"Norsk luftmakt som en relevant og effektiv bidragsyter til Nato"

Forsvarsministerens foredrag på Luftmaktseminaret 2014

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt dette foredraget på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen i Trondheim 6. februar 2014. Tittelen på foredraget var "Norsk luftmakt som en relevant og effektiv bidragsyter til Nato".

*Sjekkes mot fremføring*

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt foredrag på Luftmaktseminaret, Luftkrigsskolen, Trondheim.
Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt foredrag på Luftmaktseminaret, Luftkrigsskolen, Trondheim. (Foto: Niklas Mikelborg)

Kjære venner!

Takk for i går og takk for at dere inviterte meg til Luftkrigsskolen i år også. Dette er femte året på rad jeg er her, men den første gangen jeg er her som forsvarsminister. Jeg liker meg godt når takhøyden for diskusjoner er stor og når formålet er å bidra til økt innsikt for alle. Så har jeg en sak å beklage. Dere inviterte meg til å åpne seminaret – og det skulle jeg selvsagt gjerne ha gjort, men jeg har oppdaget at en forsvarsministers hverdag ikke nødvendigvis er styrt av forsvarsministeren. Men det er selvsagt bare halve sannheten. Vel så viktig er det at jeg alltid holder foredraget mitt torsdag morgen, fordi jeg så gjerne vil ha med meg torskemiddagens onsdag kveld. Intet unntak i år!

***

6. januar holdt jeg den årlige nyttårstalen i OMS. La meg koke en 50 minutters tale ned til to korte minutter:

Regjeringens forsvarspolitikk skal preges av åpenhet, realisme og bærekraftige løsninger.

Vi la inn budsjettøkninger i tilleggsproposisjonen, og vi gjorde endringer for å ivareta våre skadde veteraner bedre. Budsjettøkningene var som varslet nøkterne, men viktige skritt i retning av økt operativ evne. Det aller viktigste framover blir å sikre en forutsigbar finansiering av kampflykjøpet. Kjøpet vil påvirke hele Forsvaret både operativt og økonomisk. Vi kjøper ikke kampfly bare til Luftforsvaret, men til hele Forsvaret.

Vi skal være åpne om utfordringene i Forsvaret for å kunne løse problemene og for å skape troverdighet om alt det som er veldig bra i Forsvaret.

Temaet for seminaret er «Ledelse av norsk luftmakt: En alliert eller norsk oppgave?» Svaret på dette er både veldig enkelt og veldig komplisert. Det handler blant annet om ulike ledelsesnivåer, om hva som er nasjonalt og alliert ansvar og om å skape beslutningsgrunnlag av høy kvalitet. Som ny forsvarsminister var det politiske ansvaret for ledelse av militære operasjoner, både i fredstid og krigstid, noe av det første jeg ble nødt til å ha et forhold til.

Det første året jeg var her, snakket jeg om ansvaret vi som politikere har for de vi sender ut i operasjoner på vegne av Norge. Jeg vil gjerne gjenta det budskapet: De som reiser ut på våre vegne skal vite at de har full ryggdekning for det oppdraget de er en del av. Gunnar Sønsteby pleide å si at «den som tror at fred og frihet kommer gratis, må tro om igjen». Det er et like viktig budskap i dag. Det står enorm respekt av dem som i ytterste fall ofrer alt for at vi andre skal være trygge.

Alvoret er stort, det handler om å ivareta nasjonale interesser og om menneskeliv. Når det gjelder luftmakt kompliseres bildet av den høye reaksjonsevnen, tempoet og den potensielle virkningen av bruk av jagerfly. Situasjoner på land eller på sjøen kan selvsagt være like alvorlig for Norge, men tempoet er oftest noe lavere.

Overvåkningen av våre grenser skjer hele døgnet, hele året både på land, til havs og ikke minst i luften. Å kjenne til Forsvarets profesjonalitet på alle plan, gir meg en god situasjonsoversikt, og sammen med gode, velfunderte råd fra de operative kommandoledd, får jeg et beslutningsgrunnlag som er så optimalt som praktisk mulig. Det gjør at jeg sover godt om natten. Og det er ingen selvfølge når man har en jobb som jeg har.

***

Jeg har vært uenig i beskrivelsene av hvordan «omstillingen i Forsvaret er ferdigstilt». Omstillingen er langt fra ferdigstilt, for dere er den i startfasen, og jeg har stor respekt for at det kommer til å bli krevende.

De fleste av dere har også helt sikkert fått med dere at jeg har vært kritisk til det bildet som forrige regjering tegnet av situasjonen i Forsvaret. Jeg har bedt om en gjennomgang av forutsetningene for de vedtakene som ligger i Langtidsplanen for at vi skal være sikre på at vedtak vi har gjort er riktige.  Vi er satt til å planlegge i et langsiktig perspektiv og gjør investeringer vi skal leve med i mange tiår. Vi vil ikke risikere å komme skjevt ut fra hoppkanten. Det fører til dårlig landing.. Vi må være sikre på at vi gjør de riktige tingene, i riktig rekkefølge og riktig tempo – noe annet ville være uansvarlig. Flere ting har endret seg etter vedtakelsen av Langtidsplanen i juni 2012, særlig for Luftforsvarets del. Da må vi – som den forrige regjeringen måtte – vurdere å justere noen av faktorene i det store og kompliserte puslespillet.

Vi er imidlertid trygge på at vi skal lande F-35 og at de skal lande på hovedkampflybasen på Ørland, som jeg besøkte i går.

Jeg ser til min store overraskelse at noen setter spørsmålstegn ved om Ørland blir hovedkampflybase. Jeg ønsker å understreke at det ikke på noe tidspunkt vært aktuelt å revurdere dette vedtaket, og det har vært kommunisert hele veien. Vedtaket var enstemmig i Stortinget, ingen forutsetninger er endret, og ingen partier har foreslått å gjøre noe med dette vedtaket. Så til dem – primært i min egen bransje – som forsøker å skape helt unødvendig uro rundt Ørland: Det bør dere umiddelbart slutte med.

Sammenliknet med de avgjørelsene som må tas på strategisk og taktisk nivå i en operasjon, kan det kanskje virke som politiske avgjørelser tar lang tid, men jeg kan forsikre dere om at også politiske prosesser bærer preg av tiden vi lever i. Vi observerer, orienterer oss, vedtar og gjennomfører – i deres bransje går dette fort, og dere kjenner prosessen som OODA-loopen.

Omstilling er utfordrende. Luftforsvaret og alle de ansatte står midt oppi dette, og det krever mye av den enkelte.

Dagens agenda

Fremtiden er full av muligheter, og jeg vil i løpet av disse 30 minuttene begynne med å heve blikket noe. Jeg ønsker blant annet å si noe om hvordan jeg ser at geopolitikken virker inn på vår måte å planlegge på: Både generelt og spesielt. Jeg skal snakke om hvordan Luftforsvaret skal forberedes for operasjoner i en ny tid og hvordan viktige allierte prosesser skal forbedres. Jeg vil også berøre ledelsesaspekter ved luftoperasjoner.

Endringer i geopolitikken gjør vårt forhold til Nato og USA enda viktigere

Den geopolitiske situasjon er kompleks og uforutsigbar. Vestlige verdier og interesser kan i større grad bli utfordret. Skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er ikke lenger så tydelig. Vi er mer eksponert for det som skjer langt unna oss, og geografisk avstand gir ikke automatisk trygghet. De fleste av dagens konflikter er intrastatlige. De kjennetegnes gjerne av svak statsmakt, flere krigførende parter og overgrep mot sivilbefolkningen.

Situasjonen i Ukraina er et alvorlig eksempel på uforutsigbarheten. En stabil og forutsigbar politisk utvikling i Europa er av stor betydning også for norsk sikkerhet. I sikkerhetspolitikken må Norge forholde seg til de mest fremtredende endringer, og tre utviklingstrekk har særskilt betydning for Norge:

Nato avslutter i løpet av året ISAF-operasjonen og vil i større grad rette oppmerksomheten mot beredskap. Det blir svært viktig å ta vare på det nære samarbeidet mellom allierte land og partnere, og å bygge opp samarbeid og strukturer som bidrar til å ta vare på interoperabiliteten og forpliktelsene i Natos kollektive forsvar.

 Det andre er USAs vektlegging av Asia og Stillehavsområdet. Norge støtter den amerikanske såkalte «rebalanseringen» for å ivareta utfordringer i disse områdene, fordi den angår global sikkerhet. I motsetning til Europa og Vesten, kjennetegnes ikke Asia og Stillehavsområdet av institusjoner som regulerer samarbeid. I stedet ser vi gryende nasjonalisme knyttet til uløste grensespørsmål. Det er en dårlig kombinasjon. En følge er at Asia og Stillehavsområdet krever sikkerhetspolitisk arbeid, og at europeiske land må ta større ansvar for alliansens samlede forsvarskapasitet.

Den tredje utfordringen er Nato-landenes økonomi. Det generelle bildet er at det blir færre ressurser til forsvarsinvesteringer og at nærmere samarbeid er nødvendig for å utnytte ressursene best mulig, både hva angår investeringer, drift og vedlikehold, øvelser og trening, og i operasjoner. Mye tyder på at vi går inn i en tid med mindre relativ militær overlegenhet. Forspranget, både det militære og teknologiske, er i ferd med å krympe. Sikkerhetsoverskuddet i vår del av verden minker.

Økonomi og ressursbruk en viktig sak fram mot Natos toppmøte som avholdes i Storbritannia i september. Jeg håper vi vil få se et Europa som står opp for det transatlantiske fellesskapet også på dette området. Vi trenger et Europa som viser vilje til å avlaste USA.

Jeg tror europeiske allierte i økende grad blir avhengige av at de store nasjonene står fram og tar lederskap. Storbritannia, Frankrike og Tyskland kan hver for seg fungere som samlingspunkter for grupper av mindre land rundt felles prosjekter.

Det er større bevissthet om at USA endrer sitt nærvær i Europa, og at Tyskland har en viktig rolle å fylle i nærområdene i framtiden. Det tyske rammenasjonsinitiativet, er sånn sett interessant. Kort fortalt handler det om at større allierte trekker til seg mindre land i utviklingen av forsvarskapabiliteter.

Jeg ser på dette som et initiativ som kan bane veien for mer effektiv utnyttelse av ressursene som går til utvikling av forsvarsstruktur, og større forutsigbarhet når nye kapasiteter skal utvikles. Ja visst kan dette virke utfordrende på de enkelte landenes suverenitet. Slike prosesser vil alltid være sensitive, men like fullt er det nødvendig å gå i denne retningen.

Derfor er det også tvingende nødvendig at felles initiativ og eventuelle reduksjoner i nasjonale kapasiteter gjøres tett koordinert mellom landene. Min frykt er at konsepter som «pooling and sharing» og «smart defense» kan bli unnskyldninger eller soveputer. Det er ikke noe «smart» over en lang serie ukoordinerte kutt. Tvert i mot svekker det alliansens forsvarsevne. To utviklingstrekk treffer hverandre, og de er svært vanskelige å forene: Behovet for å gi oppdrag til egen industri, og behovet for å spare penger.

For Norge vil det være viktig å styrke samarbeidet med utgangspunkt i vår region. Norge skal være med og ta en reell lederrolle i utviklingen av Nato og den nordeuropeiske dimensjonen i alliansen.

***

I vårt eget nærområde følger vi nøye med på den politiske og militære utviklingen i Russland. Russland er i ferd med å foreta en omfattende modernisering både av sine kjernefysiske og konvensjonelle militære styrker og dermed manifestere sine internasjonale stormaktsambisjoner. I fremtiden vil basene på Kola trolig bli tillagt ytterligere militærstrategisk vekt, samtidig som nordområdenes politiske og økonomiske egenverdi gradvis vil øke.

I regional sammenheng satser Russland tydelig på bred tilstedeværelse i nord. Issmeltingen gjør at det blir mer og mer aktuelt med seilingsleder nord for oss, og vårt eget ansvar for ressursforvaltning og sikkerhet øker i takt med det. Samlet sett utgjør disse faktorene det mest krevende vårt forsvar kan stå overfor, og vår planlegging bærer derfor preg av dette.

Til tross for at vi ikke kan utelukke at tradisjonelle utfordringer gjenoppstår, eller nye utfordringer med kort eller ingen varslingstid oppstår, står vi i dag ikke overfor én konkret og direkte militær trussel.

Norge skal stå fjellstøtt i det verdi- og interessefellesskap vi er en del av. Ved siden av våre Nato-forpliktelser er det bilaterale forholdet til USA viktig. Det sikkerhets- og forsvarspolitiske forholdet til USA er svært godt og bredt.

Vi skal fortsette å ha et godt og effektivt etterretningssamarbeid. Deling av informasjon skjer med bakgrunn i nasjonale prioriteringer og kontroll. Vi må kunne stole på at alle som deler og mottar slik informasjon, ivaretar den på forsvarlig måte. Disse temaene tok jeg også opp med amerikanske myndigheter da jeg var i USA i januar.

Det transatlantiske forholdet kan ikke tas for gitt. Vi må jobbe for å bevare, fornye og forsterke det. Det er også helt avgjørende for Nato-samarbeidet. Uten et forpliktende amerikansk engasjement og lederskap, vil alliansen forvitre hurtig. Og la meg understreke: Nato er mer enn en militær allianse. Nato er en politisk allianse, der et verdifellesskap binder oss sammen.

 

Natos utfordringer

Operasjonen i Libya var på mange måter svært godt gjennomført. I Norge er vi med god grunn stolte av vår innsats. Luftforsvaret demonstrerte høy grad av profesjonalitet og reaksjonsevne. Men vi gjorde oss også erfaringer som synliggjør Natos utfordringer.

For det første er det opp til nasjonene å vurdere hva de selv ønsker å bidra med til krisehåndtering utenfor Natos territorium. Forpliktelsen til å bidra til krisehåndtering er svakere enn den er dersom det er snakk om kollektivt forsvar etter artikkel 5. For en operasjon som den i Libya, var det derfor et problem at Natos kapasiteter ikke uten videre var tilgjengelige, selv om nasjonene sammen hadde vedtatt å gjennomføre en operasjon.

For det andre har slankingen av kommandostrukturen ført til økt avhengighet av nasjonenes kompetanse, og at de bidrar med nøkkelpersonell for å sikre blant annet robust luftkommando og -kontrollkapasitet.

En tredje utfordring er deling av informasjon over graderte nett. Her er det en rekke initiativer på gang i Nato – ikke minst utviklingen av det såkalte Future Mission Network og videreutviklingen av ACCS. Norge har gjennom flere år hatt en ledende rolle her, ikke minst gjennom interoperabilitetsøvelser der Cyberforsvaret har vært en ledende bidragsyter.

Det siste momentet jeg vil nevne er den transatlantiske ubalansen når det gjelder enkelte nøkkelkapasiteter, slik som Luft-til-luft-tanking og JISR. Selv om det ikke finnes – og heller ikke bør finnes – noe eget ambisjonsnivå for hva Nato skal kunne gjøre uten USA, er det likevel klart at europeiske kapasiteter innenfor disse områdene bør styrkes. Ikke minst av den grunn vurderer vi å bidra til et flernasjonalt samarbeid om anskaffelse av luft-til-luft tankfly, sammen med blant andre Nederland. Norge har dessuten satset – og satser – svært mye på AGS – som er ett av de få Smart Defence-initiativene som så langt er blitt til konkrete prosjekter.

Vi kan ikke snakke om Natos fremtid uten å nevne missilforsvaret.

Etter at toppmøtet i Lisboa i 2010 vedtok å etablere et missilforsvar for Natos europeiske territorium, har dette vært et av alliansens viktigste kapabilitetsprosjekter. Norge stiller seg fullt ut bak denne beslutningen. Toppmøtet i Chicago i 2012 erklærte interimkapabilitet for missilforsvaret. Dette er implementert ved at USA har stilt missilforsvarskapabiliteter til rådighet for Nato.

Allerede i innstillingen fra Forsvarspolitisk utvalg i 2000 ble det vist til at det innen 10-20 års tid kan antas at norsk territorium vil være innenfor rekkevidde av missiler. Vi sa den gang at dette ville bli en ny dimensjon i risikobildet.

Jeg vil minne om at «innen 10-20 års tid» er nå. Vi har derfor satt i gang et arbeid for å identifisere mulige norske bidrag til missilforsvar. Dette er et spørsmål som har vært politisk følsomt, mulige tiltak kan være svært kostnadskrevende og ha innflytelse på Forsvarets innretning. Vi må derfor tenke oss nøye om.

Norges bidrag til Nato

Nato-samarbeidet innen luftmakt har særlige positive egenskaper som vi skal styrke. Nato Integrated Air Defence System (NATINADS) fremstår som selve ryggraden i Natos kollektive forsvar. Gjennom felles varsling av lufttrusler fra Norge i nord til Tyrkia i sør har Nato siden 1960-tallet vært i stand til å reagere hurtig på lufttrusler. På strategisk nivå utvikles dette samarbeidet nå til å inkludere missilforsvar. På taktisk nivå preges også samarbeidet av nytekning. I Norge fremstår etableringen av et nasjonalt luftoperasjonssenter (NAOC – National Air Operations Centre) som et godt eksempel på dette.

Hæren har sitt taktiske nivå i Brigade Nord, og Sjøforsvaret har sitt gjennom Norwegian Task Group. Nå skal også Luftforsvaret ha et eget operasjonssenter på samme nivå. Planen er at NAOC skal være etablert innen august 2016, og planleggingen er godt i gang. Forhåpentlig vil dette være et viktig bidrag i OODA-loopen.

Norge legger stor vekt på at luftmilitær suverenitetshevdelse av norske områder ikke bare er en norsk oppgave, men at den taktiske ledelsen av flyene som står på beredskap (Quick Reaction Alert) inngår i NATOs kommandokjede. NAOCen vil bidra til å øke vår egen kompetanse innen ledelse av luftoperasjoner.

Dette er kompetanse som vil komme til nytte i NATOs kommandostruktur og ikke minst i Alliansens fremtidige luftoperasjoner. Alliansen og nasjonene står her som ellers, i et sterkt gjensidig avhengighetsforhold.

Vi må også få det nye allierte Luftkommando og -kontrollsystem ACCS (Air Command and Control System) til å virke etter intensjonen. Og denne intensjonen er viktig, for den sikter mot å binde sammen og automatisere planlegging, ordregiving og utførelse av luftoperasjoner på det taktiske nivået.

Dette vil bidra til et felles taktisk system i Nato, og det binder landene sammen. Personell som er trent på de samme systemene, gjør at det er lettere å flytte kompetanse på tvers av landegrensene dersom det trengs.

***

USA har lenge dratt den tyngste delen av lasset både i operasjoner og og i budsjettsammenheng (72 prosent av samlet budsjett), og det forventes av både Norge og de andre medlemslandene at byrdefordelingen blir bedre balansert. Kort sagt forventes Europa i større grad å kunne bidra med langt mer til egen sikkerhet. Jeg fikk en klar bekreftelse på det under møtene jeg hadde i Washington i januar. Både blant demokrater og republikanere kom spørsmålet om hvorfor USA skulle fortsette å investere i Europas sikkerhet, når europeerne ikke er villige til å investere i den selv.

Europa må gå fra å være en nettoimportør av sikkerhet, til også å bli en eksportør. Kollektivt forsvar er mer enn et spørsmål om hva USA kan gjøre for Europa.

Jeg deltok nylig på sikkerhetskonferansen i München. Ett viktig budskap jeg tok med meg derfra kom fra vertskapet selv. Tyskland varslet at de ønsker å spille en mer aktiv rolle på den internasjonale arena. Som den tyske utenriksministeren sa «Tyskland er for stort til bare å kommentere ting fra sidelinjen». Dette peker mot et Tyskland som også i sikkerhetspolitisk forstand er villig til å ta en lederrolle i Europa. Dette er gode nyheter for Norge, for Europa og selvsagt også for Nato. Selv om Tyskland forlater de etterkrigstidens «kultur for militær tilbakeholdenhet», er det ingen ny «kultur av militær intervensjon» på trappene.

En endret byrdefordeling er ingen enkel oppgave når vi vet at flere Nato-land er rammet hardt av finanskrisen. USA gjennomgår også sin egen forsvarsstruktur, og det ventes blant annet at landstridskreftene blir betydelig redusert i tiden fremover. Dette øker behovet for tettere samarbeid mellom allierte og andre initiativ som kan lette og jevne den økonomiske byrden samtidig som det gir økt forsvarsevne.

Norge kan få en mer sentral rolle i Nato. Sammen med fire andre europeiske nasjoner anskaffer vi F-35, og dette kampflyet kommer til å spille en viktig rolle for alliansen i flere tiår fremover. Anskaffelsen av F-35 er ikke bare tenkt å være til forsvar for Norge, det er i høyeste grad også et bidrag i alliansen – akkurat som F-16 er det. Med denne kapasiteten må det også følge trent personell med riktig kompetanse.

Flyvåpenet vårt har aldri vært bedre rustet hva angår kompetanse og utstyr enn da vi bidro i Libya. Kompetanse er en nøkkel til suksess, og synliggjør hvor sårbare vi er dersom treningsnivået faller for lavt. Det som tar årevis å bygge opp, kan fort gå tapt og kreve betydelige ressurser og lang tid å bygge opp igjen. Dette er både forsvarssjefen og jeg svært bevisste på i overgangen fra F-16 til F-35.

 

Større krav til alle nivåer i kommandokjeden

Alt går fortere nå enn før. Og luftmakt er en svært hurtig og slagkraftig reaksjonsform.

Den militære profesjonen må også ta høyde for disse egenskapene ved luftmakt. Jeg har meget stor tillit til individuell kompetanse og dømmekraft på alle plan i organisasjonen.  

Politisk kontroll er viktig gjennom tydelige rammer og regler for en konflikt, men det skal ikke være politikerne som utfører den taktiske operasjonen.

Imidlertid er den politiske intensjonen og målsettingen med en operasjon helt sentral for utforming av de militære oppdrag. En klar målsetting bidrar til klarhet også i andre ledd av operasjonen. Klare politiske rammer gjør at operasjonen har klare mandat.

Avgjørelser må ofte tas raskt, og tiden fra en strategisk beslutning til en taktisk handling kan måles i minutter og sekunder. Derfor må vi ha høy kvalitet i alle ledd innenfor kommando og kontroll, høy kvalitet på materiellet og ikke minst på personellet. Alle nivåer må være trent, og ikke minst samtrent.

Nye forpliktelser og etiske dilemma

Med anskaffelsen av F-35 kommer nemlig også en forpliktelse. Vi kommer til å ha det mest moderne flyet i alliansen og kan derfor få et ekstra påtrykk fra allierte både når det gjelder deltakelse i fredstidsoperasjoner og krisehåndtering.

Med de nye flyene vil Norge få den beste plattformen for luftoperasjoner. Dette stiller krav også til organisasjonen rundt dette kampelementet. Allerede i dag har Luftforsvaret i F-16 en plattform som nær sagt alltid treffer det den peker på. Utfordringen er informasjonen om, og vurderingen av, målet vi peker på.

Med nye og bedre sensorer og nye våpen, som JSM, må vi stille enda høyere krav til ledelse av luftoperasjoner. Det betyr blant annet bedre trente targeting-eksperter, bedre etterretning og bedre juridisk kompetanse for å lage et bedre beslutningsgrunnlag for den som skal ta avgjørelsene. F-35 vil også gi større mulighet til overraskelse enn nå.  

Det oppsto en diskusjon både før, under og etter oppdraget i Libya. Min mening er at Norge og Forsvaret løste oppdraget veldig godt, når det gjaldt både å stille materiell og personell og å ha riktig kompetanse. I ettertid har det – også innad i Forsvaret - vært en diskusjon om oppdragets innhold og løsning. Dette er et kvalitetstegn! Og de av dere som var her i 2012, husker kanskje også at jeg snakket om akkurat dette da.  

Dette er den typen åpenhet jeg vil ha. Vi lærer ingenting hvis vi ikke kan diskutere også når vi er uenige, og vi kommer ikke videre hvis vi ikke er villige til å se med kritisk blikk på det vi gjør.

Både sivile og militære har trukket frem at vi oftere bør ha en diskusjon om norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er jeg enig i. Samtidig skal beslutningsevne, reaksjonsevne og profesjonalitet fortsatt være viktige kjennetegn på norske bidrag til alliansefelleskapet.

 

Veien videre

Omstillingen er nødvendig for å sikre at vi har det forsvaret vi trenger i fremtiden. Jeg har respekt og forståelse for hvor krevende slike prosesser er.

I andre sammenhenger har jeg oppfordret til åpenhet og dialog. Det vil jeg også gjenta her. I en omstillingsprosess er det særlig viktig at dialogen er god og takhøyden stor. Men det er også viktig med progresjon og at prosessen går videre når beslutningen er fattet.

Hvordan vi organiserer, dimensjonerer og øver luftmakten blir avgjørende for vårt fremtidige forsvar og for vårt bidrag til Nato-fellesskapet. Det er jobben vår å forberede oss på utfordringer som kan komme i fremtiden. Norge arbeider tett med Nato og større allierte. Vi vil at alliansen skal bli mer effektiv og relevant for dag-til-dag-operasjoner, krisehåndtering og kollektivt forsvar.

Mulighetene er mange og jeg er optimist på vegne av alliansen. Jeg tror at det arbeidet Norge legger ned både nasjonalt og innenfor alliansen bidrar til vårt mål om et relevant og sterkt Nato i overskuelig fremtid. Til slutt vil jeg spesielt oppfordre dere som er kadetter til å se mulighetene som kommer, og å bidra til at disse blir utnyttet til beste for Luftforsvaret, for Norge og for alliansefellesskapet.