flyktninger som ikke kan forsørge seg selv de fem første årene de er bosatt i Norge.

Stønaden vil bli trappet ned over tid og reduseres med inntil 10 prosent for dem som ikke har kommet seg i jobb eller utdanning etter å ha fullført integreringsprogrammet.

Integreringsstønaden skal fastsettes ut fra faste satser, etter om du er enslig, gift eller har barn.

For å redusere risikoen for at barnefamilier havner i en vanskelig økonomisk situasjon, foreslår vi et barnetillegg og et tillegg for enslige forsørgere.

Vi vil også innføre en aktivitetsplikt for alle flyktninger som ikke har kommet seg i arbeid eller utdanning etter at de har gjennomført integreringsprogrammet.

Det innebærer at de må ta del i aktiviteter som norskopplæring, arbeidsrettede tiltak i regi av Nav eller tiltak i regi av frivillige organisasjoner for å motta stønaden.

Dette betyr at det er slutt på tiden for passivitet og mottak av stønader som overgår forventet arbeidsinntekt.

Vi foreslår sikkerhetsmekanismer som gjør det mulig å søke om støtte til ekstraordinære utgifter og at flyktninger skal kunne søke om økonomisk bistand i nødsituasjoner.

Veien inn i arbeidslivet er også veien inn i samfunnslivet.

Det er veien inn i de små og store fellesskapene som er avgjørende for tilliten mellom oss og at hverdagen går rundt.

Det er ikke minst viktig for barn av flyktninger.

Når foreldre både forstår og deltar i samfunnet forstår de bedre hvordan de kan legge til rette for en god oppvekst for barna sine.

*****

Vi foreslår at kommunene skal ha ansvar for å forvalte stønaden og aktivitetsplikten.

I dag må kommunene treffe vedtak om ytelser ut fra ulike regelverk.

Flyktninger må søke om ytelser fra ulike instanser med ulike regelverk og ulike utbetalingsdatoer.

Med den nye stønaden blir det kun ett regelverk å forholde seg til, både for kommunene og for flyktningene.

Omleggingen vil gjøre det enklere og mer oversiktlig.

Det blir færre individuelle vedtak som vil kreve saksbehandling for kommunen.

Det vil redusere saksmengde og frigjøre tid og ressurser ved Nav-kontorene.

Det er tid og ressurser som kan brukes til å få flere inn i arbeid og aktivitet framfor å vurdere ytelser.

Det er avgjørende for å få flere inn i arbeidslivet.

Det er helt nødvendig for å opprettholde gode velferdstjenester i tida som kommer.

Nå skal forslaget ut på høring før det blir landet og arbeidet er ferdig.

Det betyr at stønaden tidligst blir innført fra januar 2028.

Kommunene må få tilstrekkelig tid til å forberede seg på en ganske stor omlegging.

*****

I dag gir vi en tydelig beskjed til dem som har kommet til landet vårt som flyktninger om at de må ta del i arbeidslivet.

Men jeg har også lyst til å gi en tydelig beskjed til oss alle sammen, ikke minst arbeidsgivere om å ta ressursene deres i bruk.  

Dere må åpne døra for flyktninger.

For dem som kanskje ikke snakker språket perfekt og kanskje ikke har den perfekte utdanningen, men som trenger en jobb og som har kvaliteter og ressurser som arbeidslivet trenger.

I tiden framover vil mangelen på arbeidskraft føre til at arbeidsgivere ikke har råd til å legge bort søknader fra dem som har et navn som er vanskelig å uttale eller en annen bakgrunn enn dem selv.

Vi er et mangfoldig samfunn.

For Arbeiderpartiet har kampen for et mangfoldig og flerkulturelt samfunn alltid vært viktig.   

Vi trenger arbeidsplasser som legger til rette for at samfunnet bruker flyktningenes ressurser når de kommer til Norge, får lære språket, får kvalifikasjoner og får mulighet til å lykkes i samfunnet vårt.

*****

Jeg skal ikke legge skjul på at vi i har stått over vanskelige avveininger i arbeidet med den nye integreringsstønaden.

På den ene siden må vi sørge for at stønaden ikke er så høy at det ikke lønner seg å jobbe.

På den andre siden må vi sørge for at stønaden ikke er så lav at det fører flere inn i lavinntekt og fattigdom.

Jeg mener vi har funnet en god balanse i det vi legger fram nå.

En balanse der vi både stiller krav og stiller opp.

Det vil gi flyktningene som kommer til landet vårt bedre muligheter til å lykkes og finne sin plass i det norske samfunnet.

Det vil inkludere dem i fellesskapet der vi sammen skaper verdiene og opprettholder velferden.

Jeg ser fram til god debatt og gode høringsinnspill når vi nå sender forlaget ut på høring.