Statsministerens åpningstale på Forbudte bøker-uka

Sjekket mot framføringen

Kjære alle sammen,

Nå skal jeg være forsiktig med å omtale trontaledebatten i Stortinget – men det er veldig godt å være her nå. Og så tenker jeg på dette – ‘stakkars boka’, eller ‘kjære boka’ – sist gang jeg sto her, så omtalte vi utdelingen av denne KI-milliarden – som var å opprette kunnskapssentre for å håndtere et annet – kan vi si, kanskje – ‘angrep’ på boka. – Eller hvem vet? Kanskje boka kan overleve det òg, midt oppe i det hele.

Men jeg tenkte å begynne på en litt uoriginal måte med å si at dette arrangementet skulle jeg ønske ikke fantes. – Noe du ikke ønsker å bli invitert til, altså et arrangement som omtaler forbudte bøker og utfordringene med det. Men sånn er verden. Og vi snakket litt om dette – i min stab – om forskjellige typer innganger i dag. Og én av dem er: Dere som så «Nr. 24», filmen om Gunnar Sønsteby. Der er det en scene hvor Gunnar sitter sammen med sin gode venn Erling Solheim. De er på skitur oppe i Rjukan-området og leser en avis med oppslag om nazistenes bokbål. Og det reagerer Sønsteby på, mens vennen Erling uttrykker en viss forståelse for det som skjer i Tyskland. Og da får dette vennskapet seg en veldig alvorlig knekk.

Sensur

Og så kom krigen, og vi opplevde bokforbud i Norge. Eller min far og mor gjorde det, den generasjonen, i stor skala. I norske biblioteker ble nærmere 1 500 titler fjernet. Ikke fordi de var ulest, men fordi de var uønsket. Og da er det en litt morsom historie midt i dette, som jeg også kan huske at faren min fortalte til meg: I 1941 ble barneboken «Snorre Sel» gitt ut. Jeg kan ikke si jeg har lest den, men den var skrevet av en forfatter som het Frithjof Sælen, og det var en bok om en liten sel som het Snorre, som glemmer å være forsiktig, og kom i strid med måker og spekkhoggere og isbjørner. Den ble veldig populær og solgte raskt i 12 000 eksemplarer.

Og én av grunnene til at den ble populær var ‘maskert’ motstandskamp; i bakgrunnen var det noen visuelle koder; Snorre leker på et isflak formet som Norge og det var noen illustrasjoner med H7-referanse, kong Haakon VIII, et sterkt uttrykk for motstandskampen.

Først fikk denne boka gode anmeldelser av nazi-myndighetene. De syntes det var en fin bok, en bra barnebok, inntil de oppdaget denne symbolikken, og da ble boken spontant forbudt. Men det som var spennende med det, var at da var det for sent. For da hadde disse begrepene om «Snorre sel» og motstandskampen festet seg. Så det ble bare enda verre, interessant nok.

Men det vi snakker om her i dag er jo nåtiden. – Og makten over ord, tanken og pennen, tastaturet og publiseringen, like til at noen skal bestemme hva folk får lese.

Og her er jo PEN til stede. Svenske PEN har gjort en del arbeid på dette, som man finner når man går inn og leter, og som sier dette – som er verdt å omtale: Det er en tankevekkende rapport som heter «Hotade ord», som sier det opplagte; at det begynner sjelden med bokbål. Det er ikke starten. Det begynner mer subtilt, i det stille.

Demokratiet uthules

Og dette treffer jo den delen som vi også har snakket om her på universitetet, nemlig hvordan demokratier kan uthules. Det var en demokratikonferanse her for noen måneder siden. – Veldig interessant. Demokratiet uthules gradvis. Og det er jo skrevet om dette – ‘How democracies end’ – ikke med et ‘big bang’ – men det skjer altså i ytterkantene inntil ting blir rammet. Og det går på noen justeringer, hvor vi liksom blir vant med at noen stemmer blir borte, noen fortellinger og narrativ problematiseres, og så tvinges noen mennesker til å snu eller ta mindre plass. – Ifølge svenske PENs rapport, om hvordan ytringsrommet innsnevres i Sverige. Det har vært deres oppmerksomhet.

Hvis det er tilsvarende hos oss, håper jeg at det er våkne, skrivende mennesker som også kan ta tak i den utfordringen.

Å forby en bok er selvfølgelig en form for sensur. Og i Norge – og det tror jeg kanskje ikke vi er klar over – så har vi en grunnlov som slår fast et vern mot sensur – at den er veldig sterk, den formuleringen. Faktisk sterkere enn en del andre land som ellers følger av internasjonale regler, som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Der er det i Norge –sammenlignet med andre EU-land – terskelen mye høyere for å gripe inn i denne sensurtematikken.

De siste årene har vi sett urovekkende økning i ulike saker. Nå skal jeg ikke bruke så mye tid på å snakke om det, men det helt åpenbare er jo Russland, autoritære land, som bare forbyr, du kan bli fengslet, og dette er et etablert, totalitært trekk i samfunnet. Det må vi protestere mot og engasjere oss mot.

Bøker fjernes

Og så kan man jo si at det er ikke mye vi kan gjøre med det – på avstand. Det er ikke en oppfordring til å være passive, men det er jo særlig det som skjer i demokratiene som jeg mener det er viktig å være oppmerksom på – også. Ser vi for eksempel til USA, så registrerte American Library Association i fjor forsøk på å fjerne eller begrense tilgangen til mer enn – ja, ikke bare på 1 500 titler slik det skjedde under nazistene i Norge – men 4 200 forskjellige boktitler – og det altså i USA.

Og det er forskjellige grep for hvordan dette kan skje. Det kan skje den økonomiske veien, der føderale midler til biblioteker strammes inn, det vil si til utdanningsinstitusjonene. Man straffer institusjoner som for eksempel fremmer mangfold. Det ser vi helt inn til norske bistandsorganisasjoner som ikke kan være med i prosjekter som har mangfoldmål. Og juridiske former for sensur. I USA kan du se eksempler på at bibliotekarer blir kriminalisert fordi de har satt noen typer bøker i hyllene.

Og i Ungarn har vi sett tilsvarende eksempler, der bøker knyttet til LHBT+ innhold forbys. Dette er altså Europa. Et positivt tegn i Ungarn er at dette kanskje kan snu nå etter valget som var, det gir håp.

Pressgrupper

Og så har vi ulike pressgrupper med makt, som foreldre mot skoler, som sier at særlig innhold kan være truende og så videre. Alt dette mener jeg vi ser lite av i Norge. Men spørsmålet vi må stille oss, er om vi er godt nok forberedt på slike situasjoner? Vi snakker mye om tidlig innsats i forhold til barn og unge – ja, i alle forhold. Her må vi også ha beredskap for tidlig innsats.

Maia Kobabes bok "Gender Queer" ble fjernet fra et skolebibliotek i Arendal i 2024. Den kom fort tilbake, dagen etter. Men den debatten som utspilte seg, også etterpå, minner en del om det vi har sett i USA. Som ett lite eksempel.

Det er jo bra at instinktene var gode der – og reagerte raskt. Poenget er, som sagt, som svenske PEN skriver: Det er ikke nødvendig å brenne eller forby bøker hvis man bare kan skremme folk fra å skrive. – Det er jo ‘behagelig’ å unngå det; man vil ikke ta på seg det ubehaget.

Vi må være obs på dette, og det skjer i vår verden, i våre samfunn. Og vi kan ikke egentlig vite om det også kanskje skjer hos oss. – Fordi det er ikke uttalt skriftlig, eller et eller annet om en regulering som slår inn; det er bare en stemning, et lite ‘virus’ i samfunnsdebatten.

Lesing

Vi markerte Bokdagen i april, et stort arrangement nede i et av forlagshusene, det var vel hos Gyldendal den dagen. Da sa jeg at ‘bøker er sivilisasjon’. Jeg mener at det må vi ha som utgangspunkt. Hva gir det når man ‘googler’ definisjonen på ‘sivilisasjon’? – Det kan vi jo ha et interessant seminar om. Men det ene er at det handler om menneskenes evne til å leve sammen i stor skala gjennom institusjoner, lover og felles kunnskap, istedenfor gjennom ren makt.

Og jeg mener at bøker bærer dette budskapet på mange måter. – Også langt tilbake, som UiO-rektoren pekte på, så har jo bøkene vært der, hele tiden. Boken uttrykker viljen til å spre et budskap eller en fortelling, i form av de assosiasjonene menneskene får.

Det er grunnen til at vi er så opptatt av lesing nå, å få lesingen tilbake, å få bøkene tilbake. Fordi kunnskapen viser oss at du lærer dårligere av å lese på skjerm enn i en bok.

Da må vi begynne der, for dem som skal lære å lese. Og vi kan snakke om gleden ved bøker, og det å bli lest for, den første kommunikasjonen. Derfor sier jeg ofte at: vi må ha mer lesing i skolene, men foreldre og besteforeldre må også kjenne sin besøkelsestid. – Altså barna opp på fanget eller ved sengekanten – for å lese. Det er utrolig viktig. Det er derfor vi også har satt i gang det vi kaller Leseløftet, med flere fysiske bøker i barnehage og skole, mindre skjermbruk og styrking av skolebibliotekene.

Biblioteker

Det er en fest å besøke skolebibliotekene. Jeg skal fortelle dere én historie. Forrige fredag, for knapt to uker siden, var jeg på Huseby skole i Oslo og så på hvordan de innrettet skolebibliotekene. Det var stor oppstand på skolen fordi statsministeren kom på besøk, og derfor var skolebiblioteket lukket for elevene den fredag ettermiddagen for pågangen var så stor. Det var en utrolig herlig ‘kjeft’ å få. Og de hadde konkurranser, og det var et oppdatert bibliotek, som var veldig godt tilpasset ungene.

Og så var jeg med ordføreren i New York på et skolebibliotek på Manhattan. – I tilsvarende klassetrinn. Jeg vil si at uteområdet ved Huseby var noe bedre enn på Manhattan. Det var det første man kunne se. Men biblioteket var veldig likt og det han ønsker å få til på disse bibliotekene, var likt. – Det ga oss litt håp, vil jeg si.

Bibliotekene gir alle, uavhengig av alder og økonomi, tilgang til litteratur, informasjon og kunnskap. – Derfor er det viktig å ha en god samtale om dette og det at bibliotekene har utviklet seg så mye det siste tiåret. De har blitt sosiale møteplasser.

Jeg husker da Litteraturhuset i Oslo kom – og at det var snakk om at det ville være vanskelig å etablere litteraturhus over hele landet, noe i den stilen. Men bibliotekene er jo kimen til dette. Og veldig mange biblioteker jeg besøker, de er jo blitt utrolig brede møteplasser.

Jeg var på biblioteket i Hønefoss for tre uker siden. Jeg kom inn der, og som vanlig – i min generasjon, så ble jeg helt stille. For man må jo ikke snakke i et bibliotek, men da sa bibliotekaren: Hvorfor går statsministeren så stille, vi må jo snakke ut her! Og der satt noen eldre og fikk oppdatering i hvordan bruke digitale kilder, de lærte av andre eldre. Og det var ungdom som drev med spill, og det var bøker, og det var god stemning.

Folkebibliotekene satte, har jeg fått med meg, i 2025 rekord med 27,9 millioner besøk og 8,3 millioner utlån av bøker for barn og unge. – Nå er jeg ikke sikker på hva det var for noen år siden, men dette er jo mye, det kan alle forstå, og det er bra. Aldri har de vært bedre besøkt, og aldri har det blitt lånt ut flere bøker til barn og unge. Også tall fra Nasjonalbiblioteket viser at bibliotekene står sterkt – som møtested, kulturarena og kilde til leseglede. Dette er en veldig stor opptur.

Og i Totalberedskapsåret 2026 så mener jeg at bibliotekene også er en del av dette. Jeg var hos Norges Røde Kors på lørdag på deres landsmøte og sa at frivilligheten er ikke et sånt ‘sidestykke’ til beredskapen – nei, det er en grunnmur i beredskapen. Og disse elementene her – og bibliotekene som vi eier sammen – det handler også om beredskap:

Beredskap til å gjøre samfunnet vårt mer motstandsdyktig. Det betyr at hvis vi er kildekritiske, så er vi mer motstandsdyktige, da blir vi mer ‘resistente’ mot ‘fake news’. Vi blir mer klar over hva vi ikke skal klikke på. I dag leser vi i mediene at det er et kjempeproblem at folk klikker for mye og gir fra seg informasjon fordi de tror de er på vei til noe, og så plutselig har de gitt fra seg noe som kan være fryktelig skadelig. Vi må bli mer bevisste på det.

Så jeg skal avslutte med dette, dere: jeg mener boka er et bærende premiss for sivilisasjonen; truede bøker er derfor også på ‘parti’ med dem som vil true sivilisasjonen, dypest sett. – Menneskeverdet og alt det som følger med.

Forsvar institusjonene

Og jeg mener det er en motkraft mot tyranniet. Og det jeg gjerne slutter med da, det er å sitere fra Timothy Snyders bok ‘On Tyranny’ og lærdommene fra det forrige århundret, som vi kan bruke i vårt århundre, ‘Twenty Lessons from the 20th Century’, som jeg mener alle bør lese.

Jeg gir den alltid til alle som jobber med meg. Den er ganske liten – men vel verdt å lese. Og igjen så er det sånn – Snyder skriver om dette han også – at en farlig utvikling starter ikke med bokbål. Det er når tilgangen til bøker begrenses, historiske temaer ensrettes eller sensureres, eller uklare regler og retningslinjer fører til frykt og selvsensur.

Og jeg vil nevne noen av de 20 formaningene Snyder gir. Den ene er ‘defend institutions’. – Vi snakket om definisjonen på sivilisasjon; at det er institusjoner. Det er ikke alle aldersgrupper som blir veldig opphisset av å høre ‘forsvar institusjonene’, men hvis vi tenker litt over det – og det gjør folk i dette biblioteket – så vet vi hva det betyr. For institusjoner er ofte forsvarsløse. – Hvis ikke vi vet om dem. Og vi bestemmer hvilke det kan være; det kan være stemmeretten – det er en institusjon i litt overført betydning – og rettsvesenet, pressen, bibliotekene.

Og så har han en annen formaning jeg mener er veldig viktig: ‘Be kind to your language’. Altså om hvilke ord du bruker. Jeg reagerer – og nå skal jeg ikke gå inn i trontaledebatten, men når jeg får høre fra lederen for det største partiet på meningsmålingene at på Youngstorget er det trollfabrikker – det er ikke å være snill mot språket; da flytter du en grense. Dette skal vi være veldig oppmerksomme på, men det er min oppgave å ta til orde mot det, og det skal jeg gjøre.

Og så er det en tredje, som jeg liker aller best. Det er ‘be as courageous as you can’, vær modig! – Derfor vil jeg anerkjenne dette flotte arrangementet om forbudte bøker. Det er et arrangement som vi skulle ønske det ikke var nødvendig å ha, men når det er nødvendig, så er det veldig bra at det er der. Takk for meg.