Innledningen som framført

Jeg skal prøve å sette rammene rundt det som treffer oss nå. Én ting som er sant, er at vi i regjering må bruke mye tid på det som skjer rundt oss. – Det har vi alltid måttet gjøre i Norge. Vi er et land med en veldig åpen økonomi. Vi ligger geografisk til i Europa hvor det er stor aktivitet, store interesser, knyttet til våre nærområder.

Da jeg var utenriksminister, pleide jeg å si at ‘utenrikspolitikkens mål var å gjøre innenrikspolitikken mulig’. Med det mente jeg at det å ha venner ute, ha allierte ute, ta vare på Norge utenriks, det hadde til hensikt at vi i Norge kan leve i fred og ta våre valg på en god måte om utviklingen av det norske samfunnet videre.

USA

Men utfordringene er flere nå. Jeg skal begynne med USA. – Fordi vi er veldig opptatt av USA i Norge. Vi har en lang historie. Tenk på alle som utvandret til USA, alle båndene våre til USA. Og etter andre verdenskrig – Nato-medlemskapet, et nært forhold. Slik har det alltid vært. Presidenter i USA kommer med ulike program, ulik politikk. Og nå, på 2020-tallet, ser vi noe av det som har vært varslet i lengre tid, nemlig at USA sier de vil bruke mindre tid på Europa og mer tid mot andre deler av verden, særlig Asia. Eller sagt på en litt annen måte: Mot Kina og alt som skjer i Asia, i Stillehavsområdet, opptar USA gradvis mer og mer.

Det er ikke et brått skifte. Vi har hørt det helt siden Clinton og Obama og Bush og Trump første gang, at sånn må det være. Men det skjer på mange måter nå. Noe av det vil jeg si er naturlig. Europeiske land har samlet sett en større økonomi enn USA. Vi har råd til og ansvar for å passe på oss selv, og ta en stor del av den regningen og ha et forsvar satt opp for det. Og fortsatt ha et samarbeid over Atlanterhavet med USA. Det er en viktig del av vår sikkerhet. NATO feiret sine 75 år som allianse, en av de mest suksessrike alliansene i verdenshistorien, som har klart å holde fred for medlemslandene sine.

Men også den er i utvikling. Og det vi erfarer nå, er at – som historikerne ofte sier – at det eneste som er konstant, det er at ting er i forandring. Det må vi leve med. Vi er i ‘Trump 2’. Og ved ‘Trump for annen gang’ så er det noe som endrer seg ganske fundamentalt. Det ene er at Trump selv setter i spill veldig mye av det som har vært velkjent med USA. USA trekker seg ut av mye internasjonalt samarbeid som USA selv har vært med på å lage, historisk sett. Samarbeidet som ble etablert etter den andre verdenskrigen har gitt det vi ofte kaller for ‘den internasjonale orden’, men det betyr jo ikke at dette er gitt for alltid.

Noe av det er i forandring og bør være i forandring. Ta ett felt: FNs sikkerhetsråd, som jo er det organet som etter vår verdensorden kan bestemme bruken av makt; enten du skal forsvare deg eller bruke makt i en utsatt situasjon. De fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet er de som kom seirende ut fra den annen verdenskrig. Men det har jo en sammensetning som ikke helt speiler hvordan verden er i dag. Der sitter Storbritannia og Frankrike, to europeiske land, men f.eks. ikke India, verdens mest folkerike land. Og ingen faste plasser heller til Afrika eller Latin-Amerika.

Så det at sånne ting blir utfordret, det kan vi forstå. Men det Trump gjør, det er å trekke seg ut av samarbeidsordninger som han sier ikke har noen betydning for USA. Han sier at han bare gjør det som er viktig for USA. Men jeg er uenig i at mye av det han trekker seg ut av, ikke har betydning for USA. Jeg hørte Trump i Davos i forrige uke, hvor han snakket om verden, og hvor han sa at USA stort sett har bidratt til alt som fungerer i verden, men at de har fått veldig lite ut av det, tilbake til USA. Jeg er også uenig i det. Det er jo Maga-bevegelsen, Trumps egen bevegelse, som tenker på den måten.

Han snakker om Europa på en måte som jeg også tar avstand fra. Han mener Europa er et sted som er helt ‘på ville veier’, at ‘det ikke ser ut der’. Han snakker ned Europa. Det er nye toner. Men for et halvt år siden var vi på NATO-toppmøtet i Haag i Nederland. Der bekreftet USA og alle vi NATO-medlemmer at vi står ved NATO som felles forsvarsverk, på begge sider av Atlanterhavet. Vi skal bevilge mer penger til NATO fordi situasjonen er mer utsatt i vår verden. Og Europa må ta en større del av det. Det er naturlig. Men det vi har sett de siste ukene, det tegner seg et bilde av det jeg vil kalle helt nye trekk.

Grønland

Donald Trump har sagt det før, men nå kommer han tilbake igjen og sier at han vil ha Grønland. Dere vet – Grønland er en del av kongeriket Danmark. Det er en historisk realitet, det er en del av det som er Danmark. Grønlendere og dansker diskuterer om Grønland skal ha mer uavhengighet. Det er en sak for dem.

Men Trump sier at ‘jeg trenger Grønland for å ha mer amerikansk sikkerhet’. Den måten å snakke om andres land og områder på, hører et sted langt tilbake i historien. Vi har kommet oss bort fra det. Og det er veldig alvorlig at USA, som et NATO-medlem, det største NATO-medlemmet, sier at han vil ta territorium fra et annet medlem, Danmark. Det har vi nordlige land, europeiske land, gått veldig hardt imot; vi sier at det er helt urimelig, det kan ikke aksepteres.

Men på toppen av det så kom jo Trump for en uke siden ut med et varsel om straff mot europeiske land, deriblant Norge, som hadde sendt noen av våre soldater, bare to for vår del, til Grønland for å planlegge fremtidige Nato-øvelser på Grønland. Dette var en dobbelt ting som var uakseptabelt; det å skulle true NATO-allierte med straffetoll. I løpet av forrige uke ble det klart at Trump gikk bort fra trusselen om å ta Grønland med makt. Det skulle bare mangle. Og han gikk også bort fra disse tolltariff-truslene.

Men jeg bruker Grønland som et eksempel på at dette er noe nytt fra USAs side, noe nytt i forhold til Europa, som vi må ta på alvor. Det er også en slags forakt for deler av internasjonal rett, som vi mener det er god grunn til å ta kraftig til motmæle mot. Det rokker litt ved grunnmuren i NATO-samarbeidet om at vi har et felles ansvar for vår sikkerhet.

I tillegg så har jo det som har skjedd rundt Venezuela, hvor USA tok Venezuelas president ut av hovedstaden og til USA for å stille ham for retten, i tillegg til alt det som skjer rundt Grønland – alt dette har tatt oppmerksomheten bort fra det som er vår tids absolutt største utfordring her i Europa, nemlig krigen i Ukraina. Der har russerne gått til krig mot nabolandet. Og vi skal støtte Ukraina for å kunne forsvare seg selv og få slutt på denne krigen. Men når slike ting skjer, med all oppmerksomheten rundt Grønland, som egentlig ikke burde være en sak, så går det utover muligheten til å jobbe videre med sikkerheten for Ukraina. Jeg kommer tilbake til det.

Arktis og Russland

Men la meg komme litt innom Arktis – eller Nordområdene. Da jeg var utenriksminister i Stoltenberg II-regjeringen i 2005, så definerte vi Nordområdene som vårt viktigste strategiske satsingsområde. Et par ord om det:

Det ene er at i nord har vi en 200 km grense med Russland. Finland har 130 mil fellesgrense med Russland. Det bestemmer jo veldig mye av vår sikkerhetspolitikk, den geografien vi har. Ti mil fra norskegrensen så ligger marinebasene på Kolahalvøya, og der har Russland det meste av sine atomubåter, altså med atomvåpen. Og – som jeg pleier å si – det er ikke våpen som egentlig er rettet mot Norge, men de er en del av maktbalansen og trusselen mot USA.

Norge spiller en viktig rolle for NATO ved å være det jeg kaller ‘øyne og ører i nord’. Vi følger med på det som skjer. Vi har samarbeid med USA om etterretning for å ha oversikt over det som skjer på den russiske siden, rent militært. Det er jo et viktig bidrag for Norge til amerikansk sikkerhet, fordi – som sagt – disse våpnene er en trussel mot USAs egen sikkerhet. Så når Trump sier at USA er veldig viktig for NATO – men at NATO ‘har ingen betydning for USA’, som han sa fra talerstolen, så tror jeg han vet bedre. Det vi faktisk gjør der oppe har betydning for USA. De militære i USA, og politikere i USA, i Kongressen og i Senatet, de vet dette. Så oppe i nord er vi nabo til en stor militærmakt. Det er jo de militære i Russland som nå dominerer økonomien. Russland har en økonomi i stor krise, men de har et sterkt militære.

Vi skal være med og bidra til at det er stabilitet, lav spenning og fred og orden i nord. Og for Norge fremover så er det to ting vi er opptatt av i den situasjonen som er nå. Det er å ta vare på samarbeidet med USA i nord. – Og det har vi, det er et godt samarbeid, et tillitsfullt samarbeid. I mars skal vi ha en militærøvelse i Nord-Norge og Nord-Finland med 25 000 av våre allierte soldater, og den største kontingenten, tror jeg – eller den nest største – kommer fra USA. De trener i Norge, og det er bra, for det er å trene på vår sikkerhet. Det skal vi ta med oss videre.

Forsvaret

Samtidig skal vi gjøre vår jobb for at Europa tar et større ansvar. Og det gjør vi med å fordype samarbeidet med Storbritannia, rett over havet i Nordsjøen, med Tyskland, og med Polen og Frankrike, to store land, i tillegg til at vi samarbeider veldig nært med de nordiske landene og de baltiske statene. På den måten blir det regionale samarbeidet om forsvar og sikkerhet nord i Europa sterkere.

Så disse to tingene skal vi gjøre. Vi fornyer nå store deler av vår egen forsvarsevne, ikke minst Sjøforsvaret vårt; vi kjøper nye fregatter som skal bygges i Storbritannia. Det betyr at den norske marinen og den britiske marinen blir nært koblet opp. Og vi kjøper våre ubåter – som er veldig viktig for vår sikkerhet i våre områder – fra Tyskland. Da får vi et nærmere samarbeid med Tyskland. Og med Sverige og Finland i NATO kan vi planlegge og øve slik at vi tar godt vare på sikkerheten sammen.

Men det er viktig for meg å si dette: Vi truer ingen. NATO truer ingen. Men det er vår oppgave å innrette oss slik at ingen kommer på tanken å true oss.

Derfor har vi vårt eget forsvar, som vi kommer til å investere mer i, i årene fremover. Og vi har et nært samarbeid med våre naboer. Så spør folk: Er det fare for krig i Norge? Hva kan skje?

Jeg forstår at det spørsmålet stilles når vi våkner hver morgen og hører om krigen i Ukraina, om russiske angrep som slår ut boligblokker, elektrisitetsanlegg og den fryktelige krigen som skjer langs frontlinjen. Og vi har levd nå i to år med bildene fra Gaza, hvor fryktelig det har vært. Men la meg si dette til dere: Slik vi ser våre nærområder, så ser vi ikke at det er en forestående militær trussel rettet mot Norge. Vi følger nøye med på dette. Det er vårt ansvar.

Men samtidig, når vi har en nabo som Russland, som har gått i en så autoritær retning – det er ikke demokrati i Russland, det er ikke pressefrihet, det er ensretting, det er straff for å kritisere lederne – som bruker mye penger på sin eget krigsmaskin. Ja, så kan ikke vi sitte helt stille. Vi er nødt til å styrke vårt eget forsvar og det gjør vi på mange områder nå.

Nasjonal sikkerhetsstrategi

Vi har fått det vi kaller en nasjonal sikkerhetsstrategi, som består i å styrke Forsvaret, styrke beredskapen i hverdagen, og sørge for at vi har økonomisk sikkerhet gjennom bedriftene våre.

Og tenk på det: Beredskap betyr å være rustet mot alle mulige situasjoner som kan avvike fra hverdagen, altså fra det vi er vant med. Vi hadde for noen år siden ekstremværet Hans, som gjorde at mange mennesker i østlandsområdet måtte evakuere. Vi kan få ekstremvær igjen. Det følger med klimaendringene. Vi kan få datasammenbrudd, vi kan få andre situasjoner, og selv om vi er tydelige på at vi ikke ser noen militær trussel rettet mot Norge, så har vi ikke lov til å ikke planlegge for at det kan komme veldig spente situasjoner, og at begrepet krig er noe vi må ta hensyn til når vi planlegger.

Så da er det, som sagt; vårt eget forsvar – å styrke det. Og godt samarbeid med våre allierte, det gjelder. Det gjelder også USA, og det gjelder å forsterke samarbeidet med Europa. Og i det ligger det også at vi har nå et veldig nært forhold til EU-landene. Norge er ikke medlem av EU, det er ikke regjeringens politikk å starte noen forhandlinger om medlemskap i EU, og vi har en EØS-avtale som sikrer at vi har et godt økonomisk samarbeid for alle bedriftene våre, og studentene våre og forskerne våre. Vi har avtaler med EU-landene, som jo er våre nærmeste partnere, inklusive Sverige, Finland, Danmark. Vi styrker samarbeidet om forskning og også om industrielt samarbeid, ikke minst på forsvarsområdet.

Ukraina

To ting til før jeg runder av: Krigen i Ukraina er jo vår tids katastrofe. Det er en fullskala krig som kan minne mer om det du så i tidligere århundrer, med store hærstyrker som går over grensen, og med våpen som gjør at veldig mange blir drept. Tapstallene er enorme. De russiske tapstallene er enorme. Russland kan ha mistet over én million menn, enten drept eller skadet, uskadeliggjort, på slagmarken. Det tilhører en helt annen tid. Europa burde jo hatt en diplomatisk verktøykasse til å løse utestående problemer mellom land gjennom forhandlinger. En fullskala krig som Russland gikk til, fordi de igjen sier at ‘de vil ha noe av Ukraina’, at ‘Ukraina tilhører oss’, det er en stor utfordring, det bryter med prinsippet for hvordan vi skal leve sammen i Europa.

Norge har støttet Ukrainas forsvarskamp, retten til å forsvare seg selv. Vi mener at det forsvaret de står i, også berører oss, for det har noe med de verdiene de står opp for. Og det er også å sende et klart budskap om at det å gå til krig på denne måten, ikke kan aksepteres. Så vi har en enighet på Stortinget mellom alle partiene om å gi betydelig støtte til Ukraina slik at de kan forsvare seg. Det handler om at de kan kjøpe sine egne våpen.

Vi bidrar også til at de kan kjøpe energi til å holde varmen. Det er jo veldig utfordrende når Russland treffer dem med raketter og droner og ødelegger disse systemene. Og så støtter vi det vi kan for at krigen kan slutte; at det kan komme forhandlinger på en eller annen måte mellom Russland og Ukraina, så det kan bli en våpenhvile og slutt på krigen. Da må igjen USA og Europa jobbe sammen. Jeg tror at USA er helt nødvendig for å få til en fred i Ukraina, fordi USA er, når alt kommer til alt, de eneste Russland vil lytte til, med noen særlig tyngde. Men vi gjør det vi kan for å bidra i denne diplomatiske prosessen, og vi bruker også tid på det.

Midtøsten

Så nevnte jeg Midtøsten og Gaza. Krigen på Gaza – fryktelig – slik dette var etter terrorangrepet fra Hamas i oktober 2023, og krigen stoppet i intensitet i september-oktober i fjor. Det skjedde fordi USA engasjerte seg veldig kraftig, også overfor Israel. Så det skal USA ha, at dette kom i stand.

Men forholdene på Gaza er fryktelige. Mennesker, 80-90 %, har mistet husene sine. Det pågår fortsatt militære handlinger. Hamas er der fortsatt med sine våpen. Israel slår til mot dem. Vi må bidra til at dette kan komme over i en fase hvor det kommer inn nødhjelp, hvor vi får boliger, får ryddet opp og bygget opp det samfunnet igjen. Og det har Norge lang erfaring med gjennom vårt diplomatiske arbeid. Og vi skal også bidra til dette fremover, der hvor vi har muligheten til det.

Samtidig er denne regionen full av spenninger. Dere leser og hører i dag om at USA samler en stor marinestyrke som seiler mot Iran. Iran er jo et regime som heller ikke tåler intern motstand eller intern kritikk. Flere tusen unge mennesker kan ha blitt drept tidligere i januar da de protesterte mot høye priser. Og prestestyret i Iran er altså et regime som bruker vold og skarpe skudd og har drept tusenvis, kanskje titusenvis av folk, i Iran.

Dette løses ikke med amerikanske militærstyrker. Men det er bare nok et uttrykk for at folk i denne verden som vi lever i, i andre land, som fortjener å leve i fred og vokse opp og ha tro på fremtiden, lever under fryktelige forhold. Men en storkrig i Midtøsten er etter min mening i ingens interesse. Her må også diplomatiet brukes for å komme videre.

Bistand

Så skal jeg nevne én ting til slutt. Vår dyktige utviklingsminister og min gode kollega Åsmund Aukrust har satt på dagsordenen hvordan vi skal utvikle vår utviklingspolitikk, bistandspolitikk, vår internasjonale solidaritet. Det er viktig for mange i Arbeiderpartiet, viktig del av programmene våre. Og vi har satt dette på dagsordenen i en tid hvor USA nærmest har avviklet all sin bistand. Det var jo noe av det Trump og Elon Musk gjorde for ett år siden; stengte ned veldig mye viktig amerikansk bistand, helsehjelp, osv. – Etter min mening ganske uforståelig i forhold til amerikanske interesser, for dette var noe som gjorde at USA ble tatt godt imot mange steder, men det skjedde.

Og det betyr at hele rommet for å drive hjelpearbeid, humanitært hjelpearbeid – vi har sett det på Gaza, viktig hjelpearbeid på Gaza – norske organisasjoner blir stengt ute. Det er noe jeg tar sterk avstand fra. Men vi må tilpasse vår utviklingspolitikk til en ny virkelighet, slik at den kan gjøre en forskjell.

I dag er bistanden stykket opp. Og målet med bistanden er jo delvis å gi humanitærhjelp til folk i kriser, men også å bidra til utvikling. Det er å ha en klimapolitikk som også bidrar til utvikling. Klimaendringene rammer fattige mennesker mest. Det er å investere i helse, i fornybar energi, slik at land som er i utvikling, på vei ut av fattigdom, kan gjøre dette med en energi som ikke ødelegger klimaet. Og vi kan hjelpe til med dette fordi vi har lang erfaring på disse områdene.

Da har vi vært innom USA – som er et land som jeg tror vi må følge veldig nøye med på; det er tre år igjen med Donald Trump. Han har sagt at han ikke er bundet av internasjonale avtaler og regler; han er bundet av sin egen moral.

Vi tenker jo på vår egen moral når vi gjør oss opp en mening, men meningen med regler i verden er jo at det skal virke til gjensidig fordel, og at dette gjør verden litt mer ordnet. Og vi som er et lite land med en åpen økonomi, vi vet jo at det at de store landene er med på regler, det er viktig for alle, og ikke minst for oss. Så i USA, som vi kjenner og følger med på, der er det egentlig mye som er i spill. Dere følger det som skjer internt i USA – et veldig polarisert og delt samfunn.

Det bringer oss tilbake til noe annet i politikken som jeg ikke skal komme inn på nå, men samfunn med store forskjeller ender ofte opp med å bli polariserte; samfunn med store spenninger, mindre tillit, og det leder oss ofte til ganske betente og vonde konflikter. – Det er ting vi må tenke på når vi organiserer vårt eget samfunn. Takk for oppmerksomheten.