Noen dager før Roy Jacobsen – så altfor tidlig – gikk bort, stod jeg i en bokhandel. Hyllene bugnet av glinsende bestselgere, thrillere med gullbokstaver og kjente forfatternavn som lovet fart, intriger og drama. Midt i alt dette, lå en bok som ikke ropte. Det var et blått hav. En liten øy. Det var Roy Jacobsens «De usynlige».
 
I en verden der alt roper etter oppmerksomhet, skrev Roy frem et annet univers – der det store i livet og i historien ble sett i det små.
 
Med Barrøy-trilogien skildret Roy livet ytterst på Helgelandskysten. Det var slit og stillhet – og det var sårbarhet og styrke. Han skrev om krigen – om menneskene som handlet uten å bli sett, og om valgene som aldri ble snakket om, men som avgjorde liv. I «Frost», en av mine favoritter, tok han oss til Island og Norge rundt år 1000, og beskrev hvordan mennesket traff brytningstiden mellom det norrøne og nye impulser utenfra. I flere romaner skildret Roy hvordan mennesket og naturen møtes i sin ytterste sårbarhet. Men han var også en byforfatter – og beskrev Vigelandsparken, barndommens blokker på Årvoll og livet i Groruddalen, med de samme ømme og skarpe observasjonene som på Helgelandskysten.

Roy skrev fra gulvet, fra brygga, fra trappen i blokken. Han viste oss at alt vi ser – samfunn, velferd, trygghet – en gang var usynlig. At alt har blitt til, og at bak hvert fremskritt ligger en historie, et arbeid og et fellesskap.
 
Som mange oppdaget jeg Roy Jacobsen med romanen «Seierherrene» (1991), en av de store fortellingene i vår nasjons litterære bibliotek. Her følger vi én familie, men boken forteller egentlig historien om de mange – om hvordan kunnskap, arbeid og fellesskap – ja, sosialdemokratiet – formet Norge.
 
Roy og jeg vokste opp i ulike miljøer, kom fra forskjellige lag i samfunnet, om man kan si det slik. Mange av de livene han levde seg inn i var et stykke fra de jeg hadde erfart. Men det som var gjenkjennelig var den dype menneskeligheten Roy skrev frem i relasjoner mellom mennesker. Jeg sa til Roy at jeg kjente igjen båndet mellom hovedpersonen i «Seierherrene» og moren hans – tryggheten i en hånd å holde i, brødskiven på kjøkkenet. Og her er det vidunderlige ved Roy: At han som kunne være så røff, som bannet og fortalte groviser, også kunne treffe den mest følsomme nerven i relasjonene mellom mennesker. I kjærlighet, i vennskap, i strid. Ingen kunne male et vennskap vakrere.
 
Roy og jeg ble kjent året etter at «Seierherrene» kom ut – i 1992. Da hadde Arbeiderpartiet sine diskusjoner om Europa-politikken. Roy var søkende, oppsøkte meg med alle sine spørsmål, lidenskapelig opptatt av at Norge måtte høre med i det europeiske samarbeidet. Han argumenterte i spennet mellom Trygve Brattelis erfaringer som krigsfange under andre verdenskrig og Roys egen overbevisning om at demokratiene måtte søke sammen.
 
Det ble mange samtaler, i det som kjennetegnet så mange av møtene med Roy: Sterkt politisk engasjement, varmt sosialt nærvær og kvelder som varte lengre enn min sosiale kondisjon tillot.
 
En mer kompromissløs Roy trådte frem de siste årene med absolutt motstand – ikke bare mot det totalitære, men også mot de autoritære fristelsene. Han var en sterk forsvarer av ytringsfriheten, stod urokkelig bak Ukraina i kampen mot Putins Russland og hadde en dyp skepsis mot det han mente var lettvint kritikk av Israel. Han flettet alltid den løpende politiske hverdagen sammen med sine dype historiske kunnskaper.
 
Hjemme hos Roy kunne han brette ut store kart og legge dem utover bordet – eller dobbeltsenga, om det trengtes – for å vise frontlinjene under andre verdenskrig, langt inne på Østfronten, eller, som i romanen «Grenser», i BeNeLux-området der hans kjære Anneliese kom fra.

I 2009 ga Roy ut romanen «Vidunderbarn». Jeg sendte den til søsteren min som bor i Stockholm. Hun ble begeistret og ved stortingsvalget den høsten gikk hun til den norske ambassaden og ga sin stemme til Arbeiderpartiet. Hun sendte meg en melding og forklarte at hun ble rørt og trollbundet av det hun leste i «Vidunderbarn». Jeg sendte en melding til Roy og fortalte historien. Kort etter fikk jeg dette svaret: «Hva faen skulle dere gjort uten meg!»
 
Han ga ris og ros. Begge deler uten filter. Rosen gjorde meg glad. Risen kunne gjøre vondt. Men så var det sånn med Roy: han tålte en rak puck i retur.
 
Mange har skrevet gode minneord om Roy den siste tiden. Det er vanskelig å oppsummere hele forfatterskapet, og kanskje er det heller ikke nødvendig? For bøkene hans vil fortsette å finne nye lesere, og dermed fortsetter også forfatterskapet å utvikle seg. For der, i møtet mellom leser og forfatter, mellom storm og stillhet, finnes Roy Jacobsen fremdeles.