På mandag skal jeg dele en av livets store merkedager med elever, foreldre og lærere på Ullevål skole i Oslo. Der skal over 40 elever ha sin første skoledag – sammen med rundt 60.000 andre barn over hele landet.

Det kommer til å gjøre inntrykk å se seksåringene slippe hånden til mamma eller pappa og rekke den frem til en lærer som de neste årene skal åpne en stadig større verden for dem.

Norge bruker store ressurser på skolen. Det er det gode grunner til: Utdannelse er en investering i det enkelte barn – og i Norges fremtid. Men da må vi også kunne forvente gode resultater tilbake.

I år er det 25 år siden det såkalte «Pisa-sjokket», da den første Pisa-undersøkelsen viste at norske 15-åringer presterte omtrent på OECD-gjennomsnittet i lesing, matematikk og naturfag – svakere enn mange hadde trodd. Etter en periode med bedring snudde utviklingen igjen rundt 2015–2016. Siden har resultatene falt i Pisa og andre internasjonale skoleundersøkelser.

Samtidig forteller lærere om uro og konsentrasjonsproblemer, mens mange elever opplever mindre motivasjon. Skal vi klare å snu skoleresultatene, må vi forstå hva som har skjedd.

Fellesskoleutvalget, det offentlige utvalget som denne uken la frem sin utredning om fremtidens skole, peker på noe viktig: Resultatene har ikke falt fordi norske skoler «plutselig» har begynt å gjøre en dårligere jobb. Det handler heller om at forutsetningene for å drive skole har endret seg kraftig på kort tid.

Da mine barn begynte på skolen, var fremtidsoptimismen sterkere. Barna som begynner nå, vokser opp i en oppmerksomhetsøkonomi konstruert for å holde på blikket deres, en offentlighet der kunnskap og sannhet oftere utfordres og et mer mangfoldig samfunn. Det følger dem inn i klasserommet.

Konkurransen om oppmerksomheten er blitt hardere, samtidig som skolen forventes å løse mer, forebygge mer og håndtere mer. Når samfunnet møter nye problemer, har svaret for ofte vært å gi skolen enda en oppgave. Slik har vi gradvis fått «altmuligskolen».

Skolepolitikkens viktigste oppgave er å beskytte tiden og rommet der læring skal skje – og konsentrere innsatsen om det viktigste. Skolepolitikken trenger mer av det samme som klasserommet: konsentrasjon.

De yngste skal få en bedre start

I løpet av de første skoleårene skal barna lære de grunnleggende ferdighetene de trenger for resten av skolegangen. De trenger tid til å knekke lesekoden, forme bokstavene og bli fortrolige med tallene. Det klarer vi ikke godt nok i dag – og mange får det vanskelig når fagene blir mer avanserte.

Forskningen på de yngste elevene gir ikke grunnlag for å sette lek og læring opp mot hverandre, slik skoledebatten av og til gjør. Skolen må møte seksåringen som en seksåring. Regjeringen vil derfor foreslå en ny skolehverdag for de yngste, der læring går hånd i hånd med lek, aktivitet og bevegelse.

Vi vurderer om noen fag skal komme senere, og om timetallet mellom fagene bør endres. Med 12 timer gratis SFO i uken på 1. til 3. trinn ligger det også muligheter i å se mer av dagen i sammenheng.

Det skal bli tydeligere hva elevene skal lære

Mange lærere forteller at dagens læreplaner er for åpne. Det brukes mye tid på å tolke hva elevene faktisk forventes å kunne. Det er verdifull tid som heller burde brukes på spørsmålet læreren er utdannet til å besvare: Hvordan lærer jeg elevene dette best mulig?

Derfor gjør vi læreplanene mer konkrete. En justert læreplan i matematikk gjelder fra denne høsten, med tydeligere progresjon og større vekt på grunnleggende regneferdigheter. Flere fag står for tur.

Vi skal ta tilbake oppmerksomheten

Digital teknologi er en selvfølgelig del av barnas fremtid. Elevene skal lære å forstå og bruke den. Men mest mulig ny teknologi gir ikke nødvendigvis mest mulig læring.

I mange norske klasserom gikk digitaliseringen for raskt. Fysiske lærebøker forsvant, og skjermen ble standard også når blyant, papir eller bok kunne fungert bedre.

Vi har allerede tatt grep for å få mobilen ut av undervisningen. Fra denne høsten skal skolene være særlig varsomme med skjermbruk for de yngste. Elevene skal igjen ha tilgang til fysiske lærebøker, og vi styrker skolebibliotekene.

Vi vil ikke at barn skal sette bort tenkningen til en maskin. De må selv gjøre arbeidet med å formulere et svar, forstå en tekst og finne ordene for det de mener. Derfor skal generativ kunstig intelligens som hovedregel ikke være et verktøy for elever i barneskolen.

Dette er ikke en ny, stor skolereform, men en tydeligere prioritering av hva skolen først og fremst skal være: mer ro. Mer tid til lesing, skriving og regning. Flere bøker og mindre unødvendig skjermbruk. Mer praktisk læring. Tydelige lærere og klare forventninger.

Mandag kommer seksåringene til skoler over hele med store forventninger til det som venter. Når de en dag går ut av skolen igjen, skal de kunne lese, skrive, regne og tenke selv. De skal ha lært å være en del av et fellesskap. Og de skal være rustet til å møte en verden som er langt mer komplisert enn den de møtte på sin første skoledag.