Norge i en urolig tid

Sjekket mot framføringen

Kjære alle sammen,

Norges største pensjonistuniversitet – ja, det må vi klappe for. Jeg skal komme tilbake til det, fordi det fortjener en klapp i flere sammenhenger. Og med tittelen ‘Norge i en urolig tid’ – så bør vi tenke igjennom – hva er det som holder oss sammen? Hva er det som bærer små og store samfunn?

Og vi kan snakke så mye vi vil – og jeg skal snakke en del om dette nå – om forsvar og samarbeid ute i verden og alt det som skjer – men det som binder oss sammen, det tror jeg vi kan være enige om til slutt – det er mennesker. Jeg kommer fra en politisk familie hvor dette utgangspunktet faktisk legger grunnlaget for hva vi vektlegger av verdier: nemlig fellesskapet. Hver og én av oss har mye å fare med, men det er når vi er sammen, at vi blir en kraft, at vi får trygghet. Alt begynner egentlig med det. 

Larvik

Når dere samles her – og kan ha et makstak for antall medlemmer! – Det er ikke vanlig i norske organisasjoner – å sette stopp ved 1600 medlemmer. Jeg er utrolig imponert over det. Og dere har mange flotte, spennende innledere her, det har jeg også sett av programmet. Det vitner om en kraft.

Og så har jeg måttet komme tilbake igjen til noe av det som har preget meg, av hva jeg har lest, opp gjennom livet. Og til Larvik: Jeg var her i sommer, i valgkampen, jeg var her 1. mai 2022, som jeg ennå har gode minner fra. Men så er det jo også slik at ‘Gymnaslærer Pedersen’ er fra Larvik, hos Dag Solstad. Da jeg gikk i 1. mai-tog, så går jo det egentlig på flat mark, men Larvik er en bratt by, og det er et veldig flott sitat fra et intervju, som jeg bare må lese: Der sier Solstad at «når jeg for eksempel skriver om en romanperson i Larvik som ramler av sykkelen og brekker armen, er ikke det noe rart, for Larvik er en bratt by. Det er lett å ramle. Og da måtte denne romanpersonen naturlig nok gå med armen i fatle resten av romanen. Jeg skriver ikke det for å være morsom. Jeg synes ikke jeg er ironisk. Det bare måtte bli sånn».

Og det er en bratt scene her òg som vi lever i, gode venner, for å forstå dette: Vi lever i en bratt tid. Jeg opplever det. Jeg har vært utenriksminister i sju år. Nå er jeg inne i mitt femte som statsminister. Og vi kan vel trygt si at vi lever i en tid med store endringer. Mitt budskap til dere er å si: Det skal vi håndtere.

Uro i verden

Vi er i en tid nå hvor en del mennesker opplever – og det blir hauset opp – at ‘alt er i spill’, at ‘alt er i oppløsning’, at det ikke er mulig å forholde seg til. Og det kan jeg forstå – når vi våkner og følger nyhetene; om nye angrep mot Kiev, mennesker vi kan kjenne igjen livssituasjonen til – angrep mot boligblokker, sykehus, fryktelige ting som skjer. Og vi har hatt disse to årene med krigen på Gaza – opprørende, som også treffer oss rett inn.

Men man blir minnet på det historikerne sier til oss; at det eneste konstante er forandring. – I livet, i lokalsamfunnet, i verden. Og vi må mestre denne forandringen på et eller annet vis. Finne et kart vi kan forholde oss til. Hvor vi kan stå i det – i landet vårt Norge, byen vår Larvik, i gata, familien, lokalmiljøet.

Og det er jo mye vi treffes av nå – det er selvfølgelig Ukraina, det er Midtøsten, det er – hva skal vi si – en militæraksjon og bortføring av en statsleder i Venezuela. Og så står vi plutselig oppe i en kjempesak nå rundt Grønland, som i seg selv er veldig spesielt. Jeg kommer litt tilbake til det.

Og vi har et USA som er i kraftig forandring. Noen av oss som har fulgt USA over tid, sier at vi har sett disse tegnene, men det er voldsomt. Men det slo meg også: Noen mener at én av grunnene til at Donald Trump er så opptatt av Grønland – det er at han ser på kartet. Og Grønland er jo stort på kartet, enormt. Og det er klart, når du ser på det amerikanske kontinentet, oppover, fra USA, Canada og så litt videre østover, så er jo Grønland stort. Og han kan da si at ‘dette henger jo sammen’, og ‘dette bør være vårt’.

Men dere vet jo at disse kartene er laget ut fra en gammel, spesiell teknologi som gjør at disse nordområdene og sørområdene blir utrolig svære. Og Grønland blir stort. Det er verdens største øy, men det er ikke større enn for eksempel Mexico. Og Mexico er ‘en bitte liten brikke’ mellom USA der oppe og Latin-Amerika der nede. Men det bunner jo egentlig i noe veldig menneskelig, at hva du ser, avhenger av hvor du står. – Altså utsynet for Trump. Det er jo hovedsaken for ham, at han ser dette og ‘vil ha det’. Dette skal jeg komme tilbake til og si hva jeg mener om det.

Global helse

Men grunnen til at jeg nevner det på denne måten, er at det er jo veldig mye som ikke blir kommentert så mye i våre medier, om morgenen når vi våkner, og slår på radioen og leser avisen. – Vi hører om Kina, men det er jo ellers veldig lite fra Asia. Veldig lite om India, som nå er verdens mest folkerike stat. Det er en enorm utvikling som skjer der. Og Latin-Amerika – og tenk Afrika, hvilken enorm utvikling som skjer der. Og det er mange dårlige nyheter der ute. Det som ‘klikker’ best, er jo de dårlige nyhetene.

Men jeg har jobbet med internasjonal helsepolitikk – fra for 25 år siden, med Gro Arne Brundtland i Verdens helseorganisasjon, WHO. Det har skjedd mye innen global helse f.eks. på grunn av vaksiner. – Tenk dere, aids-epidemien, hvor stor og farlig den var. På mange måter er den blitt kontrollert, av medisiner og tilgangen til medisiner.

Og om barnedødelighet under fem år, altså barn som dør vi de fyller fem år. I familier i fattige land så var det jo vanlig at barn under fem år hadde en stor sjanse for ikke å overleve. Derfor måtte man ha mange barn. Sånn var det også i Norge for et par hundre år siden. Eilert Sundt skrev om dette på slutten av 1800-tallet – og om målet at man burde kunne nøye seg med å få to-tre barn, hvis det var stor sannsynlighet for at de kunne overleve.

Men internasjonalt, visse land – fram til vår tid – har ikke hatt helsesystemer og velferdsstat som vi har. – Så hvis et barn under fem år blir syk, så må man betale fra egen lomme, man må slutte å jobbe og det er en katastrofe – for familien – og fører til fattigdom. Men nå har det skjedd enorme gjennombrudd, noe Norge også har vært med å bidra til, å sikre vaksiner til alle verdens barn. Og vaksinering av barn under fem år mot typiske sykdommer har ført til at barnedødeligheten har gått betydelig ned.

I 2002 ble det opprettet et globalt fond mot aids, tuberkulose og malaria. Jeg tror at noen av dere husker – eller fra foreldrene deres – at tuberkulose var et kjempeproblem. Tuberkulose er jo en fattigdomssykdom knyttet til urent vann, dårlige boliger, gamle boliger, som også vi hadde i Norge.

Dette globale fondet mot disse tre sykdommene hadde det som kalles en påfyllingskonferanse, i Sør-Afrika i fjor høst. Vi har vært med på å gi betydelig økonomisk støtte til fondet, som går til legemidler og ulike tiltak i de landene som er mest rammet. Og på denne påfyllingskonferanse i Sør-Afrika i slutten av november deltok jeg fordi Norge i fjor var gjesteland i det som heter G20-samarbeidet – de 20 største økonomiene i verden. Vi var invitert med fordi G20-medlemmer kan invitere med partnerland. Og vi har lenge vært en god partner av Sør-Afrika.

Og der fikk jeg høre følgende: Det fondet har satt inn av tiltak mot tuberkulose, malaria og AIDS gjør at forventet levealder i en god del land i Afrika har økt med 15 år på 15 år. Og dette har egentlig aldri skjedd før – i verdenshistorien. Det er et uttrykk for at forandring er mulig. Og det med vaksiner til alle verdens barn, og GAVI-alliansen som den heter, som sørger for at ungene får vaksiner og blir beskyttet. Noen land hadde bare 20 % vaksinedekning; da får du høy barnedødelighet. Nå har de fått mye høyere dekning. Så dette er også nyheter å få med seg.

Og om klima – et stort, globalt, sammensatt og komplisert tema – hvor alle land skal bidra til at vi får klimagassutslippene ned. – Vi skal leve opp til Parisavtalen. Det går for sent – men det går et stykke på vei. Da Parisavtalen ble underskrevet, var målet å få global oppvarming ned under 2 grader, ned mot 1,5. – Og hvis vi ikke hadde hatt Parisavtalen, og alle tiltakene for å følge opp den, så ville vi antakeligvis hatt en temperaturstigning på vei mot 4-5 grader. Men slik det ser ut nå, så ligger det an til 2,3-2,4. Det er selvsagt for mye, men det er mindre enn 5, tross alt. Så det må også med i bildet.

Ny verdensorden?

Det jeg er opptatt av å si, er at der vi sitter, der vi står, og det vi ser, alt det avhenger av utsynet, av bildet vi danner oss. Noen ganger må vi tvinge oss til å løfte blikket og se enda litt videre.

Men så får vi høre at – jo, den verdensordenen vi lever i, den som ble til etter Den annen verdenskrig, den er under press. USA trekker seg ut av mer enn 60 FN-organisasjoner. Det er dårlig nytt. Fordi organisasjoner og samarbeid er i utgangspunktet en ordning – ja, det krever arbeid – men det er en måte å løse oppgaver sammen på. De store oppgavene, det er jeg i alle fall ikke i tvil om. De må vi løse sammen. De som er knyttet til klima, miljø, globale temaer, nedrustning og også en del områder som f.eks. globalt helsearbeid som jeg nevnte.

Jeg klarer ikke å forstå at USA trakk seg ut av WHO. For WHO gir jo muligheter for alle til å være beskyttet, om det oppstår epidemier, ting som skjer over landegrensene, for ikke noe land kan si at ‘vi er så store at dette berører ikke oss’.

Men på den annen side – så er det jo også litt rart at vi går rundt og sier at vi er veldig urolige for at den verdensordenen som ble til rett etter andre verdenskrig, er i endring. – Det er jo litt rart? Altså en ordning med FN-organisasjonene, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, som ble til i 1945-1947, og NATO som kom i 1949. Mange av de organisasjonene ble jo planlagt mens det var verdenskrig – i 1941-42 – med planer om hva man gjør, når og om det blir fred, for å lage en ny verdensorden.

Det er jo ikke så rart at den type ordninger er i utvikling – nå når vi er i 2020-årene. Jeg synes det er interessant å høre briter og franskmenn som sier at det er veldig urovekkende at verdensordenen er i endring. – Tenk dere, FNs sikkerhetsråd, som er det organet som kan bestemme om du kan bruke makt, det ble til av ‘vinnerne’ av andre verdenskrig. Slik at det er Frankrike og Storbritannia – det er store land, jeg er glad i begge, jeg har respekt for dem – som sitter i FNs sikkerhetsråd i dag, og ikke India, verdens mest folkerike land, og ikke noe afrikansk land eller noe latin-amerikansk land.

Der burde det ha vært endring. Der er det for lite endringer til å kunne møte den verden vi er i. – Så dette er noe jeg bare nevner innledningsvis; denne motstanden mot endring. Det er jo de etablerte landene som holder på en verdensorden som var bra for dem. Men i en verden som ser annerledes ut, så kunne det også endre seg.

Norge – et lite land?

Knut Frydenlund skrev en bok på 1970-tallet med tittelen «Lille land, hva nå?». Det var et spørsmål om hva kunne Norge gjøre. Knut Frydenlund var utenriksminister, diplomat, han hadde lang erfaring, og boka var viktig. Og jeg stiller meg også det spørsmålet noen ganger: Lille land, hva nå? Og når jeg går inn i det, så skal jeg bare dele med dere: Mye endrer seg i verden og også Norge har endret seg enormt i deres levetid. Dere som sitter her nå, og hvis vi tar med foreldrene deres; det landet dere vokste opp med og som også tilhørte foreldrene deres, og fram til nå i dag, dette landet har vært gjennom en omfattende og rask reise.

Men det er noe som ikke endrer seg, og det er geografien. Et land endrer ikke sin geografi, det har jeg alltid hatt tungt på meg når jeg har tenkt politikk. Og særlig innen utenrikspolitikk når jeg har hatt ansvar for det. Norge er nabo med Russland, vi har en 200 km grense, 20 mil. Finland har 1300 km grense med Russland. Norge har levd i fred med Russland i 1000 år. Norge er det eneste nabolandet som Russland ikke har vært i krig med. Det er et faktum. Det er sånn det er.

Vi har store havområder. Vi har energi, fisk, her vi ligger i Arktis. Men så skal jeg utfordre dere med denne tanken: Da jeg var utenriksminister bestemte jeg meg for at jeg går ikke med på å si at ‘Norge er et lite land’ før vi er enige om hva vi snakker om. Hvis du tar – verden har 200 land, omtrent – og tar vi våre innbyggere, 5,5 millioner, så er vi nummer 119. størst i verden. Da kan vi si at vi er et lite land. Men det er ganske mange land som er mindre enn oss likevel, sånne mikrostater og øystater og litt forskjellig.

Og hvis vi tar landarealet vårt, cirka 360 000 kvadratkilometer, så er vi nummer 62 i verden. Det er ikke stort, men ikke veldig lite heller. Hvis vi legger til våre hav- og havbunnsområder – for vi har sju ganger mer hav enn land – da er vi nummer 17, og det er ikke lite land. – For det er jo ganske viktig å ha den havbunnen vi har, det har vi jo erfart. Hvis vi så tar kystlinjen vår, og trekker den rundt utenfor Larvik her ute i fjorden og ut og opp langs alle øyer, fjorder og hele veien, hva har vi da? Da har Norge verdens nest lengste kystlinje etter Canada. Et lite land? Ikke nødvendigvis.

Og vi har verdens største pensjonsfond, som vi har bygd opp over 25 år. Som sjømatnasjon, gassnasjon, er vi ledende i verden, og vi er en stor maritim nasjon. Jeg sier ikke dette for ‘å jazze’ det opp, men jeg tror at det er to feller vi kan falle i når vi tenker på landet Norge: Det ene er å tro at vi er altfor store. Alle land har noen sånne selvgode sider, hvor vi sitter og vet best, for oss selv, og vi deler ut karakterer og vitnesbyrd i øst og øst. Det er ikke særlig sympatisk, men jeg er med på det, jeg òg; det er gøy innimellom. Det er den ene grøfta. Den andre grøfta er å tro at vi er veldig små: At det ikke teller noe hva vi gjør, at vi er bitte små, at vi ikke spiller noen rolle. Sannheten ligger et sted imellom.

Å gjøre en forskjell

Og for meg betyr det at vi må finne ut: På hvilke områder er det vi – Norge – kan gjøre en forskjell? For så må vi bruke kreftene våre der. Jeg har skrevet en bok om det. Forlaget var helt fortvilet fordi den endte opp med tittelen: «Å gjøre en forskjell». Man kan ikke uttrykke seg sånn, sa de. Nei vel, okay, men det ble nå det. I Utenriksdepartementet laget vi en sånn ‘firefeltstabell’, som de gjerne gjør i statsvitenskapen, hvor vi sa: Hvor har Norge interesser, og hvor kan vi gjøre en forskjell? Det må være viktig når vi skal prioritere ressursene våre. Du får da fire alternativer:

Du får det alternativet som sier at vi har mange interesser, og der kan vi gjøre en forskjell. Åpenbart – der må vi gjøre mye. Og nå snakker jeg om ting som f.eks. at vi har innført fiskeforbud i Oslofjorden. Jeg mener det var nødvendig. Vi har interesse av å berge fisken og berge miljøet – og her kan vi gjøre en forskjell. Det mener forskerne, og jeg tror også at vi kan gjøre det. Så vi gjør det.

Den andre ytterligheten er områder hvor vi ikke har interesser og ikke kan egentlig gjøre noen forskjell. Hvis vi driver og holder på med noe der, så gjør vi det feil. For der spiller det ingen rolle.

Og så er det de to mellomkategoriene. Den ene er der vi har store interesser – men ikke klarer å gjøre en forskjell. Det er et av de problemene land kan ha; at det skjer ting mot oss, men vi får ikke gjort noe med det.

Og så er det den siste kategorien, der vi egentlig ikke har åpenbare interesser, men vi kan gjøre en stor forskjell. Og da er det ofte at politikken kommer inn og sier; ‘okay, kan vi gjøre dette og likevel få noe ut av det?’ I Norge får for eksempel alle barn tilbud om vaksiner og 90 % av ungene våre blir vaksinert. – Så for oss å bruke penger på vaksiner i andre land, er ikke direkte viktig for oss, men jeg tror det har hatt en ganske stor betydning også for Norge at vi har vært ledende i å løfte dette initiativet om å kunne vaksinere alle verdens barn. Vi er med på å gjøre noe som er bra der ute. Så dette er slik ‘et lite land’ må tenke når vi går inn i en verden som er det den er.

Alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon

Vi sier fra regjeringens side at vi lever i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Og det mener jeg er en nøktern beskrivelse av det vi står i.

Det er en alvorlig situasjon, men jeg maner også til litt sinnsro. – At det er en alvorlig situasjon, betyr ikke at alt ramler sammen. Vi er jo her for å håndtere alvorlige situasjoner. Jeg vet ikke hvordan dere tenker – f.eks. tilbake på de siste årene, de 10-15 siste årene, hvor det jo har vært alvorlige situasjoner – helse, forhold mellom mennesker, økonomi, hverdagslivet. Sånn er livet, også for land.

Men nå er det en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon, og det er vår oppgave å håndtere det. Det mest alvorlige er at vår nabo Russland har gått til fullskala krig mot Ukraina. Og fullskala krig – en invasjon av 150 000 mann som går over grensen – det minner oss om forrige århundre. Men så vil jeg si, fra norsk side, at vi har ingen indikasjoner på at Russland planlegger den type aksjon mot oss. Tvert imot så er det i nordområdene nå mindre russisk aktivitet, fordi de har flyttet mye utstyr og folk derfra og ned til Ukraina, hvor et helt unevnelig høyt antall av dem blir drept.

Hvis vi tar disse fire årene, så har Russland antakeligvis mistet over én million. Det er voldsomt. Så det å ha et naboland, som kan leve med at så mange enten blir drept eller skadet så mye at de aldri kan leve normalt igjen, ja – det er den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen, at vi har det. Det betyr at veldig mye av den usikkerheten som er i Europa, uenigheten mellom Ukraina og Russland, den er reell. Men Europa har jo den største verktøykassen diplomatisk sett til å kunne løse sånne ting. Vi har konvensjoner og avtaler og tradisjoner. Det å gå til militær invasjon og si at ‘man skal ha det landet’, er jo utrolig alvorlig.

USA

Og vi har et USA i endring, som vi ser daglige eksempler på. USA, som er bærebjelken i NATO, vår sikkerhetsgaranti. Det mener jeg fortsatt er et veldig viktig tema for Norge – der vi ligger i nord. Vi er nabo til Russlands atomvåpen, de fleste atomvåpnene deres.

Jeg har fortalt en historie noen ganger, men ikke til dere. Da jeg besøkte president Trump i Det hvite hus, så var det viktig for meg å begynne med: Å vise et kart, legge det på bordet og si at ‘her oppe, Mr. President, er det 20 mil felles grense for oss, og ti mil inn i Russland så har vi verdens største atomvåpenarsenal, ubåtene. Og det som er å si om dem, er at de er ikke rettet mot meg, men mot deg. Dette er ‘homeland security’ for USA. Men dere er litt tryggere, fordi vi følger med på hva som skjer’, sa jeg.

Norge og USA samarbeider om å ha oversikt over hva som skjer der oppe i nord. Så dette med at USA ivaretar vår sikkerhet – ja, det er viktig, for de har store militære styrker. Men vi er også viktige for deres sikkerhet.

Men USA er i endring. Og noe av det er – igjen – naturlig, for ingenting er konstant. Det at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet, det er helt rimelig. Det er helt rimelig at Norge tar et større ansvar. Og det bør skje på en ordnet og avgjort måte.

Men det er klart at det som skjer i disse dager, hvor den amerikanske presidenten sier at ‘jeg vil ha Grønland’; det er noe vi må si veldig klart ifra om. Det er ikke sånn man kan opptre mellom allierte. Dette er en situasjon vi står i som er krevende.

Omstillinger

Så – vi lever i de store omstillingenes tid. Det tror jeg man har gjort i alle tider. Når du leser historien, fra alle århundrer, så står de i de store omstillingenes tid. Hva er det vi står i? Vi står i den store omstillingen knyttet til klima – helt åpenbart. Vi skal over fra det fossile til det fornybare. Vi står i den store demografiovergangen, i vår del av Europa – en befolkning som blir eldre; det blir flere eldre i forhold til unge.

Vi står i en teknologiomstilling. – Tenk på kunstig intelligens som bare dundrer inn og skal omforme. Det er tider vi står i, som også er alvorlige. Og for Norge så er jo alt dette utviklingstrekk – mange av de moderne temaene, teknologi, klima, og nå bor det flere mennesker i verden i byer. Sånn har det vært i Norge en viss tid, men det var kun fire-fem år siden hvor det ble sagt at nå bor flertallet av verdensbefolkningen i byer og ikke på landsbygda. Det er en veldig stor forskjell på å bo på landsbygda i Norge og en by i Norge, sammenlignet med f.eks. i India.

Og stadig flere bor nær kysten. Det er hundrevis av millioner kinesere som de siste 40-50 årene har flyttet fra innlandet og ut til kysten. For nær kysten er det mer utvikling, mer handel. Det er også en stor omstilling.

Nordområdene

For Norge så er én konklusjon for alt dette at nordområdene er vårt viktigste fokusområde. – Ut fra det at Norge ikke er et lite land, ut fra hvor vi kan gjøre en forskjell, og ut fra hvor vi må følge med. For geografien velger ikke. Vi ligger i nord.

Nå kan vi kanskje si at Larvik er så langt fra nord det er mulig å komme i norsk sammenheng. Men når jeg snakker om nordområdene, så tror jeg det er like interessant å snakke om dette i Larvik som det er i Lødingen, i Grimstad som det er i Gamvik. For dette er Norges identitet. Vi er havvendt og nordvendt. Og det som har vært vår strategi i de siste årene – og som fortsatt ligger til grunn – det er at vi er tjent med at i nordområdene er det stabilitet og lavspenning. I dette har vi hatt en felles interesse med Russland fordi Russland er opptatt av å ikke ha for mye spenning rundt der de har sine atomvåpen og store forsvarsansamlinger.

Og vi er også tjent med at alt dette er forutsigbart. Vi har kalt dette en kombinasjon av avskrekking og beroligelse. De to begrepene mener jeg fortsatt står seg. Avskrekking betyr at vi er i stand til å si til noen som ser i vår retning: Ikke true oss. Ikke rokke ved vår sikkerhet, for vi kan ta igjen, for å si det på godt norsk. Dette gjør vi gjennom vårt eget forsvar, gjennom samarbeidet særlig med USA og i NATO.

Og beroligelse. Det betyr ikke – ja, noen tror at det betyr litt sånn ‘appeasement’ og det å vende den andre kinnet til. Nei, beroligelse betyr forutsigbarhet, gjenkjennelighet, langsiktighet. Det betyr for eksempel at når vi overvåker fiske i Barentshavet, og hvis en norsk tråler bryter reglene eller en spansk tråler eller en russisk tråler, så handler vi likt. Det er forutsigbarhet. Beroligelse og avskrekking ligger til grunn for å sikre lavspenning og stabilitet.

Det vi har gjort de siste årene – i møte med alt dette – var at vi nedsatte en forsvarskommisjon for å gå gjennom: Hva er status for Norges forsvar nå? Hva trenger vi å se på? Og en totalberedskapskommisjon som skulle se på hele den sivile beredskapen vår. Og så laget vi to stortingsmeldinger og så kom det forslag om en ny forsvarsplan, en langtidsplan for Forsvaret, som et enstemmig storting stilte seg bak. Det hadde jeg ikke trodd vi egentlig skulle klare å komme frem til, det å få alle partiene til å stille seg bak en forsvarsplan, fra Rødt til Frp.

Det er ikke sikkert vi kommer til å være enige om alt i de årene som kommer, men det var en stor styrke fra starten av. Tilsvarende med hjelpen til Ukraina, Nansen-programmet som vi kaller det. Alle partiene i Stortinget står bak. Det mener jeg er en stor styrke.

Nasjonal sikkerhetsstrategi

Men det vi så har gjort, i tillegg, det er for første gang å lage det som heter en nasjonal sikkerhetsstrategi. Vi forsøker å binde sammen landet Norge: Hva betyr det å ha en sikkerhetsstrategi for å ivareta sikkerheten i vår tid?

Den kan dere laste ned, fra Statsministerens kontor, Nasjonal sikkerhetsstrategi, den ble lagt fram 8. mai i fjor, det var ikke en hvilken som helst dato. Og vi bruker mye tid på å snakke, rundt om i Norge, om denne strategien. Hva består den av?

Den består av tre deler. – For å ta vare på norsk sikkerhet, så skal vi, punkt 1: Forsterke det forsvaret vi faktisk har, gjøre det i stand til å gjøre jobben sin. Og så må vi utvikle nye kapasiteter. Vi har bestemt oss for å kjøpe nye fregatter, nye ubåter. Vi sørger for at vi har nok personell, vi rekrutterer flere vernepliktige. Og hovedtyngden av det kommer i nord. Det er punkt 1.

Det er veldig dyrt, det koster mye, og det betyr også at når vi prioriterer det, så er Norge i en økonomisk situasjon hvor vi slipper å si at vi må kutte innen sykehus, veier eller skoler. Men som jeg sier: Det kommer til å bli ‘mindre mer’ på andre ting hvis vi må prioritere dette, og det må vi. Så punkt 1 er forsvar.

Punkt 2 er alminnelig beredskap i samfunnet vårt. Det er beredskap mot alle typer situasjoner som gjør at ting kan bli unormale. Dere hadde uværet ‘Amy’ her i Larvik-området for noen måneder siden, bøkeskogen ble rammet. Husker dere ekstrem-været ‘Hans’ for et par-tre år siden. Hvor de i Hønefoss-regionen på grunn av flom måtte evakuere tusenvis av mennesker. Dette har også noe med sikkerhet å gjøre.

Hvilken beredskap har vi når verden plutselig ikke ser ut som den normalt gjør? Hvilken rolle skal Røde Kors spille? Hvilken rolle skal politiet spille, og helsevesenet? Hva gjør vi alle i en beredskapssituasjon – hvis datasystemet på sykehuset bryter sammen eller strømforsyningen? Og egenberedskapen vår – dere har fått den brosjyren i postkassa eller lest den på nett; at det er lurt å ha litt ekstra vann, hermetikk, og så videre. – Ikke i tilfelle det blir krig i Norge, men vi må være forberedt på alle andre typer situasjoner. Hvis ting blir unormalt, ikke virker, så må hver og en av oss ta et ansvar.

Og jeg sier ofte at det å fornye Forsvaret, det er veldig dyrt, men – misforstå meg rett – når jeg sier nå at dette er relativt ‘enkelt’. Vi vet hva vi må gjøre, vi må bestille nye ting og sørge for at de kommer til avtalt pris. Det er for øvrig ikke så lett, for alt blir dyrere.

Men den vanskeligste, den største oppgaven, det er å nå inn til hver og en av oss og si: Hvilket ansvar har jeg?

Jeg forsøkte å snakke litt om det i nyttårstalen min. Hva med beredskapen i min bedrift, min organisasjon, i mitt borettslag, i mitt hjem, hvis noe skjer, hva skal jeg gjøre? Det er viktig å få i gang tankene rundt det. Når jeg reiser og f.eks. besøker verft langt vestlandskysten, hvor de bygger og reparerer skip; er det gjerder rundt verftet? Kan hvem som helst gå inn? – For det er kanskje ikke så lurt. Eller for å være litt ‘spøkefull’; hvorfor står det så mange russiske sportsfiskere nede i fjorden? Det er ikke forbud mot å fiske der, men det kan hende at de er interessert i litt andre ting enn bare å fiske. Vi må følge mer med.

Så Forsvaret er punkt 1, og punkt 2 er beredskap, og punkt 3 (i Nasjonal sikkerhetsstrategi) er økonomisk sikkerhet. Vi har et næringsliv som bidrar til økonomisk sikkerhet gjennom at vi har nok energi. Vi leverer 35 % av gassen som Europa trenger. Tenk dere hvor viktig Norge er i den sammenhengen. 40 % av Storbritannias gass er fra Norge. – Altså i de landene som er i overgang over til det fornybare, hvor de skal ned med de fossile brenslene. Når det skjer, mens det skjer, så må de kunne være trygge på at de kan få energi når de ikke skal bruke russisk gass. Så denne nasjonale sikkerhetsstrategien er utrolig viktig.

NATO

Vi står ved Nato-samarbeidet vårt – hvor vi de siste årene har oppdatert planer, kommandostrukturer, og ved at Norden og Europa i økende grad tar et større ansvar. Nå har Sverige og Finland blitt våre partnere også i Nato. Sverige, Finland, Norge, Danmark og Island ligger nå alle i den samme kommandoen – som faktisk ligger over havet i USA, i Virginia, Norfolk, og da er det på en måte der hvor vi samordner vår sikkerhet i Nato.

Men Europa må ta et større ansvar selv. Og derfor så følger vi nå i min regjering noe vi kaller for en ‘garderingsstrategi’. Det er et litt fint ord, men det betyr at i tillegg til det vi har med Nato, og som vi historisk har hatt med USA, så fordyper vi nå samarbeidet med Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Polen og de nordiske landene. Fordi vi er i denne regionen, og som jeg sa: Norges utsyn er mot havområdene, nordområdene. Da er det de landene som er tett på oss som vi må samarbeide med.

Vi kjøper fregatter fra Storbritannia. Det betyr egentlig at det norske og britiske sjøforsvaret nesten er sammenslått. Vi kjøper ubåter fra Tyskland, de har best på teknologi på dette, noe som øker vårt samarbeid med dem. Og selvfølgelig, med Sverige og Finland så øver vi mer. Særlig i nord, i det jeg kaller Nord-Norden. Hvis man ser på kartet; grensene mellom Norge, Sverige og Finland har tynne striper, men om vi slår dem sammen, og ikke ser på grensene, så ser vi at vi samarbeider mer og øver sammen, noe som gir økt sikkerhet for alle.

Og så jobber vi også med å ta vare på sikkerheten i Arktis. Arktis kommer til å bli en region med enda større oppmerksomhet om. Vet dere – ta den 60. breddegrad – den går gjennom Helsingfors, Stockholm, Oslo, Larvik, Bergen – altså hele veien rundt. Det bor flere mennesker i Tromsø by enn nord for 60. breddegrad i hele Canada. Der hvor folk bor i Arktis det er i hovedsak i Nord-Norge og Nord-Russland. Det bor veldig få mennesker i andre områder i Arktis. Tenk dere – Grønland – verdens største øy; det bor 58 000 mennesker der, men det er 12 000 færre enn i Tromsø.

Men Arktis vil jo – på grunn av klimaendringene, som gjør at isen smelter og sjøveiene åpner seg, få større strategisk betydning. Hvis du seiler fra for eksempel Rotterdam, som er en viktig havn i Europa, til Yokohama, som er en viktig havn i Japan, så sparer du 40 % seilingstid ved å seile gjennom Nordøstpassasjen enn å seile den vanlige veien. Men det er et stykke frem til at det kommer til å skje i stor skala. Isen smelter, og det er mulig å seile der, men det er fortsatt mye is, og det er fortsatt mørketid, og det er fortsatt mye dårlig vær. Men det er økt interesse om Arktis.

Og Nato har en arktisk strategi for å passe på vår trygghet her. Arktiske land som Norge, Island, Canada, Sverige, Finland og USA er jo en del av Arktis. Det er jo det vi sier til USA og Donald Trump nå. Når han hevder at han ‘trenger Grønland’ for å ta vare på sikkerheten, så sier vi at det må vi gjøre sammen, i Nato. Men Trump vil ‘ha det’, ‘eie det’ fordi han er jo en eiendomsperson.

Verdier, sosial kapital og tillit

Så, gode venner, for ‘Norge i en urolig tid’ – så må vi vite hvem vi er, og hvor vi har interesser, hva vi kan påvirke, og hvordan vi prioriterer.

Så vil jeg avslutte med å si at i bunn for alt dette så ligger det at vi tar godt vare på verdiene våre. – Verdiene våre, demokratiet vårt og det som tross alt har utviklet seg godt over tid i Norge. Jeg la vekt på at i valget som vi hadde i høst, så deltok 80 %, dvs. at åtte av ti gikk og stemte. Det er bra! Og et annet faktum var at åtte av ti videregående skole-elever stemte i skolevalget. Det er også bra. Men meningsdannelsen hos unge mennesker i dag er utsatt for et enormt press fra alle skjermene. Og jeg tror ikke det bare er foreldre og besteforeldre som er urolige for det. Ta utviklingen etter 2000, smarttelefonen kom i 2007, i 2012 kom algoritmene og de sosiale mediene for fullt. Og nå forenkler jeg veldig, men i 2015 så falt skoleresultatene. Det er kanskje noen sammenhenger her som jeg tror det er viktig å ha med.

Vi har jo nå gått inn og sagt at nå skal mobiltelefonene ut av skolen, i skoletiden. Og det har vi fått til uten å vedta noen lov. Vi har oppfordret til det og skolene har svart på det. Men, som foreldre sier: Alt er vel og bra frem til klokka halv fire, men så, når de får telefonen igjen, så er det jo ‘full rulle’. Og jeg tror at her må vi voksne være med og ta et ansvar, for vi sitter jo ganske mye sånn, med skjermer, vi òg, men skjermen gjør noe med læring, og det gjør noe med mange verdier, og dette er viktige ting.

Men vi har noen viktige verdier i Norge som vi skal ta vare på – som i forholdet mellom oss. Jeg skal fortelle en liten historie: I forrige uke hadde NHO sin årskonferanse i Oslo. Der er det konferanse på dagen og så er det middag på kvelden, hvor det kommer folk fra næringsliv og politikk og personer i mange forskjellige posisjoner. Og på det bordet der jeg satt, der satt ledelsen i NHO og noen politikere. Sylvi Listhaug satt like ved. Og på min venstre side hadde jeg Polens finansminister. Han var på besøk på konferansen.

Så sa han til meg: Hvem er det som sitter der, hvem er de andre rundt bordet her? Så jeg pekte på dem, der er han og der er hun, og der sitter ‘the leader of the opposition’. Og så sier han til meg; ‘men det er jo ikke mulig’. Joda, sa jeg, her sitter vi på samme bord, også med ‘the leader of the opposition’. For ham, der han kom fra, ville det ha vært utenkelig, at Sylvi Listhaug og jeg satt på samme bord på middagen hos NHO. – Og så, for å gjøre det ekstra ‘opprørende’ for ham, så sa jeg at i dag er det torsdag. Men på mandag begynte vi det politiske året med at vi var i Politisk kvarter i morgensendingen på NRK, Sylvi Listhaug og jeg, og da vi kom inn der, et lite kvarter før det begynte, da tok vi en kaffe, så møtte jeg Sylvi og vi ga hverandre en klem. – Da var han helt satt ut.

Og jeg gjentar derfor dette: I Norge har vi politiske motstandere, men ikke fiender. Og sånn er det – når du er på Stortinget, så står alle i den samme køen i kantina. Og det er jo veldig mange fra de andre partiene som jeg kjenner minst like godt som dem fra mitt eget parti. Vi sitter riktig nok der på ‘partibord’, men det er en kultur som det er utrolig viktig å ta vare på i Norge når vi skal finne gode, felles løsninger.

Så jeg kommer derfor tilbake igjen til dette: Det finnes mange typer kapital. Realkapital, det er bygninger, finanskapital, det er penger, human kapital er blant annet den kunnskapen vi har, og alt dette kan man ‘regne på’, tallfeste. Men den viktigste kapitalen, mener jeg, kalles sosial kapital. Og den er bundet i tillit. De fleste samfunnsforskere vil si at den er viktigere enn all annen kapital. – For hvilken tillit du har til institusjoner og til andre mennesker, avgjør så utrolig mye. Den kan du ikke regne på.

Nobelprisvinner i økonomi fra i fjor, James Robinson, var også på denne NHO-konferansen, og han sa at det viktigste for et land i omstilling, er tilliten til institusjonene. Nordmenn har gjennomgående høy tillit til og stoler på stat, kommuner og etater. Og vi skal ha en presse som utfordrer, slik at det blir snakket sant, og så videre, men dette er en utrolig viktig kapital for oss å ta vare på.

Regjeringens plan for Norge 2025-29

Jeg skal si helt til slutt – at nå har jeg snakket mye om Norge i en urolig verden, og hva vi gjør i forhold til det, men vi lever alle livene våre i landet vårt. Det siste jeg skal si, er at når vi i Arbeiderpartiet nå går løs på en ny periode hvor vi sitter i regjering med ansvar, så lærer vi av det vi erfarte fra de forrige fire årene om hvordan det var å jobbe i regjering.

Når en ny regjering kommer på plass i Norge, så drar gjerne de partiene som skal danne regjering, de drar et sted, forhandler, og så blir de enige om en regjeringsplattform, med masse kulepunkter om hva de skal gjøre i de fire årene. Det har jeg vært med på en gang, for over fire år siden. Da ender man ofte opp med veldig mange slike kulepunkter. Det gjaldt Jens Stoltenbergs regjeringer, det gjaldt Erna Solbergs regjeringer, og det gjaldt min regjering. Hvis vi legger sammen alle disse, så var det over 5000 slike punkter. Og det er ting som du tar veldig på alvor og vil følge opp.

Men det jeg erfarte da jeg kom i regjering, var at mye av det som preget nettopp den tiden vi var i regjering; det skjedde etter at vi var ferdig med hele listen av kulepunkter. Da vi kom i regjering i oktober 2021, så var renten på null, strømprisen normal, det var fred i Europa, pandemien var over og Bent Høie hadde akkurat lagt bort ‘meteren’.

Men det første som skjedde da jeg kom i regjering, var at strømprisene begynte å øke. For hva var det som skjedde? Først i ettertid skjønte vi at det var fordi russerne skrudde igjen gassen. Gassprisene økte, og så økte alt det andre òg. Pandemien kom tilbake. Og rentene gikk opp, 14 ganger.

Så derfor er det å binde seg helt ‘fast’ når verden forandrer seg så mye som den gjør, det er ikke riktig. Derfor har vi isteden laget det vi kaller ‘Regjeringens plan for Norge 2025-29’, som er 10 % av disse tidligere erklæringene. Den ligger ute på nettet. Her sier vi at vi skal styre litt mer overordnet på noen viktige områder.

Og så har vi også lært at de aller fleste store temaene vi skal ta tak i, gjelder ikke bare ett fagområde, de går på tvers av fagområdene, for eksempel innsatsen mot barn- og ungdomskriminalitet, som forøvrig er fallende i Norge. Men den er blitt mer alvorlig, for de blir yngre, så vi må ta tak i det. Det er åpenbart justisministerens viktige oppgave, men hun må ha med seg kunnskapsministeren og helseministeren og byene og bydelene og andre. Og på alle områder er det sånn.

Derfor har vi laget en plan som blant annet handler om trygghet for økonomien, som er vår første prioritering; hvor vi fortsatt skal jobbe for at folk skal oppleve å få bedre råd. Men noen spør meg: ‘Har ikke Arbeiderpartiet større ambisjoner enn at vi hele tiden skal få bedre råd?’ Tenk på: Arbeiderklassen i USA har hatt uendret kjøpekraft siden 1970-årene og forskjellene har blitt store. Og det er veldig alvorlig i et samfunn hvor folk gjør den samme jobben sin og blir sittende med mindre og mindre igjen, år etter år. Og sånn var det for dere, pensjonistene i noen år, hvor de gikk i minus på grunn av måten pensjonene ble regnet på. Men nå har vi endret på modellen for utregning av pensjoner, slik at hvis vanlige lønnsmottakere går i pluss, så går pensjonistene i pluss. Dette handler om trygg og sikker økonomisk styring.

Vi har fem områder i denne planen. Det er som nevnt trygghet for økonomien; trygghet for arbeids- og næringslivet – som det å bedre konkurransekraften; og trygghet for barn og unge – som jeg også har trukket frem. Jeg møtte i valgkampen en dame i Stjørdal som hadde fylt 100 år. Vi satt og snakket og jeg spurte om hun trodde det var lettere på hennes tid å vokse opp, enn det er nå, altså det å vokse opp på 1930-tallet og de harde 30-åra alt det, det må jo ha vært ille. Men hun sa: Det er jeg ikke så sikker på – om ikke de som vokser opp nå, har det materielt sett bedre, men jeg tror bekymringene de har er flere. Og det kan ha å gjøre med mange av de tingene jeg har snakket om: Sosiale medier, skjermer, alt det som forandrer seg, dyrere boliger, mange ting.

Så vi har altså trygghet for økonomi og arbeids- og næringsliv og barn og unge, og vi har trygghet for helsen, selvfølgelig. Og der kommer arbeidet vårt for god eldrepolitikk, god hjemmetjeneste og trygghet.

Nå innfører vi noe som er veldig konkret, og jeg vet at det kan være mange som er opptatt av nettopp dette: Vi har innført en høreapparatgaranti. I dag kan det, for noen, ta ett år fra du får påvist at du har et behov, til du får høreapparat, et helt år. Den tiden må ned. Dette er noe veldig konkret.

De nærmeste

Og så har vi trygghet for landet, selvfølgelig, og det har vi snakket om innledningsvis, av viktige ting for oss nå. Jeg var på en lederkonferanse i Forsvaret for et par måneder siden, for folk i 30-årene. Og jeg var kommet for å holde et innlegg under tittelen: «Hva tenker du på når du ligger våken om natten?» Og jeg skulle delta i en diskusjon om dette sammen med forsvarssjefen, han og jeg. Og så tenkte jeg at jeg tror jeg vet hva de har tenkt rundt dette spørsmålet. – At det er en måte for oss å snakke om den internasjonale situasjonen og krigen i Gaza og Ukraina.

Mens jeg gikk bort dit, dette var i nabolaget til Statsministerens kontor, så tenkte jeg: Hva er det egentlig jeg tenker på når jeg ligger våken? Er det noen av dere som ligger våkne? Dette har kanskje noe å gjøre med alderen, for meg iallfall. Det blir jo noen våkeperioder, så hva er det egentlig jeg tenker på da? Jo, det jeg tenker på, det er jo egentlig veldig nære ting. – Uro for noen i familien, uro for noe som er veldig sånn tett på. Det var det jeg gikk og fablet litt om, men så fikk vi se hva jeg møter på konferansen.

Arrangøren hadde gjort det slik at det kom en sånn QR-kode på skjermen. Og så kunne alle ta inn den, og så skulle de sende inn sine svar for hva det er de tenker på hvis de ligger våkne i natten. Så, 300 mennesker sendte inn, og så kom det opp en sånn ordsky. Og det flest tenkte på ble til de største ordene i ordskyen. Og vet dere hva det var? – Jo, det var familie, økonomi og jobb. Og så kom hele spekteret ellers, Gaza og klima og miljø og verden og Ukraina.

Men jeg tror at vi i politikken må tenke på det nære, det aller nærmeste – og da er jeg tilbake ved der jeg begynte – vi må være der for hverandre. Den sosiale kapitalen, tilliten, at vi står sammen, vi må holde på den. For der ligger egentlig også veldig mye av motstandskraften – for at vi skal styre godt, i en urolig verden.

Takk for oppmerksomheten.