De fleste barn i Norge har det godt. De vokser opp med trygge voksne, venner og muligheter til å finne sin egen vei i livet. Men som samfunn må vi ta på alvor ansvaret vi har for barna som ikke får en trygg start på livet. Derfor var jeg klar på at trygghet for barn og unge skulle være et eget hovedområde i Regjeringens plan for Norge.

Familien er normalt det aller viktigste for barnet. Fra de første besøkene på helsestasjonen, gjennom leken i barnehagen og videre inn i klasserommet, er også velferdssamfunnet til stede i barnas liv. Men noen familier trenger mer hjelp. Da skal barnevernet støtte foreldrene – og sørge for trygg omsorg når barn ikke kan bo hjemme.

Neste uke møter jeg nordiske statsministerkolleger i Helsingfors. Landene våre organiserer omsorgen for utsatte barn ulikt. I Norge bor en større andel av disse barna i fosterhjem enn ellers i Norden.

Rundt 9000 barn og unge bor hos fosterforeldre som åpner hjemmet sitt. Jeg har stor respekt for dem som tar på seg denne oppgaven. Vi trenger flere fosterhjem og god støtte til dem som stiller opp. Men barn har ulike behov, og noen trenger særlig tett oppfølging av fagfolk rundt seg hele døgnet. Rundt tusen barn og unge bor derfor på institusjon i Norge.

Barnevernet må veie vanskelige hensyn mot hverandre. Griper det inn for sent, kan barn bli værende i skadelige forhold. Er tiltakene mer inngripende enn nødvendig, kan familier som kunne fungert sammen, bli splittet.

Når samfunnet overtar omsorgen, har vi et ansvar for at barnet skal få det bedre. I vår møtte NRK 17 år gamle «Emmi» på Innlandet barnevernssenter på Gjøvik. Først ville hun ikke være der. Hun rømte og strevde med grensene. Etter hvert erfarte hun at de voksne ville henne vel. Nå går hun på skole og drømmer om egen leilighet – og om selv å arbeide på institusjon for å hjelpe andre. «Det å havne på institusjon betyr ikke at livet er over», sier hun.

Emmi viser hva dyktige ansatte kan bety. De setter grenser, viser omsorg og bygger tillit over tid. Taushetsplikten gjør mye av arbeidet deres usynlig. Vi må anerkjenne arbeidet barnevernet gjør og lytte til erfaringene til de som jobber der. Det er spesielt viktig siden vi også vet at vi ikke alltid har klart å holde løftet om at barnet skal få det bedre.

NRK viste for noen år siden dokumentarserien «Instukids», basert på samtaler med hundre ungdommer med erfaring fra institusjon. «Ronja» var 13 år da hun ble utsatt for et seksuelt overgrep etter å ha rømt fra institusjonen. Hun fortalte også om hjelpen hun ikke opplevde å få etterpå. Hun som skulle være trygg i samfunnets omsorg, opplevde i stedet svik. Det er opprørende.

Regjeringen gjennomfører nå et kvalitetsløft i barnevernet, og i statsbudsjettet for 2027 foreslår vi 707 millioner kroner mer til det statlige barnevernet. Vi tar tak i tre problemer.

For det første har for mange barn ventet altfor lenge på plass. Den faste institusjonskapasiteten er økt med 15 prosent siden 2021. Antallet tilfeller der staten ikke skaffet plass i tide, falt fra 151 i 2024 til 54 i 2025. I statsbudsjettet foreslår vi både midler til flere statlige plasser og midler til å kjøpe flere plasser fra ideelle og kommersielle aktører.

Her må jeg være åpen om det som ikke har fungert. Vi har ønsket færre kommersielle aktører i barnevernet, men ikke klart å bygge opp offentlig kapasitet raskt nok. Da behovet for flere plasser økte, ble vi avhengige av dyre enkeltkjøp fra private. Jeg har derfor konkludert med at et institusjonsbarnevern med bare statlige plasser ikke er realistisk. Derfor bygger vi nå et sterkere offentlig tilbud i kombinasjon med ideelle og kommersielle aktører. Flere statlige plasser og langsiktige avtaler med private skal gi bedre kvalitet og kostnadskontroll.

For det andre har barn for ofte måttet flytte når behovene deres endrer seg. På Gjøvik har de siden 2018 arbeidet etter tanken «Her kan du bli til det ordner seg». Det er et godt prinsipp. Fire steder i landet prøver vi nå ut en ny barnevernsmodell som har sterkere fagmiljøer og tettere samarbeid med helsetjenestene. Det gjør at selv om barnas hjelpebehov endrer seg, så skal barna kunne beholde rommet og de voksne de er trygge på. Målet er at dette skal bli standarden over hele landet.

For det tredje har ikke kontrollen med leverandørene vært god nok. I sommer ble det kjent at personer med forbindelser til kriminelle miljøer hadde roller i noen private virksomheter som leverer barnevernstjenester. Det er fullstendig uakseptabelt. Barna og familiene deres må kunne stole på at barnevernet gir dem den hjelpen og beskyttelsen de trenger. Derfor skjerper vi kontrollen med eiere, ansatte og underleverandører – og styrker samarbeidet mellom politi og barnevern. Kontrollen skal fortsette også etter at en virksomhet er godkjent.

Det finnes mange sterke historier fra det norske barnevernet. Historiene til Ronja og Emmi får frem to helt forskjellige erfaringer og hvor mye som står på spill når samfunnet overtar omsorgen for et barn. Vår oppgave er å sørge for at god omsorg ikke blir et spørsmål om tilfeldigheter. Barn skal kunne stole på at de får den omsorgen de trenger, uansett hvem som driver institusjonen.