Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Møte med norske sivilsamfunnsorganisasjoner

Utviklingsministeren møtte 7. mars et bredt utvalg av norske sivilsamfunnsorganisasjoner. Her følger statsrådens innledning.

Takk for fremmøtet. Jeg setter pris på denne anledningen til å møte bredden i sivilsamfunnet. Jeg har vært utviklingsminister i vel seks uker. Det er vanskelig å se for seg en mer meningsfull og givende jobb.

La meg begynne med pengene. Alt begynner med budsjettet.

Norges utviklingsbudsjett utgjør over 37 milliarder kroner. Selv om dette kan synes som mye penger, er det faktisk ikke mer enn drøyt det dobbelte av hva Oslo kommune har satt av til oppvekst og kunnskap i inneværende år (16 mrd).

Globalt gikk det 146 milliarder dollar til utvikling – sk ODA – i 2017. Dette er i og for seg også mye penger, men ikke mer enn vel dobbelt så mye som Apples overskudd samme år.

Poenget mitt er at i den store sammenhengen og holdt opp mot de utfordringer vi står overfor som utviklingsaktører, utgjør ikke bistandsmidlene de avgjørende summene. Estimater fra FN viser at skal vi nå bærekratsmålene, må vi fram til 2030 mobilisere ytterligere 18 ganger global ODA. Årlig!

Med andre ord: de utfordringene vi står overfor, løser vi ikke gjennom bistand alene. Men koblet med god politikk og brukt riktig, kan bistanden bidra katalytisk til å mobilisere de ressursene som skal til for å nå målene.

Norge er en stor bistandsaktør. Vi er nesten alene om å sette av en prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) til bistand. Det gjør oss selvsagt interessante å snakke med.

Men vel så viktig som pengene, er den kompetansen, erfaringen og kreativiteten vi besitter i utenrikstjenesten, i Norad og i de frivillige organisasjonene. Det gjør - kanskje i vel så stor grad som pengene - at vi blir lyttet til.

Samspillet mellom utenrikstjenesten og sivilsamfunnet omtales ofte som «den norske modellen». Hva er det egentlig som er så unikt med den? Jeg mener at det vi får til sammen er noe ingen av oss kunne fått til alene.

Sivilsamfunnets engasjement, mobiliseringsevne og verdifulle innsikt i hva som egentlig skjer «der ute» er ikke bare et viktig korrektiv, men en inspirasjon til å ta tak i problemer som mange kanskje ville mene at «lille Norge» ikke kan løfte og lede på egen hånd.

Minekonvensjonen og Konvensjonen om klaseammunisjon er internasjonale avtaler som uten tvil har bidratt til å spare tusenvis av menneskeliv. Uten sivilsamfunn som trykket på, mobiliserte og ga oss fakta fra felten ville de kanskje aldri blitt til.

Det pågående arbeidet mot marin forsøpling ville ikke hatt den kraften og oppslutningen vi ser uten innsatsen fra sivilt samfunn. Konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter er nok et viktig eksempel på hvordan sivilsamfunnet setter en sak på dagsorden og følger den helt fram til den vedtas som internasjonal lov. Og så faktisk påser at reglene respekteres og etterleves.

Hva er det vi - politikerne - bidrar med i dette? Det korte svaret er politikk og penger. I tillegg liker vi å tro at vi også tilbyr partnerskap og samarbeid. I dette samarbeidet mener jeg at det blir spesielt verdifullt når vi har tydelig ulike roller, når vi kan stole på at dere vil kritisere oss på linje med alle andre når vi gjør noe dumt, men at vi kan jobbe åpent og tett sammen for å nå felles mål. Da kan vi faktisk forandre verden. Sammen!

***

Som utviklingsminister er jeg så heldig å ha fått et veikart for arbeidet mitt. Det heter bærekraftsmålene, eller Agenda 2030. Det er dette vi navigerer etter og målene kjenner dere alle.

Utgangspunktet er godt. Mye er oppnådd de siste tiårene. Forventet levealder er kraftig opp, spedbarnsdødelighet betydelig ned. Aldri har flere gått på skole. Aldri har så mange barn fått de nødvendige vaksinene. Aldri har færre levd i ekstrem fattigdom.

Mye er oppnådd, men store utfordringer gjenstår. Mer enn 700 millioner mennesker lever fortsatt i ekstrem fattigdom. Over 600 millioner barn får fortsatt ikke grunnleggende utdanning. Millioner står uten utsikter til et anstendig arbeid. Sult er et økende problem i enkelte regioner. Hvert femte barn i verden er veksthemmet (stunted). Videre ser vi igjen tendenser i retning av en gryende gjeldskrise i en rekke utviklingsland.

Vi er ikke i rute for å nå bærekraftsmålene. Som nevnt går det i feil retning på noen felt. På mange av de feltene hvor det er framgang, er ikke framgangen tilstrekkelig stor.

***

Landskapet vi beveger oss i ser også dramatisk annerledes ut enn for bare få år tilbake. Alle de store utfordringene vi står overfor – det være seg klima, konflikt, fattigdom eller fordeling – kan bare løses gjennom forpliktende multilateralt samarbeid. Da er det et paradoks at det multilaterale systemet vi har bygget opp etter krigen fremstår svekket og at førende land i verden synes å foretrekke alenegang.

Et sterkt sivilsamfunn er en grunnleggende forutsetning for ethvert levende demokrati. Tendensen de senere år urovekkende. Vi ser at sivilsamfunnets handlingsrom snevres inn. Å fremme demokrati og menneskerettigheter er i økende grad en risikoaktivitet. Sivilsamfunn opplever stadig oftere så vel juridiske restriksjoner som direkte vold. Dessverre er dette en global trend, som nå også gjør seg gjeldende på vårt eget kontinent.

Her tror jeg ikke det finnes noen quick fixes, men Norge har en klar og tydelig stemme i FN, forsvarer menneskerettighetene og arbeider for å styrke rettighetene til særlig sårbare og utsatte grupper.

***

Hvor plasserer vi oss i dette globale landskapet? Utgangspunktet vårt er fortsatt Stortingsmelding 24 (2016-17). Her er det definert noen tematiske hovedsatsinger:

  • Utdanning
  • Helse
  • Klima, miljø og hav
  • Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi
  • Humanitær innsats

Videre er det definert noen tverrgående hensyn:

  • Menneskerettigheter
  • Kvinners rettigheter og likestilling
  • Klima og miljø
  • Antikorrupsjon

Dette er noe dere kjenner fra før og det ligger altså fast.

Hva er nytt i Granavold-plattformen? Vi styrker innsatsen overfor de minst utviklede landene (MUL) og de mest sårbare gruppene. Rent geografisk betyr det økt innsats i Afrika sør for Sahara. Det gir seg langt på vei av seg selv; 33 av 47 MUL-land finner vi i den regionen.

I Agenda 2030 står to leave no one behind sentralt. Altså at ingen skal utelates.

Det er rundt en milliard mennesker med funksjonshemminger i verden. Ca 800 millioner av dem finner vi i utviklingsland.

Slaveri er ikke noe som hører fortiden til. Rundt 40 millioner mennesker anslås å leve i slaveriliknende forhold. Konservative estimater anslår at rundt 100 millioner barn befinner seg i en situasjon som må karakteriseres som tvangsarbeid. Menneskehandel – human trafficking – er et utbredt fenomen.

Såkalt gendercide; systematisk seleksjon og vold mot jenter, er et annet felt hvor vi styrker innsatsen. Det samme gjelder arbeidet overfor seksuelle og religiøse minoriteter.

Hvorfor styrker vi innsatsen overfor disse gruppene? Hvorfor denne sterke vektleggingen av at ingen skal utelates? For det første er dette et helt sentralt element i Agenda 2030. Lykkes vi ikke med dette, vil vi heller ikke nå bærekraftsmålene.

Men dypest sett handler dette om et grunnleggende premiss i den humanistiske tradisjon; alle har det samme menneskeverdet, uavhengig av evner, ferdigheter, tro eller legning.

Altfor mange opplever at det ikke er slik. En tredjedel av verdens funksjonshemmede barn får ingen utdanning overhodet. Mange lever farlig på grunn av sin personlige tro. Andre på grunn av sin seksuelle legning.

Vi har tatt mål av oss til å være en førende kraft på dette feltet. Vi ser fram å samarbeide med sivilsamfunnsorganisasjonene i denne innsatsen.

***                                                                            

Som nevnt vil vi årlig trenge 18 ganger global ODA for å nå bærekraftsmålene. Dette er et gap som ikke vil kunne fylles med bistand. Pengene må i all vesentlighet komme fra landene selv. Nasjonal ressursmobilisering vil derfor være helt avgjørende.

Skatteinntektene i fattige land utgjør typisk mellom 10 og 15 prosent av BNP. En rekke land ligger betydelig under dette nivået, helt ned i to prosent. I OECD-landene ligger det på 35 prosent. Ifølge IMF er 15 prosent et minimum for å sikre grunnleggende statsfunksjoner.

Selv med dagens svært beskjedne skatteinngang i Afrika sør for Sahara, utgjør skatteinntektene tre til fire ganger så mye som alle pengeoverføringer, investeringer og bistand til sammen i denne regionen. Det sier noe om det enorme potensialet som ligger i utvikling av gode, effektive skattesystemer. Derfor vil dette – sammen med kampen mot ulovlig kapitalflyt og korrupsjon – fortsatt stå sentralt i innsatsen vår.

Privat sektor vil måtte spille en sentral rolle i ressursmobiliseringen. Innsatsen for næringsutvikling og jobbskaping vil fortsatt være en prioritet for oss. Her er Norfund et av våre viktigste verktøy.

La meg få gi et eksempel som illustrerer privat sektors betydning: Jeg drar snart til Bangladesh. Bangladesh har gjennom de ti siste årene mottatt i alt ca en milliard kroner i norsk bistand. I den samme perioden har Telenor betalt over 23 milliarder kroner i skatt til den bangladeshiske staten.

Jeg besøkte nylig Etiopia. Der ble jeg fortalt at landet må skape to millioner nye arbeidsplasser årlig for å kunne sysselsette voksende ungdomskull. Dette er en utfordring Etiopia ikke er alene om. Årlig skapes det tre millioner nye jobber i Afrika. Behovet er tolv millioner.

Lykkes vi ikke med å lukke dette gapet, vil vi ikke bare svikte på bærekraftsmålene. Store mengder frustrert ungdom uten framtidsutsikter er også en oppskrift på uro og destabilisering.

Tilrettelegging for et godt investeringsklima og forutsigbare rammebetingelser for privat sektor vil derfor være avgjørende. Her er det en lang vei å gå. På Verdensbankens ranking av «ease of doing business» er 20 av de 30 lavest rangerte landene afrikanske stater.

***

Igjen; vi er ikke i rute for å nå bærekraftsmålene. Det er mange grunner til det. Blant dem er klimaendringer. Som FNs generalsekretær har uttalt: klimaendringene beveger seg raskere enn det vi gjør.

Resultatet er rundt at rundt 26 millioner mennesker fordrives årlig. Kostnadene som følge av naturkatastrofer har steget 250 prosent de siste 20 årene. Innen 2030 kan ytterligere 100 millioner mennesker ha blitt drevet ut i ekstrem fattigdom som følge av klimaendringer.

Energisektoren står for mer enn 60 prosent av de globale utslippene av klimagasser. 40 prosent  av all elektrisk kraft produseres med kull.

Samtidig er det fortsatt mer enn en milliard mennesker som mangler tilgang til moderne energitjenester. I Etiopia er elektrisitetskonsumet per innbygger rundt 85 kwt årlig. I Norge er det over 20.000.

Tilgang til energi er avgjørende for å redusere verdens fattigdom og skape sosial og økonomisk utvikling. Denne nye elektriske kraften må produseres uten å øke de globale utslippene av klimagasser.

Her har vi bedre forutsetninger enn de fleste til å spille en rolle. Derfor har vi også doblet fornybarinnsatsen siden 2017. Målet med dette er å øke tilgangen på pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris, og å redusere utslipp fra energisektoren.

Skogsatsingen og arbeidet med klimatilpasset landbruk er andre viktige innsatsområder innenfor klimafeltet.

***

La meg kort nevne forholdet mellom humanitær innsats og langsiktig bistand. Det er avgjørende å komme tidlig inn med langsiktig bistand i humanitære kriser. Mer helhetlig innsats er en forutsetning for å innfri bærekraftsmålene. Vi må bygge bro mellom kortsiktig innsats og langsiktig utvikling. Langsiktig innsats vil være mest effektiv om den forebygger nye humanitære katastrofer. Ifølge FN er en dollar investert i forebygging, sju dollar spart i gjenoppbygging. Dette er et viktig felt for oss alle og det er bare i et tett partnerskap vi kan greie å løfte oss.

***

Et felt som har vært under økende press de seinere år er seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. USA med flere, kutter støtten og vanskeliggjør innsatsen. Vi øker støtten og arbeider tett med likesinnede for å hindre at det normative rammeverket svekkes. Dette er problemstillinger som også står sentralt når jeg i neste uke deltar på møte i kvinnekommisjonen i New York.   

Det er mye jeg ikke har vært innom; helse, utdanning, marin forvaltning, miljø, matsikkerhet, digitalisering. Alt dette er sentrale komponenter i norsk utviklingspolitikk. Men heller enn å bruke mer tid på å snakke, ser jeg nå fram til å ha en dialog med dere.

Takk.

Til toppen