Redegjørelse om utviklingspolitikk 26. april

Utviklingsministerens årlige redegjørelse for Stortinget om utviklingspolitikk, 26. april 2018.

Sjekkes mot framføring

President,

Aldri har så mange opplevd så stor fremgang, som det vi har sett de siste tiårene.

Hvert år, hver uke, hver dag og hvert sekund, så blir verden litt bedre enn den var.

  • Andelen fattige går ned.
  • Ekstrem fattigdom er halvert siden år 2000.
  • Flere barn går på skole.
  • Polio er snart utryddet, hiv-pandemien er redusert med en tredjedel, flere barn enn noen gang får oppleve å fylle fem år.
  • Og mange land har de siste tiårene tatt store skritt på veien mot å bli frie demokratier som ivaretar menneskerettighetene.

Men veien mot en verden fri for fattigdom er ikke uten utfordringer.

  • Verdens humanitære kriser er mange, de er alvorlige og de er langvarige.
  • Klimaendringer ødelegger menneskers livsgrunnlag og driver dem på flukt.
  • Vi ser eksempler på at ytringsfrihet og pressefrihet er under press.
  • Kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter trues av krefter som vil reversere det vi har oppnådd de siste årene.
  • Endringer i de globale og økonomiske maktforholdene i verden skaper usikkerhet og tilløp til mer proteksjonisme, isolasjonisme og nasjonalisme – faresignaler for økonomisk utvikling, sikkerhet og stabilitet.

Samtidig vet vi at befolkningsveksten i verden vil være sterkest i noen av verdens fattigste land.

Afrikas befolkning vil trolig dobles til to milliarder mennesker innen 2050. De fleste vil være under 30 år. Og de vil ha én ting til felles: De ønsker seg et bedre liv. Frihet. Trygghet. Og mulighet til å forsørge seg selv og sine.

President,

Det siste halve århundret har vestlige land forsøkt å innfri dette ønsket gjennom bistandsoverføringer. Det har ikke gitt de resultatene vi håpet på.

Spørsmålet er hvordan vi kan lykkes bedre fremover. Det er ingen grunn til å være naiv. Det finnes ingen enkle løsninger på sammensatte utviklingsutfordringer.

2030-agendaen, med de 17 bærekraftsmålene som verden samlet seg om i 2015, gir imidlertid et bedre utgangspunkt enn det vi har hatt tidligere.

Gjennom strategiske partnerskap skal verden blant annet jobbe for å

  • utrydde fattigdom, feilernæring og sult
  • sikre god helse og utdanning til alle,
  • og redusere klimaendringer og ulikhet i verden.

Bærekraftsmålene representerer en ny tilnærming til utvikling. De omfatter alle land, og berører alle deler av samfunnet. De er et brudd med den tradisjonelle tankegangen om at utvikling først og fremst er et spørsmål om bistand. Skal bærekraftsmålene nås, kreves det nasjonal innsats og nasjonale ressurser. I dette ligger en viktig erkjennelse: Skal verden lykkes med å nå målene, må alle land ta eierskap til sine utfordringer og prioritere sine ressurser rett.

For president,

  • Bistand alene kan ikke skape vekst og velstand.
  • Bistand alene kan ikke forhindre krig, konflikt og migrasjon.
  • Men bistand er ett av flere virkemidler for å fremme langsiktig kapasitetsbygging og nasjonal ressursmobilisering.

2030-agendaen reduserer skillet mellom utviklingsland og utviklede land. Vi snakker ikke lenger om givere og mottakere – men om gjensidig samarbeid og reelle partnerskap. Det er et felles ansvar å ta tak i de globale utfordringene, og alle land i verden har et ansvar for å bidra til bærekraftig utvikling. Også Norge.

  • Vi vet at krig og konflikt langt borte har konsekvenser for oss her hjemme. De fører til store flyktningestrømmer.
  • Vi vet at utenforskap kan skape grobunn for radikalisering og ekstremisme – og bidra til økt terrortrussel, også for oss.
  • Vi vet at klimaendringer og miljøutfordringer ikke kjenner landegrenser.
  • Vi vet at en svekket aksept for internasjonal rettsorden kan ramme Norge.
  • Og vi vet at det er både billigere, lettere og mindre ødeleggende å forebygge kriser, enn å håndtere dem etterpå.

Om Norge skal være en pådriver for at verden skal nå bærekraftsmålene, er derfor ikke bare et spørsmål om solidaritet. Det er i vår egen interesse.

***

Min første utenlandsreise som utviklingsminister gikk til Senegal. Der hadde jeg gleden av å annonsere Norges bidrag til Det globale partnerskapet for utdanning, som er på mer enn to milliarder kroner over de neste tre årene.

På giverkonferansen der opplevde jeg en erkjennelse av at det ikke er tilstrekkelig at giverlandene øker sine bidrag hvis vi skal lykkes med å gi alle god utdanning.

Utviklingslandene må også mobilisere sine nasjonale ressurser for å oppnå utvikling – enten det gjelder utdanning, helse, klima eller jobbskaping.

Ghanas president var en av flere som snakket om dette. Han har en klar visjon om et «Ghana beyond aid». Og president, det er det som er målet med regjeringens utviklingspolitikk: Vi skal jobbe for at verdens utviklingsland en dag kan bli uavhengige av bistand.

Dette vil ta tid. Men målet må være at alle land skal ha et styresett og egne inntektskilder som sikrer en bærekraftig finansiering av offentlig velferd, infrastruktur og sikkerhet for egne borgere.

Ulike sektorer og virkemidler må spille på lag – både her hjemme og i utviklingslandene.

Privat sektor, myndigheter, akademia og sivilsamfunnet må virke i samspill for at landene vi samarbeider med skal kunne planlegge for en fremtid uten bistand. En fremtid der deres egne skatteinntekter finansierer utgiftene, og legger til rette for investeringer, handel, arbeidsplasser, utdanning og trygge helsetjenester.

President,

For at et land skal kunne investere i for eksempel utdanning, helse eller sikkerhet, må det ha skatteinntekter. I dag er skatteinngangen i et gjennomsnittlig OECD-land på over 35 prosent. I 30 av de aller fattigste landene i verden, er skatteinngangen på under 15 prosent. Utviklingsland går glipp av verdifulle skatteinntekter som kunne bidratt til å nå bærekraftsmålene. Skatteinntekter som kunne vært investert i skoler, sykehus og tiltak som fremmer arbeidsplasser.

Bistand alene vil bare kunne utgjøre en liten del av løsningen. I afrikanske land utgjør skatteinntektene, selv på dagens lave nivå, ti ganger så mye som bistanden. Hvis vi skal lykkes med nasjonal ressursmobilisering, må kampen mot korrupsjon og ulovlig kapitalflyt settes høyt på dagsorden. Og verdiskapingen må øke.

President,

De 17 bærekraftsmålene er viktige hver for seg, men det er når vi ser dem sammen at vi virkelig kan utgjøre en forskjell. De er gjensidig avhengig av hverandre, og vi må ha en innsats på alle områder.

  • Vi vil for eksempel aldri klare å sikre alle god helse hvis vi ikke samtidig når målet om rent vann og ren luft.
  • Det blir vanskelig å få til økonomisk vekst i verden, hvis vi ikke utdanner fremtidens arbeidstakere.
  • Og god utdanning for alle forutsetter at myndighetene i hvert enkelt land bygger opp sterke institusjoner og bekjemper korrupsjon og ulovlig kapitalflukt.

President,

Med statsministeren i spissen for pådrivergruppen for bærekraftsmålene, har Norge fått en global lederrolle. Det gir oss en unik posisjon til å lede an i den internasjonale dugnaden, og bidra til at løsningene på verdens utfordringer er bærekraftige, både i økonomisk, miljømessig og sosial forstand. Så la det ikke være noen tvil: Bærekraftsmålene er, og skal være, førende for regjeringens utviklingspolitikk!

President,

Jeløya-plattformen slår fast at vi skal opprettholde bistanden på om lag en prosent av BNI i årene som kommer. Det er nok ulike meninger her i salen om det prosentmålet. Men med en klar ambisjon som ligger fast, har jeg et håp om at den utviklingspolitiske debatten vil dreie seg mindre om kronebeløp og mer om prioriteringer i årene fremover.

For å sikre at de norske bistandskronene bidrar effektivt til å nå bærekraftsmålene, må vi ha en strategisk tilnærming med tydelige prioriteringer. Å spre bistanden for mye gjør oss mindre strategiske og mindre fokuserte. Derfor har regjeringen allerede tatt viktige grep for å konsentrere bistanden. Tematiske satsinger, færre mottakerland, færre partnere, færre tiltak og færre avtaler.

Samtidig blir det viktig å ta i bruk de mulighetene som digitale verktøy gir oss til å nå ut til flere på en effektiv måte. Jeg har derfor startet arbeidet med en digitaliseringsstrategi der målet er å bruke teknologiske hjelpemidler til å oppnå bedre resultater i utviklingsarbeidet.

De siste årene har vi valgt å konsentrere utviklingsarbeidet om fem prioriteringer:

  1. Utdanning,
  2. Helse,
  3. Klima, miljø og fornybar energi,
  4. Jobbskaping og næringsutvikling, og
  5. Humanitær bistand.

Disse prioriteringene bidrar til å nå mange av bærekraftsmålene, og ligger derfor fast. Tydelige prioriteringer mobiliserer innsats, bevilgninger og kompetanse som kan bidra til enda bedre resultater.

***

President,

Utdanning er en forutsetning for all annen utvikling. Det er nøkkelen til arbeidslivet og til et selvstendig liv med flere valgmuligheter.

Alle barn har rett til utdanning. Likevel er det mer enn 260 millioner barn i verden som ikke går på skole. Mange av dem er jenter. Mange av dem lever i ekstrem fattigdom. Og mange av dem er på flukt fra krig og konflikt.

Men det er ikke nok å gi barna mulighet til å gå på skole.

Da jeg var i Nepal forrige måned, møtte jeg noen modige jenter. De fortalte – foran lærere, medelever, foreldre og politikere – at selv om de har mulighet til å gå på skole, så følte de seg ikke trygge nok til å gå på skolen hver dag.

Årsaken er blant annet at det ikke finnes trygge sanitære forhold. Og president, vi kan jo bare tenke oss hvordan det er å gå på skolen for en tenåringsjente med mensen – når det ikke finnes trygge og rene toaletter. Det fører til at altfor mange jenter blir hjemme fra skolen. Når de blir hjemme, får de ikke ta eksamen. Og når de ikke får ta eksamen, får de ikke fullføre skolegangen. Det holder ikke å satse på utdanning alene – elevene må være trygge nok til å gå på skolen.

I forrige stortingsperiode doblet regjeringen sitt bidrag til utdanning. Det norske bidraget har gitt resultater.

  • Fra 2013 til 2016 fikk 3,1 millioner barn støtte til skolegang hvert år, mange av dem i sårbare områder.
  • Elleve millioner elever har fått læremateriell.
  • 140.000 lærere har fått økt kompetanse.
  • Vi har bidratt til å bygge eller oppgradere mer enn 5400 klasserom i sårbare områder.
  • Og vi har utviklet mobilspillet EduApp4Syria som hjelper syriske barn på flukt med å lese.

Men det er fortsatt for mange barn som ikke får gå på skole, og enda flere som går på skole uten å lære.

Pisa-sjokket her i Norge for 18 år siden lærte oss at mer penger ikke nødvendigvis gir bedre resultater. Norske elever gjorde det dårligere enn forventet og mange barn manglet grunnleggende ferdigheter – til tross for rekordstore skolebudsjetter. For at elevene skal tilegne seg kompetansen de trenger, kreves det også et robust skolesystem, gode lærere, fremtidsrettet undervisning og evnen til å fange opp dem som faller utenfor.

Det er i resten av verden som det er i Norge. Det er et økende gap mellom de ferdighetene elevene tilegner seg på skolen og de kravene arbeidslivet stiller. Opp mot halvparten av dagens jobber står i fare for å forsvinne på grunn av automatisering i tiårene som kommer. Dessverre er ikke skolesystemene rustet for disse endringene.

Senere i år vil regjeringen legge frem en plan for opptrapping av satsingen på yrkesfag i utviklingsland. Formålet er å bidra til å møte behovet for faglært arbeidskraft. Vi må derfor samarbeide tett med næringslivet og sikre at opplæringen er relevant og møter deres behov.

Gode utdanningssystemer er en investering i landets økonomiske og sosiale utvikling, og kan forbedre livet for millioner av mennesker.

Det er grunn til å glede seg over at stadig flere utviklingsland viser vilje til å gjøre nødvendige investeringer og gjennomføre reformer i utdanningssektoren. Og president, når et utviklingsland viser vilje til å gjøre en innsats for bedre utdanning, skal Norge være der som en trygg og forutsigbar samarbeidspartner.

***

President,

Vår andre hovedprioritering er god helse.

Universell helsedekning er et viktig middel for å nå bærekraftmålene, og er høyt prioritert av Norge og av Verdens helseorganisasjon. Norge har en sterk tradisjon med offentlige helsetjenester for alle og kan dermed spille en viktig rolle i den internasjonale innsatsen for universell helsedekning.

Norge har, gjennom satsing på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter over mange år, bidratt til nedgang i dødelighet blant kvinner, særlig i forbindelse med fødsler og utrygge aborter. Men tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester er fortsatt en mangelvare, særlig i områder rammet av krise og konflikt.

Derfor skal vi øke bistanden på dette feltet med 700 millioner kroner for perioden 2017-2020.

I inneværende fireårsperiode er Gavis mål å vaksinere 300 millioner barn, noe som vil forhindre mellom fem og seks millioner dødsfall. Norges bidrag er å vaksinere 30 millioner barn, og forhindre mellom 500.000 og 600.000 dødsfall.

Etter Ebola-utbruddet i Vest-Afrika tok Norge initiativ til etableringen av et senter for forebygging av ulike sykdomsutbrudd, Koalisjonen for epidemisk beredskap og innovasjon (Cepi). Målet er å utvikle vaksiner mot både kjente, ukjente og menneskeskapte virus slik at vi kan stoppe utbrudd så tidlig som mulig.

Bedre helse for kvinner, barn og unge, er viktig for at vi skal nå FNs bærekraftsmål innen 2030.

Derfor vil regjeringen bidra til

  • Økt tilgang på medisiner, prevensjon og helsetjenester,
  • Mer robuste helsesystemer,
  • Og utdanning av flere helsearbeidere.

Men vi kan ikke se helsesektoren isolert fra andre sektorer.

Studier viser at utdanning, kvinners deltakelse i samfunnet, reduksjon i fruktbarhet, vann og sanitære forhold også har stor påvirkning på kvinners og barns helse. Samarbeid på tvers av sektorer er derfor avgjørende for å kunne levere på helsemålene. Dette er ett av 2030-agendaens kjernebudskap.

***

President,

Konsekvensene av klimaendringer og miljøproblemer utgjør noen av de største truslene mot bærekraftig utvikling.

Samtidig er tilgang til ren energi en forutsetning for nesten alle bærekraftsmålene. Med strøm i huset kan barna gjøre lekser også etter solnedgang, sykehus kan ta imot pasienter og fødende kvinner – også om natten, og gatebelysning gir økt trygghet. Ikke minst er tilgang på energi en helt avgjørende forutsetning for å utvikle en moderne økonomi med verdiskaping, vekst og arbeidsplasser.

Derfor er det grunn til å glede seg over Parisavtalen som for første gang har gitt utviklingslandene internasjonale forpliktelser. Vår bistandsfinansiering skal være i tråd med landenes egne planer for tilpasning og lavutslippsutvikling.

Klima- og skogsatsingen er regjeringens største innsats for å hindre avskoging og redusere klimagassutslippene.Brasil har på ti år redusert klimagassutslipp fra tropisk avskoging med over fem milliarder tonn CO2 – mer enn 100 ganger så mye som Norges årlige utslipp.

Halvparten av Norfunds portefølje skal over tid være i fornybar energi. Nylig startet byggingen av Mocuba storskala solkraftpark i Mosambik, som er et samarbeid mellom Scatec Solar, KLP og Norfund. Kraftanlegget skal kunne levere 77 GWh elektrisitet hvert eneste år når anlegget står ferdig. Det vil gi strøm til rundt 175.000 familier.

Vi har i mange år gitt støtte til økt produksjon av, og tilgang til, fornybar energi i utviklingsland, ofte i partnerskap med privat sektor. 53 millioner mennesker, i 53 land, fikk for eksempel bedret tilgang til energi gjennom FNs utviklingsprogram (UNDP) fra 2014-2016. Men energien skal ikke bare produseres, den skal også ut til brukerne og den skal forvaltes forsvarlig. Vi har derfor delt mye av vår erfaring ved utviklingen av reformer, lovverk, institusjonsutvikling og kapasitetsbygging, og i 2018 har vi bevilget 570 millioner kroner til fornybar energi.

Norge er en energinasjon, og vår kunnskap skal komme flere til gode.

***

President,

Presset på havmiljøet og marine ressurser øker flere steder i verden.

  • De fleste utviklingsland mangler forvaltningssystemer for sine marine ressurser.
  • Ulovlig, urapportert og uregulert fiske fører til overfiske.
  • Marin forsøpling, plast og mikroplast, er i ferd med å ødelegge det enorme potensialet som ligger i havet.

I slutten av mars møtte jeg en fisker i Ghana som fortalte meg at han får merkbart mindre fisk enn før. For ham er ikke det bare en observasjon. Det er en trussel mot hans livsgrunnlag og mulighet til å forsørge seg selv og familien.

Norge er ikke bare en energinasjon, men også en havnasjon. Vi har sterke interesser knyttet til havet. Vi vet hva havet betyr for arbeidsplasser, mat, energi, mineraler og transport. For bosetting, kultur og identitet.

Norsk næringsliv har kompetanse til å tilby verden både sunn mat, renere energiløsninger og klimaeffektiv transport. Vår kompetanse er etterspurt blant mange av våre samarbeidsland.

  • Vi har et bredt engasjement knyttet til hav og marine ressurser i utviklingsland gjennom det såkalte Fisk for utvikling-programmet.
  • Vi har støttet afrikanske land for å få definert sin egen kontinentalsokkel.
  • Og forskningsfartøyet Dr. Fridtjof Nansen bistår landene med å kartlegge marine ressurser og dermed gjøre det mulig med bærekraftig forvaltning. Fartøyet har blitt en populær gjest både langs Afrikas og Asias kystlinjer.

Regjeringen vil skape økt internasjonal forståelse for havets økonomiske betydning, bærekraftig bruk av havets ressurser og hvordan god miljøtilstand fører til økt verdiskaping.

I januar lanserte derfor statsministeren et internasjonalt høynivåpanel for bærekraftig havøkonomi. Panelet skal ledes av statsministeren og bestå av regjeringssjefer i en rekke kyststater fra ulike verdenshjørner, deriblant utviklingsland. De skal jobbe tett med FN og spille sammen med andre internasjonale havinitiativ.

Vi er i ferd med å lansere et nytt bistandsprogram mot marin forsøpling. For å gjøre havene renere, kan vi ikke bare fokusere på havet. Like viktig er det som skjer – eller ikke skjer – på land. 80-90 prosent av plasten i havet, kommer fra land.

Mangelfull avfallshåndtering er kanskje den aller viktigste årsaken til at elver og hav oversvømmes av plast og annet avfall. Dersom vi fortsetter som nå, vil det ifølge World Economic Forum være mer plast enn fisk i havet innen 2050, med potensielt katastrofale konsekvenser for havets økosystemer og menneskenes næringskjede.

Noe av det viktigste vårt bistandsprogram mot marin forsøpling skal bidra med er derfor effektiv avfallshåndtering. Vi må stimulere en utvikling i våre partnerland som ligner den vi har hatt i Norge, der avfall er en ressurs i et sirkulært kretsløp og i økende grad en internasjonal handelsvare. Det kan vi bare lykkes med om samarbeidet leder til at også utviklingsland utvikler lønnsomme verdikjeder for avfall. Søppel er en ressurs på avveie. Samtidig må det forebygges gjennom bevisstgjøring og opprydning.

Til dette trenger vi både innovasjonsevnen, teknologien og kapitalen i privat sektor, kompetanseoverføring i offentlig sektor, finansieringsinstrumentene i de multilaterale bankene og partnerskap med både giverland og utviklingsland.

Rene og sunne hav er en forutsetning for menneskenes livsgrunnlag.

Derfor skal Norge ta en global lederrolle i havsatsingen og bruke norske erfaringer og kompetanse til å fremme bærekraftig bruk av verdens hav.

***

President,

En lønnsom og ansvarlig privat sektor som bidrar til arbeidsplasser, lønnsinntekter til den enkelte og skatteinntekter til samfunnet, er nøkkelen til bærekraftige samfunn – både her hjemme og i utviklingsland.

Det er i utviklingsland som det er i Norge: Vi må skape nye jobber for å sikre utvikling, vekst og velferd. Derfor skal næringslivets investeringer i fattige land være en hovedkraft i regjeringens utviklingspolitikk.

Næringslivet bidrar allerede med betydelige skatteinntekter til utviklingsland. Bare Statoil alene betaler mer i skatt til Angola enn Norge gir i bistand til hele Afrika. På den måten er Statoil ikke bare med på å skape arbeidsplasser gjennom sine investeringer – de bidrar også til å mobilisere nasjonale ressurser som kan gå til skoler og sykehus.

Afrika er et voksende marked med store muligheter. Stadig flere bedrifter ser verdien av å investere i utviklingsland fordi det er der veksten vil komme.

Og la meg gjøre det klart: Det trenger ikke være noen motsetning mellom en bedrifts kommersielle mål og våre utviklingspolitiske mål. Tvert om. Det som for noen er et stort problem, kan for andre være en spennende forretningsmulighet.

  • Forsøpling er en mulighet for avfallsindustrien.
  • Dårlige avlinger er en mulighet for gjødselfabrikantene.
  • Liten tilgang på utdanning er en mulighet for de digitale innovatørene – for å nevne noe.

Norges innsats for å bidra til nye jobber som gir utviklingseffekter skal være todelt:

  • Vi må bidra til at det blir tryggere og mer attraktivt å investere i utviklingsland – både for lokale og internasjonale aktører, gjennom samarbeid med myndigheter om utforming av lover, regler og rammevilkår som sikrer begge parters interesser på en god måte.
  • Og vi må bruke våre utviklingspolitiske virkemidler slik at investeringene bedriftene gjør kan bidra til størst mulig utviklingseffekter.

Dessverre ser vi at høy risiko, mangel på lånemuligheter og ustabile rammevilkår gjør at mange bedrifter vegrer seg for å satse.

Fremover vil jeg vurdere om vi kan innrette næringslivsordningene vi forvalter slik at de bidrar i enda større grad til å nå målene vi har satt oss. Én interessant modell kan for eksempel være klima- og skoginitiativets risikoreduserende investeringer i avskogingsfritt landbruk.

Verden vil ikke klare å nå bærekraftsmålene uten å ha privat sektor med på laget. For å lykkes med dette, trenger fattige land markedsadgang. Derfor slår Jeløya-plattformen fast at regjeringen skal arbeide for et rettferdig, globalt handelsregelverk under WTO som bygger ned tollbarrierer og gir like muligheter for utvikling. Det er jo ikke slik enkelte hevdet på begynnelsen av 2000-tallet: At utviklingsland var fattige på grunn av globaliseringen. De er fattige fordi de i liten grad får ta del i den.

President,

Globalisering lar seg ikke stanse. Mennesker, bedrifter og land vil i fremtiden samhandle mer med hverandre. Nye næringer trenger nye markeder å vokse i. Som Tony Blair sa det på Labours landsmøte i 2001: «Spørsmålet er ikke hvordan vi stanser globaliseringen. Spørsmålet er hvordan vi bruker fellesskapets makt til å kombinere den med rettferdighet».

I Norge lykkes vi ganske godt med dette. Vi har høy tillit mellom mennesker, lav sosial ulikhet og et samfunn som legger til rette for at man kan realisere sine ambisjoner. Den norske modellen har gjort at vi har tatt det beste ut av globaliseringen, samtidig som vi håndterer skyggesidene bedre enn de fleste europeiske land.

Alternativet til å delta i globaliseringen er proteksjonisme. En tankegang som bygger på overbevisningen om at vi klarer oss bedre hver for oss, enn sammen. Historien har lært oss at det er feil. Land som har åpnet for internasjonal handel med andre får flere i arbeid og gjør det bedre enn land som fører en proteksjonistisk politikk. Ta Kenya og Sør-Korea som eksempler. På 1960-tallet var Kenyas totale verdiskapning like stor som Sør-Koreas. I dag er Sør-Koreas økonomi minst 22 ganger større en Kenyas. Én av grunnene er at Sør-Korea tidlig åpnet seg mot verden og handelsmulighetene, mens Kenya forsøkte å holde igjen, stenge ute og beskytte seg mot den globale utviklingen. Proteksjonismens trofaste følgesvenner har ofte vært økt fattigdom, lavere vekst og i ytterste konsekvens krig og konflikt.

Vi trenger handel på tvers av landegrenser for å sikre arbeidsplasser og verdiskaping.

Mange av de fattigste landene har allerede tollfri adgang for alle varer til både Norge og EU. Likevel er importen til europeiske markeder begrenset. Årsaken er at produsentene i mange fattige land sliter med å tilfredsstille de standardene og kvalitetskravene vi stiller i Europa.

Derfor er det nødvendig med handelsrettet utviklingssamarbeid, i form av forenkling av grense- og tollprosedyrer og tiltak for testing, kvalitetssikring, økte standarder og bedre leveringssikkerhet.

Verdensbanken legger til grunn at satsing på landbruk er et av de mest virkningsfulle tiltakene mot ekstrem fattigdom. Økt produktivitet og lønnsomhet i jordbruk, fiskeri og akvakultur kan skape arbeidsplasser høyere opp i verdikjeden gjennom produksjon og foredling av næringsmidler – både for innenlands konsum og for eksportmarkeder.

Regjeringen arbeider med å etablere et ernæringsprogram, og i Revidert nasjonalbudsjett (RNB) vil regjeringen lansere opptrappingsplanen for matsikkerhet og klimatilpasset landbruk - herunder også fiskeri og akvakultur. Denne vil både være knyttet til satsingen på helse og klima – men ikke minst næringsutvikling og arbeidsplasser.

Opptrappingsplanen blir en del av regjeringens langsiktige handlingsplan for bærekraftige matsystemer, som lanseres senere i år.

President,

For å bidra til arbeidsplasser gjennom flere investeringer i utviklingsland, er et av våre viktigste virkemidler investeringsfondet Norfund. Norfund har over 20 milliarder kroner i arbeid i utviklingsland, hovedsakelig i Afrika sør for Sahara. Norfunds porteføljeselskaper hadde ved utgangen av 2016 270.000 mennesker i jobb enten direkte eller indirekte. Og bare i 2016 bidro Norfunds investeringer til nesten elleve milliarder kroner i skatteinntekter til Afrika, Asia og Latin-Amerika. I tillegg vet vi at de aller fleste bedriftene som Norfund har gått ut av, fremdeles lever og betaler skatt.

Et eksempel er Norfunds investering i mikrofinansinstitusjonen Hattha Kaksekar Ltd (HKL) i Kambodsja. Tilgang til kapital er en stor utfordring i utviklingsland. Ved hjelp av Norfunds investering har utlånsinstitusjonen kunnet tilby lån til mikro-, små- og mellomstore bedrifter i Kambodsja. I 2016 trakk Norfund seg ut. Men Norfunds engasjement har bidratt til at banken har vokst slik at den kan nå ut til kundene gjennom et nettverk av filialer og bankautomater i alle landets provinser.

Kunder som i stor grad har blitt oversett av kommersielle banker, blir nå betjent.

Norfunds nylig reviderte retningslinjer sier at fondet i enda større grad skal investere i sektorer med høyt sysselsettingspotensial. Regjeringen vil i inneværende stortingsperiode øke kapitaloverføringen til Norfund med 50 prosent fra 2017-nivå, og på den måten bidrar vi med langsiktighet og forutsigbarhet i eierstyringen av selskapet.

Regjeringens mål er å bidra til jobber med anstendige arbeidsforhold og grunnleggende rettigheter til de ansatte. Men det er ikke bare flere investeringer som bidrar til utvikling. Vi må også bruke virkemiddelapparatet slik at investeringene som gjøres fører med seg flest mulig positive effekter for befolkningen i utviklingslandene.

I 2016 introduserte vi strategiske partnerskap for å få dette til. UD og NHO inngikk en intensjonsavtale for å oppnå bedre utviklingseffekter og bærekraftige kommersielle virksomheter i fattige land. Disse strategiske partnerskapene tar også opp i seg vår styrkede satsing på yrkes- og fagopplæring.

Vi har allerede fått på plass noen gode strategiske partnerskap der næringslivet, sivilt samfunn og det offentlige samarbeider om prosjekter.

Yara investerer for eksempel nå i et gruveprosjekt i Etiopia. Det ville de antagelig gjort uansett. Men det som bidrar til å gjøre denne investeringen så viktig, det er at norske myndigheter, Yara og Utviklingsfondet samarbeider om å etablere en yrkesfagskole i tilknytning til prosjektet. I stedet for at Yara flyr inn kvalifisert arbeidskraft, kvalifiserer vi lokalbefolkningen til arbeidsplasser i gruveprosjektet.

Det fører til at flere hundre mennesker får en jobb å gå til, en inntekt å leve av og kompetanse som vil være nyttig resten av livet – enten de jobber i Yara eller andre steder.

Fremover vil regjeringen videreutvikle konseptet for å få til enda mer i samarbeid med næringslivet.

***

President,

De siste årene har vi sett større humanitære behov enn noen gang. FN anslår i år at 136 millioner mennesker trenger beskyttelse og humanitær assistanse i 26 land. Rundt 65 millioner mennesker er på flukt. To av tre er fordrevet i eget land. For å møte de store humanitære utfordringene har Norge økt det humanitære budsjettet med mer enn 50 prosent siden 2013.

Mange av de humanitære krisene er langvarige. Antall år en fordrevet person tilbringer i en flyktningleir overstiger ofte lengden på et utviklingsprogram.

Denne situasjonen krever en helhetlig tilnærming til humanitær innsats og langsiktig utvikling. Der vi for eksempel satser på utdanning til barn i krisesituasjoner – fordi det bidrar til langsiktig utvikling etter krisen.

I august vil utenriksministeren og jeg derfor legge frem ny humanitær strategi i fellesskap.

President,

I tillegg til de fem hovedsatsningene i regjeringens utviklingspolitikk, har vi valgt fire tverrgående temaer.

  1. Menneskerettigheter,
  2. Kvinners rettigheter og likestilling
  3. Klima og miljø, og
  4. Anti-korrupsjon.

Disse tverrgående hensynene skal som hovedregel gjøre seg gjeldende i alle tiltak og programmer. For hvis ikke disse hensynene ivaretas, vil vi undergrave vår egen utviklingsinnsats.

Det hjelper for eksempel ikke at vi får mer næringsutvikling og flere arbeidsplasser, hvis bedriftene samtidig er korrupte, forurenser miljøet, bryter grunnleggende menneskerettigheter, og angriper kvinners rettigheter.

I alle programmer og tiltak skal man derfor vurdere hvorvidt noen av disse hensynene kan bli påvirket negativt. De tverrgående hensynene formidles til alle våre samarbeidspartnere – til myndigheter, sivilsamfunnsorganisasjoner og næringsliv. En stor del av norsk bistand kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken. Det er spesielt viktig å jobbe for at disse organisasjonene har gode retningslinjer og systemer for å ivareta de tverrgående hensynene.

Da jeg møtte Verdensbankens president tidligere i vår, var jeg derfor helt tydelig på én ting: Norge forventer at en så stor aktør som Verdensbanken satser mer på likestilling og kvinners rettigheter, uten at dette skal avhenge av øremerket støtte fra Norge og andre giverland.

***

President,

Vi har et bredt spekter av valgmuligheter i forvaltningen av bistandsbudsjettet.

Gjennom mange ulike kanaler er vi engasjert i flere tusen avtaler, tiltak og programmer. For å lykkes i utviklingspolitikken, må vi velge de kanalene og programmene som er mest effektive og treffsikre for det vi ønsker å oppnå. Strategisk bruk av kanalene er derfor viktig.

I noen tilfeller har Norge faglig spisskompetanse på et område og langvarig samarbeid med et land. Da kan det være hensiktsmessig å satse på et stat-til-stat samarbeid. Dette gjelder særlig kompetanseoverføring gjennom Kunnskapsbanken.

Sivilsamfunnsorganisasjoner er også viktige partnere – enten de er tilstede selv eller jobber gjennom lokale partnere. Et mangfoldig og dynamisk sivilt samfunn er med på å både supplere og korrigere myndigheter og multilaterale samarbeid. I mange land er ikke bare organisasjonene kanal for påvirkning, men også store tjenesteleverandører der myndighetene ikke makter å levere.

FN, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene er tilstede i bortimot samtlige utviklingsland. På den måten bistår de mange land med løsninger tilpasset nasjonale forhold. Utviklingsbankene er dessuten i front når det gjelder samarbeid med, og mobilisering av, privat sektor.

Sammen med en rekke andre givere sørger Norge for at FN-systemet, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene kan legge sin tyngde bak våre felles globale mål, i land og på sektorer Norge ikke har kapasitet til å følge opp alene.

EU er også en stor utviklingspolitisk aktør. Norge og EU er til stede i mange av de samme landene, og vi jobber mot de samme målene. I en tid med mer usikkerhet knyttet til store bistandsaktører, er det viktig å styrke samarbeidet med likesinnede partnere. Jeg vil derfor gå i dialog med våre europeiske partnere om fremtidig samarbeid som kan gi bedre resultater.

Globale fond har blitt en stadig viktigere del av norsk utviklingspolitikk. Spesielt innenfor helse og utdanning. Fremover vil fondene spille en viktig rolle i finansieringen av klimatiltak og innsatsen mot marin forsøpling.

President,

Våre globale fellesgoder og felles utfordringer tar ikke hensyn til landegrenser. FN er en unik arena for å utvikle bindende internasjonale normer og regelverk. Her har alle land en stemme, og sammen har vi ofte klart å finne løsninger på noen av de største utfordringene vi har stått overfor. Det skal vi også gjøre i fremtiden.

Da Kofi Annan hadde vært generalsekretær i FN i fem måneder, ble han spurt av Times Magazine om hvorfor han ikke hadde klart å gjennomføre en skikkelig reform ennå. Gud hadde jo til sammenligning klart å skape verden på syv dager. Kofi Annan svarte at: «God had the wonderful advantage of working alone». For selv om FN er en unik arena for samarbeid, er FN også en organisasjon tuftet på konsensus. Da er det gjerne den som vil minst som bestemmer mest.

Behovet for reform og effektivisering er enormt. FNs legitimitet er avhengig av en vellykket reform. Og verden er avhengig av et FN med legitimitet. Verdenssamfunnet har derfor ikke råd til å mislykkes med reformarbeidet.

Generalsekretær Guterres' mål er å få FNs mange landteam til å jobbe bedre sammen og levere resultater på en mer integrert og effektiv måte. Regjeringen støtter generalsekretærens visjoner om reform av FNs utviklingssystem, og vi vil arbeide for at stedlige koordinatorer blir mer uavhengige og får sterkere autoritet på landnivå.

Globalt samarbeid og FN-reform er viktig for Norges utviklingsinnsats. Det multilaterale systemet, hvor rett står over makt, har tjent Norge vel siden det ble etablert etter 2. verdenskrig.

Men i en verden som endrer seg raskt, ser vi at systemet er under press. I løpet av våren 2019 vil regjeringen derfor legge frem en melding til Stortinget om Norges rolle i det multilaterale systemet. Her vil vi klargjøre Norges interesser og handlingsrom i internasjonalt samarbeid. Vi vil også se på hvordan vi kan bidra til å reformere og gjøre de multilaterale organisasjonene mer effektive.

***

President,

Når det kommer til innsatsen i enkeltland, er det bedre å kunne bidra fullt og helt, enn stykkevis og delt. Målet er å oppnå bedre resultater ved å konsentrere oss om færre land og sektorer, og sørge for at vi gjør en forskjell i de landene vi velger å samarbeide med. Ved å prioritere noen land fremfor andre, kan vi rette innsatsen mot de landene der vi har best forutsetninger for å lykkes.

I Stortingsmelding nr. 24 lanserte regjeringen partnerlandskonseptet. Partnerlandene skal være de prioriterte landene vi velger å samarbeide med. Vi skal ha et bredt engasjement og et langsiktig tidsperspektiv.

Jeg har satt i gang arbeidet med en egen stortingsmelding om partnerland. Denne meldingen skal være et strategisk verktøy for partnerlandssatsingen. Den vil legge premissene for hva det skal innebære å være et partnerland, hvilke kriterier som ligger til grunn for valg av partnerland, og ikke minst hvilke partnerland vi ser for oss å samarbeide med i årene som kommer. Jeg er opptatt av at samarbeidet med partnerlandene skal være gjensidig, omfatte et bredt sett av utviklingspolitiske virkemidler, og ha et langsiktig perspektiv. Jeg gleder meg til å invitere Stortinget til en dialog om partnerlandkonseptet senere i år.

***

President,

Sikkerhetspolitikk, utenrikspolitikk og utviklingspolitikk glir stadig mer inn i hverandre – og vår utviklingsinnsats i verden er selvsagt ikke uanfektet av det som skjer rundt oss. Verdens klima, handel, investeringer, skatteparadiser, sikkerhet, helse og utdanning blir ikke bare påvirket av vår utviklingspolitikk, men også av regjeringens arbeid på andre områder.

Derfor må vi føre en samstemt politikk, slik at bredden i regjeringens arbeid bidrar best mulig til å nå bærekraftsmålene. Det krever at vi jobber sammen, på tvers av fagdisipliner. Derfor har UD tett dialog med de andre departementene om virkninger av vår nasjonale politikk i utviklingsland.

Regjeringen vil, i forbindelse med budsjettet, følge opp Stortingets anmodningsvedtak om samstemthet. Sammenhengene og synergiene er store, og derfor er det viktig at Norges politikk henger godt sammen – og positivt at Stortinget står bak målet om økt samstemthet.

***

President,

Et stort bistandsbudsjett krever en kunnskapsrik og velfungerende bistandsforvaltning. Jeg er imponert over den dyktige og hardtarbeidende bistandsforvaltningen vår, ute og hjemme. Men hvis vi skal nå bærekraftsmålene innen 2030, og hvis vi skal opprettholde giverviljen og bistanden på et høyt nivå, så må vi sørge for at vi får mest mulig ut av de 35 milliardene vi bruker på utvikling. Vi må spørre oss selv: Kan vi – og bør vi – organisere oss på andre måter for å oppnå enda bedre resultater i fremtiden?

Utenriksministeren og jeg har fått et klart oppdrag fra regjeringen. Jeløya-plattformen slår fast at vi skal se på organiseringen av bistandsforvaltningen. Jeg er allerede godt i gang med å sette meg inn i hva som fungerer og hva som fungerer mindre godt. Etter hvert vil jeg kunne si mer om hva jeg tenker om organisering og ansvarsfordeling.

Men det aller viktigste for meg i denne prosessen, det er å se på hvordan vi som helhet – hvordan UD, Norad og andre aktører – sammen kan bidra til mest mulig utvikling i verden.

***

President,

Selv om vi fører en samstemt politikk, organiserer oss godt og konsentrerer utviklingsarbeidet vårt om utvalgte temaer, kanaler og områder, vil ikke alle tiltak og programmer gi gode resultater.

Noen ganger skal et prosjekt oppnå flere mål. Ofte har et prosjekt både negative og positive sider. Og mottakerlandets utviklingstrinn, ressurser og styresett er tross alt de viktigste faktorene som påvirker effekten av bistand. Vi tar ofte stor risiko i ustabile land som har begrenset evne til å ta imot hjelp. Og hvis vi skulle sluttet med det, hadde vi ikke kunnet hjelpe de menneskene som trenger hjelpen vår mest. Konsekvensen av å ta risiko er at noen tiltak slår feil.

Det er helt i orden at ikke alle prosjekter gir de resultatene vi håpet på. Men vi må lære av de feilene vi gjør, ta med oss erfaringene videre, og avslutte de tiltakene som ikke fungerer over tid. Det er når vi våger å nedprioritere det som ikke fungerer, at vi får økt handlingsrom til å satse på tiltak som fungerer bedre.

Norads evalueringsavdeling la for ikke så lenge siden frem en evaluering av mål- og resultatstyring i norsk bistandsforvaltning. Og jeg skal være så ærlig og si at den kom vi ikke særlig godt ut av.

Jeg er helt sikker på at alle som jobber med utvikling – enten det er i UD, Norad eller i sivilsamfunnet – ønsker å oppnå gode resultater. Og det finnes mange eksempler på at man bruker erfaringer fra tidligere tiltak til læring. Men det betyr ikke at vi ikke kan og skal bli bedre.

Vi har hatt mål- og resultatstyring i utviklingspolitikken i mange år allerede. Men hvis vi virkelig skal se effekt, må evalueringene samspille med våre overordnede politiske mål og strategier. De må ha betydning for valg av programmer, kanaler og tematiske satsinger. Og evalueringene av disse tiltakene må igjen få betydning for hva vi velger å gjøre i fremtiden.

La meg si det litt enkelt: Når noe ikke virker, må vi slutte med det. Når noe virker godt, må vi gjøre mer av det. Vi skal ikke kaste gode penger etter dårlige.

For å klare dette, er åpenhet om resultatene første steg. Gikk tiltaket som planlagt? Hva var vellykket? Hvorfor oppnådde vi ikke de resultatene vi håpet på?

Tilgjengeliggjøring av resultatene er steg to. Vi trenger mer debatt om innholdet i utviklingspolitikken. På Tilskuddsportalen finnes det veldig mye informasjon om hvor mye penger Norge bruker hvor. Det som derimot glimrer med sitt fravær, er resultatene av dette arbeidet. Skal vi skape debatt om hvordan Norge bruker 35 milliarder norske skattekroner, må resultatene være både åpne og tilgjengelige.

For å oppnå dette har jeg satt i gang arbeidet med å etablere en elektronisk resultatportal. Digitalisering gjør det mulig å effektivisere innhenting av resultatinformasjon på en helt annen måte enn manuelle systemer gjør. Det er en mulighet vi må benytte oss av. I resultatportalen skal alle som ønsker det få innsikt i prosjekter og grad av måloppnåelse. Jeg tror at en slik portal vil være en nyvinning som over tid kan få stor betydning for både debatten og den overordnede strategiske tilnærmingen til utviklingsfeltet.

Steg tre er å ha en systematisk tilnærming til å ta i bruk kunnskap fra tidligere prosjekter når nye prosjekter og satsinger lanseres. Evalueringene skal brukes aktivt slik at vi kan få enda mer ut av hver bistandskrone i fremtiden.

Resultatmåling på effekten av bistand er en krevende oppgave, og selvsagt ingen mirakelkur. Men det betyr ikke at vi skal la være!

***

President,

Jeg startet denne redegjørelsen med å si at verden har blitt et bedre sted, selv om vi står overfor store utfordringer som vi skal bidra til å løse. Fremgangen bør være en stor motivasjon for oss alle til å jobbe videre for å skape gode utdanningssystemer, trygge helsetjenester, flere arbeidsplasser, mer fornybar energi, lindre nød og stå opp for demokrati og menneskerettigheter – med 2030-agendaen og bærekraftsmålene som rettesnor.

Det skal vi gjøre fordi det er det eneste riktige å gjøre. I solidaritet med våre medmennesker. Og fordi det er i vår egen interesse.

Takk.