«Det jeg liker best med fotball - er at man kan være på lag sammen.»

Det sa Kiril fra Ukraina til Avisa Oslo.

Seksåringen spilte fotball sammen med andre ukrainske barn i en gymsal i hovedstaden.

Han hadde flykta fra Dnipro sammen med moren Anastasia og søsteren sin.

Hjemme hadde han spilt fotball i tre år.

I gymsalen i Oslo fikk han gjøre det han liker aller best.

*****

Idretten - og fotballen - har sitt eget språk.

Et språk alle forstår.

En fotball er en fotball - uansett hvor du kommer fra.

Et mål er et mål - uansett hvilke ord du bruker.

Gleden over en seier og sorgen over et tap er den samme - uansett hvem du er.  

Derfor kan alle være på lag sammen.

Idretten - og fotballen - er en møteplass over hele landet.

Den samler barn og unge i store byer og små bygder.

Når de trener i nye haller og gamle gymsaler - på stadioner med grønne gressmatter og idrettsplasser med grå grus. 

Når de reiser på cup og spiller seg svette og spiser seg mette på alt som strider mot myndighetenes kostholdsråd.

Idretten - og fotballen - er også en møteplass for foreldre som følger til treningene og kampene - som deltar på dugnadene - vasker draktene - og baker kakene.

For fedre med store ambisjoner og drømmer om høye divisjoner som instruerer sønner og døtre fra sidelinja.

For mødre som heier høylytt og entusiastisk uansett hvor galt det går.

Slike foreldre finnes langs gressmatter og grusbaner i alle land.

De har også sitt eget språk. Et språk alle forstår.

Derfor kan de også være på lag sammen.

*****

Barna som har kommet til landet vårt som flyktninger - er barn som alle andre barn.

De er skrålende og skrattende seksåringer som henger opp ned i klatrestativene på lekeplassene.

De er trassige tiåringer som slamrer med dørene når de ikke får spille dataspill så lenge de vil.

De er tenåringer i tung hormontåke som føler seg sjukt fine i det ene øyeblikket og sjukt stygge i det neste.

Men barna som har kommet som flyktninger til landet vårt - er også annerledes enn barna som har bodd her hele livet.

De bærer med seg frykt etter å ha bodd i land med krig og konflikter.

De bærer med seg savn etter landet de forlot og dem som ble igjen.

De bærer med seg telefoner der de kan se hva som skjer i ruinene og skyttergravene i hjemlandet.

Det er en tung bør å bære.

Det deler livene deres i to - ett liv i her i landet og ett liv i landet de forlot.

Det gjør det vanskelig å drømme om framtida - fordi de ikke vet om de skal drømme om en framtid her eller der.

Redd Barna har gitt ut en rapport basert på samtaler med 60 ukrainske barn i Norge.

Ett av dem sier det slik:

«Jeg har vent meg til Norge og fått norske venner. Men likevel har jeg denne triste følelsen inni meg. Det er tomt, og jeg føler savn.»

Ett annet barn sier det slik.

«Det er tungt å kjenne at du er her i Norge og at ting er bra, når du vet at noen i Ukraina sitter i en kjeller.»

De ukrainske barna forteller at det hjelper å gjøre noe på fritida.

Det holder vonde tankene på avstand.

Det hjelper dem å få venner.

Regjeringen er opptatt av at alle som kommer til landet vårt skal ta del i arbeidslivet og de små og store fellesskapene som binder oss sammen.

Vi tar en rekke grep for å få til dette.   

Men myndighetene greier det ikke alene.

Vi trenger de frivillige kreftene.

De som er til stede i små og store lokalsamfunn.

De som er tett på lokalbefolkningen og ser utfordringene og mulighetene.

De som snur seg raskt rundt og setter inn kreftene der det trengs og når det trengs.     

Regjeringen er opptatt av at vi skal ha fellesarenaer på fritida for alle barn.

Disse fellesarenaene betyr mye for barna som har kommet hit som flyktninger.

Idretten er spesielt viktig - fordi du ikke trenger å mestre språket eller kjenne samfunnet for å delta.  

Derfor støtter regjeringen opp under de mange gode kreftene som skaper disse arenaene.

Fotballforbundet er en helt særegen kraft på dette området.  

Takk til dere for den store og viktige jobben dere gjør over hele landet.

Takk også til dere i Redd Barna for det store engasjementet for å gi barn som er på flukt et bedre liv - både her i landet og utenfor landegrensene.

Sist - men ikke minst:

Takk for at dere - sammen med kommune og fylkeskommune - samler hele regionen her i dag!

Til en historisk kamp og en folkefest for å inkludere enda flere i idretten.

*****

Det beste er - som Kiril fra Dnipro sier - å være på lag sammen.

Det gjelder også utenfor grønne gressmatter og grå grusbaner.

Norge er på lag med Ukraina.

Vi stiller opp militært.

Vi stiller opp sivilt.

Vi stiller opp ved å ta imot ukrainere som søker beskyttelse i Norge.

Det skal vi fortsette å gjøre. 

*****

Idretten har sitt eget språk.

Et språk alle forstår.

Friheten har også sitt eget språk.

Et språk alle forstår.

Selvstendighet er selvstendighet - uansett hvor du kommer fra.

Demokrati er demokrati - uansett hvilke ord du bruker.

I dag støtter vi hvert vårt lag.

I alle dagene som kommer - støtter vi dem som kjemper for selvstendighet og demokrati i Ukraina.

For vi - kjære venner - vi er på lag sammen.

Heia Norge.

Slava Ukraini.