Klimaforhandlingene i Paris

Tale holdt av statsråd Tine Sundtoft på presseseminar om COP21. Oslo 23. november 2015. (Sjekkes mot framføring)

Velkommen hit til Klima- og miljødepartementet. 

Det er et alvorlig bakteppe for møtet i Paris, med terrorhandlingene som ble utført. Men både den franske utenriksministeren, Fabius, og statsminister Valls har bekreftet at COP21 går som planlagt. 

Jeg reiser til Paris for å bidra til at vi får en ambisiøs og forpliktende klimaavtale som omfatter alle verdens land. Denne avtalen må bli et verktøy for å sette verden på sporet av togradersmålet og øke innsatsen over tid. 

I Paris vil jeg – og det norske forhandlingsteamet - ha særlig fokus på følgende tre ting: 

For det første vil vi jobbe for et globalt utslippsmål om en klimanøytral verden. Norge mener at det bør skje i 2050. 

For det andre vil vi jobbe for en avtale der alle land skal legge fram oppjusterte utslippsmål med jevne mellomrom – helst hvert femte år. 

For det tredje ønsker vi et forpliktende og solid rapporteringssystem under den nye avtalen slik at det går an å se at landene lever opp til klimamålene sine. 

Status i forhandlingene:  

Klimaavtalen blir nok ikke helt slik Norge ønsker. Jeg tror vi får en juridisk bindende avtale i Paris. Men jeg tror ikke vi får en avtale der klimamålene som landene melder inn til FN, blir juridisk bindende. 

Norge har jobbet for dette. Men USA, India og Kina, for å nevne noen, godtar ikke at andre skal bestemme over deres innenrikspolitikk. Dette må vi godta, og heller arbeide målrettet for andre løsninger. 

Det er likevel viktig at det å sende inn og oppdatere målene – samt å rapportere på gjennomføring – blir juridisk bindende.  Det vil være et stort framskritt i forhold til hvordan vi har det i dag. Får vi alle verdens land med på dette, må vi være ganske fornøyd.

Det som er positivt før Paris er at mer 170 land har sendt inn sine utslippsmål. Disse landene står ifølge FN for over 90 prosent av verdens utslipp. Det er et stort steg framover. Ifølge FNs klimasekretariat er trenden at alle land øker sin klimainnsats. Dette viser en vilje til å gjøre noe. I realiteten er dette allerede tidenes klimadugnad. 

Dersom målene blir gjennomført, kan oppvarmingen av kloden begrenses fra 3,6 til 2,7 grader. Det betyr at målene gjør en forskjell, men også at målene må skjerpes etter hvert. 

Så vet dere at forhandlingene er krevende og vil bli det hele veien inn. Partene står langt fra hverandre. Det siste forhandlingsmøtet i Bonn i oktober – og Pre-COPen i Paris for to uker siden – endret ikke på dette. 

Forhandlingsteksten vi har nå, er et godt stykke unna det vi hadde ambisjoner om. Særlig det påtroppende franske formannskapet hadde forhåpninger om en kortere tekst med noen klare, politiske opsjoner. 

Et av de mest krevende spørsmålene å avklare i Paris er hvordan man skal omtale skillet mellom industriland og utviklingslands ansvar og forpliktelser.

Jeg tror nøkkelen til en god avtale ligger i å løse dette spørsmålet. Sammen med spørsmål om klimafinansiering gjennomsyrer dette spørsmålet mye av forhandlingsteksten. Disse spørsmålene må trolig løftes til politisk avklaring i Paris.

Det vil bli tøffe forhandlinger i Paris. Jeg vil likevel betegne meg som optimistisk realist før avreise til Paris. Jeg tror vi får en ny global klimaavtale. Jeg bygger dette ikke minst på at de to største utslippsnasjonene – USA og Kina – har hatt en god klimadialog de siste årene. De er enige om store deler av hva en global klimaavtale bør inneholde. 

Hvordan skal Norge jobbe for å få til gode beslutninger i Paris? 

I de to årene jeg har vært klima- og miljøminister har jeg opplevd at Norge blir invitert med på alle sentrale internasjonale møter for å få fortgang i forhandlingene. Dette har gitt meg en enestående mulighet til å påvirke og foreslå løsninger og mulige kompromiss. Dette viser at Norges stemme teller i de internasjonale klimaforhandlingene. 

I Lima ­– under fjorårets klimapartsmøte – fikk Norge sammen med Singapore en sentral rolle med å lede de avsluttende konsultasjonene til det som ledet frem til Lima-vedtaket. På pre-COPen ba Frankrike oss om å lede dialogen om ambisjoner – hvordan vi kan få en avtale som kan bli sterkere etter hvert. Disse rollene skyldes nok mye at Norge er en konstruktiv aktør som har spilt en brobyggerolle i klimaforhandlingene i en årrekke. 

I Paris vil vi ha flere bilaterale samtaler og møter med andre progressive land for å bygge forståelse og fremgang. Vi samarbeider nært med EU. Vi sitter også tett på et sentralt land som USA, gjennom vår deltagelse i den såkalte Umbrella-gruppen. Denne gruppen kan få mer spennende politisk dynamikk nå som klimaverstinger som Canada og Australia har fått nye statsministere. 

Norge har investert mye i å få en global klimaavtale. Men hvis vi får en avtale som låser inn lave ambisjon over lang tid – så må vi stille oss spørsmålet om det er verdt det. Vi må prøve å unngå at vi låser inn sluttspillet i Paris til de landene som vil minst. 

Jeg har derfor særlig tro på gruppen av progressive land som ønsker en sterkere avtale. Denne gruppen har møttes jevnlig på ministernivå og på forhandlernivå de siste årene. Jeg håper at vi i Paris kan spille en rolle gjennom å si klart ifra at vi ikke godtar en hvilken som helst avtale, og at vi klarer å dra med oss andre land i en mer ambisiøs retning. Skal vi lykkes i Paris, må vi bygge gode kompromisser på tvers av forhandlingsgrupper. 

Det var det jeg hadde tenkt å si – og nå åpner jeg for spørsmål fra dere.