«Politikk er å ville», sa Olof Palme. Det er et sitat vi politikere ofte bruker – og med god grunn. For vilje har det sjelden stått på i norsk politikk.

Ser vi tilbake, har norske regjeringer de siste 20 årene lagt frem omfattende regjeringsplattformer. Hurdalsplattformen inneholdt rundt 900 enkelttiltak. De borgerlige regjeringene landet, gjennom tre plattformer, på nærmere 3000. Stoltenberg II-regjeringen hadde rundt 1100 i Soria Moria-plattformene.

Til sammen har norske regjeringer de siste 20 årene formulert om lag 5000 tiltak – i regjeringsplattformene alene. Det vitner om høy politisk vilje, men illustrerer også en utfordring: Når svært mye blir viktig, kan prioriteringene bli svakere, og rommet for større samfunnsprosjekter og reformer bli for lite.

I forrige stortingsperiode gjennomførte vi det meste av Hurdalsplattformen, og tiltakene bidro til mindre sosiale og geografiske forskjeller i Norge, i tråd med tankegangen bak plattformen. At færre barn nå vokser opp i fattigdom i Norge, henger blant annet sammen med tiltak fra plattformen. Det er likevel ingen tvil om at stortingsperioden i stor grad ble formet av hendelser som ikke sto i noen plattform: energikrise, høy prisvekst og krig i Europa.

Etter valget i høst, sto regjeringen overfor valget om vi skulle lage en ny regjeringsplattform – eller tenke nytt. Vi valgte å endre måten vi organiserer arbeidet i regjeringen på, og like før jul la jeg frem det vi har kalt regjeringens plan for Norge.

Planen er på rundt ti prosent av størrelsen til en tradisjonell regjeringsplattform. De lange katalogene med enkelttiltak er ute. I stedet prioriterer vi noen større prosjekter på områder hvor vi skal gjennomføre reformer og fornye samfunnet. De fleste prosjekter går på tvers av sektorer og departementsinndelinger.

Vi setter tydelige mål for alle prosjekter og følger dem med indikatorer. I tillegg kobler vi prosjektene til prioriteringer i statsbudsjettet.

Planen oppdateres årlig, med åpen rapportering på fremdrift og resultater, og låses ikke for fire år av gangen. Når verden endrer seg raskt, vil vi dermed kunne justere kurs uten å miste retning.

En sentral ambisjon med denne måten å styre på, er å løfte produktiviteten, både gjennom bedre bruk av arbeidskraften vi har og gjennom mer effektiv organisering av offentlig sektor.

Selv om vi fornyer arbeidsformen, vil mye av politikken være kjent. Det bygger på løftene Arbeiderpartiet gikk til valg på, og på de store oppgavene Norge står overfor.

Planen er delt inn i fem hovedområder:

  1. Trygghet for økonomien, med prosjekter for at folk skal få bedre råd, bygging av 130 000 nye boliger, 150 000 flere i arbeid og effektivisering av offentlig sektor.
  2. Trygghet for arbeids- og næringslivet, med prosjekter for å styrke konkurransekraften, en skattereform for fremtiden og forberedelse av Norge for lavutslippssamfunnet.
  3. Trygghet for barn og unge, med prosjekter for mer og bedre læring i skolen, bedre skjermbalanse og bekjempelse av barne- og ungdomskriminalitet.
  4. Trygghet for helsa, med prosjekter for raskere helsehjelp, eldreløft og en helsereform for fremtiden.
  5. Trygghet for landet, med prosjekter for styrking av forsvarsevnen, økt motstandskraft i samfunnet og en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk.

Vi går inn i denne stortingsperioden med et bedre utgangspunkt enn mange andre land. Vi har høy sysselsetting, solide statsfinanser og et velorganisert og produktivt arbeidsliv. Norge kjennetegnes av mindre forskjeller og høyere tillit sammenlignet med mange andre land.

Samtidig står vi midt i et taktskifte, slik mange bidrag på NHOs årskonferanse understreket denne uken: Tilgangen på arbeidskraft blir knappere, internasjonal handel er mer usikker, og teknologi-, klima- og energiomstilling blir mer omfattende i årene som kommer.

Bakteppet blir dessuten stadig mer alvorlig: Vi startet året med en dramatisk eskalering av situasjonen i Venezuela og ny usikkerhet om Grønland. Ukraina er nå inne i sin fjerde vinter etter fullskalainvasjonen, og belastningen er enorm. Denne uken deltok jeg på et toppmøte i Paris med Ukrainas støttespillere i det som kalles «Koalisjonen av de villige».

Landene er enige om at en fremtidig fred i Ukraina må sikres av reelle sikkerhetsgarantier – forankret i både Europa og USA. USA-ledet overvåkning av en våpenhvile, støtte til Ukrainas egne forsvarsstyrker, en internasjonal sikringsstyrke og langsiktig militært samarbeid er sentrale elementer.

Alt dette understreker hvor raskt rammene rundt oss endrer seg. Sikkerhet, økonomi og internasjonalt samarbeid kan ikke lenger behandles som adskilte politikkområder. Evnen til å omstille oss raskt – i forsvarspolitikken, i næringspolitikken og i måten vi organiserer samfunnet på – er blitt både en nødvendighet og en konkurransefaktor i seg selv.

Derfor handler regjeringens plan for Norge ikke bare om hva vi vil, men om hvordan vi styrer i en urolig tid: med tydeligere prioriteringer, større prosjekter og bedre evne til å justere kurs når verden endrer seg.

Politikk er å ville. Men i vår tid er politikk også å velge – og å handle raskt nok når det virkelig gjelder.