Før det starter, vet du ikke.

Før alle hundredeler er spist opp. Før skibyttene og stafett-vekslingene.

Før hver meter, kilometer, mil er gjort unna, vet du ikke.

Du vet ikke om folkefesten som følger.

Du vet ikke om plasseringene, om pallen.

Du vet ikke hvem som skal gråte av glede, hvem som skal gråte av fortvilelse.

Før det starter, er det bare forventningene.

Spenningen og nervene.

Alle forberedelsene. Alt det møysommelige detalj-terpende slitet. Alt som er ofret.

Før ilden tennes, er alt åpent.

Etter lekene vet vi alt.

---

Norge hadde sitt beste OL gjennom tidene i Cortina og Torino.

Aldri har vi tatt flere medaljer; 41 til sammen.

Aldri har vi tatt så mange gull; hele 18 stykker.

Den historiske medaljefangsten viser hvor bred og sterk norsk vintersport er, både i individuelle konkurranser og i lagøvelser.

Ingen andre nasjoner var i nærheten på medaljestatistikken. Utenlandske medier kappes om å skrive historier om både norske enkeltutøvere, og den norske idrettsmodellen.

For et OL er historiefortelling; rekordene og øyeblikkene som går inn i fortellingen om oss.  

Historier om Johannes Høsflot Klæbo, som leverte OL-historiens største prestasjonen, med seks gull av seks mulige.

Det har aldri blitt gjort før, og det gjorde Klæbo til tidenes mestvinnende vinterolympier.

Historier om Anna Odine Strøm, som tok Norges første gull i hoppbakken, på åpningsdagen, før hun fulgte opp med gull også i stor bakke.

Da fikk hun følge av Eirin Maria Kvandal på pallen. Dobbelt norsk i en OL-øvelse der jentene har møtt mer motgang utenfor enn i bakken.

Der historien også er skrevet av jentene som kom før dem.

OL består også av historier om det norske curlinglaget, som hedret avdøde Thomas Ulsrud ved å spille i de kjente “klovnebuksene”.

Og skiskytterne våre, der Johan-Olav Botn rørte alle da han kunne rope: «Sivert, vi klarte det» etter å ha gått inn til gull på 20-kilometeren.

Sterke emosjonelle øyeblikk som viste oss hvordan store mesterskap også handler om fellesskap og samhold.

Og nye historier.

Om grenser som flyttes i Paralympics, der en liten tropp med få utøvere, leverte prestasjoner gjennom hele laget.

Der Jesper Saltvik Pedersens gull i utfor, sammen med to sølvmedaljer og en bronse, nå er en del av fortellingen.

Der Vilde Nilsens gull i sprint, og hennes to sølv og en bronse, er det samme.

---

Fortellingene som finnes nå, finnes ikke bare på grunn av dere utøvere, selv om det er dere vi rettmessig hyller i dag.

Jeg vet dere ville være de første til å påpeke akkurat det. 

For historien om en OL-medalje består både av mange sider og mange karakterer.

Et helt lag, langt større enn de som står på startstreken.

Da jeg var til stede i Cavalese så jeg det på nært hold.

Det er lett å la seg blende av spenningen og marginene.

Av konkurransene og resultatene.

Men bak det, finnes menneskene.

Som sto opp før solen.

Som bar utstyr.

Smurte ski og slipte skøyter.

Ventet.

Justerte.

Og ventet litt til.

En medalje i OL og Paralympics er resultatet av år med systematisk arbeid.

Fra støtteapparat og familie.

Fra trenere.

Helseteam, smørere og analytikere.

Og bak der igjen ligger det et system av klubber, anlegg og muligheter som er bygd opp over tid. Et fellesskap rundt utøveren. Et grunnfjell. Et lokalsamfunn.

Det som utgjør selve den norske idrettsmodellen.

Så;

en ekstra hyllest til foreldrene, og til laget rundt.

For før dette ble karriere, var det barndom.

Og uten den innsatsen hverdagsheltene og ildsjelene har lagt ned gjennom barndommen deres, ville det kanskje ikke vært noen karriere.

Norske OL-medaljer er ledsaget av lukten av vafler og smaken av tynn kaffe.

---

Nå vet vi alt om lekene som var.

Spenningen er utløst. Tallene står i kolonnene.

Og vi har stor grunn til å feire.

Vi var – igjen – et folk samlet foran tv’en. Litt sånn det var før.

Kjære utøvere:

Takk for øyeblikkene.

Takk for historiene.