Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Politikk og butikk

Når det stormer i media rundt selskaper staten eier blir jeg som næringsminister ofte oppfordret til å «ta grep». Så hvorfor uttaler jeg meg ikke om hvem som bør lede DNB eller om hva Hydro holder på med i utlandet?

Det direkte statlige eierskapet i Norge er stort. Verdien av de børsnoterte selskapene med statlig eierandel utgjør rundt en tredjedel av verdiene på Oslo Børs.

I de 26 selskapene som har såkalte forretningsmessige formål var verdien av statens eierandeler 844 milliarder kroner i 2017. Dette er 3,5 ganger mer enn Folketrygdfondet eller nesten ti prosent av hele Oljefondet.

Hvordan staten opptrer som eier legges merke til av investorer, ratingbyråer og næringslivet både i Norge og ute. Hva staten som eier gjør og beslutter kan få store konsekvenser. Dette er et ansvar staten og jeg som næringsminister tar på alvor. 

Høyest mulig verdier

Målet med statens eierskap i de forretningsmessige selskapene er å skape høyest mulig verdier. over tid på en bærekraftig og ansvarlig måte.

I politikken har vi ulike perspektiver på hva og hvordan vi eier enkeltselskaper. Jeg oppfatter likevel at vi på tvers av ulike regjeringer og gjennom flere stortingsperioder har stått sammen om hvordan vi utøver statens eierskap. 

Denne enigheten er kanskje den viktigste grunnen til at vi har lyktes så godt med det statlige eierskapet i Norge. Dette har bidratt til at selskapene har fått utvikle og omstille seg uten å bli detaljstyrt eller påvirket av politiske hensyn. 

Styrets ansvar

Å drive butikk og politikk er ikke det samme. Rammene for statens eierutøvelse skal legge til rette for at staten er en verdiskapende eier. Et viktig prinsipp er at det er styret som er ansvarlig for forvaltningen av selskapet, ikke eierne. Styret har ansvaret for blant annet selskapets mål, strategi og operative virksomhet, og for at det drives i tråd med lover og regler.

I motsetning til de fleste store private eiere sitter ikke staten i styrene. Derfor er en av de viktigste oppgavene for staten som eier å bidra til sammensetning av kompetente, mangfoldige og velfungerende styrer. 

Der staten eier sammen med andre må vi respektere de reglene og prinsippene som gjelder for likebehandling av aksjeeiere. Staten har ikke andre rettigheter enn de andre eierne.

Flere roller

En forutsetning for å lykkes med statlig eierskap er å skille mellom statens ulike roller.  Staten er både politikkutformer, markedsregulatør, myndighetsutøver og eier av selskaper.

Mange forhold som har stor betydning for selskaper med statlig eierandel besluttes av staten. Disse besluttes imidlertid ikke av staten som eier. For eksempel reguleres telekomsektoren av Samferdselsdepartementet, mens forvaltningen av det statlige eierskapet i Telenor ligger hos Nærings- og fiskeridepartementet.

En tydelig rolledeling legger til rette for at selskaper med og uten statlig eierandel konkurrerer på like vilkår.

Selvfølgelig har vi meninger

Innebærer rammene for eierutøvelsen at styret bestemmer alt og at vi som eier ikke har meninger om hva som skjer i selskapene? Slik er det selvfølgelig ikke.

Som eier har vi forventninger til selskapenes resultater og vurderer om selskapene oppnår målene eller ikke. Vi vurderer også styrets innsats og resultater. Som andre eiere tar staten stilling til saker som fremmes på generalforsamlingen. Eksempler på beslutninger eierne i fellesskap tar er hvem som skal sitte i styret, hvor mye penger selskapet skal ha til rådighet, fusjoner og fisjoner, vedtektsendringer og godkjenning av selskapets årsregnskap og årsberetning.

For å ta gode eierbeslutninger må staten som eier forstå hva som påvirker selskapets verdiskaping og utvikling. I dette arbeidet har departementet tett dialog med selskapene. Vi utfordrer og stiller mange spørsmål til styret og ledelsen. Vi gjør også selskapsanalyser og verdsettelser og henter innspill fra andre eiere, analytikere og bransjespesialister.

Ikke kasteballer

Samtidig er staten, og dermed også jeg, ganske tilbakeholden med å uttale meg i offentligheten om forhold som er selskapets ansvar. Det er det gode grunner til. For det første ønsker vi ikke å skape uklarhet om ansvarsdelingen mellom eier og styret. Vi må også passe oss for å gjøre selskaper til en kasteballer i en politisk debatt.

Den gode tilliten til staten som eier kan fort rives ned. Vi må fortsette å føre en forutsigbar eierskapspolitikk, der vi politikere ikke lar oss friste til å gripe inn i saker som er styrets ansvar. Til det er det for store verdier for det norske folk som står på spill.

Til toppen