Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen.

Det er veldig hyggelig å være her.

*

I forrige uke var jeg i USA – på sjømatmessen i Boston, for å møte sentrale norske eksportører og amerikanske myndigheter.

USA er verdens største sjømatimportør og et av våre viktigste markeder utenfor Europa.

Vi lever i en urolig tid. Markedet preges av økende usikkerhet globalt:

Høyere tollsatser, uforutsigbar markedsadgang og stadig tøffere konkurranse.

Jeg opplever at norske eksportører følger utviklingen tett og tilpasser seg så godt de kan.

Fra myndighetenes side prioriterer vi arbeidet med markedsadgang, både i etablerte markeder og i nye som vokser frem.

Tett dialog mellom næringen og myndighetene om veien videre i handelspolitikken er viktig.

*

Sjømatrådet gjør et viktig arbeid for å markedsføre norsk sjømat. De holder sjømatnæringen oppdatert i disse turbulente tider. Jeg er svært fornøyd med Sjømatrådets innsats, og opplever at sjømatnæringen er veldig fornøyd med den jobben de gjør.

Vi har hørt nivået på markedsavgiften for utvalgte produktgrupper etter ønske fra Sjømat Norge. Etter en gjennomgang av innspillene fra høringen har jeg besluttet følgende:

  • Markedsavgiften for konvensjonelle produkter settes ned fra 0,75 pst. til 0,4 pst. og markedsavgiften for pelagiske arter settes ned fra 0,5 pst. til 0,3 pst.
  • Dette vil innføres til å gjelde fra 1. juni 2026.

Som en følge av dette vil Sjømatrådet måtte nedjustere aktivitetene i disse to sektorene betydelig. Samtidig får bedrifter en avgiftslette, som jeg håper kan avhjelpe situasjonen næringen står i.

Departementet vurderer nivået på markedsavgiften med jevne mellomrom, noe som kan bety av avgiften kan justeres både ned og opp i tråd med behovene i tiden fremover.

Vi eksporterer nesten alt vi høster og produserer.

Og selv i et år med lavere kvoter, mindre fangster og global uro, satte norsk sjømat i 2025 ny verdirekord.

Det viser én ting:

Verden vil ha norsk sjømat.

*

Nå er vi godt inne i et år med reduserte kvoter på flere av våre viktigste bestander.

Det merkes på havet, men særlig for landsiden.

Jeg forstår at dette er krevende.

Derfor må vi:

  • forvalte ressursene klokt
  • utnytte mer av det vi høster
  • og sikre kvalitet og bærekraft i hele verdikjeden.

Dette ansvaret deler vi.

*

I desember la statsministeren fram «Regjeringens plan for Norge».

Ett av hovedmålene er å styrke konkurransekraften i norsk næringsliv – også i sjømatnæringen.

For å nå målene jobber vi lang seks spor:

Det første sporet handler om bedre kvalitet og verdi i villfisksektoren.

Vi etablerer nå en ekspertgruppe med representanter fra ulike deler av næringen. De skal gi råd og foreslå tiltak som kan løfte kvaliteten på råstoffet.

God kvalitet betyr flere muligheter – bedre priser, høyere verdiskaping og bedre utnyttelse av ressursene.

Kvalitetsarbeidet starter når fisken tas ombord, fortsetter i håndteringen på kaia – og varer helt til maten står på bordet, ofte langt utenfor Norge.

Derfor må vi styrke relevant kompetanse, utvikle gode standarder og sørge for at kvalitet faktisk lønner seg i hele verdikjeden.

*

Det andre sporet handler om å videreutvikle markedsplassen for fisk - førstehåndsomsetningen.

Fiskesalslagslova har røtter tilbake til 1930-tallet, i en tid der salgslagene var avgjørende for å balansere makten mellom fattige fiskere og kapitalsterke aktører på land.

Siden den gang har mye endret seg.

I dag er fiskeriene lønnsomme, mens landindustrien – særlig den tradisjonelle hvitfisk- og filetindustrien – ofte sliter med marginene.

For å bedre forstå hvordan dagens system fungerer, har departementet gjennomført en etterkontroll av fiskesalglagsloven.

Den viser at systemet fungerer godt på mange områder, men at det også finnes utfordringer – både i lovverket og i måten det praktiseres på.

Blant annet tolkes regelverket ulikt mellom salgslagene – særlig når det gjelder organiseringen av markedsplassen og forståelsen av lovens formål.

Nå går vi gjennom høringsinnspillene, og jeg vil komme tilbake til den videre prosessen når den er klar.

Måler er tydelig:

Å sikre bedre konkurranse om råstoffet, øke legitimiteten i systemet, og styrke samfunnskontrakten mellom hav og land.

Dette forutsetter én ting: En markedsplass som fungerer godt – for hele verdikjeden.

Det tredje sporet handler om å øke sjømatkonsumet.

For vi må snu den negative trenden.

Sjømatforbruket i Norge har gått ned over tid, og pris er en viktig del av forklaringen.

Når økonomien strammer seg til, velger folk annerledes.

Sånn er det.

Men bildet er mer sammensatt enn som så.

Her handler det også om produkter, matvaner og tilgjengelighet.

Vi må gjøre det enklere – og mer attraktivt –å velge sjømat.

Derfor etablerer vi et nytt sjømatnettverk på tvers av verdikjeden, med ett tydelig mål:

Å øke sjømatkonsumet i tråd med kostrådene, og få flere til å velge de gode, sunne produktene vi har i Norge.

Jeg ønsker å særlig å få til tre ting:

  • En mer samlet innsats i hele verdikjeden.
  • Bedre forståelse av hva som hindrer folk i å spise mer sjømat.
  • Nye og konkrete tiltak som gjør sjømat mer tilgjengelig – både i pris, form og tilbud.

Og jeg vil ha innspill.

Fra næringen, fra forskningen, fra organisasjoner – og fra alle som har gode ideer til hvordan vi kan spise mer av den fantastiske sjømaten vi produserer.

Mot slutten av fjoråret satt vi i gang det fjerde sporet – en gjennomgang av pliktsystemet. 

Dagens ordning fungerer ikke godt nok.

Derfor har vi oppnevnt et partssammensatt utvalg som skal foreslå forbedringer.

Målet er klart: å sikre stabil tilgang på råstoff til industrien, og økt aktivitet i kystsamfunnene.

*

Det femte sporet handler om nye og mer presise veiesystemer.

Dette er et stort steg for ressurskontrollen.

Automatiske og sporbare vekter skal gi bedre dokumentasjon og like konkurransevilkår.

Vi vurderer også å innføre krav om kameraovervåkning på kaia for å forhindre omgåelser.

*

Det siste sporet handler om reguleringer som kan styrke industrien

Vi vil at de årlige fiskerireguleringene i større grad skal ta hensyn til industriens behov.

Ordningen for levendelevering av snøkrabbe er ett eksempel – den gir nå gode ringvirkninger for industrien på land.

*

Summen av disse tiltakene handler om én ting:

Å styrke samfunnskontrakten mellom hav og land.

Det handler om fremtidstro.

Om bosetting.

Om næringer som skaper verdier og muligheter – i hele landet.

*

Norsk sjømat står sterkt internasjonalt – også i urolige tider.

Derfor er god markedsadgang helt avgjørende.

Enklere handel og lavere tollsatser er viktige mål.

Og selv om dette er krevende i en verden preget av geopolitisk rivalisering, skjer det også positive ting.

I fjor inngikk Norge og de andre EFTA-landene avtaler med Thailand, Malaysia og Mercosur.

Og handelsavtalen med India trådte i kraft i oktober.

Dette er store markeder, med stort potensial.

Nå må vi holde trykket oppe.

Vi må styrke relasjonene våre.

Bygge nye partnerskap.

Og sørge for at norsk sjømat står like sterkt i årene som kommer.

*

Kjære alle sammen,

Når kvotene går ned, blir vi minnet om hvor tett vi er knyttet til havet – og hvor avhengige vi er av god ressursforvaltning.

Det er tøft for de som er på havet, og for industrien på land.

Men det minner oss også om én viktig ting: Norsk sjømat ikke bare eksport.

Det er også beredskap og sikkerhet.

I en urolig verden er evnen til å produsere trygg, bærekraftig mat en strategisk styrke.

Og den styrken har Norge – både gjennom villfisk og oppdrett.

Laksen har åpnet nye markeder, nye verdikjeder og nye muligheter – og er i dag et av våre viktigste bidrag til global matsikkerhet.

Langs hele kysten skaper havbruksnæringen arbeidsplasser, verdier og sunn mat til verden. Dette har vært viktig, og vil være enda viktigere i fremtiden. Både for beredskap og for bærekraftige proteiner til verden.

Havbruk er – og blir – viktig for Norge.

Men, la oss være ærlige:

Næringen har store utfordringer.

Utfordringer som må løses.

Det krever kunnskap.

Det krever innovasjon.

Og det krever samarbeid.

*

Før jeg går inn på oppfølging av havbruksmeldingen, vil jeg understreke én ting:

En Stortingsmelding er ikke et lovforslag.

Den setter kursen.

Hadde vi bedt Stortinget vedta alt nå, ville vi hoppet over innspillene fra næringen og de demokratiske prosessene som gir legitimitet. Det gjør vi ikke.

Vi peker ut retningen vi mener gir en bærekraftig utvikling. 

Nå skal modellene utredes, og alle innspill vurderes.

Slik bygger vi et system som står støtt.

Den gode dialogen vi har hatt om fremtidig regulering etter fremleggelse av meldingen er veldig nyttig for departementet.

For eksempel har vi tatt til oss deres innspill om at vi bør se på organiseringen av forvaltningen parallelt med at vi utreder virkemiddelbruken.

Derfor gjør vi en endring på rekkefølgen som jeg tidligere presenterte i høst.

For å tilrettelegge for enda tettere dialog vil jeg også invitere til innspillsmøter underveis i de ulike prosessene som nå pågår.

I tillegg kommer vi til å etablere en egen digital postkasse for alle skriftlige innspill.

*

Vi har i dag et godt kunnskapsgrunnlag når det gjelder miljøpåvirkning fra havbruk, spesielt knyttet til påvirkning fra lakselus, men jeg er opptatt av at det stadig må utvikles.

Dette reflekteres for eksempel i tildelingsbrevet til Havforskingsinstituttet, der et prioritert tiltak er at instituttet kontinuerlig skal forbedre kunnskapsgrunnlaget og utvikle risikorådgivningen for påvirkning fra akvakulturproduksjon til å bli mer dekkende og ta hensyn til samlet påvirkning.

Det fremgår også av tildelingsbrevet til Veterinærinstituttet, som skal videreutvikle kunnskapen om hvordan lakselus fra oppdrett påvirker vill laksefisk. Det reflekteres videre i de betydelige midlene som bevilges til forsking på feltet.

Det at kunnskapsgrunnlaget kan forbedres, betyr imidlertid ikke at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap til å kunne drive og regulere havbruk i Norge, men i disse dager ser vi på hvordan vi ytterligere kan utvikle det.

Nå står vi ved et veiskille. Stortinget og regjeringen står samlet om ett prinsipp: Bærekraft skal styre utviklingen.

Det handler ikke om hvor mye vi preoduserer, men hvordan vi gjør det.

Og vi er enige om noe mer: 

Det skal lønne seg å ta gode valg – for miljøet og for fisken.

Dette er et solid utgangspunkt.

Det markerer starten på en ny æra for norsk havbruk.

*

Havbruk er matproduksjon i vår felles allmenning.

Det forplikter.

Både havbruk og villfisk er kritiske for norsk beredskap og sikkerhet.

Derfor må vi ta vare på ressursgrunnlaget – også i tider med kvotenedgang.

Derfor må vi stå sammen.

Derfor må vi utvikle industrien.

Havbruk til havs er et konkret eksempel på et nytt industrieventyr. Her driver vi med nybrottsarbeid, og i likhet med aktørene er jeg også utålmodig.

Vi har levert endring i laksetildelingsforskriften og vi har fått på plass en kongelig resolusjon over hvilke områder hvor vi kan ha denne utviklingen; Norskerenna sør, Frøyabanken nord og Trænabanken.

Nå jobber vi med en områdetildelingsforskrift.

Her vil vi vi komme med kompetansekrav, tildelingsområder og tildelingsform.

Vi vil stille tydelige krav overfor aktørene.

Havbruk til havs er virkelig et nytt norsk industrieventyr.

Norsk oppdrettsnæring får flere ben å stå på, og det er særlig viktig når vi vet verden trenger mer mat.

Så til slutt vil jeg si noe kort om  arbeidet med en ny maritim strategi. Det er på tide.

I den uforutsigbare verden vi lever i, og den mest alvorlige geopolitiske situasjonen på lang tid, er det enda viktigere ta tydelige grep.

Maritim industri er også viktig for sjømatnæringen. Det bygges og drives  vedlikehold av fiskebåter, brønnbåter, servicebåter, jeg kunne nevnt enda flere eksempler.

Poenget er at norsk sjømatnæring og maritim sektor henger sammen, og derfor er det så viktig å jobbe med en ny strategi, som tar høyde for den verden vi lever i.

De næringene som dere her representerer, er viktig for å holde aktiviteten oppe på mange verft langs kysten.

Dere er brukere av mye norsk teknologi, og det vises tydelig i det geopolitiske bildet at å bruke egen teknologi bare blir viktigere for hver dag som går.

Havet har vært den viktigste faktoren for den utviklingen vi har hatt i Norge.

Havet skal bære oss videre.

Men det er bare hvis vi tar ansvar – i lag.

I lag som skal vi sikre størst mulig samlet verdiskaping innenfor bærekraftige rammer.

Vi skal sikre matberedskapen, arbeidsplasser og levende lokalsamfunn.

Som ett lag skal vi fortsette å bygge norsk sjømatnæringen, som står støtt i en verden med økt uro.

Vi skal heie på hverandre, for det er summen av alle aktørene som er norsk sjømatnæring.

Takk for oppmerksomheten.

***