Som fremført (transkribert fra lydopptak)

Takk – leder, jeg takker for muligheten til å møte komiteen og svare på spørsmål.

I invitasjonen så er jeg invitert til å vurdere «opplysningene som har kommet frem ved offentliggjøringen av Epstein-dokumentene», og det spør om hva regjeringen har «foretatt seg på kort sikt for å forebygge mot tilsvarende i fremtiden».

I lys av dette vil jeg innledningsvis gjenta hvor sterkt regjeringen og jeg tar avstand fra det som fremkommer i Epstein-dokumentene om overgrep og maktmisbruk. Og jeg vil få uttrykke medfølelse med alle ofrene, der flere av dem med stort mot har stått frem og fortalt sine historier.

Så vil jeg avklare til komiteen at så langt jeg har kunnet bringe på det rene, så har jeg aldri møtt eller hatt noen form for kontakt med Epstein, verken før, under eller etter min tid som utenriksminister.

I likhet med Stortinget så reagerer jeg sterkt på det som er avdekket av koblinger mellom Epstein og nordmenn i betrodde stillinger. 

Det er stilt berettigede spørsmål om det er begått lovbrudd eller om noen har opptrådd i strid med det etiske rammeverket som gjelder for politisk ledelse og statsansatte. Og i noen tilfeller så pågår det etterforskning i regi av Økokrim.

Samtidig vil jeg påpeke at av de navngitte nordmennene – i den tiden det var kontakt med Epstein – er det én person som var ansatt i UD, etter det vi er kjent med i dag.

Det er heller ikke fremkommet opplysninger om at Epstein har vært i kontakt med eller samarbeidspartner for utøvelse av norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Så har det etter offentliggjøringen av disse papirene blitt rettet fokus mot den grunnleggende tilliten som må gjelde til de menneskene som forvalter penger og ansvar på vegne av fellesskapet. 

Det er svært alvorlig og skadelig om personer i slike funksjoner misbruker tillit. 

Derfor er det så viktig å ha vedvarende oppmerksomhet om rutiner og at regelverk er oppdatert og blir forstått og etterlevd. 

Opplysninger fra Epstein-dokumentene følges nå opp på flere vis i Norge: gjennom denne høringen, den uavhengige granskningen som et enstemmig Storting har igangsatt, og gjennom etterforskningen Økokrim gjennomfører mot tre personer.

Mange av hendelsene ligger tilbake i tid. Som utenriksministeren har redegjort for i sine skriftlige svar til komiteen, har rutinene for forvaltning av penger og håndtering av habilitet blitt forbedret siden den gang. Jeg kommer tilbake til det.

Men samtidig, leder, så vil jeg advare mot at det trekkes generelle slutninger fra enkeltsaker uten at det er dekning for det.

Det er ingen dekning for å bruke ord som ‘ukultur’ i omtalen av en stor organisasjon med referanse til hva én eller noen få enkeltpersoner kan ha foretatt seg. Vi kan ikke slå alle i hartkorn.

I den norske utenrikstjenesten, som jeg har leder i sju år – ute som hjemme – har vi flere hundre dyktige, samvittighetsfulle medarbeidere som jobber for norske interesser, mange av dem under krevende forhold. Mange her på Stortinget ser kvaliteten av deres arbeid under reiser med komiteene til utlandet.

Gjennomgående vet ansatte i staten hva det innebærer å ta ansvar og forvalte økonomiske ressurser på vegne av felleskapet. De jobber for å oppfylle føringer vi politikere fra vekslende regjeringer har lagt gjennom regjeringserklæringer, lover, statsbudsjetter, stortingsmeldinger, strategier og handlingsplaner.  

Komiteen omtaler det den kaller UDs «hierarkiske struktur og særegne rotasjonssystem» og spør om dette gjør det mer «sårbart for kameraderi, påvirkning og korrupsjon». 

Det vil jeg avvise. Rotasjonssystemet har vi til felles med andre lands utenrikstjenester. Det krever aktsomhet gjennom en ansvarlig rekrutterings- og personalpolitikk, og jeg mener at våre rutiner står seg godt.

Så har jeg, sammen med utenriksministeren, gitt utfyllende opplysninger om hva regjeringen har gjort etter at innholdet i Epstein-dokumentene ble kjent. 

La meg overordnet trekke frem fire forhold: 

For det første så legger regjeringen til rette for at Økokrim og granskingskommisjonen får informasjonen de trenger. 

For det andre har det vært interne prosesser i UD der én tidligere ansatt er blitt fulgt opp i personalsporet, i lys av forhold som er fremkommet. 

For det tredje videreutvikler vi kontinuerlig regler, retningslinjer og rutiner som skal sikre tillit til myndighetene. Det gjelder for alle – politiske så vel som ansatte i departementene.

Ett av områdene som det er jobbet spesielt systematisk med over lengre tid, er habilitet. Der er det gjort viktige forbedringer i gjeldende habilitetsrutiner. 

Det siste i rekken av tiltak er et oppdatert rammeverk for opplæring av politisk ledelse ved Statsministerens kontor og departementene. 

Og for det fjerde vurderer regjeringen jevnlig relevant regelverk og forvaltningsregimer opp mot konkrete saker. Avklaring av habilitet er i dag et fast punkt i hver regjeringskonferanse i denne regjeringen. 

Så vil jeg legge til: Et oppdatert og omfattende rammeverk er nødvendig. Men selv det beste system gir ingen full garanti mot at det gjøres feil, tilsiktet eller utilsiktet. Ingen systemer der mennesker inngår, kan garantere mot at noen misbruker tillit.

Grunnleggende er derfor dette: til syvende og sist er det den enkeltes ansvar å kjenne til og overholde de regler og rammer som er gitt.

Leder,

Det er stilt spørsmål om tilskuddene til IPI – International Peace Institute – og for min del, for perioden oktober 2005 til oktober 2012 da jeg var utenriksminister. 

Siden utgangspunktet for høringen er Epstein-dokumentene, vil jeg igjen understreke at det fra min tid som utenriksminister ikke er holdepunkter for at det finnes noen forbindelser mellom Norges samarbeid med IPI og Epstein.

IPI er en uavhengig tankesmie som bidrar med analyser og legger til rette for diskusjoner om aktuelle saker på FNs dagsorden. IPI utviklet seg utover på 2000-tallet til en møteplass for beslutningstakere tilknyttet FN.

Komiteen er godt kjent med FNs sentrale plass i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Og det å nå frem med norske synspunkter og interesser inn mot FNs beslutninger, har vært prioritert av alle norske regjeringer. 

Og her fremsto IPI som en nyttig arena. Vi kunne nå beslutningstakere, bidra til faglig politikkutvikling og påvirke FN og andre medlemsland med norske synspunkter.  

UD støttet i 15 år et Trygve Lie-seminar på IPI under FNs høynivåuke. Og der ble det samlet deltakere på høyt nivå for å diskutere ulike menneskerettighetsutfordringer.

Vekslende norske regjeringer valgte å støtte IPI i over 20 år, fra 1997 til 2018. Det gjorde også de andre nordiske landene, Storbritannia, Sveits og Nederland.

Og jeg stiller meg, i likhet med Stortingets flertall, bak Riksrevisjonens kritikk av enkelte forhold ved forvaltningen av tilskuddene til IPI i årene da jeg var utenriksminister. 

Som Riksrevisjonen blant annet påpekte, er det viktig at «tilskudd følges opp på en slik måte at departementet har sikkerhet for at tilskuddet brukes i tråd med forutsetningene og at tiltenkte mål nås». 

UD har under min ledelse og senere gjennomført en rekke tiltak som skal bedre kvaliteten på tilskuddsforvaltningen.

Leder,

Arbeid for fred og utvikling skal bidra til endringer for folk som lever i krig, konflikt og fattigdom. Det er arbeid under krevende omstendigheter og ofte i situasjoner der forutsigbarhet og kjente rutiner er vanskelig å etablere. Det foreligger en høyere risiko.

Vi må ha kontrollrutiner som sikrer at støtten brukes slik den er ment, og dette er et kontinuerlig arbeid å videreutvikle.

I min tid som utenriksminister økte budsjettene til bistand betydelig, også til arbeid til fred og forsoning.

De siste 20 årene er det skjedd en betydelig styrking av organiseringen og innretningen av bistandsforvaltningen.

Fra min tid som utenriksminister vil jeg vise til at UD opprettet en egen enhet for tilskuddsforvaltning og en sentral kontrollenhet som håndterer mistanker om brudd på regelverk. 

Det ble laget avtalemaler og håndbøker i tilskuddsforvaltning for å sikre bedre og likere praksis.

Under Solberg-regjeringen ble forvaltningsansvaret for store deler av bistanden flyttet fra UD til Norad. Det mener jeg var en riktig beslutning i lys av at bistandsmidlene økte og det var en utvikling som forsterkes i min tid som statsminister.

Det er innført nye krav for å styrke kvaliteten på forvaltningen, blant annet krav til mottakere av bistand om å håndtere og følge opp varsler om seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering.

Og la meg nevne at videreutvikling av tilskuddsforvaltningen er en del av «Prosjekt Vendepunkt» i utviklingspolitikken som denne regjeringen arbeider med og som legges frem for Stortinget våren 2027. 

Så, til slutt, leder,

Komiteen spør om nettverk og bistandsmidler er brukt i Norges kampanjer for posisjoner i internasjonale organisasjoner. Her har utenriksministeren svart skriftlig, men la meg si:

Norge søker stillinger, posisjoner og i noen tilfeller lederskap i organisasjoner som kan bidra til å fremme norske verdier og interesser. Det kan for eksempel være en plass i FNs sikkerhetsråd.

Få land har en så åpen økonomi, få land er så digitalisert, og få land har en geografi der vi så sterkt er avhengige av at regler gjelder og binder alle land. 

Derfor er aktivt diplomati – også når man må ta risiko – så viktig for Norge. Og derfor bør vi kritisk velge de arenaene der vi kan øve innflytelse og gjøre en forskjell.

Bruker vi våre nettverk for å styrke muligheten for å komme i en slik posisjon? 

Selvsagt gjør vi det. Men felles for det vi gjør, er at vi – innenfor gjeldende regler og sedvaner – er åpne om våre initiativer og vår ressursbruk. 

***

Så – leder, jeg ser frem til denne høringen. I en urolig verden må vi være åpne om hva som kan gjøres bedre. Det er hele tiden en holdning vi må ha. Det er viktig for folks tillit til demokratiet og til Norges utenriks- og utviklingspolitiske innsats. 

Og da svarer jeg gjerne på de spørsmål komiteen har.

 

Les alle innlegg, spørsmål og svar her: