Statsministerens åpningsinnlegg på Attack-konferansen

Som framført (transkribert fra lydopptak)

Digital sikkerhet

God morgen og tusen takk for invitasjonen til Attack! – Takk til alle dere som er samlet her, om et viktig tema. Og jeg står jo overfor en forsamling som kan veldig mye mer om teknologi og det digitale enn meg. – Så jeg skal forsøke å ikke utfordre det, men jeg skal si litt om hvilke rammer vi ser på – i dette totalforsvarsåret som vi er inne i nå. Og sette det inn i den konteksten.

Ny teknologi, store muligheter

Og la meg si, innledningsvis, mot disse veldig truende uttalelsene vi får rundt det vi står overfor; vi må ikke miste troen på at dette er noe vi mennesker kan håndtere, samfunnene våre kan håndtere, og at vi kan finne løsninger som i sum er bra for mennesker.

Jeg kommer fra en politisk tradisjon og jeg tror en nordisk kulturell realitet som tar utgangspunkt i dette gamle spørsmålet som min tidligere svenske kollega Stefan Löfven, stilte seg: Han var fagforeningsleder for metallarbeiderne i Sverige. Han fikk spørsmålet: ‘Frykter du ny teknologi?’ Og Stefan sa: ‘Jeg frykter gammel!’ – Og det er på en måte den store ligningen her – om hvordan vi skal gå inn i den tiden vi er i.

Man kan si at man frykter gammel og ønsker ny teknologi hvis det er en samfunnskontrakt i bunnen som går ut på at folk kan ta denne teknologien i bruk. De kan få kunnskap til å gjøre det.

Og Norge er altså et av de mest digitaliserte samfunnene i verden. All teknologien blir ikke nødvendigvis funnet opp her, men den blir i stor grad anvendt her, og vi ligger langt foran på det området. Derfor gir det oss også et stort ansvar og noen store muligheter.

Temaet om sikkerhet og teknologi er jo egentlig på alle dagsordener nå. Jeg kom hjem fra Warszawa i går kveld, fra sikkerhetskonferansen som er der, som foregår midt i Europa. Der står jo også de digitale truslene, i det som kalles hybride trusler, sentralt. Og det å besøke polske og baltiske kolleger gir jo et sterkere inntrykk av det vi også i Norge er opptatt av; at trusler under terskelen for en militær konflikt er noe vi lever med nå.

Og det var en kommentar fra Ukraina i går som gjorde inntrykk på meg. Ukrainerne har i sine motangrep mot Russland truffet et stort datasenter i Russland. Dagen etter det skjedde så gikk trollmeldingene i Ukraina kraftig ned, som en indikator på noe av det trusselbildet vi ser der ute.

Jeg skal ikke gå inn i alle disse delene, gode venner; jeg har ti minutter om et kjempestort tema, hvor vi har et trussel- og risikobilde som har blitt mer komplekst med den teknologiske utviklingen. – Som også gir oss muligheter. Men digitale hendelser kan ramme samfunnet bredt – vi husker Lørenskog, tidligere i år, i mai, som ble rammet av et løsepenge-virusangrep – og sensitiv informasjon som var der, er ute. Og vi må heve terskelen for hvordan vi forsvarer og beskytter oss mot det.

Men jeg skal gjøre fire poenger, innledningsvis.

Digitalt handlingsrom

Og det første er at det digitale – som er en gjennomgripende del av samfunnet – det er ikke noe vi kan ‘avoppfinne’ – og jeg sier det på denne måten fordi én del av samfunnsdebatten går ut på at; ‘kan vi ikke bare stoppe dette, si nei til dette og sende det tilbake?’ – og det er ikke så rart, når endringene går så fort og griper så dypt inn og er så lite ‘å ta på’, som mye annet, men vi må legge dette til grunn: Vi skal ikke gå inn i dette med at vi frykter ny teknologi, men at vi skal sørge for at det er trygt.

Det første vi er opptatt av, det er å sikre det digitaliserte handlingsrommet, og at Norge skal være et trygt, digitalisert land – det ligger i digitaliseringsstrategien vår. Og det må vi være ute etter å kunne oppdatere, i tråd med lærdom.

Vi er i dag altfor avhengige av aktører fra noen få land. Vi kan ikke bygge en digital festning rundt Norge, og vi kan heller ikke overlate kritiske samfunnsfunksjoner til noen få selskaper utenfor oss.

Derfor er det viktig for oss å jobbe for å styrke vårt digitale handlingsrom. Og noen elementer i det arbeidet, det er at vi styrker kontrollen med fibernett, mobilnett, bredbåndsnett og datasentre gjennom ekomloven. Den ligger der. Lover kan hele tiden oppdateres og videreutvikles; det er det viktig at vi gjør.

Så har vi en nasjonal sikkerhetsplan for digital infrastruktur, det kommer jeg tilbake til, som et eget punkt. Og så bygger vi norsk kunstig intelligens-kapasitet, KI-kapasitet, vi trener norske KI-modeller, språkmodeller, både på norsk og samisk. Og vi sikrer tilgang til regnekraft og til kvanteteknologi, i samarbeid med universiteter og bedrifter.

Og vi skal legge til rette for at mer data kan lages og prosesseres i Norge. Det må være målet vårt og det er det – og det prioriterer vi.

Nasjonal sikkerhetsplan for digital infrastruktur

For det andre – av fire punkter – så er det dette med å ha en nasjonal sikkerhetsplan for digital infrastruktur. Og det handler om å kunne opprettholde denne kritiske, digitale infrastrukturen, og se det også som en del av vår beredskap og forsvarsevne.

Vi må altså rykke inn i det digitale rom og se at også her er det noe håndfast å forsvare. Mobil- og bredbåndsnett er like kritisk som strøm, vann og transport.

Dere vet alle, håper jeg, at vi har lagt fram Nasjonal sikkerhetsstrategi – den kom i mai i fjor. Vi er litt stolt av den – for den er på under 30 sider. Andre land har slike strategier på 300 sider, og de kommer til oss for å lære av hvordan vi har laget vår. Og det er jeg egentlig fornøyd med. Det er en god gjennomgang. Den skal oppdateres hvert annet år – så det betyr at inn i neste halvår så skal vi oppdatere den, og det er helt nødvendig fordi det skjer utvikling underveis.

Nå følger vi opp den nasjonale sikkerhetsplanen for digital infrastruktur, og vi følger opp Totalberedskapsmeldingen som vi har jobbet med, og vi kommer også med en langtidsplan for sivil beredskap. – Altså det som er ute i samfunnet, ikke Forsvaret som sådan.

Denne sikkerhetsplanen for digital infrastruktur har 37 tiltak. Vi bygger blant annet ut forsterket ekom i kommunene, mer reservestrøm til basestasjonene, flere digitale føringsveier, og minst ett sted i kommunene skal kunne ha mobildekning selv ved lengre strømbrudd. Det så jeg nå i nedetiden som var her i forrige uke; at det fungerte i mange kommuner fordi de tar beredskapen på alvor.

Vi gjennomfører regionale risiko- og sårbarhetsanalyser. Vi styrker sikkerheten for sjøkablene våre, både fiber og energi. Vi har jo en enorm infrastruktur på havbunnen som vi må ta godt vare på – ikke bare vi – men sammen med våre allierte.

Og vi bygger fremtidens nødnett. Det har jo vært et tema i et kvart århundre hvordan vi utvikler nødnettet. Det er ikke bygget en gang for alle; det må utvikles videre og bruke alle de tre kommersielle mobilnettene og moderne 5G-teknologi.

Datasentre

Og så for det tredje – datasentrene, som er blitt et stikkord for folkelig engasjement og protest og mye annet. Det er jammen ikke lett for folk – som ikke til daglig er i dette – å forstå hva et datasenter er, hva er funksjonen, hvem står bak, trenger vi dette?

Jeg pleier å minne om at som privatperson så er vi innom om lag 40 datasentre hver dag, i livene våre. Og hvis vi ikke var det så ville livene våre ikke fungert. Derfor mener jeg at vi skal se dette som en del av en industriell utvikling vi skal være en del av. Det gir Norge noen store muligheter. Det vil være veldig galt og tilbakeskuende om Norge ikke var en del av dette og fikk tilgang på denne kompetansen.

Men samtidig er det selvfølgelig utfordringer, det er krevende, knyttet til areal, planlegging, etablering, bruk av kraft og kapasitet i strømnettet. Det betyr at vi kan ikke ønske lykke til og velkommen til alle etableringer. Vi må ha bedre kontroll med veksten og hva de gir tilbake til samfunnet.

Vi var tidlig ute i Norge med å regulere datasenternæringen – registreringsplikt og krav om sikkerhet. Men Torgeir Micaelsen, den nye statsråden på området, varsler nå at vi går i gang med en stortingsmelding om dette – for å få dette fullt ut debattert. Den skal det jobbes med i et haster-perspektiv – som skal sikre bedre kontroll over digitale verdikjeder – og utviklingen av datasentre blir da sentrale temaer i den. Og det blir et viktig spor for å utvikle langsiktig politikk, og det skal selvfølgelig skje i nært samarbeid med EU som har mye av reguleringen for dette som vi nå innfører også som grunnlovgivning i Norge.

Vi skal ha en kontrollert utvikling av datasentre i Norge – og det har jeg god tro på at vi kan få til.

Kunstig intelligens

Så til det fjerde og siste poenget mitt – om kunstig intelligens.

Da skal jeg dele med dere – først på den positive siden: Jeg er for. Det er utrolig mange spennende muligheter. Jeg var på St. Olavs Hospital for noen uker siden, i Trondheim, og så på kreftbehandlinger. Kortere ventetid, mer presis behandling, store fremskritt for folk som trenger dette. Dette må vi selvfølgelig være en del av – og ha kontroll på.

Men – det har også blitt et sikkerhetspolitisk spørsmål. Og her er én situasjon fra min hverdag:

En uke før FN-uka i New York skulle jeg på et møte i Finland med EU-land om EUs arktiske strategi. Det var den helgen hvor Anthropic-forskere sa at vi er i ferd med å miste kontrollen og det er en sjanse for at hele menneskeheten forsvinner. Og på vei til Finland så gikk jeg og tenkte på dette; tenk om vi hadde våknet den morgenen og hørt på nyhetene at ledere i Lockheed Martin, Rheinmetall i Tyskland og Kongsberg Gruppen i Norge sa at de er i ferd med å miste kontrollen over våpenproduksjonen – at de har produsert våpen som ligger inne på lageret som er i ferd med bryte ut av lagrene og kan treffe hovedsteder over hele verden og utslette dem?

Det er håndfast, vi kan ta på det, og hva hadde vi gjort da? Og på den middagen den kvelden så var den finske presidenten, den tyske kansleren, det var ledere for EU, og jeg tok opp dette og sa; hva skal vi svare folk når de spør – om hva gjør vi med dette? Ja, i en sånn situasjon så ville jo vi ha grepet inn, stengt de bedriftene, tatt dem over, eller – ja, jeg tenker ikke tanken helt ut.

Norsk-finsk KI-opprop

Og mot den bakgrunnen så tok Alexander Stubb og jeg initiativ til at vi må lage et opprop som egentlig ikke sier at ‘stopp verden, vi vil av’ – men det sier at det er noen fantastiske muligheter – men vi er nødt – som land og som politiske valgte myndigheter – å vise at vi kan styre dette og sette rammer for dette.

Og vi fikk med oss om lag 30 land på dette – Australia, Canada, nordiske land, Tyskland, EU, og også Sør-Afrika, Kenya, Emiratene, en hel gruppe land. – Men hva er vitsen med dette når ikke USA og Kina er med, kan man spørre. Godt spørsmål. – Men de skal med. Vi må bare begynne et sted og sette en dagsorden, hvor vi som myndigheter i landene er enige om: Hva er det selskapene må gjøre for egen kontroll, før de slipper tjenester og produkter ut? Hvilke krav må settes til dette, og til at landene samarbeider, og kan det være et internasjonalt element her? Se på atomvåpen, atomkraft; der har vi fått ikkespredningsavtalen. Og vi har IAEA som har uavhengige våpeninspektører som kan komme på kontroll.

Anthropics sier jo at de åpner nå – og rydder kontorplass – for at uavhengige eksperter kan komme inn hos dem og se i sandkassen deres om det de holder på med er sikkert. Og Donald Trump sier – at dette er ikke noe problem, bare vi slår Kina. Men han sier noe mer, fordi han samlet jo en del av disse folkene i Det hvite hus her for 10 dager siden og kom ut etterpå og sa at de har en moralforpliktelse til å passe på det de driver med, men han sa noe mer: Den erklæringen fra Det hvite hus slutter i en setning med at ‘it may be necessary to regulate’. Det er jo ganske heftig språk fra den kanten. Jeg kunne foretrukket mer av det enn noe annet, men nå er det sånn det er.

Så for meg så er dette et uttrykk for at vi jobber videre med dette – vi har fått mange oppfordringer fra andre land om å gjøre det. Vi kommer til å ha et digitalt møte med ledere for disse landene og flere. Og det er ikke snakk om å lage et nytt forum eller ny institusjon, men to land, gjennom-digitaliserte som Norge og Finland er, som har troverdighet mange steder: Vi kan sette en dagsorden.

Trygg KI

Dette jobber vi nå med, og det er veldig viktig for oss å jobbe videre med det, fordi kunstig intelligens kommer til å være her, utfordre oss, og det reiser jo en masse spørsmål. Noen enkeltindivider med enorme rikdommer styrer dette og setter dagsordener. Slik er verden igjen. Og vi kan ikke si ‘stopp verden, jeg vil av’, men vi er nødt til å lage regler for det. Vi har KI-forordningen og ny cybersikkerhets-, KI- og skyregulering fra EU. Det gir gode muligheter til å føre tilsyn.

Det er flere tilsynsinitiativer der ute som vi kan ta tak i, men vi er nødt til å få opp kunnskapsnivået og bevisstheten blant politikere i flere land. Nå er jeg tre minutter på overtid allerede, så nå må jeg prøve å rulle inn. – La meg bare si at når det gjelder KI-arbeidet vårt, som Torgeir (Micaelsen) har fullt trykk på; vi har det i regjeringen hver eneste uke. Vi skal gjennomføre KI-loven i norsk rett og etablere kontroll og tilsyn i Norge. Vi har bevilget 1,3 milliarder i samarbeid med næringslivet til seks nasjonale KI-forskningssentre på tvers av teknologien. Språkmodellene nevnte jeg, og regnekraft og styrket digital infrastruktur.

Så dette er et viktig arbeid framover for oss. Trygg KI er en forutsetning for at denne teknologien kan tas i bruk og vi må få til begge deler.

Så kan jeg jo bare reise tilbake til Warszawa et øyeblikk og se at i en konferanse som handler om sikkerhet i Europa, så er det kommet denne nye dimensjonen: hvordan håndterer vi sikkerhetstrusler under radaren for de militære, under artikkel 5-radaren, som man sier. Og der holdt i går NATOs øverstkommanderende, som vi hadde lange møter med også, i Warszawa, en viktig tale hvor han sa at dette er også noe NATO har ansvar for å avskrekke. Han sa det slik; NATO truer ingen, men vårt ansvar er å innrette oss slik at ingen kommer på tanken om å true oss.

Og når du er i Polen, så får du også følelsen av at disse hybride truslene er mer håndfaste. Det ‘brenner’ flere steder, det er mer sabotasje, det er mer data-type angrep, og vårt budskap må være at det skal vi altså ikke akseptere. Vi skal være med og avskrekke det og vi må også trene oss opp på å forsvare oss mot det.

Lørenskog var ett eksempel, men det finnes altså mange flere. Så her er det en stor dagsorden å ta tak i, og dere kommer til å være en stor del av det. Takk for oppmerksomheten!