Det er lite som minner om politikk her jeg sitter – i 11.000 meters høyde – på vei fra Storbritannia etter møter med statsminister Keir Starmer. Men det er nettopp her – mellom landene – det blir tydelig hvor avhengig Norge er av regler, kontakt og løsninger som krysser grenser.

Norge er et land med store havområder og en åpen økonomi. Vårt næringsliv – fra sjømat til energi, teknologi, maritim sektor og finans – er avhengig av forutsigbare spilleregler og åpne markeder. Realiteten bak internasjonalt samarbeid er derfor harde for Norge og norske arbeidsplasser.

Det er dårlig nytt for oss at geopolitiske spenninger øker, at USA ikke lenger er en del av Parisavtalen, og at flere land snakker ned institusjonene som holder verdensøkonomien sammen. Det er dårlig nytt at handelsbarrierer bygges opp igjen, slik beskyttelsestiltak som rammer norske ferrolegeringer bare er det siste eksempelet på.

Det er lett å la det negative ta overhånd. Men under overflaten er det også fremskritt, og la meg dele noen av dem fra den siste månedens reiser.

Den varme, tunge luften gjorde alvoret på årets klimatoppmøte i Belém, rett ved Amazonas, nærmest fysisk. Like fullt var det oppmuntrende å høre om fremgangen i arbeidet med å bevare tropiske skoger – en helt avgjørende dimensjon for klodens helse. Brasils avskogingstall går ned, og Indonesia leverer store kutt i nedhugging. Forbedret bevaring av tropiske skoger har bidratt til at disse landene har unngått flere milliarder tonn med utslipp.

Norge har vært en sentral partner i dette arbeidet i mange år. Derfor støtter Norge nå Brasils nye initiativ «Tropical Forests Forever Facility» med opptil tre milliarder dollar over ti år, penger vi henter fra bistandsbudsjettet. Dette er ikke bare klima- og naturpolitikk – det er stabiliserende for global handel, matvaresikkerhet og risikoen næringslivet navigerer i.

Samtidig viste møtet at de siste års klimasamarbeid og nasjonale tiltak gir resultater. Før møtet hadde under 70 land levert oppdaterte klimamål. Etter møtet var antallet over 120. Uten Parisavtalen ville verden vært på vei mot over fire graders oppvarming. Om planlagte tiltak fra landene gjennomføres, ligger vi an til rett under 2,5. Det er fortsatt altfor høyt, men også en bekreftelse på at globale avtaler fungerer når land følger dem opp.

En drøy uke senere gikk reisen til Johannesburg og G20-toppmøtet, der Norge har deltatt de siste to årene. Igjen ble det tydelig at klima og utvikling ikke er to parallelle spor, men ett. Sør-Afrika brukte sitt formannskap til å løfte saker som betyr alt for kontinentets framtid: energi, gjeld og matsikkerhet. Men de var også tydelig på at økonomisk vekst i Afrika – et av verdens viktigste fremtidige markeder – er avhengig av nye finansieringsmodeller.

«Mission 300», initiativet til Verdensbanken og Den afrikanske utviklingsbanken, er et godt eksempel: 300 millioner mennesker skal få tilgang til elektrisitet innen 2030. Uten energi – ingen jobber, ingen industri, ingen digitalisering, knapt noen utvikling. Programmet ble lansert i fjor, og vi ser gode resultater allerede: fra ca. 400 000 nye strømkunder i måneden til ca. én million nå, og en plan for å øke dette videre til rundt 3 millioner nye i måneden. Mission 300 omtales som en av de viktigste utviklingssatsingene i Afrika på tiår – og vil også skape muligheter for norske energiselskaper, teknologibedrifter og maritime aktører til å bidra inn i en voksende afrikansk energisektor.

Det er ikke bare klima og økonomi som viser hva multilateralt samarbeid kan få til. Global helse, som var tema på et seminar jeg deltok på i Oslo denne uken, er et annet. «Gavi», vaksinealliansen Norge var med å etablere, har bidratt til å vaksinere over 1,2 milliarder barn. «Global Fund», opprettet i kjølvannet av G20 for over 20 år siden, har reddet 70 millioner liv fra hiv, tuberkulose og malaria. I flere afrikanske land har forventet levealder økt med om lag femten år, muliggjort av blant annet internasjonalt samarbeid og pionervirksomhet hvor Norge var med på å gå foran.

Ingen land kan løse de store grenseoverskridende utfordringene alene. Derfor har Norge vært en aktiv bygger og bruker av den internasjonale samarbeidsarkitekturen siden 1945. Derfor har jeg det siste døgnet vært i Storbritannia for å styrke forsvarssamarbeidet med britene. Og derfor fortsetter vi å bruke 1 prosent av bruttonasjonalinntekten vår på bistand, som hjelper andre, men som i høyeste grad også er i vår egeninteresse.

I Fremskrittspartiets alternative budsjett for 2026 kan vi lese at de vil kutte 18 milliarder kroner i bistandsbudsjettet. Da kutter de ikke bare i Norges evne til å ta ansvar sammen med andre land, men svekker også muligheten til å forsvare norske interesser i utlandet.

Det skal vi være varsomme mot. Det vet de som støper aluminium på Karmøy, de som lager gjødsel på Herøya og de som utvinner norsk olje og gass fra plattformene i Nordsjøen – rett under her jeg nå sitter.

Derfor må vi ha en utenrikspolitikk som gjør innenrikspolitikk mulig. For tilstedeværelse der ute er med på å avgjøre hvilke muligheter vi får her hjemme – uansett hvor krevende verdenssituasjonen måtte være.