Norges plass i en urolig verden

I en kommentar i Dagens Perspektiv 7. mai tar redaktør Magne Lerø opp Norges forhold til Russland og våre allierte. Som han selv antyder deler jeg ikke hans analyser fullt ut.

Vi kan være enige om at den økte spenningen i nord ikke er ønskelig. Spørsmålet er hvordan vi som en liten nasjon med en strategisk plassering forholder oss til situasjonen.

Drivkreftene bak den økte militære tilstedeværelsen i våre nærområder er flere, og det er ulike syn på hvilke som er viktigst. Jeg vil peke på tre som jeg mener er sentrale.

For det første har forholdet mellom øst og vest generelt forverret seg de senere år, og stormaktsrivaliseringen mellom Kina, Russland og USA har økt. De store havområdene i nord har i lang tid vært av stor strategisk betydning særlig for Russland og USA. Den økte stormaktrivaliseringen påvirker derfor situasjonen også i dette området.

For det andre har klimaendringene, som særlig er synlige i Arktis, medført langt større oppmerksomhet omkring havområdene i nord mer generelt. Det påvirker også den militære tilstedeværelsen.

Et tredje utviklingstrekk er moderniseringen av det russiske forsvaret og økt russisk militær aktivitet i nord. Russlands militære opprustning kan ikke ses atskilt fra landets utenrikspolitiske opptreden, som har bidratt til å undergrave tillit og skape usikkerhet om russiske intensjoner. Dette har medført økt interesse fra andre land for å følge utviklingen i regionen

Det vil neppe være en entydig måte å beskrive den sikkerhetspolitiske utviklingen på. I en tid med økt usikkerhet, vil det uansett være viktig for Norge å ikke stå alene i nord.

Det er bakgrunnen for at regjeringen, med bred støtte i Stortinget, gjennom de to siste langtidsplanene har lagt vekt på å styrke forholdet til våre allierte. Norge har vært en pådriver innad i NATO for å få alliansen til å øke sin tilstedeværelse og interesse for våre nærområder, vi har bedret kapasiteten for mottak av allierte og vi har lagt til rette for økt samtrening med allierte styrker i Norge.

Som et ledd i dette har Norge og USA inngått en avtale om forsvarssamarbeid. Det er helt riktig, som Lerø skriver at vi med dette knytter oss tettere til USA. Det er faktisk også en ønsket utvikling. USA er vår viktigste allierte. Vårt tette forsvarssamarbeid med USA gjennom mer enn 70 år har vært og er av avgjørende betydning for Norges sikkerhet. Avtalen regulerer og legger til rette for å videreutvikle og modernisere samarbeidet mellom Norge og USA. Et styrket bilateralt samarbeid vil også bidra til å styrke NATOs evne til å forsvare Norge og Europa.

Lerø mener vi må sette grenser for hva vi tillater USA å foreta seg på norsk jord. Ja, det gjør vi, er mitt svar. Avtalen vi har inngått regulerer nettopp amerikansk militær aktivitet i Norge. Hva angår Russland er norsk NATO-medlemskap og det tette forsvarssamarbeidet med USA godt kjent for vår nabo. Våre nasjonale retningslinjer for alliert aktivitet i Norge vil fortsatt gjelde.

Avtalen endrer ikke norsk basepolitikk eller norske anløpsregler. Atomvåpen skal fortsatt ikke medbringes til eller lagres på norsk jord i fredstid.

Norge har siden vi trådte inn i NATO i 1949 ført en tosporstilnærming til Russland. NATO-medlemskapet utgjør bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Parallelt søker Norge et så konstruktivt og godt forhold til Russland som mulig. Avtalen med USA sørger for at vår viktigste allierte skal kunne komme oss til unnsetning i krise eller krig. At det kommer russiske reaksjoner er som forventet. Men dette er det mest grunnleggende i NATO-pakten og burde ikke overraske Russland.