Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Oljeindustripolitisk seminar

Norsk oljepolitikk

Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg holdt dette innlegget under Oljeindustripolitisk seminar i Sandefjord den 15. januar 2019

Sjekkes mot fremføring.

Kjære alle sammen, det er alltid en glede å være her på oljeindustripolitisk seminar.

Det er en særlig stor glede å være her i år som olje- og energiminister!

Som nok mange forventer har jeg med noen nyheter! Med den jobben som er gjort tror jeg dette kan bli en god dag for fremtidig aktivitet.  

Til de utålmodige i salen: Så kommer jeg tilbake til akkurat dette i slutten av mitt foredrag. Dere er de første som vil få de gode nyhetene, så dere kan altså la mobilene ligge til jeg sier fra.

Dere, tre år før jeg ble født, altså i 1969 ble det skrevet historie. I år er det 50 år siden operatøren Phillips gjorde det første drivverdige funnet på norsk sokkel: giganten Ekofisk.

Et slikt 50-års jubileum gir derfor grunnlag for å reflektere litt over hva vi har oppnådd så langt.

Både når det gjelder olje- og gassaktiviteten på sokkelen – men like viktig hva den har betydd for arbeidsplasser og velstand på fastlandet. For å si det forsiktig: det er ikke rent lite!

Men samtidig er det viktig å reflektere over hvor vi skal.

Og dere: Hvorfor skal vi fortsette å utvinne olje og gass, og hvordan skal vi gjøre det?

Det kan ikke være tvil om at intensjonene i de framsynte oljebud som ble laget på 1970-tallet er oppnådd. Petroleumsvirksomheten må vi kunne absolutt slå fast  har "kommet hele landet til gode"

For det første:
Norsk velferd har vokst til et nivå få eller ingen kunne tro var mulig 50 år tilbake. Det gjelder både det høye velstandsnivået vi nordmenn har i dag – og hvor høyt dette har blitt i forhold til de land vi vanligvis sammenligner oss med.

Vi har gått fra et nivå sammenlignbart med Hellas på 70-tallet til nå å toppe listen foran Sveits og USA. Dette hadde ikke skjedd uten virksomheten på norsk sokkel.

En viktig del av dette skyldes den høye verdiskapingen per årsverk i næringen. For den kan ikke sammenlignes med noe annen virksomhet. Petroleumsvirksomhet gir lønnsomme arbeidsplasser som bidrar til å skape velferd for alle.

For det er sånn, at det er gjennom aktivitet i høyproduktive næringer at velferdsstaten har blitt finansiert, og det er sånn den kan ivaretas og videreutvikles.

Og lykkes vi ikke, vil det bety en svakere velstandsutvikling. Både i form av et lavere lønnsnivå generelt og over tid også mindre penger fra Oljefondet til velferd over statsbudsjettet.

La meg gi én illustrasjon av dette: I år er statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten forventet å bli 289 milliarder kroner.

Inntektene fra dette ene året gir alene grunnlag for en ekstrafinansiering av velferdsstaten på 8,6 milliarder kroner hvert eneste år – til evig tid.

Så det kan ikke tvil: Verdiene på norsk sokkel kommer finansieringen av fellesskapet til gode.

For det andre:
 Vår petroleumsvirksomhet er mye mer enn det som skjer ute på feltene. Den har gitt store ringvirkninger og generert en bred næringsutvikling også på fastlandet – og det i  hele landet.

Så er oljenæringen global og syklisk. Den krever mye kapital og avansert teknologi.

For å overleve i en slik næring må derfor også leverandørene være internasjonalt konkurransedyktige. De må være teknologiledende, omstillingsdyktige og innovative.

Så har også denne næringen en positiv overføringsverdi til andre deler av norsk næringsliv.

Overføring av teknologi utviklet på sokkelen ser vi blant annet i helse, romfart, fornybar energi og ikke minst innenfor havbruk. Måten vi kommer til produsere mat på i Norge, og til verden, innenfor havbruk er delvis basert på teknologi nettopp fra petroleumsnæringen.

At vi har aktører med kompetanse i tilnærmet alle sentrale deler av virksomheten er et fortrinn for Norge. Det samme gjelder vår kultur for å samarbeide. Dette styrkes ved at vi har ledende miljøer i hele kjeden fra universiteter, via forskningsinstitutter og til leverandørbedrifter og oljeselskaper.

Siden 70-tallet har vi hatt som mål å bygge opp et norsk, integrert oljemiljø, med "nasjonalt og internasjonalt siktepunkt".

Og det har vi gjort til gangs. I dag er rundt 170 000 personer over hele landet sysselsatt direkte eller indirekte i virksomheten på norsk sokkel.

For det tredje:
Vi har etablert et effektivt, stabilt, forutsigbart og robust rammeverk for virksomheten som sikrer oss nasjonal styring og kontroll.

Dette er en reguleringstilnærming og et rammeverk som er forankret i et stort flertall i Stortinget. Det er utviklet gjennom 50 år og er i dag anerkjent som ledende globalt.

Det sikrer at hensynene til helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt, god ressursforvaltning og høy verdiskaping.

En bærebjelke i systemet er den klare rolle- og ansvarsfordelingen mellom selskaper og stat, og mellom ulike deler av myndighetsapparatet.

Oljeselskapene står for – og har ansvaret for – leting, utbygging og drift. Det gir klare føringer for reguleringen.

Skal målet for politikken nås, må selskapene i størst mulig grad ha egeninteresse av å hente ut alle lønnsomme ressurser i sin portefølje på en forsvarlig og sikker måte; både i tider med lave og med høye priser. Samtidig skal en stor andel av verdiskapingen tilfalle fellesskapet.

Petroleumsskattesystemet er utformet for å oppnå dette. Altså slik at all den oljen og gassen som er samfunnsøkonomisk lønnsom å hente opp, også er lønnsom å lete etter, bygge ut og produsere for selskapene. Det vil si etter skatt. Vår erfaring er at systemet fungerer godt. Men: det er en utfordring å få tilstrekkelige investeringer og aktivitet på mange felt slik at alle lønnsomme ressurser blir hentet ut.

Som Petoro-sjef Grethe Moen gjentatte ganger har understreket – vi trenger investeringer i flere brønner for å ta ut verdipotensialet.

Utfordringen ligger i å få de ulike rettighetshavergruppene til å bruke nok penger og ressurser til å hente ut hele verdipotensialet.

Samtidig ser vi nå mange felt der selskapene arbeider intensivt for økt utvinning. Det er bra – og i tråd med den forpliktelsen de har som rettighetshaver.

Næringen er syklisk i sin natur. Systemet vårt er utformet slik at det er robust også for svingninger. Det gjør at det fungerer i både "gode og mindre gode tider" og kan ligge fast over tid. Det har en betydelig verdi i seg selv for en langsiktig og kapitalintensiv virksomhet.

Næringen må ta hensyn til mange ulike risikoelementer ved beslutninger, blant annet geologi, teknologi, marked og reguleringer.

Her er det aktørene i næringen som er best i stand til å forstå det totale risikobildet, inkludert klimarisiko. Det gjelder også utviklingen av olje- og gasspriser på kort og lang sikt, og hvordan disse påvirkes av klimapolitikken i de ulike land.

Ved alle beslutninger gjøres det vurderinger av de relevante risikoene for prosjektet. Det er klokt at selskapene – og ikke myndighetene - tar disse beslutningene, fordi selskapene sitter med mest og dypest kunnskap om dette.

For det fjerde:
 Norsk sokkel er i dag verdensledende når det gjelder helse, arbeidsmiljø og sikkerhet.

Over tid har HMS-nivået i petroleumsvirksomheten utviklet seg i en positiv retning, og myndighetene og partene i næringen er enige om at sikkerhetsnivået er høyt.

Regjeringens ambisjon er at norsk petroleumsvirksomhet også fremover skal være verdensledende innen helse, arbeidsmiljø og sikkerhet.

Det er selskapene som er ansvarlige for HMS-nivået i petroleumsvirksomheten. Myndighetenes oppfølging kommer i tillegg til, og ikke som erstatning for selskapenes egen oppfølging. Dette er klok arbeidsfordeling.

Vår måte å regulere virksomheten på når det gjelder HMS er bredt ansett som "gullstandarden" internasjonalt.

En sentral del av vårt HMS-regime er at partene i næringen legger til rette for samarbeid og medvirkning på to- og treparts-arenaene.

Næringen tar i fellesskap ansvar for å etablere og følge opp viktige forbedringsprosjekter for å redusere ulykkesrisiko og bedre arbeidsmiljøet. Det er også positivt og viktig.

Men så er sikkerhet ferskvare. Det er bred enighet i næringen om at det også framover skal jobbes forebyggende og langsiktig med HMS, og næringen jobber for stadig forbedring.

For det femte:
Det rammeverket vi har utviklet de siste 50 år sikrer god sameksistens med annen næringsvirksomhet til havs.

For å si det kort: vi har i dag sterke fiskerier og betydelig petroleumsvirksomhet. Sistnevnte truer ikke førstnevnte. Arealkonflikter mellom fiskeaktivitet og eksempelvis seismiske undersøkelser er meget begrensede i det store bildet. Havbruksnæringen har vokst fram samtidig med høy petroleumsaktivitet.

En stor del av våre maritime næringer er i realiteten en integrert del av petroleumsvirksomheten. Det ser dere tydelig på figuren bak meg.

Levende og lønnsomme industribedrifter er viktige for leverandører av tjenester, som finans, handel,  hoteller og restauranter.

Det får jeg en tydelig påminnelse om når jeg drar hjemover til min lokale flyplass i Stokmarknes.

Hver gang jeg reiser hjem, eller til Oslo, treffer jeg folk som på en eller annen måte jobber i denne industrien. De samme personene handler på lokalbutikken, bruker lokale tjenestetilbud og er med på å bygge lokalsamfunnet. Det er dette som er ringvirkninger. Ekte, lønnsomme ringvirkninger.

For det sjette – men ikke minst:
Miljøtilstanden i våre havområder er god. Utfordringene vi står overfor er ikke knyttet til den økonomiske aktiviteten i områdene. Videre er norsk sokkel i spissen globalt når det gjelder effektiv drift og lave utslipp til luft.

Negative effekter på havmiljøet av ordinær leting, utbygging og drift på norsk sokkel er marginale. Store, langvarige akuttutslipp av olje kan skade naturmiljøet, men sannsynligheten for at det skal skje er meget lav.

Hovedoppgaven er å hindre større akuttutslipp. Samtidig, sørger vi gjennom vår regulering å begrense effekten på naturverdiene også om uhellet likevel er ute.

Aktiviteten på norsk sokkel har i tiår vært underlagt strenge virkemidler slik at også utslippene til luft holdes lave. Vi har aldri akseptert fakling. Allerede i 1991 innførte vi CO2-avgift.

Dette har gitt resultater. Det er lave utslipp til luft fra olje og gass produsert på norsk sokkel i forhold til gjennomsnittet globalt.

Gjennom deltakelse i EUs kvotesystem bidrar oljeselskapene på norsk sokkel til å kutte utslippene innenfor systemet med 43 prosent fra 2005 til 2030.

Utslippsreduksjoner på norsk sokkel gir selskapene lavere kostnader til kvotekjøp og CO2-avgift, og økte salgsinntekter fra gass som ikke lenger trengs i produksjonen.

Å gjennomføre rimelige utslippsreduksjoner lønner seg også for bunnlinjen. Vår virkemiddelbruk gir derfor selskapene kontinuerlig egeninteresse av å redusere sine utslipp. Den er smart og virker – derfor skal vi videreføre den.

Jeg har klare forventninger til at selskapene kontinuerlig arbeider med å identifisere og gjennomføre alle rimelige utslippsreduksjoner innenfor sin virksomhet. Gjennom veikartet for norsk sokkel viser næringen at de har store ambisjoner også på dette området. Det er bra!

I tillegg kommer flere andre små og store tiltak i næringen og fra myndighetenes side. Her er det nye senteret for lavutslippsteknologi ett eksempel.

Så langt har jeg gitt dere seks grunner som med all tydelighet viser at 50 år med olje og gass har oppfylt hovedintensjonen i oljebudene. Virksomheten har vært til gode for hele landet.

FNs bærekraftsmål

Men hva når vi ser fremover? Hva er svaret på dagens utfordringer?

Mitt svar er følgende. Vi skal:

  • Videreføre den etablerte rolle- og ansvarsfordelingen vi har, og vi skal
  • Videreføre vårt effektive, stabile, forutsigbare og robuste rammeverk

Så er det enkelte som spør: Hvordan vi kan fortsette å produsere olje og gass når klimautslippene må ned?

Vi vet at verdens energimarkeder er i rask endring. Verden trenger mer energi. Samtidig må utslippene ned. Begge målene er reflektert i FNs bærekraftsmål.

Verdens energibehov dekkes i dag i stor grad gjennom kull, olje og gass. Å legge om store energisystemer er både dyrt og det tar tid.

At produksjon fra fornybare energikilder som vind og sol vokser kraftig, det er svært positivt! Men dagens kunnskap tilsier at veksten i vind og sol langt ifra vil være nok til å dekke den samlede energietterspørselen på lenge.

Gass til erstatning for kull gir store utslippskutt raskt og effektivt. Det er en del av løsningen når land i Europa og ellers i verden skal nå sine klimamål.

Vi vet det vil være behov for betydelige mengder olje og gass i verdens energiforsyning i tiår framover. Samtidig vet vi at olje- og gassfelt tømmes over tid. Enhver brønn produserer mindre over tid.

Bare se på norsk sokkel. Vi produserer i dag om lag halvparten så mye olje som vi gjorde på topp rett etter årtusenskiftet. Investeringer i ny produksjon har bare delvis veid opp for fallet i pågående produksjon, men har bidratt til at fallet ikke har vært større.

Hva ser vi for oss framover?  

Feltene på norsk sokkel dekker om lag 3 prosent av verdens gassbehov, og om lag 2 prosent av verdens oljeforbruk.

Vi har om lag halvparten av våre forventede utvinnbare ressurser i bakken.

Selv om vi henter ut disse ressursene vil vår andel av verdensproduksjonen falle over tid – selv om oljebruken avtar.

Paris-avtalen er en global avtale om et globalt problem, der alle land er forpliktet til å bidra. Norge kan bidra med mye i form av kompetanse og teknologi, men vi står altså for 1,5 promille av utslippene. Det understreker behovet for at alle land må gjøre sitt.

I vårt nasjonalt fastsatte bidrag til Paris-avtalen har vi lagt til grunn at vi fortsatt skal ha en aktiv petroleumspolitikk. Dette er det også bred støtte for i Stortinget.

Samtidig har statsministeren varslet at vi vil skjerpe vårt nasjonale bidrag. Det vil regjeringen komme tilbake til.

Noen tar til orde for å begrense norsk oljeproduksjon, som et klimatiltak. Men det er ingen grunn til å tro at dette vil bidra til lavere globalt oljeforbruk, og dermed til lavere globale utslipp.

Tvert imot: norsk produksjon vil bli erstattet av produksjon fra land med høyere gjennomsnittlige utslipp. Slik fungerer oljemarkedet. Da går de globale utslipp heller opp enn ned om vi reduserer vår produksjon raskere enn uttappingen av ressursene medfører.

De nasjonale konsekvensene av å kutte produksjonen i Norge. vil føre til lavere inntekter til velferdssamfunnet og samtidig undergrave titusener av arbeidsplasser i hele landet.

Derfor: Så lenge det er etterspørsel etter olje og gass skal Norge levere – og vi skal gjøre det med lavt karbonavtrykk.

En hovedpilar i vår politikk er tildeling av nye utvinningstillatelser

Og det, kjære alle sammen,  bringer meg over til dagens nyhet, nemlig årets konsesjonsrunde i de beste kjente leteområdene – TFO 2018.

Jeg vil i dag tilby andeler i 83 nye utvinningstillatelser på norsk sokkel.

Dette er det største antallet utvinningstillatelser noen gang i en konsesjonsrunde på norsk sokkel. Vi passerer også utvinningstillatelse nr. 1000 med god margin. 

Jeg er glad for at næringen har så stor tro på fremtiden for norsk sokkel og derfor ønsker å utforske mulighetene som ligger i disse 83 tillatelsene.

Utvinningstillatelsene vi i dag tilbyr fordeler seg på 37 i Nordsjøen, 32 i Norskehavet og 14 i Barentshavet. Det er svært gledelig at interessen er så stor i alle våre tre provinser, og særlig er det en betydelig økning i antallet tillatelser i Barentshavet fra i fjor.

 33 ulike oljeselskaper får tilbud om deltakerandeler. Dette omfatter både store internasjonale selskaper, mellomstore aktører og mindre norske leteselskaper. Noen av dem er nye aktører.

 Av de 33 selskapene får 21 også tilbud om ett eller flere operatørskap.

Jeg ser fram til å følge utforskingen av disse arealene og har forventninger om at det gjøres flere funn i disse som bidrar til fremtidige arbeidsplasser, verdiskaping og statlige inntekter.

Når det i år er 50 år siden det første drivverdige funnet på norsk sokkel, ville nye funn være en passende måte å markere jubileet på.

Takk for oppmerksomheten!

Og nå kan dere ta fram mobilene, og gå inn på OEDs nettsider. Så vil dere se at det er sant det jeg har sagt.

 

 

Til toppen