Er sjekket mot framføringen

Takk, leder, og takk for muligheten til å svare på spørsmålene. Jeg har lyst til å avslutte ganske kort, med å si dette: Jeg tror at det norske og Norge i verden står overfor to mulige grøftekanter vi kan falle i:

Det ene er å tro at Norge vet best. Vi kan ordne opp i alt. Og vi har ‘superkrefter’ fordi vi skulle være en fredsnasjon. Diplomater som løser det meste. Og at ingen oppgave er for stor. Det er åpenbart feil.

Den andre grøften er å tro at vi er så små, så maktesløse, så ute i periferien at vi ikke kan gjøre noen ting.

Sannheten ligger et sted i midten. Det jeg har erfart som utenriksminister, en som har arbeidet med internasjonal politikk som embetsmann, jeg har vært i Røde Kors og jeg er nå statsminister, det er at Norge må være strategisk gjennomtenkte: Hvor kan vi gjøre en forskjell?

De områdene vi går inn i, må vi kunne gå inn tungt. Da har vi også virkemidler til å kunne gjøre en betydelig forskjell. Jeg har ofte nevnt eksempelet med den globale vaksinealliansen, hvor Norge var med fra starten, vi gikk tydelig i front. Og det har vært stilt spørsmål; er det riktig at Norge gir så mye mer enn andre land?

Her må man finne en fin balanse, for hvis man i disse tilfellene gir veldig mye mer enn andre land, så kan det være vanskelig å få med andre land, som vil si at i dette er det for mye norsk profil. – Men det å få med andre, har vi lagt stor vekt på. Det initiativet har hatt enorm betydning og det har vært riktig satsing.

Jeg mener også at Norge har profesjonalisert arbeidet med fred og forsoning. Bygget nettverk, vi er kunnskapsrike på det. Det er en ressurs for Norge. Men det må brukes fornuftig. Og det betyr at det kommer kontakter til Norge – om vi kan bidra på en del områder, hvor vi også sier nei – at det ikke er riktig for Norge å gå inn i denne type sak. Men det kan også være områder hvor vi også da skal si: Her kan vi gjøre en forskjell. Da skal vi si ja.

Og da er vi inne på hele det spørsmålet om å rigge vårt system som gjør at politikken og de regjeringene som sitter – og jeg anser at alle de partier som har sittet i regjering, de har deltatt i dette – og det blir kanskje litt ‘petimeter’, men jeg må jo bare si at støtten til IPI var aldri høyere enn under den tiden hvor Fremskrittspartiet satt i regjering. Jeg kritiserer ikke det, men det er altså en finansminister som gir kontroll på hvordan vi bruker penger; som sier at det å øke den støtten til det høyeste nivået; de stolte på sin utenriksminister og sa at det var riktig måte – faglig – å støtte på. Så ble den støtten avviklet i 2018. Det har jeg også stor respekt for, for da ble lederen for IPI’s ektefelle norsk FN-ambassadør. Da oppstod det den type habilitetsspørsmål.

Så det at vi har rutiner på bistandsforvaltning av pengene, på personkontakter, at vi hele tiden er oppmerksomme på det, det er utrolig viktig hvis vi skal ta det engasjementet mellom de to grøftekantene. – Nemlig å kunne gjøre en forskjell der det kan virkelig bety noe. Og jeg tror at den risikoen må vi tørre å ta.

Jeg sier igjen det jeg sa innledningsvis. Jeg har ingen kjennskap til at personen Jeffrey Epstein har hatt noen påvirkning på norsk utenrikspolitikk, norsk utviklingspolitikk eller på noen annen type valg vi har tatt. Jeg ser at høringen blir til som følge av Epstein-dokumentene. Vi får en granskingskommisjon som skal gå igjennom det og det får vi se frem til. Jeg mener det er bra. Arbeiderpartiet har vært med på det.

Så skal jeg ikke gå så langt som jeg hørte Erik Solheim sa, at nå kan alt bli lammet. Men jeg tror det er viktig at vi har selvtillit til at Norge, med de ressursene vi har, den kompetansen vi har, den lokaliseringen vi har, hvor avhengig vi er av at det internasjonale samarbeidet fungerer, opprettholder ambisjoner på fred og forsoning, internasjonalt samarbeid. Og om det er Kina eller USA, så skal vi ikke overdrive de påvirkningsmulighetene vi har, men hvis vi bare skal utvikle vår politikk i forhold til disse viktige maktsentraene gjennom egen tenkning i Norge, og den er viktig nok, så kommer vi kortere enn om vi også engasjerer oss med de kunnskapsmiljøene som er i andre land.

Det mener jeg er retningslinjen som vår dyktige utenriksminister og utviklingsminister fører nå. Utviklingsministeren har et stort reformarbeid for utviklingspolitikken på gang. Jeg mener Erik Solheim hadde gode poenger som sier at utviklingspolitikk i dag handler i veldig stor grad om private investeringer. – Smarte investeringer fra de bistandspengene vi bruker, som kan gå til helse, energi, utvikling, i samspill med private investeringer for å få til utvikling. Men også – at når vi samarbeider med private, så kommer vi tettere på andre forhold som i kontrollsammenheng er krevende, og hvor Epstein sånn sett er et eksempel til skrekk og advarsel – og en veldig oppmerksomhet om det.

Så med det, leder, så takker jeg for muligheten til å være i komiteen og svare på spørsmål.