Statsministerens åpningsinnlegg på Sikkerhetsforum Nord

Sjekket mot framføringen (transkribert og redigert etter lydopptak)

God morgen, alle sammen. Tusen takk for invitasjonen. Denne lange årrekken, som du viser til – og du også, øvelsesleder – det sier jo noe om hvor viktig dette temaet er.

Og for meg – hver gang jeg kommer hit, så er det en påminnelse om at den regjeringen som jeg satt i på den tiden – i 2007 opprettet Nordområdesenteret her på Nord Universitet. Det var jo et uttrykk for å støtte oppunder aktivitetene rundt nordområdesatsingen – med akademia, med forskning.

Den gang var det jo utstrakte kontakter over grensen til Russland. Vi hadde i 2005 definert Nordområdene som Norges viktigste politiske satsingsområde. Og derfor vil jeg bare innledningsvis si at dette er jo en konstant – egentlig over tid. Vi velger ikke vår geografi, den er preget av at vi er i nord, naboskapet, havområdene.

Men så skal vi altså kunne møte de utfordringene som kommer, ettersom årene går. Og de varierer – fra en situasjon hvor det var store muligheter for samarbeid over landegrensene – til det som har utviklet seg nå i forhold til Russland, som har blitt et autoritært, totalitært, militarisert regime, som driver krig i Europa.

Det er økende geopolitisk interesse for nord. Vi har stormaktsrivalisering, som vi sier, kanskje ikke fullt så mye i vår del av nordregionen. Men alt det skal vi kunne møte, etter hvert som årene går.

Jeg vil også framheve at flere er med her og lager denne konferansen. Jeg ser at Sanitetskvinnene er med og støtter konferansen. Og det understreker jo egentlig det året vi er inne i – Totalforsvarsåret. Det å ha med det sivile samfunn, jeg skal komme tilbake igjen til det, det er av veldig stor betydning.

Ukraina

Jeg ønsker deg også velkommen, Ukrainas ambassadør til Norge. For seks dager siden var Ukrainas president i Norge. Det vitner også om en viktig utvikling i de siste årene. Nå er Ukraina ikke bare et land vi støtter aktivt i deres legitime forsvarskamp, men det er også et land som vi aktivt lærer fra.

Og da jeg var hos Zelenskyj i februar, så ble han og jeg enige om at vi nå skal lage en partnerskapsavtale for å utveksle erfaringer. Det er viktig for oss – at vi får inn i vår lesning av situasjonen – at dette ikke er et enveis-forhold, selv om vi bevilger store summer i støtte til Ukraina, men det er en forsvarskamp – som gjelder Ukraina, men også egentlig hele Europa – og det er også veldig mye å ta med tilbake.

Både i militære erfaringer – og det vet jeg at vår forsvarsledelse vet – jeg ser de er her, for Bodø er jo et viktig militært sentrum – men også innen «resilience». For, gode venner, innen motstandskraft, er det egentlig ingen andre enn ukrainerne som kan lære oss mer. Det kan vi lære fra de nesten 100.000 ukrainerne som bor i Norge som har flyktet. Men vi kan også lære det ved å være til stede. Hva gjør et samfunn når elektrisiteten slås ut? Når sykehusene slås ut? Når du må improvisere de ting du ellers tar for gitt. Vi bør lære mye av det.

Beredskap gjelder alle

Trygghet for landet er ett av de fem punktene i Regjeringens «Plan for Norge». Vi endrer måten å jobbe på som regjering i disse tider, basert på vår erfaring. Vi har altså viktigheten av norsk økonomi, bedriften og næringslivet vårt, helse, barn og unge, og trygghet for landet. Dette opptar oss veldig mye nå, selvfølgelig, for en regjering i den tiden vi lever i nå.

Det som egentlig er mitt budskap hver gang jeg snakker nå i dette året det er å si denne setningen: Beredskap gjelder oss alle. – Og det handler om bevisstgjøring og samhandling – altså om «hearts and minds».

Det å utvikle norsk forsvar etter Langtidsplanen, som Stortinget nå skal diskutere, justert etter et nytt kostnadsbilde og nye erfaringer – misforstå meg rett: Det er relativt enkelt. Det er veldig dyrt. Men det handler om store anskaffelser, innfasing, rekruttering av personell og så videre.

Men dette med din og min rolle i det å ha god samfunnsberedskap, enten det er i hjemme i familien, i bedriften, på universitetet, ute i lokalsamfunnet, det er egentlig en mye mer krevende oppgave. For det handler om at jeg begynner å si til meg selv: Hva har jeg med det å gjøre? Er det ikke noe «andre» som ordner det? Vi lever jo i et trygt land hvor myndighetene har ansvaret? Og svaret på det er – ja. Men når vi har øvelse, beredskap, så er det dit inn vi må – og stille de spørsmålene.

Og da handler det om egenberedskapsrådene; om hvordan man skal klare seg en uke – ikke nødvendigvis fordi det oppstår en sikkerhetspolitisk krise og krig – men du kan få mer ekstremvær – vel, det er ikke lett å tro på en dag som denne i Bodø, hvor det er så fint og vakkert – men dere i nord vet det. I Ringeriksregionen i 2023 kom ekstremværet «Hans» og tusenvis av mennesker måtte evakuere – og hva gjør man da?

Studenter bør kjenne til rutinene, regelverket, møteplassene på universitetet, om noe skjer. Har noen vært inne og snakket til dere om det? Har universitetsledelsen pekt på det? Og for sivilsamfunnet, Røde Kors, Sanitetskvinnene og andre organisasjoner: Spre kunnskap, øve og jobbe godt sammen.

For bedriftene handler det om å spørre: Hvor kan vi være sårbare? Datasikkerhet, strømbrudd, fysisk sikkerhet. Kan hvem som helst gå inn i denne bedriften?

For noen år siden så var det slik at jeg besøkte verft eller andre høykompetanse- og teknologiske bedrifter, hvor det egentlig ikke var noen adgangskontroll nødvendigvis, eller som jeg sa til folk ved et verft – jeg skal ikke si hvor – at jeg har hørt det er stor interesse ifra russiske fritidsfiskere ute i fjorden her. Det kan jo være godt fiske, men det kan også være andre forhold.

Bevisstgjøring

Disse spørsmålene må vi begynne å stille oss – uten at vi begynner å se oss over skulderen og mistenker naboene eller andre.

Vi er i en bevisstgjøring, tenker jeg, hvor vi også må tenke på hvordan den store sikkerheten bæres av oss alle.

Det var også et viktig poeng for meg i nyttårstalen min i år. Det lokale hotellet kan bli samlingsstedet under ekstremværet. Sykepleieren, helsefagarbeideren, legen, som går nattevakt. Plutselig kan de få en stor tilstrømning dit.

Eller læreren som lærer opp barna våre i å være kildekritiske på nett. Jeg var på en skole nå med femteklassinger, ti-elleveåringer. Det var ganske sterkt å se at de hadde helt fag i det å være kildekritiske – mot konspirasjonsteorier. Det lærte ikke jeg da jeg gikk femteklasse. Jeg var jammen imponert over læreren som klarte å gjøre dette uten at de ungene ble skremt, men de ungene hadde en utrolig kraft til å ta det. Dette var riktig og det var viktig. Det var en bra start.

Totalforsvarsåret skal ta oss dit – til summen av militære og sivile ressurser. Derfor så vil jeg anerkjenne det store miljøet her i Bodø, ved Nord Universitet, og alle samarbeidspartnerne og ikke minst frivilligheten.

Og husk på det: De som kjenner samfunnet i en normal situasjon, er de som er best skikket til å ta seg av det når det skjer noe ekstremt. I Røde Kors – jeg har jo vært generalsekretær en gang – der var det slik at når snøskredet kommer, og at alt ser annerledes ut, så er det likevel de som kjenner samfunnet best da det er normalt, som vet hvilken vei man skal finne opp i fjellet. Eller hvis det skjer i norske fjorder at man får et stort ras, at man får en tsunami, hvilken plan har man for det? Disse tingene må kommuner og andre gå igjennom.

Så er spørsmålet – hvordan kommer vi dit hos folk?

Jeg var på en interessant øvelse med forsvarssjefen for noen måneder siden. Han hadde invitert ledere på mellomnivå i Forsvaret med en del fra sivil sektor. Under overskriften – hvor jeg deltok i en seanse der: Hva tenker du på hvis du ikke får sove om natten? Jeg får mange henvendelser, og dette var en ting jeg hadde sagt ja til. Jeg tenkte at de som spør vil sikkert tenke på at det er den store krisen i Gaza, krigen i Ukraina. Men på vei til dette arrangementet, så gikk jeg og tenkte på; hva er det egentlig jeg tenker på? Ja, det hender at jeg er oppe og tenker på noe natten. Det som slo meg da – var at jeg tenker på veldig nære ting. Det er barna mine, barnebarna, litt sånn praktisk uro. Og så er det stort sett slik at når jeg våkner om morgenen, så er jeg langt mindre urolig enn da jeg våknet halv tre. Dette gikk jeg og tenkte på. Og så kom vi inn i det lokalet, det var en del større enn dette, og så var det en QR-kode oppe på skjermen, og så kunne folk skrive inn; hva du tenkte på om natten. Dette var folk fra i 30-åra. Og så, etter hvert som dette kom inn, så kom det opp en ordsky, hvor de største ordene var det de fleste hadde skrevet. Og det som kom opp da, det var jobb, økonomi, familie. Og så kom alle de andre elementene også, krig i Europa, Gaza, alt dette.

Men det sier egentlig noe om akkurat dette – når vi skal inn i dette med totalforsvaret, det som handler om sikkerhet – så er det også de veldig nære tingene – det som er nært oss, som kommer opp.

Urolig verden

Dette er egentlig ikke et innlegg for å gå gjennom den urolige verden vi har rundt oss. Jeg gikk ut på fredag og sa at det vi må være forberedt på – at viktige forsyninger som nå kommer ut fra Gulfen, eller påvirkes av det som kommer fra Gulfen, nødvendigvis ikke kommer.

Og hvis plutselig det skulle bryte ut fred der nede, og alt skulle ordne seg fra i dag til i morgen, så har det likevel skjedd ting som gjør at dette kommer til å ta tid. – Fordi båtene som seilte ut av Hormuz-stredet før krigen, eller før det begynte å bli vanskelig, de var jo underveis og har blitt losset og alt har vært normalt. Men nå er de losset alle sammen og nå kommer de ikke frem. – Så selv om det skulle begynne å bli helt normalt nå, som det ikke er noen tegn som tyder på, så vil det ta tid før nye båter seiler gjennom og kommer fram.

Derfor sier sjefen for IEA, Fatih Birol, at om seks uker så kan Europa få problemer med flybensin. Og nå driver bonden med våronna og fyller opp diesel. Det er ikke noe problem fordi vi har nok diesel. Vi har lagring, hos myndighetene, men også hos veldig mange kommersielle aktører. Men det er klart at litt lenger ut i tid, hvis dette trekker ut i tid, hvis ikke noe av dette løsner, så kommer dette til å bli et problem.

Og da må vi få slike spørsmål som: Hvordan skal vi forvalte det vi allerede har av ressurser? Kritiske samfunnsfunksjoner må fungere. Vi må ha planverktøy som gjør at ambulansene, sykebilene, sykehusene, at alt dette kan virke. Men vi vil altså få helt nye spørsmål å stille.

Det er egentlig ikke et spørsmål om hva slags forsvar vi har, men det er et spørsmål om hva slags totalforsvar vi har der ute – altså beredskapen. Russlands krig i Europa. Midtøsten, Gulfen, Israel, USA, Iran. – Store konsekvenser. USA opptrer mer uforutsigbart, noen ganger konfronterende. Stormaktsrivalisering. Økt uforutsigbarhet.

Jeg tror det er sånn vi sa da vi lanserte nordområdemeldingen også – at egentlig er det veldig få – men her kan kanskje forskerne ha litt ulike syn – men jeg har erfart det; at de store konfliktene oppstår ikke i nord, men alle store konflikter føles i nord.

Slik at dette tøværet vi hadde på 1990/2000-tallet, da vi kunne ta imot flere som reiste over grensen, store samarbeidsprosjekter, veldig mange spennende ideer – alt det har jo ikke sluttet fordi det har skjedd noe spesifikt i nord.

Men det er fordi Russland har strammet til, har invadert Ukraina og blitt et totalitært regime. Så alt det som skjer der ute i verden, det er vi altså ‘åpne’ for her. Og jeg bare gjentar: Norge har verdens nest lengste kystlinje. Vi har en åpen økonomi. Og er, i henhold til mange, en ‘kork’ på verdenshavet når det gjelder inflasjon og økonomi. Vi blir truffet.

Derfor er det et vedvarende arbeid vi må drive – og ikke noe sted er bedre enn universitetene med partnerne. Det er at hver og en av oss må tenke gjennom; hva dette betyr for meg, hvilket ansvar har jeg.

Og det budskapet ligger også til bedriftene: Hvis det blir krisetid, gjør alt du kan for å kunne drive videre, drive så normalt som mulig. Og ha planer for hvordan du kan drive så normalt som mulig når veldig mye annet blir unormalt. Det er sånn for en regjering, som det er for bedriften, at du må øve. Og Forsvaret vet jo alt om det, om å ha øvelser, ulike scenarier, hva gjør vi om det eller det skjer.

Vi har hatt noen øvelser i min regjering, kan jeg fortelle dere, som jeg ikke trodde jeg skulle sitte og ta stilling til. De er veldig realistiske. – Hvis dette skjer, hva da? Og så er det gjerne sånn når du har jobbet med det et par timer, så kommer det helt nye premisser; hva da hvis dette endrer seg fullstendig. Dette må flere av oss gjøre.

Så skal jeg bare gå videre ved å si følgende, igjen: Denne nordregionen vil være den strategiske viktigste for Norge. Vi velger ikke vår geografi, og vi skal bare stolte over den og glad for at vi har den.

Midtøsten kommer til å bli varig endret. Det er min spådom etter det som skjer nå. Gulfen – som inntil nylig hadde klart å få frem et bilde av en veldig stabil region, land som var svært aktive i internasjonalt diplomati – Qatar, Emiratene, Saudi-Arabia, mulig fred med Israel, store gjennombrudd. Det kan fortsatt skje. Men det er oppstått en helt ny situasjon med et Iran som fortsatt har et regime som kanskje er – om mulig – enda mer styrt av Revolusjonsgarden. Regimeendringen ser man ingenting til. De er satt enormt tilbake.

Tenk på Iran i januar, da unge mennesker ute på på gata protesterte mot høye priser, dårlige jobber og undertrykking og ble drept i tusentall. Det var i januar. Og siden det så er altså Iran blitt bombet 15 000 ganger kanskje. Og ikke med hva som helst, men med verdens mest avanserte våpen. De har mistet fullstendig luftkontroll. Det er nær 90 millioner mennesker i denne viktige staten som har en lang historie og en stor selvbevissthet.

Nordområdene

Så stabiliteten i Midtøsten kommer til å få et helt annet utfall. Jeg kan ikke spå hvordan dette kommer til å bli – men det som skjer kommer til å få betydning for alle andre regioner. Jeg er av dem som tror at alt dette vil gi et ekstra bevisst og ubevisst trykk på å gjøre seg mindre avhengige av fossile brensler som olje og gass, fordi det er sikkerhetspolitisk krevende. Slik Europa erfarte med gassen fra Russland, så kommer det til å skje på flere områder, særlig når de fornybare kildene blir rimeligere. Men det betyr også at alle andre regioner blir på en måte viktigere. Det er et sånt nullsumspill at når én region endrer seg veldig, så får det betydning – også for nordområdene. Hvor vi altså er. – Vårt strategiske satsingsområde og den ledende polarnasjonen.

Derfor skal jeg bare gjenta det jeg pleier å gjøre – når jeg snakker her hos dere. Dere har utviklet mye av kunnskapen, men det er viktig for meg å si fortsatt: Vårt mål er fortsatt at nordområdene skal være trygt og stabilt. Og jeg står fortsatt ved den visjonen at vi sier "High North, low tension". Vi er ikke interessert i å øke spenningen i nord. Og jeg tror – grunnleggende sett – at også Russland er opptatt av å ha noenlunde stabilitet rundt det som for dem er viktige ressurser i nord.

Men for at vi skal spille den rollen, må vi ha det som er helt avgjørende for oss, og her er dere viktige: Idéforsprang. Nordstaten Norge må ha ideer og forsøk og kunnskap – om Arktis, klimaendringer, transportendringer og geopolitiske endringer. Slik at – når andre kommer og spør oss; hva deres vurdering – så har vi noe å si som er interessant.

EU skal utvikle en ny arktisk strategi. Vi er allerede i dialog med dem. Slik var det også i 2007-8, fordi Norge hadde et forsprang, slik at vi kunne være med og sette premissene for andre. Vi jobber nå mot de nordiske landene, våre nære allierte – særlig Storbritannia, Tyskland, Frankrike – men også med Polen og Canada – for at også de får vår kunnskap.

Jeg kan si dette til Rune Andersen som sitter her, sjefen for det fellesoperative hovedkvarteret: Når vi kan tilby ham og hans kolleger å brife presidenten i Frankrike og forbundskansleren i Tyskland om hvordan vi ser nordområdene, så har det enormt stor betydning for Norge. For de får på radaren en region de har hatt veldig fjernt.

Og dette er det viktig at vi skal fortsette med, for dette handler om geopolitikk. Det handler om klimaendringer som påvirker nasjonal sikkerhet. Og hvordan utenriks- og innenrikspolitikken er sammenkoblet. Husk at her oppe i nord er NATOs yttergrenser og Schengen-yttergrensene. Og bosetting og næringsliv er med på å verne om vår suverenitet. Derfor er nordområdene så viktige.

Styrker Forsvaret

Så styrker vi Forsvaret, som dere vet. Det aller meste av dette handler om å styrke forsvarsevnen i Nord-Norge. Vi skal ha et sterkere, moderne sjøforsvar som skal egne seg for disse farvannene. En av grunnene til det er at vi skal kunne være tilstede og seile med våre Nato-allierte, som ønsker å være mer til stede i nord. Da skal de være sammen med oss. For vi skal følge dem godt underveis.

Vi skal ha luftkompetanse. Det har vi gjennom overvåkingsflyene våre og de nye jagerflyene våre. Og vi har det også nå gjennom NATOs tredje luftoperasjonssenter som er lagt til Bodø. Og dette er ikke etter ‘loddtrekning’; det er fordi Norge kunne legge for dagen kunnskap om å være en koordinerende kraft her i nord. – Et eksempel på at vi har hatt idéforsprang.

Så er det særlig viktig, også fra et sivilt beredskapsperspektiv, at Norge, Sverige og Finland jobber tett. Se på kartet. – Dette er jo tre lange, tynne land i nord. Vi har gitt våre forsvarsfolk i oppdrag å ‘ta bort’ landegrensene i planleggingen. Og det følger det veldig mye av.

Nasjonal sikkerhetsstrategi

Så skal jeg avslutte: Vi la fram en Nasjonal sikkerhetsstrategi 8. mai, på frigjøringsdagen, i fjor. Det er første gang Norge har gjort det. Den er på 28 sider, lett å lese og jeg anbefaler alle å gå igjennom den. Den har tre punkter:

Punkt 1: Styrke forsvarsevnen. Og som jeg sa, det er dyrt, vi skal gjøre det riktig, vi skal treffe riktig. For bare å ta to eksempler: Vi har jo gjort det ved å knytte oss enda tettere med våre europeiske allierte. Det er en del av regjeringens strategi, både på grunn av det USA vi møter, men også fordi det er på høy tid at Europa tar større ansvar.

Så – når vi kjøper våre fregatter fra Storbritannia, så er det mer enn et innkjøp. Det er integrasjon av to typer sjøforsvar som skal fungere sømløst. Og når vi kjøper ubåter fra Tyskland, så er det tilsvarende. Og nå samarbeider vi med Ukraina blant annet om droner, luftforsvar, som er et stort og krevende felt. Vi ser alle hvor viktig det er. Det handler også om integrering. Altså, å styrke forsvarsevnen, å få det forsvaret vi har til å fungere maksimalt og planlegge for det som skal komme i årene som kommer, og fremskynde det – så det kommer så tidlig som mulig. Det har jeg allerede snakket om.

Så handler det om å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig mot alvorlige hendelser. Det er punkt to, det er totalforsvaret. Det er deg og meg. Det er bedriften, universitetet, sykehuset, organisasjonen, kommunen som må inn og gjøre det.

Og det tredje elementet er å styrke vår økonomiske sikkerhet. Altså konkurransekraften vår, omstillingsevnen og forsterke samarbeidet med andre utenfor.

Motstandskraften

Men jeg avslutter der jeg begynte, tilbake igjen til hva det betyr – dette punkt to. Nemlig motstandskraften din og min. Enkeltpersoner. Kommunene, fylkene, statsforvalterne. Nå skal det opprettes kommunale beredskapsråd i alle kommuner, hvor vi skal kunne ha alle sentrale aktører inne for å gå gjennom hvilke oppgaver vi har, i tilfelle det oppstår en krisesituasjon. Det skal vi nå følge opp, også tett overfor Stortinget.

Vi har Totalberedskapsmeldingen, som Stortinget ga bred støtte til. Den har over 100 tiltak på ni kritiske samfunnsområder som vi må løfte fram. I år prioriterer vi tre av dem: Kraftforsyning, digital infrastruktur og transport. – Tre områder hvor vi skal se hvordan dette kan testes og ha en robusthet og en god tilstandsvurdering så de skal kunne levere det de skal. – Med kommunale beredskapsråd, fylkesberedskapsråd ledet av Statsforvalteren, og beredskapstenkning gjennom organisasjonene.

For to uker siden samlet jeg det vi kaller regjeringens kontaktutvalg. Det er altså partene i arbeidslivet, næringslivet, LO, NHO og arbeidstakerorganisasjonene, for å si: Dette er slik vi leser verden nå. Vi hadde med Etterretningstjenesten, PST; vi delte vår kunnskap om hvor vi er, og sa at dere må være med og nå ut til folk.

Med det kontaktutvalget så er vi egentlig i kontakt med to millioner nordmenn, gjennom de organisasjonene. – De må kommunisere og være med og ta det ansvaret. Jeg tror vi nå begynner å komme ganske godt på vei med det.

Så da takker jeg Bodø og Nordland – som jo er et nasjonalt tyngdepunkt i sivil-militær samhandling. Delvis fordi at slik er verden, og delvis fordi at dere kvalifiserer til det – dere som jobber her. Vi har det som heter Samlok Nord på Albertmyra, en samlokalisering av nødmeldesentralene for politi, helse og brann. Jeg har vært der. Det gir økt trygghet. Det er en modell for resten av landet.

Vi har Samvirkesenteret for samfunnssikkerhet i Bodø. – Kommune, politi, sykehus, brann, sivilforsvar, Nord universitet, i ett kraftsenter. Det er veldig bra. Det som passer her, det kan andre lære. Vi har her Nordlab på 500 kvadratmeter; 16 millioner i investeringer, som er en viktig universitetsbasert beredskapsarena. – Veldig spennende. Og Nordland fylkeskommune viderefører og styrker sine maritime sikkerhetssentre, både her i Bodø og på Gravdal.

Så det betyr egentlig at vi er godt underveis i dette arbeidet, også med nabolandene våre. Vi har det som heter universitetsalliansen Arctic Six, med Bodø, Tromsø, Umeå, Luleå, Lappland, Oulu. Og det er viktig for å holde oss i front.

Så det er nok å gjøre. – Viktig å ta vare på. Så skal vi huske på at Norge har et godt utgangspunkt. Jeg pleier å si det: Alle land i verden ville ha byttet med oss hvis de hadde hatt muligheten. Det er ikke synd på oss. Vi har muligheter, og tusen takk for oppmerksomheten!